Ta kontakt med datter?

[AnonymBruker]

Som mor får jeg skylda for det meste som går galt i forhold til eldste datter. Far har sagt at kun det beste er godt nok. Far har slått henne og fornedret henne foran klasse og venner. Det første er et eksempel etter at hun begynte å studere. Det andre eksemplet kommer fra da jeg var på ferie og hun var hos faren. Begge deler er min skyld. Jeg var ikke der for henne. 

Nå er hun 26, studerer i en av universitetsbyene. 

Det er to år siden hun feiret jul hos meg. Seks år siden hun besøkte meg om sommeren. Ringer meg aldri, foruten når det gjelder penger. Gratulerer verken meg eller lillesøster med dagen. 

Vi har besøkt henne hvert år, men bodd på hotell for å ikke forstyrre for mye, foruten i fjor. Da bodde vi hos henne og samboer som bor i hus med fem soverom og er stort ellers. Var ute hele dagen, slik at vi spiste kun middag sammen. 

Har prøvd å planlegge tur til henne i år, men det passer aldri for henne. Sier jeg at hun kan komme til meg når hun vil, så maser jeg på henne og stresser henne. Det samme viss jeg spør hvordan eksamen gikk. 

Skal jeg la henne være i fred, eller skal jeg fortsette å ta kontakt? Viss det er best for henne at jeg holder meg borte gjør jeg det av kjærlighet. 

Anonymkode: a6787...720

[Frostrose]

Fortsett å ta kontakt dersom du ønsker kontakt. Om hun har noe i mot deg/noe du gjør blir hun forhåpentligvis snart voksen nok til å gi beskjed. Hold ut! Plutselig kan det løsne.

[ViljaH]

Hold deg unna til hun viser hun ønsker kontakt. Ikke vær så på tilbudssiden når hun avviser. Fortsett å ringe og vise omtanke på den måten, hvis hun tåler det.

[Biloba]

Det ser ut til at det er et misforhold mellom hva hun tror du forventer, og hva som passer henne av kontakt nå. Med samboer og studier og litt gammelt nag kan kontakten med deg og søster komme litt i bakleksa, og hun er kanskje både irritert og har litt dårlig samvittighet for disse forventningene hun ikke lever opp til.

Jeg ville ikke latt helt være å ta kontakt, men vært obs på å ikke vise forventninger til tid sammen. Hold kontakten positiv og vis at du respekterer hvordan hun bruker tiden sin, og at hun alltid er velkommen og at du gjerne også tar turen når det passer, så kan hun ta initiativ til treff om hun ønsker. Mange voksne barn har en følelse av press fra foreldre om mest mulig samvær. En jeg kjenner føler mye på det, og blir derfor "overbelastet" selv om det er noen telefonsamtaler i måneden og et besøk i ny og ne, fordi følelsen av å skuffe den andres forventninger kjennes på hver dag. 

[AnonymBruker]

La henne være i fred

Anonymkode: 31a90...913

[AnonymBruker]

45 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Som mor får jeg skylda for det meste som går galt i forhold til eldste datter. Far har sagt at kun det beste er godt nok. Far har slått henne og fornedret henne foran klasse og venner. Det første er et eksempel etter at hun begynte å studere. Det andre eksemplet kommer fra da jeg var på ferie og hun var hos faren. Begge deler er min skyld. Jeg var ikke der for henne. 

Her virker du litt selvmotsigende? Det virker det som du føler du blir beskyldet, og så tar så skylden for at dette skjedde. Hva mener du egentlig?

Det kan godt være at hun føler seg sliten av å snakke med deg. Husk at feks om du har hatt et mønster som går ut på dette med skyld. (min skyld, din skyld, datter sin skyld) Og feks si ting som gir henne dårlig samvittighet, bryter ned på forholdet dere har hatt. Hun er nok traumatisert av faren, og sliter kansje med andre ting i tillegg. Slikt kan man utvikle angst og stress-plager av. Det beste hadde nok vært om du hadde gått til psykolog, og snakket ut om det som har skjedd dere som familie, slik at du kan få profesjonell hjelp med hvordan du kan hjelpe henne. Om du vil handle ut av kjærlighet, så er nok det det største du kunne gjort for henne.

Anonymkode: 854b5...8fd

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Her virker du litt selvmotsigende? Det virker det som du føler du blir beskyldet, og så tar så skylden for at dette skjedde. Hva mener du egentlig?

