Gå til innhold

Date eller leve med syk partner?


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

Er det noen menn eller kvinner her som lever/dater med syke partner, enten de har fysiske problemer eller sliter mentalt? Hvordan takler dere hverdagen sammen og var det vanskelig å gå med på å starte forholdet overhode? 

Eller har du noen gang vært sammen med noen som har problemer og hva gjorde at det ble slutt? Var det sykdommen eller andre ting som gjorde at du dro deg ut av forholdet? 

Noen som har startet å date noen, likt dem, fått vite om problemene deres og så ble det for mye for deg? Mener ikke at du skal dømmes for det, er bare nysgjerrig på hvilke grenser folk har. 

Anonymkode: d87ba...0d5

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Jeg var gift, og hadde 2 barn, så ble jeg syk. Og min mann var vel bortskjemt med at jeg tok meg av det meste med barna og hjemmet. Så hantaklet det overhodet ikke, da mer ansvar falt på han. Så han ble deprimert, og tok mange svært dumme valg. Og jeg bidro fortsatt, for jeg måtte jo bli sykemeldt fra jobb, så jeg kunne ta meg litt av barn og hjem. Men jeg gikk jo fra å gjøre 90%, til 40%. Så vi ble skilt, og jeg ble frisk. Og lever ett mye bedre liv uten han. 

Jeg har og vært i forhold med en mann som slet psykisk, han fortalte ingenting om det, da vi ble sammen, og jeg følte meg jo litt lurt da det dukket opp, spesielt det med at han slet med å være i forhold grunnet det psykiske. Og den tiden vi var sammen, var bare en berg og dalbane, og tilslutt måtte jeg gjøre det slutt med han, for han behandlet meg bare dårligere og dårligere.

Anonymkode: 78b37...e7b

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg var gift og hadde barn. Mannen ble deprimert og sluttet i jobben, behandlet meg dårlig, begynte å ødelegge for meg sosialt, ble ekstremt sjalu og skapte veldig dårlig stemning hjemme. 

Han ville ikke ha ny jobb, gikk på dagpenger men mistet dem. Vi gikk omtrent konkurs og holdt på å miste hus og alt. Ble sint når han måtte være hjemme med barna slik at jeg kunne jobbe ekstra. 

Han ville ikke gå i behandling for depresjonen. Han ville bare snakke med meg om det hvis han kunne klage. Ingenting konstruktivt kom ut av våre samtaler. Hvis jeg prøvde så gikk han bare. 

Etter ca 4 år så måtte jeg gi opp. Da gikk jeg fra ham. Alt av følelser var borte. Han hadde fått mange advarsler. Det toppet seg når han var utro. Utroskapen er faktisk ikke grunnen til at jeg gikk, men det hjelper jo ikke. 

Nå bor jeg billigere, får hjelp av familie, og har det ganske greit. 

Han er fortsatt deprimert men har klart å fått seg en jobb etter å ha gått ytterligere to år arbeidsledig, hvor han levde på familie og sosialpenger. Han er bitter på meg fordi jeg ikke holdt ut i de 'vonde dagene', og har barna på samvær når han orker. Jeg håper at ting går bedre for ham snart....

Anonymkode: ae6db...b26

Lenke til kommentar
Del på andre sider

39 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg var gift, og hadde 2 barn, så ble jeg syk. Og min mann var vel bortskjemt med at jeg tok meg av det meste med barna og hjemmet. Så hantaklet det overhodet ikke, da mer ansvar falt på han. Så han ble deprimert, og tok mange svært dumme valg. Og jeg bidro fortsatt, for jeg måtte jo bli sykemeldt fra jobb, så jeg kunne ta meg litt av barn og hjem. Men jeg gikk jo fra å gjøre 90%, til 40%. Så vi ble skilt, og jeg ble frisk. Og lever ett mye bedre liv uten han. 

