AnonymBruker Skrevet 8. juli 2018 #1 Del Skrevet 8. juli 2018 Det er snart 5 år siden min søster døde. Tror jeg har levd i et vakum siden. Kommer ikke videre. Føles ut som halve meg er død også. Anonymkode: c28c9...138 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 8. juli 2018 #2 Del Skrevet 8. juli 2018 ❤️ Anonymkode: 217e4...f7c Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 9. juli 2018 #3 Del Skrevet 9. juli 2018 Kanskje du trenger noen å snakke med, kirkens SOS er veldig bra 💙 Anonymkode: 8d327...a80 2 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Carrot Skrevet 9. juli 2018 #4 Del Skrevet 9. juli 2018 Sorg og savn tar lang tid for veldig mange å "komme over" og "lære seg å leve med" det er helt normalt. Jeg tror veldig mange har det som deg og det er synd at samfunnet og venner / familie ikke er så flinke til å gi rom for ulik erfaring og opplevelse av sorg. Svært mange får følelsen av at de må "bli ferdig" og "gå videre" osv. mens det vi burde si er, vil du snakke om det? Er det noe jeg kan gjøre for å gjøre sorgen din lettere å bære? Trenger du en klem? igjen, og igjen, og igjen... 2 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 14. juli 2018 #5 Del Skrevet 14. juli 2018 På 9.7.2018 den 21.01, Carrot skrev: Sorg og savn tar lang tid for veldig mange å "komme over" og "lære seg å leve med" det er helt normalt. Jeg tror veldig mange har det som deg og det er synd at samfunnet og venner / familie ikke er så flinke til å gi rom for ulik erfaring og opplevelse av sorg. Svært mange får følelsen av at de må "bli ferdig" og "gå videre" osv. mens det vi burde si er, vil du snakke om det? Er det noe jeg kan gjøre for å gjøre sorgen din lettere å bære? Trenger du en klem? igjen, og igjen, og igjen... Tusen takk ❤️ Jeg tror faktisk WHO har ført opp «sorg» som en diagnose nå. Så sorg over å miste en søster blir sykeliggjort. Av og til i nano-sekunder tror jeg hun fortsatt lever. At hun er der hvis jeg ringer. Det er faktisk til å bli gal av. Anonymkode: c28c9...138 2 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Missyme2 Skrevet 14. juli 2018 #6 Del Skrevet 14. juli 2018 2 minutter siden, AnonymBruker skrev: Tusen takk ❤️ Jeg tror faktisk WHO har ført opp «sorg» som en diagnose nå. Så sorg over å miste en søster blir sykeliggjort. Av og til i nano-sekunder tror jeg hun fortsatt lever. At hun er der hvis jeg ringer. Det er faktisk til å bli gal av. Anonymkode: c28c9...138 ❤️❤️❤️ Hva med å snakke med en psykolog? Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 14. juli 2018 #7 Del Skrevet 14. juli 2018 7 minutter siden, AnonymBruker skrev: Tusen takk ❤️ Jeg tror faktisk WHO har ført opp «sorg» som en diagnose nå. Så sorg over å miste en søster blir sykeliggjort. Av og til i nano-sekunder tror jeg hun fortsatt lever. At hun er der hvis jeg ringer. Det er faktisk til å bli gal av. Anonymkode: c28c9...138 Kjenner følelsen. Er straks på 7.året her. Men jeg er på en måte vant med det. Livet må leves videre, og sorgen er en del av det. Den er borte i noen perioder, og slår hardt inn i andre. Har du noen å snakke med irl? Anonymkode: b7735...94f 1 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Gjest Jegskulleønskeat Skrevet 14. juli 2018 #8 Del Skrevet 14. juli 2018 På 9.7.2018 den 21.01, Carrot skrev: Sorg og savn tar lang tid for veldig mange å "komme over" og "lære seg å leve med" det er helt normalt. Jeg tror veldig mange har det som deg og det er synd at samfunnet og venner / familie ikke er så flinke til å gi rom for ulik erfaring og opplevelse av sorg. Svært mange får følelsen av at de må "bli ferdig" og "gå videre" osv. mens det vi burde si er, vil du snakke om det? Er det noe jeg kan gjøre for å gjøre sorgen din lettere å bære? Trenger du en klem? igjen, og igjen, og igjen... Så hjertens enig!❤️❤️ Har du fått snakket med psykolog? Kanskje du kan få henvisning til Modum-Bad? Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
SunnivaOslo Skrevet 15. juli 2018 #9 Del Skrevet 15. juli 2018 18 timer siden, Missyme2 skrev: ❤️❤️❤️ Hva med å snakke med en psykolog? Man trenger ikke snakke med en psykolog for alt mulig. Å "glemme" at vedkommede er død, grue seg til jul,drømme om personen osv er helt normale ting når man er i sorg. Man trenger ikke å gjøre alt til en psykisk diagnose. Når jeg sier "er i sorg" så mener jeg ikke kun den 1 måneden etter et dødsfall, men resten av livet. Man er i en viss form for sorg hele tiden sånn innerst inne uansett hvor lang tid det har gått. Det bare kjennes ikke like sterkt som den første uka. Man kan etter mange år ha en trist drøm og få ødelagt dagen sin. Man kan sitte der på julaften 5 år etter og få tårer i øynene og klump i halsen fordi det er noen som mangler rundt bordet. Sorg varer livet ut, men den kommer i andre former. Man tror dessverre at sorg bare er å være lei seg og gråte, men sorg er også minner,tanker,savn,usikkerhet,sinne,lengsel osv. Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 21. juli 2018 #10 Del Skrevet 21. juli 2018 På 15.7.2018 den 19.02, SunnivaOslo skrev: Man trenger ikke snakke med en psykolog for alt mulig. Å "glemme" at vedkommede er død, grue seg til jul,drømme om personen osv er helt normale ting når man er i sorg. Man trenger ikke å gjøre alt til en psykisk diagnose. Når jeg sier "er i sorg" så mener jeg ikke kun den 1 måneden etter et dødsfall, men resten av livet. Man er i en viss form for sorg hele tiden sånn innerst inne uansett hvor lang tid det har gått. Det bare kjennes ikke like sterkt som den første uka. Man kan etter mange år ha en trist drøm og få ødelagt dagen sin. Man kan sitte der på julaften 5 år etter og få tårer i øynene og klump i halsen fordi det er noen som mangler rundt bordet. Sorg varer livet ut, men den kommer i andre former. Man tror dessverre at sorg bare er å være lei seg og gråte, men sorg er også minner,tanker,savn,usikkerhet,sinne,lengsel osv. Dette tapet har ødelagt meg. Jeg så minst ti år eldre ut på «før etter bilder». Etter tre måneder fikk jeg høre jeg måtte ta meg sammen. Jeg har prøvd. Men har fortsatt sterke drømmer. Tror fortsatt innimellom det ikke har skjedd. Jeg er Sliten. Sorgen snakkes ikke om. Mor og far er skilt og syke på hver sin kant så vil ikke belaste de. Føler meg nesten dum hvis jeg viser noen jeg fortsatt er i sorg. Nesten lettest å si man er enebarn om noen spør om jeg har søsken. Anonymkode: c28c9...138 1 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 21. juli 2018 #11 Del Skrevet 21. juli 2018 På 15.7.2018 den 0.39, AnonymBruker skrev: Kjenner følelsen. Er straks på 7.året her. Men jeg er på en måte vant med det. Livet må leves videre, og sorgen er en del av det. Den er borte i noen perioder, og slår hardt inn i andre. Har du noen å snakke med irl? Anonymkode: b7735...94f Mistet du et søsken ? ❤️ Anonymkode: c28c9...138 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Gjest Hulderet Skrevet 21. juli 2018 #12 Del Skrevet 21. juli 2018 På 15.7.2018 den 19.02, SunnivaOslo skrev: Man trenger ikke snakke med en psykolog for alt mulig. Å "glemme" at vedkommede er død, grue seg til jul,drømme om personen osv er helt normale ting når man er i sorg. Man trenger ikke å gjøre alt til en psykisk diagnose. Når jeg sier "er i sorg" så mener jeg ikke kun den 1 måneden etter et dødsfall, men resten av livet. Man er i en viss form for sorg hele tiden sånn innerst inne uansett hvor lang tid det har gått. Det bare kjennes ikke like sterkt som den første uka. Man kan etter mange år ha en trist drøm og få ødelagt dagen sin. Man kan sitte der på julaften 5 år etter og få tårer i øynene og klump i halsen fordi det er noen som mangler rundt bordet. Sorg varer livet ut, men den kommer i andre former. Man tror dessverre at sorg bare er å være lei seg og gråte, men sorg er også minner,tanker,savn,usikkerhet,sinne,lengsel osv. Så sant,så sant. 3 år siden min mor døde,hun var min beste venn. Sorgen er like sterk,om ikke sterkere. Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 21. juli 2018 #13 Del Skrevet 21. juli 2018 On 7/15/2018 at 7:02 PM, SunnivaOslo said: Man trenger ikke snakke med en psykolog for alt mulig. Å "glemme" at vedkommede er død, grue seg til jul,drømme om personen osv er helt normale ting når man er i sorg. Man trenger ikke å gjøre alt til en psykisk diagnose. Når jeg sier "er i sorg" så mener jeg ikke kun den 1 måneden etter et dødsfall, men resten av livet. Man er i en viss form for sorg hele tiden sånn innerst inne uansett hvor lang tid det har gått. Det bare kjennes ikke like sterkt som den første uka. Man kan etter mange år ha en trist drøm og få ødelagt dagen sin. Man kan sitte der på julaften 5 år etter og få tårer i øynene og klump i halsen fordi det er noen som mangler rundt bordet. Sorg varer livet ut, men den kommer i andre former. Man tror dessverre at sorg bare er å være lei seg og gråte, men sorg er også minner,tanker,savn,usikkerhet,sinne,lengsel osv. Kjenner meg så godt igjen i det du skriver, det er akkurat sånn jeg opplever det. Jeg har mistet et søsken og en forelder. Livet går videre, men med sorgen på slep. Noen ganger går det helt fint, andre ganger er det veldig tungt. For min egen del prøver jeg å tenke på hva de hadde ønsket for meg, og jeg er ganske sikker på at de hadde villet at jeg skulle levd livet til fulle og vært lykkelig. Også tror jeg at vi møtes igjen. Skjønner godt at ikke alle tror på det, men det hjelper virkelig meg. Sender en god klem til andre som lever med sorg Anonymkode: fc7a6...a93 1 Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå