Å bli slått som et lite barn..

[AnonymBruker]

Gjennom oppveksten min opplevde jeg å bli slått, flere ganger daglig og noen ganger for filleting. Foreldrene mine gjorde det alltid klart for meg at det var min egen skyld at jeg ble slått pga jeg hadde trigget frem raseriet i dem. Dessverre for min del så trodde jeg på det dem sa,  det til tross for at jeg ble slått med belte, planke, flat hånd eller ble diskret kløpet når vi var blant folk. Jeg fikk heller ingen synlige blåmerker på kroppen min, og oppfattet det derfor som normalt, for alle som ble slått på "ekte" hadde blåmerker, det hadde jo ikke jeg...

Jeg trodde oppriktig at det var helt normalt, samtidig som jeg ikke kunne begripe at mine foreldre som jeg var så utrolig glad i kunne slå løs på meg for å så etterlate meg knust i tårer etter at de var ferdige med voldsbruken mot meg.

Nå i voksen alder sliter jeg veldig med tillit, både til dem og til andre mennesker, jeg skvetter til veldig lett og jeg tror det er pga jeg lider av en form for ptsd. Foreldrene mine stakkarsligjør seg selv når jeg gjør det klart for dem at jeg ikke vil ha noe kontakt med de, for de mener - med tårer i øynene at de aldri ønsket å gjøre meg noe vondt, og det var deres måte å "oppdra" meg på - til tross for at jeg i utgangspunktet alltid har vært et skikkelig barn.

Det er første gang jeg skriver dette her, og det ligger langt inne, for ingen av de jeg holder som mine nærmeste nå vet akkurat dette om meg. Er det flere her som har like erfaringer gjennom barndommen og hvordan har dere klart å takle "ettervirkningene" av de i voksen alder?

Anonymkode: 1ab2a...716

[Gjest Jegskulleønskeat]

Veldig leit å høre at du har vært utsatt for vold. Synes du var tøff når du sa at du ikke ville ha mer ko takt. Sender deg masse klemmer. Forstår godt at du sliter med tillit. Når de tryggeste man hadde oppfører seg som monstre, så får dette ettervirkninger senere. Det er godt mulig du har utviklet en form for PTSD, ja. Evt kompleks PTSD. Jeg har denne diagnosen selv etter traumer. 

❤️❤️❤️ Husk at det ikke var din feil. Du fortjente aldri å bli slått. Ingen barn gjør det. Du er ikke et unntak. 

[Gjest BearMama]

Ville oppsøkt psykolog så du kan få hjelp til å bearbeide fortiden og mishandlingen.

Hadde aldri hatt kontakt med de foreldrene der.

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Gjennom oppveksten min opplevde jeg å bli slått, flere ganger daglig og noen ganger for filleting. Foreldrene mine gjorde det alltid klart for meg at det var min egen skyld at jeg ble slått pga jeg hadde trigget frem raseriet i dem. Dessverre for min del så trodde jeg på det dem sa,  det til tross for at jeg ble slått med belte, planke, flat hånd eller ble diskret kløpet når vi var blant folk. Jeg fikk heller ingen synlige blåmerker på kroppen min, og oppfattet det derfor som normalt, for alle som ble slått på "ekte" hadde blåmerker, det hadde jo ikke jeg...

Jeg trodde oppriktig at det var helt normalt, samtidig som jeg ikke kunne begripe at mine foreldre som jeg var så utrolig glad i kunne slå løs på meg for å så etterlate meg knust i tårer etter at de var ferdige med voldsbruken mot meg.

Nå i voksen alder sliter jeg veldig med tillit, både til dem og til andre mennesker, jeg skvetter til veldig lett og jeg tror det er pga jeg lider av en form for ptsd. Foreldrene mine stakkarsligjør seg selv når jeg gjør det klart for dem at jeg ikke vil ha noe kontakt med de, for de mener - med tårer i øynene at de aldri ønsket å gjøre meg noe vondt, og det var deres måte å "oppdra" meg på - til tross for at jeg i utgangspunktet alltid har vært et skikkelig barn.

Det er første gang jeg skriver dette her, og det ligger langt inne, for ingen av de jeg holder som mine nærmeste nå vet akkurat dette om meg. Er det flere her som har like erfaringer gjennom barndommen og hvordan har dere klart å takle "ettervirkningene" av de i voksen alder?

Anonymkode: 1ab2a...716

Hvor gammel er du?

Jeg forsvarer ikke vold i det hele tatt, men det har skjedd mye på den fronten de siste tiårene. Det du beskriver var ikke uvanlig helt opp til 60-70 tallet. 
Det skulle liksom være slik. 
Bjørkeriset hang på veggen til skrekk og advarsel, og ble flittig brukt av mange foreldre. Og det er mange godt voksne som i dag kan fortelle om fysisk avstraffelser. Den gang mente de at det var den eneste riktige måten å oppdra unger på. Dette vet vi i dag er helt feil. 

Det er godt vi har kommet lenger. 

Anonymkode: cb496...7ba

[AnonymBruker]

Du er sterk som har brutt kontakten! Det er veldig tøft gjort av deg. Håper du har bra mennesker i livet ditt ellers ❤️ Jeg har også blitt mishandlet som barn, men ikke av foreldre. Ble seksuelt misbrukt av mannen til dagmammaen min, og banket opp daglig av guttene i klassen til jeg var ca 14 år. Etter det har jeg generelt blitt mye overfalt og mishandlet av menn, siden menn ikke liker meg. Har fått voldsoffererstatning. Er dsv mange onde menn i Norge  

Vil anbefale psykolog, selv om det ikke har hjulpet meg så kan det være du får noe ut av det. Vet også at det finnes gruppeterapi for voldsofre, så du kan jo prøve å google hva som finnes der du bor. 

Det er aldri ok å slå barn, uansett! Det er bare dårlige mennesker som synes sånt er greit, de skulle aldri hatt barn. Jeg også trodde det var normalt at norske menn slo og voldtok, for det var jeg jo så vant til.. 

Ønsker deg alt godt ts! 

Anonymkode: 40a12...2a8

[Gjest BearMama]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvor gammel er du?

Jeg forsvarer ikke vold i det hele tatt, men det har skjedd mye på den fronten de siste tiårene. Det du beskriver var ikke uvanlig helt opp til 60-70 tallet. 
Det skulle liksom være slik. 
Bjørkeriset hang på veggen til skrekk og advarsel, og ble flittig brukt av mange foreldre. Og det er mange godt voksne som i dag kan fortelle om fysisk avstraffelser. Den gang mente de at det var den eneste riktige måten å oppdra unger på. Dette vet vi i dag er helt feil. 

Det er godt vi har kommet lenger. 

Anonymkode: cb496...7ba

Og mange foreldre, som i dag, vet at vet er galt å slå barn.

Noen er bare skrudd i hodet og lager unnskyldninger for seg selv.

Vold mot barn finnes det flust av i dag også.

Har ikke med tidsepoke å gjøre. Det er mennesket som gjør det.

Endret 2. juli 2018 av BearMama

[Gjest Jegskulleønskeat]

22 minutter siden, BearMama skrev:

Og mange foreldre, som i dag, vet at vet er galt å slå barn.

Noen er bare skrudd i hodet og lager unnskyldninger for seg selv.

Vold mot barn finnes det flust av i dag også.

Har ikke med tidsepoke å gjøre. Det er mennesket som gjør det.

Nettopp. Alle vet at det er galt å voldta barn. Noen forgriper seg på sine egne barn på tross av dette. Tragisk 😰

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvor gammel er du?

Jeg forsvarer ikke vold i det hele tatt, men det har skjedd mye på den fronten de siste tiårene. Det du beskriver var ikke uvanlig helt opp til 60-70 tallet. 
Det skulle liksom være slik. 
Bjørkeriset hang på veggen til skrekk og advarsel, og ble flittig brukt av mange foreldre. Og det er mange godt voksne som i dag kan fortelle om fysisk avstraffelser. Den gang mente de at det var den eneste riktige måten å oppdra unger på. Dette vet vi i dag er helt feil. 

Det er godt vi har kommet lenger. 

Anonymkode: cb496...7ba

I 1981 ble det brukt fysisk avstraffelse i 51 % av etniske norske familier, så dette skjedde i nær fortid.

Anonymkode: a8b5f...a68

[Gjest boblebrist]

Jeg kan huske glimt av fysisk avstraffelse som barn, men bare nok til at jeg ble sint og aldri lei meg eller redd, så det var nok ikke så ille som det du beskriverm Jeg håper du oppsøker noen du kan prate ut om dette med, for det høres ut det du har opplevd har etterlatt seg traumer. 

[AnonymBruker]

Jeg synes volden hjemme ikke var like ille som volden fra jevnaldrende. Hjemme var det ingen andre enn mine søsken jeg ble ydmyket foran. På skolen var det 20-30 personer som så på. Så volden fra foreldrene kunne jeg levd lettere med, enn skaden volden fra jevnaldrende har gjort på selvbildet mitt.

Anonymkode: 2ab3f...1f0

[AnonymBruker]

Huff så mange tragiske historier! Vondt og lese rett og slett! Klem til dere alle 

Anonymkode: e8554...3f1

[AnonymBruker]

Jeg er født på slutten av 70-tallet. Både jeg og flere av mine venner ble avstraffet fysisk. Vi ble også fysisk avstraffet i andre sammenhenger (av eldre lærere på barneskolen) Aldri vært utsatt for planke eller belter, men vi ble truet med det når vi hadde vært ekstra slemme. Vi fikk for det meste ris på rumpa, ørefiker med flat hånd, såpe eller pepper på tunga, skammekrok osv. Jeg føler meg overhodet ikke traumatisert og ser det mer som at jeg og mine jevnaldrende representerer den siste tiden før alle foreldre gikk bort fra fysisk avstraffelse. Mine yngre søsken er ikke blitt avstraffet fysisk.

Anonymkode: 3c0de...e35

[AnonymBruker]

Jeg har en veldig lik historie som deg ts, ble utsatt for fysisk og psykisk vold av begge mine foreldre, ofte for filleting. Min mor var og er psykisk syk, og vekslet på å være overdrevent omsorgsfull og å slå, sparke og si de værste ting til meg. 

Jeg har slitt mye psykisk, og ikke fått tatt utdanning eller hatt en ordinær jobb enda jeg har passert 30. Har ikke klart å ta ansvar for livet mitt og takler motgang forferdelig dårlig. Men det er forskjell på personer. Noen klarer å komme seg opp og frem til tross for en vanskelig oppvekst, men jeg er ikke en av dem dessverre.

Anonymkode: 0d006...129

[Gjest Mysticgirl]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Gjennom oppveksten min opplevde jeg å bli slått, flere ganger daglig og noen ganger for filleting. Foreldrene mine gjorde det alltid klart for meg at det var min egen skyld at jeg ble slått pga jeg hadde trigget frem raseriet i dem. Dessverre for min del så trodde jeg på det dem sa,  det til tross for at jeg ble slått med belte, planke, flat hånd eller ble diskret kløpet når vi var blant folk. Jeg fikk heller ingen synlige blåmerker på kroppen min, og oppfattet det derfor som normalt, for alle som ble slått på "ekte" hadde blåmerker, det hadde jo ikke jeg...

Jeg trodde oppriktig at det var helt normalt, samtidig som jeg ikke kunne begripe at mine foreldre som jeg var så utrolig glad i kunne slå løs på meg for å så etterlate meg knust i tårer etter at de var ferdige med voldsbruken mot meg.

Nå i voksen alder sliter jeg veldig med tillit, både til dem og til andre mennesker, jeg skvetter til veldig lett og jeg tror det er pga jeg lider av en form for ptsd. Foreldrene mine stakkarsligjør seg selv når jeg gjør det klart for dem at jeg ikke vil ha noe kontakt med de, for de mener - med tårer i øynene at de aldri ønsket å gjøre meg noe vondt, og det var deres måte å "oppdra" meg på - til tross for at jeg i utgangspunktet alltid har vært et skikkelig barn.

Det er første gang jeg skriver dette her, og det ligger langt inne, for ingen av de jeg holder som mine nærmeste nå vet akkurat dette om meg. Er det flere her som har like erfaringer gjennom barndommen og hvordan har dere klart å takle "ettervirkningene" av de i voksen alder?

Anonymkode: 1ab2a...716

Jeg ble slått, lugget , tatt i ørene, slått på rumpa og klasket til gjennom hele min barndom om jeg gjorde noe galt. Jeg har vel på en måte kommet meg greit gjennom det, slet litt med at jeg følte jeg aldri var god nok før, men har konkludert nå i voksen alder, at det er jeg jo. Jeg har tilgitt faren min og vi har kontakt i dag.