Jeg har og vært i forhold med en mann som slet psykisk, han fortalte ingenting om det, da vi ble sammen, og jeg følte meg jo litt lurt da det dukket opp, spesielt det med at han slet med å være i forhold grunnet det psykiske. Og den tiden vi var sammen, var bare en berg og dalbane, og tilslutt måtte jeg gjøre det slutt med han, for han behandlet meg bare dårligere og dårligere.

Anonymkode: 78b37...e7b

 

28 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg var gift og hadde barn. Mannen ble deprimert og sluttet i jobben, behandlet meg dårlig, begynte å ødelegge for meg sosialt, ble ekstremt sjalu og skapte veldig dårlig stemning hjemme. 

Han ville ikke ha ny jobb, gikk på dagpenger men mistet dem. Vi gikk omtrent konkurs og holdt på å miste hus og alt. Ble sint når han måtte være hjemme med barna slik at jeg kunne jobbe ekstra. 

Han ville ikke gå i behandling for depresjonen. Han ville bare snakke med meg om det hvis han kunne klage. Ingenting konstruktivt kom ut av våre samtaler. Hvis jeg prøvde så gikk han bare. 

Etter ca 4 år så måtte jeg gi opp. Da gikk jeg fra ham. Alt av følelser var borte. Han hadde fått mange advarsler. Det toppet seg når han var utro. Utroskapen er faktisk ikke grunnen til at jeg gikk, men det hjelper jo ikke. 

Nå bor jeg billigere, får hjelp av familie, og har det ganske greit. 

Han er fortsatt deprimert men har klart å fått seg en jobb etter å ha gått ytterligere to år arbeidsledig, hvor han levde på familie og sosialpenger. Han er bitter på meg fordi jeg ikke holdt ut i de 'vonde dagene', og har barna på samvær når han orker. Jeg håper at ting går bedre for ham snart....

Anonymkode: ae6db...b26

Jeg klarer ikke å forstå slik oppførsel, om jeg først treffer en kvinne som aksepterer at jeg er handikappet ville jeg gjort alt jeg fysisk kan gjøre for å bevise hvor mye jeg setter pris på henne. Å være en byrde for noen jeg elsker vil jo være en verre følelse enn følelsen av å føle seg hjelpeløs slik jeg gjør når jeg har dager hvor jeg ikke klarer å komme meg ut. Får bokstavelig talt skyldfølelse de dagene i uka hvor jeg ikke klarere å komme meg på fysioterapi, fordi jeg føler at jeg svikter hun som hjelper meg. 

Depresjon følelsen kan jeg forstå, det føles ikke spesielt mandig å si til en date at man er 30 år og uførepensjonist. Men jeg gjør det totalt omvendt hvor det lengste forholdet jeg har vært i som varte i 4 måneder, så ville hun jeg skulle dele problemene mine med henne slik jeg gjorde for henne etter hun hadde hatt en tøff arbeidsdag. Følte ikke jeg hadde noen rett til å klage når jeg ikke hadde klart å komme meg til fysioterapi, lå på soafen og grått av smerter i flere timer og hun da kom fra jobb hjem til meg. Hun følte litt skyldfølelse av å la meg være alene om hun gikk ut på en fredag men jeg sa bestandig til henne at jeg ville at hun skulle ha det gøy, jeg var ikke pasienten hennes, og å vite at hun har hatt en bra kveld er den beste belønningen jeg kan få. Tok flere uker før jeg turte å gråte foran henne, men en kveld ble smertene for mye og klarte ikke å la være. Hun holdt rundt meg hele kvelden, og fikk ekstrem skyldfølelse av at hun måtte se meg slik. Prøvde neste dag å gjøre opp for det, vekket henne med favoritt leken hennes, lagde frokost til henne og spurte hva hun ville gjøre. Men hun gjennomskuet meg tilslutt og holdt hode mitt fast mens hun sa jeg hadde ingenting å skamme meg for, og skyldte henne ingenting. Hun gikk frivillig inn i forholdet og viste at det kom til å være tøffe ting men hun kunne se hvor mye jeg prøvde, og hvor ofte jeg holdt smertene inne. 

Grunnen til at det ble slutt var fordi hun fikk tilbud om en større stilling i Danmark og det ville kreve at hun kom til å måtte reise mye i 5 år også. Vi prøvde å holde det gående en stund, men jeg sa til henne at jeg aldri trodde jeg ville oppleve å bli elsket, og ville heller at de 4 månedene skulle være et fint minne. Ville ikke at de skulle bli ødelagt, og at hun ikke skulle kunne leve ordentlig og sikkert finne seg en mann hun kunne få en ordentlig familie sammen med ville være urettferdig for henne. Det var ikke lett å gi slipp, og det første året kom hun tilbake 3 ganger på ferie hvor vi tilbrakte noen herlige uker sammen. Men som jeg forutså traff hun en danske som ikke var syk, og fikk tatt farvel med henne en siste gang. Tror aldri jeg kommer til å gråte så kraftig med en annen kvinne i resten av mitt liv, jeg likte selvfølgelig ikke at hun grått, men det føltes godt å vite at hun brydde seg så mye om meg. 

Har prøvd å lete etter en kvinne som vil leve i et åpent forhold slik at hun kan få oppleve ting som jeg ikke kan tilby, mens jeg får oppleve å bli elsket en gang iblant. Men jeg tror jeg nok burde begynne å legge de drømmene på is, en slik kjærlighet som jeg hadde med henne møter man nok bare en gang her i livet.

Anonymkode: d87ba...0d5

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er den syke her og det har naturligvis skapt mye sperringer for meg selv at jeg tenker ingen vil leve med meg. At jeg vil skuffe menn når de begynner å være oftere med meg og merker og innser jeg er syk. Ja det har nok gjort at noen syntes vi ikke passer sammen og det får være helt greit, men jeg har aldri blitt avvist pga det alene. Menn liker å ikke måtte hele tiden gjøre noe og siden jeg er syk og mest hjemme har de kommet til meg for å slappe av og trivdes med det. Jeg har i dag samboer og han er den eneste som virkelig har fått se hvor syk jeg egentlig er siden han ser meg alle dager og ikke bare på gode dager men han har ikke sett det som noe trekk. Allikevel merker jeg at når jeg er skikkelig dårlig over lang tid distanserer han seg fra meg og syntes det er vanskelig å se jeg har det vondt, men i korte perioder er han en god støtte og gjør det han kan for å hjelpe meg. Men jeg har forståelse for at noen syntes det kan bli både trist og for mye ansvar, så jeg har mindreverdighetskomplekser for det og ville på en måte ikke klandret han om han så sykdommen som en dealbreaker. 

Anonymkode: 48ddf...f37

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ble syk dagen jeg flyttet inn med han(vi er ikke sammen lenger). Han var god på mange måter, jeg trodde jo jeg var på vei til å bli gal eller noe, og at jeg skulle være en byrde, men han forsikret meg alltid om at han var der for meg og at dette skulle gå over. Syns han kunne tatt i litt mer når det gjaldt huslige ting, de dagene jeg ikke orket, ble det ikke gjort. Så de dagene jeg hadde mer energi, var det å gjøre husarbeid og lage sunn mat, ta igjen for de dagene jeg ikke strakk til. Han klarte bare ikke å følge opp med mat, som kunne hjulpet stort de tunge dagene. Han klarte bare å lage havregrøt og brødskiver, som jeg sjelden klarte å få i meg. Men der igjen, så anbefales det å ikke sy puter under armene på partneren når den er psykisk syk, og jeg er glad han ikke gjorde det. Det er så lett å lukke seg mer inn i seg selv, når man i underbevisstheten vet at det er noen der som kan fikse problemene som dukker opp, så man trenger ikke være til stede. Det er viktig å ikke la partner bli psykolog/sykepleier/forelder, noe som kan være vanskelig å skille mellom. Da må man snakke mye om forventninger til hverandre, alltid med et mål om hvordan man kommer seg fremover.

Anonymkode: fdc26...f43

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ble syk dagen jeg flyttet inn med han(vi er ikke sammen lenger). Han var god på mange måter, jeg trodde jo jeg var på vei til å bli gal eller noe, og at jeg skulle være en byrde, men han forsikret meg alltid om at han var der for meg og at dette skulle gå over. Syns han kunne tatt i litt mer når det gjaldt huslige ting, de dagene jeg ikke orket, ble det ikke gjort. Så de dagene jeg hadde mer energi, var det å gjøre husarbeid og lage sunn mat, ta igjen for de dagene jeg ikke strakk til. Han klarte bare ikke å følge opp med mat, som kunne hjulpet stort de tunge dagene. Han klarte bare å lage havregrøt og brødskiver, som jeg sjelden klarte å få i meg. Men der igjen, så anbefales det å ikke sy puter under armene på partneren når den er psykisk syk, og jeg er glad han ikke gjorde det. Det er så lett å lukke seg mer inn i seg selv, når man i underbevisstheten vet at det er noen der som kan fikse problemene som dukker opp, så man trenger ikke være til stede. Det er viktig å ikke la partner bli psykolog/sykepleier/forelder, noe som kan være vanskelig å skille mellom. Da må man snakke mye om forventninger til hverandre, alltid med et mål om hvordan man kommer seg fremover.

Anonymkode: fdc26...f43

Husarbeid er en ting, så lenge jeg har en god dag, men selv når jeg var frisk å gjorde jeg aldri husarbeid hver dag, jeg synes ikke det er viktig at det ser ut som en ikea katalog. Jeg føler ikke et behov å skal må vaske så fort jeg er ferdig å spise, setter heller ting i oppvasken og så starter jeg den en time før jeg skal legge meg om det har blitt mye. Men som regel blir det annen hver dag. Jeg vasker klær hver hver tredje dag når jeg har brukt opp ca halve garderoben min. Så lenge de ikke ser ut som en svinesti og det bare ser ut som det er noen som lever der så burde det være ok. Daten en kort periode en dame som hadde barn og hun fikk fnatt i starten av hvor mye arbeid hun måtte gjøre for å rydde opp etter ungen da han hadde begynt å leke for seg selv. Lærte henne opp at hun kunne jo bare gi han et hjørne å leke på, og så fikk han til å rydde opp før han skulle pusse tennene og legge seg, for han kunne jo finne på å bruke lekene når som helst så hvorfor skape så mye ekstra arbeid for seg sev bare fordi det ikke så ut som hun hadde visning i leiligheten. Barn trenger selvsagt å lære orden, men å skal avbryte lek så mye som hun gjorde endte jo opp med at han som henne bare satt på ipaden eller tvn og da får han jo ikke utforsket fantasien sin. 

Å lage mat derimot ville jeg vært helt ubrukelig. Jeg kan knapt spise mer enn 10 ulike ting uten å få ekstreme smerter så jeg har aldri tenkt på mat enn noe mer en noe jeg må ha. Er derfor ekstremt dårlig når det kommer til å lage mat for andre enn meg selv, om de ikke spiser det jeg spiser har jeg ikke peiling på hvordan jeg skal lage det. Prøvde en gang, men hun jeg datet (ikke hun jeg var sammen med i 4 måneder) ble frustrert da jeg brukte 90 minutter, jeg er veldig treg når det kommer til å bruke kniv, så tar lang tid bare å forberedte maten til å skal lages. 

