Jeg tror ikke på eksponeringsterapi lenger.

[Filicia]

Eksponeringsterapi har ikke hjulpet på meg i det hele tatt. Jeg har like mye angst og redsel og nervøs nå som da jeg var barn for nesten 40 år siden 😲 livredd hele tiden og alltid på vakt med masse indre uro som gjør det vondt i magen.

[AnonymBruker]

Som med alt annet her i livet vil eksponeringsterapi fungere for mange, og for noen vil det ikke fungere i det hele tatt. Er det kanskje noen her som har vært gjennom den "bli frisk fra angst på fire dager"-eksponeringen som er forholdsvis ny?

Anonymkode: 993f4...9bf

[Jadzia]

Jeg tror det hjelper for mange. Men det må gjøres av en dyktig terapaut og man kan ikke gå for fort fram. Og det sier jeg selv om jeg selv opplevde å få en fobi til å gå fra irriterende til lammende etter eksponering. 

[Perle123]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

misforsto jeg når jeg forstår deg som at du har fått PTSD av selve eksponeringserapien, eller av barndommen/angsten? det høres ekstremt merkelig ut??

Anonymkode: 014c3...401

Nei, det er riktig. Gikk i gruppeterapi i 8mnd. 10 timer pr uke med 8 stk. Min største frykt er å være inne i rom eller bil med andre mennesker. Behandlingen gikk ut på at jeg ikke fikk forlate rommet i de 45 min hver time varte. I følge de som ledet gruppen var det eneste riktige å stå i det og bli værende uansett hvor ille angsten min var. For meg resulterte det i at det ble verre og verre å gå inn i rommet,  kroppen reagerte etterhvert automatisk med stor fare! hver gang jeg nærmet meg eller tenkte tanken. 

For dere som tror på eksponeringsterapi, og står på at dette er det eneste som hjelper -  jeg fullførte hver eneste dag/time i gruppen. Gjorde alt jeg ble bedt om, og sto i det hver eneste gang. Så det sto ikke på innsatsen.

Etter 18 år med angst har jeg forsøkt mye. Jeg går fremdeles i behandling, men nå i kommunene hvor jeg bor. De siste årene har fokus hvert på det jeg faktisk klarer.  Har fått beskjed om å ikke presse meg for mye. Har jobbet knallhardt i så mange år på å bli frisk, at jeg måtte begynne å leve litt på nytt igjen. Hverdagen min har i så mange år bestått av analysering og eksponering, at det ble hovedinnholdet i livet mitt. Det siste året har vi lagt dette vekk, har isteden hatt fokus som sagt, på det jeg klarer, Jeg har måtte akseptert at livet mitt har begrensninger, og at det er greit. 

Mange behandlere som jeg har snakket med, sier at de har sett i flere sammenhenger, at eksponeringsterapi kan virke mot sin hensikt. 

Det siste året har jeg gjort flere fremskritt enn jeg har gjort de siste ti årene til sammen. Bare ved å bla endre fokuset fra det jeg ikke klarer, til det jeg faktisk klarer.

 

 

[Bonusmammaen]

15 timer siden, AnonymBruker skrev:

Er det flere enn meg som er skeptisk til eksponeringsterapi i angstbehandling og tror at det ofte kan forverre situasjonen og bare gi enda mer angst?

Anonymkode: baae3...c0e

Mange som har angst unngår det de anser som farlige situasjoner. Det må virke helt motstridende hvis du feks er livredd for edderkopper og skal ufarligegjøre redsel med å utsette deg for nærkontakt. Hva slags type angst har du?

Alle følelsene som ligger før en handling er ofte intenst mye verre. Selve eksponeringen er kort. Da vil du kanskje føle veldig frykt og det føles verre. Som regel vil du føle det bedre etterpå. Du har da latt vær å stikke av fra situasjonen som skaper angst og gjør du dette gjentatt ufarliggjør du litt og litt den intense angsten. 

Det er ikke gjort på 1-2-3. 

 

[AnonymBruker]

17 timer siden, AnonymBruker skrev:

Er det flere enn meg som er skeptisk til eksponeringsterapi i angstbehandling og tror at det ofte kan forverre situasjonen og bare gi enda mer angst?

Anonymkode: baae3...c0e

Jeg er skeptisk til det i forbindelse med PTSD, som jeg har. Men hadde jeg hatt "fobisk angst" på noe vis, hadde jeg tenkt eksponering. Men funnet støttespillere som var respektfulle nok. 