[AnonymBruker]

Trådstarter her,

jeg ble født i midten av 80-tallet så dette er ikke så lenge siden, som det høres ut som. De traumene jeg har fått sitter så godt i meg at jeg alltid etter beste evne forsøker å bearbeide dem selvom det ikke er enkelt. Jeg hadde det ikke lett, og det gjorde ikke saken noe bedre at pga all den fysiske og psykiske volden jeg ble utsatt for hjemme resulterte i at jeg ble innesluttet på skolen, dette gjorde meg til det perfekte mobbeofferet - fordi jeg til forskjell for mange rundt meg hadde lett for å ta til meg tårene. Jeg fikk heller ikke være med på ting så da ble det bare til at jeg var den rare ungen som ikke passet inn. Alt dette ga bare flere og flere ringvirkninger, det er nesten så jeg synes det er latterlig å skrive det ned for det virker for godt til å være sant. Men pga jeg ble den ungen jeg ble, så ble jeg mobbet av fettere og kusiner også, om ikke de fryste meg ut på familiestevner, så sørget de for å få meg til å føle at jeg var usynlig. Jeg kunne uansett ikke gå til mamma med dette - for hun fnyste av det, og i enkelte tilfeller mente at jeg gjorde meg fortjent til det siden jeg visstnok ikke hadde sosiale antenner nok til å forsvare meg selv.

Når jeg ble voksen så løsrev jeg meg fra familien, fra det gamle skolemiljøet og alt som hadde med det gamle livet mitt å gjøre. Jeg fikk meg mange gode venner, og kjærester. Men fortsatt så slet jeg med det som skjedde med meg som liten. Ville noen "populære" henge med meg, så gjorde det meg usikker, hvorfor skulle de gidde å henge med en som meg? Jeg betydde jo ingen verdens ting, og nådde ikke opp til dem på noen verdens ting. Dette gjenspeilet seg i kjærlighetslivet mitt også, i flere tilfeller der jeg datet så klarte jeg å ødelegge det, for usikkerheten min skinte tvers gjennom meg. Sjekket en "uoppnåelig" mann meg opp så ble jeg igjen usikker, hvorfor meg? Jeg er ikke pen en gang.

 

Ting har heldigvis blitt mye bedre i dag, og det er jeg så takknemlig for.  Når jeg satt hjemme og gråt mens jeg skalv - pga jeg nettopp hadde fått juling så kunne jeg aldri forestille meg at livet mitt noen gang skulle bli bedre, men det ble det heldigvis. Selvom jeg i perioder gråter masse - nettopp pga de massive psykiske skadene min barndom har gitt meg.

Jeg strever med mine traumer, og kommer antageligvis til å gjøre det resten av livet mitt, jeg håper bare at jeg en dag er tøff nok til åpne meg for noen med de en gang i fremtiden.

Det er så rart å dele alt dette med totalt ukjente mennesker - samtidig som det er litt befriende, jeg håper bare at hvis det er noen som leser her opplever noe lignende i dag oppsøker den hjelpen de trenger, og de som har vært gjennom et lignende helvete klarer å bli bedre med tiden - dere er virkelig ikke alene. Og igjen, hvis dere har noen erfaringer å komme med, noen råd å dele ang. hvordan man skal deale med traumene, så skriv de ned. Utifra det jeg leser her så er vi flere - og jeg tenker på dere ❤️

Anonymkode: 1ab2a...716

[AnonymBruker]

Jeg ble også slått under hele oppveksten min, slått med belte, slått med hånd, lugga, sparka og fått høre at jeg ikke duger til noe. Jeg var vel rundt 17 år når den fysiske volden slutta. Psykiske fortsetter den dag i dag, men som mye mildere enn tidligere. I dag dår jeg bare høre små stikk her og der som er mer som kritikk enn psykisk vold, men grunnet bakgrunnen i oppveksten føler jeg kritikken sterkere. "Mor har kort lunte, vi må ikke gjør henne sur" ble jeg fortalt. Far slo meg aldri, men han grep ikke inn når mor gjor det.

Jeg er i dag 30 år og er mor selv. Kan ikke fatte og begripe hvordan man kan gjør noe sånt som min mor gjor mot meg. Jeg er veldig obs på hvordan jeg oppfører meg og oppdrar barnet mitt. Jeg har lært akkurat hvordan jeg ikke skal være som mor.

Jeg var som barn veldig utadvendt og flink, åra gikk og jeg ble bare mer og mer innadvendt og likte å være i mitt eget selskap. Jeg er den dag i dag innadvendt, når jeg åpner meg for mye føler jeg meg ekkel. Klarer ikke å beskrive følelsen, men det føles ikke godt. Jeg sliter med angst, etter samtale med lege har jeg angst under kontroll. Det som setter dypest spor er at jeg manglet selvtillit. Jeg føler meg verdiløs og kjenner meg igjen i beskrivelsen din. Jeg føler jeg har ingenting å bringe i sosiale lag og har det vanskelig med å bli kjent med nye mennesker. 