Anonymkode: d87ba...0d5

Lenke til kommentar
Del på andre sider

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Er den syke her og det har naturligvis skapt mye sperringer for meg selv at jeg tenker ingen vil leve med meg. At jeg vil skuffe menn når de begynner å være oftere med meg og merker og innser jeg er syk. Ja det har nok gjort at noen syntes vi ikke passer sammen og det får være helt greit, men jeg har aldri blitt avvist pga det alene. Menn liker å ikke måtte hele tiden gjøre noe og siden jeg er syk og mest hjemme har de kommet til meg for å slappe av og trivdes med det. Jeg har i dag samboer og han er den eneste som virkelig har fått se hvor syk jeg egentlig er siden han ser meg alle dager og ikke bare på gode dager men han har ikke sett det som noe trekk. Allikevel merker jeg at når jeg er skikkelig dårlig over lang tid distanserer han seg fra meg og syntes det er vanskelig å se jeg har det vondt, men i korte perioder er han en god støtte og gjør det han kan for å hjelpe meg. Men jeg har forståelse for at noen syntes det kan bli både trist og for mye ansvar, så jeg har mindreverdighetskomplekser for det og ville på en måte ikke klandret han om han så sykdommen som en dealbreaker. 

Anonymkode: 48ddf...f37

Mindreverdighetskompleks og tanker om at jeg vil bli forlatt så fort dama finner ut hvor syk jeg er og at jeg ikke vil klandre henne for det skjønner jeg 100%. Man har lyst å føle seg som en likeverdig partner, og om den ene gjør for mye så føler de fleste seg skyldige, spesielt om de vet at partner også har hatt en lang arbeidsdag. 

Ja jeg opplever det motsatte, friske kvinner som jeg har møtt vil som regel finne på noe hele tiden og flere mener at om man ikke har vært på jobb i 8 timer og så trent i et par til så er man bare sofapotet. Greit nok jeg bruker mye tid på sofaen men er ikke som at jeg koser meg når jeg har sluttet å springe på badet i flere timer og er utslitt av smerter. Mange som ikke skjønner at jo lenger tid man må ligge på sofaen jo mindre energi har man, for når man har energi og føler seg ok så vil man jo finne på ting. 

Jeg kan skjønne distansen, for jeg vet jo at jeg føler meg hjelpesløs når noen jeg bryr meg om sliter, og vil gjøre det jeg kan for å hjelpe. Var en av grunnene til at det var så tungt å gi slipp på henne, hun viste at det var slitsomt å bli spurt hele tiden hvordan det går fordi man har ikke lyst å si at det går dårlig. Så når hun var der og ikke trengte å jobbe med ting hvor jeg hadde en dårlig dag og hun bare holdt rundt meg mens jeg grått, sa at hun elsket meg og lærte seg rutinen for hva som hjalp best mot smertene. Føler aldri jeg vil finne noe slikt igjen, for jeg vil helst være for meg selv når jeg er dårlig, føler meg ikke komfortabel rundt andre, men hun gjorde at jeg følte meg akseptert i mine verste stunder så jeg ble tilslutt ikke redd for å vise meg på mitt mest sårbare. Å føle at man kan stole på noen med sitt verste mørket er den ultimate drømmen, og når jeg da kunne hjelpe henne igjennom ting, som ikke alltid var trivielle men et par ting om var ganske så alvorlige. Å vise henne at jeg kom til å støtte henne uansett hva hjalp på skyldfølelsen av at hun hjalp meg så mye. 

Du må selvfølgelig finne ut av hva du føler blir best for deg når du har det som verst, men om det er noen ting han kan gjøre, selv om det bare er noe så enkelt som å hendte en kald klutt og ha en ordentlig samtale om hva du trenger og spørre han hva han trenger for å ikke føle at han er i veien eller at det blir for mye kan være til stor hjelp. Det er en tøff samtale å ha, men om du gjør det klart for han at du ikke klandrer han for at han synes det er en vanskelig situasjon og at du setter pris på han så tror jeg det kan hjelpe med distansen du føler. Å føle at man ikke er verdt noe er vanskelig å gi slipp på, jeg vet ikke om jeg noen gang vil treffe noen igjen som kan gjøre at jeg blir kvitt den følelsen. Men jeg vet ihvertfall hva jeg hadde trengt fra en partner og hva jeg hadde vært villig til å gi tilbake, så hadde jeg truffet en som hadde akseptert meg ville jeg gjort alt jeg kunne for å få det til å funke. 

Anonymkode: d87ba...0d5

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...