Anonymkode: 2b36f...3d3

[AnonymBruker]

17 hours ago, AnonymBruker said:

Hva vet du om det? 

Anonymkode: d4a00...35f

Fordi da hadde du visst hvordan innlegget ditt distanserer de som sliter med angst. Du ville forstått at du bidrar til at folk ser på angst som noe man enkelt kan kurere ved å bare utsette seg for det man har angst for. Har man angst kan bare ta seg sammen og eksponeres, noe som reduserer hvordan de med angst blir møtt og hvilken hjelp og støtte de får fra venner og kjente (som er kritisk for å bli bedre raskere). Du ville forstått at de som sliter med angst og jobber hardt med eksponeringsterapi, men som blir verre og sykere, føler seg mer mislykket når de leser kommentarer som dine. Du ville forstått at du på alle måter bryter ned og distanserer de med angst ved å skrive på den måten i en tråd som denne. 

Derfor vet jeg at du ikke kan noe innenfor psykologi

12 hours ago, AnonymBruker said:

Hva er alternativet? Å resignere, la angsten bli en kronisk greie, bli ufør og isolere seg? Selvfølgelig fungerer eksponeringsterapi om man tørr å gjennomføre det. Jeg har selv blitt frisk fra invalidiserede angst gjennom eksponeringsterapi, men jeg måtte våge å "go all in", og ha tro på at det ville funke. Det handler ikke om å "presse seg gjennom det" som noen her nevner. Da har du feil utgangspunkt. Terapien handler om å gi slipp på den irrasjonelle forsvarsmekanismene som en angstlidelse er. 

Behandlingen er en belastning, ubehagelig, uten tvil, og det er ikke alltid lett å se når symptomene på angsten svekkes. Man må faktisk virkelig, virkelig tørre og ville å stå i det.

 

Anonymkode: 7574f...74c

Et alternativ kan for eks være å bygge opp personen først, før man putter den i en situasjon den har angst for. At man bygger opp personen til et sted der den faktisk tåler eksponeringen og vet hvordan den kan forsøke takle den. Om du putter en person med sosial angst i en sosial situasjon vil den ikke bli automatisk bedre, selv om den er der hver dag i flere måneder. Angsten vil fortsette gnage, i verste fall føre til utbrenthet eller depresjon fordi kroppen er under konstant press 

Anonymkode: f8980...9f5

[AnonymBruker]

Jeg tror at eksponeringsterapi fungerer bra så lenge personen som utsettes har innsikt og motivasjonen til å bli friskere. F.eks. det hjelper ikke å måtte stå i vanskelige situasjoner hvis man ikke klarer å reflektere over og bearbeide de følelsene som har oppstått. Samtidig som det ikke hjelper hvis man ikke føler at behandlingen ikke hjelper/at man vil aldri bli frisk igjen. 

Personlig så sliter jeg med angst og merker at eksponering er det beste alternativet for meg. 

Men nå er ikke jeg psykolog så jeg kan ikke si at det er den beste måten å bli kvitt angst på. Alle har forskjellige varianter av angst som utspiller seg forskjellig fra person til person, så det er ikke galt å tenke at ikke alle behandlingsformer virker på alle typer angst. 

Anonymkode: 4dc9a...9bf

[Perelandra]

Tråden er ryddet for brukerdebatt, AB-hets og svar til dette

Perelandra, mod.

[Gjest Jegskulleønskeat]

På 3.7.2018 den 9.12, Bonusmammaen skrev:

Mange som har angst unngår det de anser som farlige situasjoner. Det må virke helt motstridende hvis du feks er livredd for edderkopper og skal ufarligegjøre redsel med å utsette deg for nærkontakt. Hva slags type angst har du?

Alle følelsene som ligger før en handling er ofte intenst mye verre. Selve eksponeringen er kort. Da vil du kanskje føle veldig frykt og det føles verre. Som regel vil du føle det bedre etterpå. Du har da latt vær å stikke av fra situasjonen som skaper angst og gjør du dette gjentatt ufarliggjør du litt og litt den intense angsten. 

Det er ikke gjort på 1-2-3. 

 

Noen ganger vil man føle seg bedre etterpå, andre ganger vil man føle seg verre. 

Endret 2. desember 2018 av Jegskulleønskeat

[Colorama]

Eksponeringsterapi er det absolutt eneste som hjelper og har hjulpet angsten/OCD-en min.