Jeg hadde mange planer og drømner, men på skolen gjor jeg det dårlig. Har to årig utdanning og er i jobb som er ikke relatert til utdanninga. Føler meg ganske mislykka. Eneste jeg har kontroll på er at jeg vil være et godt menneske og den beste mora noen kan få. Jeg finner mye lykke i barnet mitt.  

Anonymkode: 38d5f...7f8

[AnonymBruker]

5 hours ago, AnonymBruker said:

Hvor gammel er du?

Jeg forsvarer ikke vold i det hele tatt, men det har skjedd mye på den fronten de siste tiårene. Det du beskriver var ikke uvanlig helt opp til 60-70 tallet. 
Det skulle liksom være slik. 
Bjørkeriset hang på veggen til skrekk og advarsel, og ble flittig brukt av mange foreldre. Og det er mange godt voksne som i dag kan fortelle om fysisk avstraffelser. Den gang mente de at det var den eneste riktige måten å oppdra unger på. Dette vet vi i dag er helt feil. 

Det er godt vi har kommet lenger. 

Anonymkode: cb496...7ba

Synes det er å ta hardt i, slo du selv dine barn når du forsøker å alminneliggjøre voldsbruk når du sier at det Ts opplevde var vanlig på 60-70 tallet? Virker mer som du snakker om 1800-tallet når du viser til bjørkeris. 

Vokste selv opp tidlig på 70-tallet - i en stor by, stor skole, store barnekull så hadde mange å sammenlinne med - og vi visste om enkelte barn som fikk en ørefik eller ris (med flat hånd utenpå buksen), men det var ikke standard. Vi visste også om noen som ble bsnket blå, men de visste politiet om også. Men daglig vold med alle de metodene Ts opplevde, var IKKE normalen. 

Ts, ta dette med fastlegen og FP henvisning til psykolog. Jeg tror absolutt du kan lide av PSTD, men uansett «diagnose» tenker jeg at du bør gå å terapi for å få bearbeidet dette og gjenvinne evnen til å få tillit til andre. 

Anonymkode: 993a6...0b3

[Gent82]

Noen straffer fysisk. Ikke så pop lenger så. Noen driter i det og bare fucker opp huet til ungen med psykisk shit istedet. 

[AnonymBruker]

Det høres forferdelig ut, det du har opplevd. Forstår godt at du sliter med det og ikke ønsker kontakt med foreldrene dine. Vil tro at du har godt av å få snakket med en psykolog. 

Jeg er født på begynnelsen av 80 tallet og kan ikke huske en eneste gang at noen har utøvd vold mot meg. Ingen ørefiker, ingen slag på rumpa, klyping el. Visste ikke om noen andre som ble det heller. Og putte såpe eller pepper i munnen på et barn er virkelig slemt. Det har jeg bare sett på innslag fra USA. Og de foreldrene mente det var en liten ting og barna fikk det når de bannet el. Helt horribelt spør du meg. 

 

Anonymkode: c47ec...2b8

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Synes det er å ta hardt i, slo du selv dine barn når du forsøker å alminneliggjøre voldsbruk når du sier at det Ts opplevde var vanlig på 60-70 tallet? Virker mer som du snakker om 1800-tallet når du viser til bjørkeris. 

Vokste selv opp tidlig på 70-tallet - i en stor by, stor skole, store barnekull så hadde mange å sammenlinne med - og vi visste om enkelte barn som fikk en ørefik eller ris (med flat hånd utenpå buksen), men det var ikke standard. Vi visste også om noen som ble bsnket blå, men de visste politiet om også. Men daglig vold med alle de metodene Ts opplevde, var IKKE normalen. 

Ts, ta dette med fastlegen og FP henvisning til psykolog. Jeg tror absolutt du kan lide av PSTD, men uansett «diagnose» tenker jeg at du bør gå å terapi for å få bearbeidet dette og gjenvinne evnen til å få tillit til andre. 

Anonymkode: 993a6...0b3

Forsøker å alminneliggjøre blir jo helt feil. Det VAR faktisk slik at i begynnelsen av 1980-tallet foregikk det fysiske avstraffelser i 51 prosent av norske hjem, det er ikke alminneliggjøring, det er fakta.

Anonymkode: a8b5f...a68