Det kan godt være at hun føler seg sliten av å snakke med deg. Husk at feks om du har hatt et mønster som går ut på dette med skyld. (min skyld, din skyld, datter sin skyld) Og feks si ting som gir henne dårlig samvittighet, bryter ned på forholdet dere har hatt. Hun er nok traumatisert av faren, og sliter kansje med andre ting i tillegg. Slikt kan man utvikle angst og stress-plager av. Det beste hadde nok vært om du hadde gått til psykolog, og snakket ut om det som har skjedd dere som familie, slik at du kan få profesjonell hjelp med hvordan du kan hjelpe henne. Om du vil handle ut av kjærlighet, så er nok det det største du kunne gjort for henne.

Anonymkode: 854b5...8fd

Jeg skjønner at det siste i innlegget du siterer, ser ut som om jeg tar skylda direkte. Akkurat der skrev jeg det dårlig. Det var ment som hennes ord. At jeg har skylda for det som hendte, fordi jeg var bortreist da det skjedde. 

Dårlig samvittighet har jeg hatt for dette, men samtidig skjønner jeg jo at jeg ikke kan ilegges skyld for dette. 

Jeg vet hun sliter med stress og føler seg dratt mellom fler. Hun lider av "Snill og flink pike" syndromet.

Når jeg tidligere har snakket med henne, har jeg lagt press på henne når jeg har spurt hvordan studiene har vært. Alle spørsmål om livet blir mas fra min side. Det er plutselig mange emner det ikke kan prates om. Sitter igjen med vær og vind. 

Nevner jeg at hun er velkommen hit, presser jeg. 

Har sagt at hun gjerne må ta kontakt selv når hun er klar, men da ringer hun kun når det gjelder hennes egne penger som står i mitt navn. Forskudd på arv fra meg, som kom fra arv etter barnløs bror. 

Jeg kan ringe henne 10 ganger før hun svarer, og da er det kanskje bare hver tredje uke jeg ringer ei gang  henne. Dette for å gi henne fred. Tenker at hun hvertfall har sett stjeghar ringt. Det kan altså gå opp mot et halvt år mellom hver gang. 

Det er derfor jeg er så usikker. Hva er best? Ringe, sende melding, holde avstand?

Anonymkode: a6787...720

[AnonymBruker]

37 minutter siden, Biloba skrev:

Det ser ut til at det er et misforhold mellom hva hun tror du forventer, og hva som passer henne av kontakt nå. Med samboer og studier og litt gammelt nag kan kontakten med deg og søster komme litt i bakleksa, og hun er kanskje både irritert og har litt dårlig samvittighet for disse forventningene hun ikke lever opp til.

Jeg ville ikke latt helt være å ta kontakt, men vært obs på å ikke vise forventninger til tid sammen. Hold kontakten positiv og vis at du respekterer hvordan hun bruker tiden sin, og at hun alltid er velkommen og at du gjerne også tar turen når det passer, så kan hun ta initiativ til treff om hun ønsker. Mange voksne barn har en følelse av press fra foreldre om mest mulig samvær. En jeg kjenner føler mye på det, og blir derfor "overbelastet" selv om det er noen telefonsamtaler i måneden og et besøk i ny og ne, fordi følelsen av å skuffe den andres forventninger kjennes på hver dag. 

Du har mye rett i det du skriver. Og det er også derfor jeg ber om råd. Jeg vil jo ikke gi henne mer dårlig samvittighet. Vil ikke at hun skal føle seg presset til å prate, ta imot besøk eller komme på besøk. 

Samtidig er jeg jo redd for at null kontakt skal oppfattes som om jeg ikke bryr meg. 

 

Anonymkode: a6787...720

[AnonymBruker]

Her er det jo noe som ligger og sperrer for kontakten deres. Om hun ikke hadde dårlige følelser knyttet til deg ville det jo ikke vært noe problem å slå av en prat, om ikke annet enn for å fortelle hvor travelt hun har det.

Du skriver lite om familiesammensetningen deres, men jeg regner med at du og far ikke er et par. Uansett kan det for meg høres ut som datteren din mener at de utrolig triste tingene som har skjedd henne med far på et eller annet vis er din feil, eller i alle fall at du burde følt mer på det sammen med henne.

Jeg synes ikke du skal trekke det unna i det hele tatt, men jeg synes du skal begynne å være litt mer åpen for å snakke om det som er vanskelig. Kanskje kan du til og med skrive en melding til henne hvor du sier at du har inntrykk av at hun synes det er vanskelig å forholde seg til deg og at du antar at det har å gjøre med din dårlige håndtering av hennes problemer med pappaen. Si at du er lei for det du ikke har fått til før, og at du gjerne vil prøve å forstå hva det er hun har gått igjennom, om hun finner ork og tid til å snakke med deg om det. Og at du håper det kan føre til at det er enklere og mer avslappet for henne å ha noe med deg å gjøre.

Noen ganger må man være den større personen i en situasjon, og du er mammaen, og samme hvor voksen hun er, er hun og blir din og fars lille jente. Hun tar med seg disse opplevelsene og kan kjenne på at du som mor burde beskyttet henne eller sørget for at situasjonen aldri oppsto - samme hvor urimelig det er.

Åpne porten helt og be henne om å gi dere en ny sjanse. Det tror jeg dere begge har mye å vinne på. Så slipper du kanskje denne unngåelseoppførselen hennes i alle år fremover.

Anonymkode: 24bed...398

[AnonymBruker]

Han har slått henne..? 

Anonymkode: 73b34...23b

[AnonymBruker]

Er du å far sammen fortsatt da? Er du det så betyr det jo at du har valgt å beholde en far som slår over å beskytte datteren din, også i etterkant -og hun rømmer selvsagt fra dere begge. Du er ikke noe bedre enn den som slår om du godtar og forsvarer. 

Anonymkode: 1e680...1ba

[AnonymBruker]

Hvis hun ikke ønsker kontakt så må hun si det. Som more syns jeg du bør fortsette å kontakte henne, og vise henne at du er glad i henne. 

Anonymkode: 206b5...d48

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Er du å far sammen fortsatt da? Er du det så betyr det jo at du har valgt å beholde en far som slår over å beskytte datteren din, også i etterkant -og hun rømmer selvsagt fra dere begge. Du er ikke noe bedre enn den som slår om du godtar og forsvarer. 

Anonymkode: 1e680...1ba

Nei, vi er ikke sammen. Og nei, han hadde aldri vist tegn til slike ting i forkant av det som skjedde. 

Dette er tilbake til ungdomsskoletiden. Jeg var bortreist ei uke. 

Jeg snakket med både datter og far da jeg fikk vite dette. 

Som voksen har jeg fått skylda for å ha reist fra henne den uka. Hun er oftere i kontakt med og sammen med faren nå, enn hun er med meg. Helt ærlig, så er det supert. Da har hun hvert fall en voksen hun har kontakt med. 

Jeg og faren har sjelden kontakt nå. Det er også i hennes øyne min feil. På samme måte som at jeg og faren flyttet fra hverandre. At han var utro telles ikke der. At det også var han som ønsket brudd. Hva han har gjort opp gjennom årene i forhold til kontakt, bidrag, trusler, brudd på samvær osv, blir i hennes øyne også min feil. Jeg kan forstå henne til et viss punkt, men samtidig burde hun snart være voksen nok til å forstå det litt fra min side. 

Anonymkode: a6787...720

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Her er det jo noe som ligger og sperrer for kontakten deres. Om hun ikke hadde dårlige følelser knyttet til deg ville det jo ikke vært noe problem å slå av en prat, om ikke annet enn for å fortelle hvor travelt hun har det.

Du skriver lite om familiesammensetningen deres, men jeg regner med at du og far ikke er et par. Uansett kan det for meg høres ut som datteren din mener at de utrolig triste tingene som har skjedd henne med far på et eller annet vis er din feil, eller i alle fall at du burde følt mer på det sammen med henne.

Jeg synes ikke du skal trekke det unna i det hele tatt, men jeg synes du skal begynne å være litt mer åpen for å snakke om det som er vanskelig. Kanskje kan du til og med skrive en melding til henne hvor du sier at du har inntrykk av at hun synes det er vanskelig å forholde seg til deg og at du antar at det har å gjøre med din dårlige håndtering av hennes problemer med pappaen. Si at du er lei for det du ikke har fått til før, og at du gjerne vil prøve å forstå hva det er hun har gått igjennom, om hun finner ork og tid til å snakke med deg om det. Og at du håper det kan føre til at det er enklere og mer avslappet for henne å ha noe med deg å gjøre.

Noen ganger må man være den større personen i en situasjon, og du er mammaen, og samme hvor voksen hun er, er hun og blir din og fars lille jente. Hun tar med seg disse opplevelsene og kan kjenne på at du som mor burde beskyttet henne eller sørget for at situasjonen aldri oppsto - samme hvor urimelig det er.

Åpne porten helt og be henne om å gi dere en ny sjanse. Det tror jeg dere begge har mye å vinne på. Så slipper du kanskje denne unngåelseoppførselen hennes i alle år fremover.

Anonymkode: 24bed...398

Du har helt rett i at mye ligger og sperrer for kontakten. Jeg har forsøkt å snakke med henne om dette. 

Jeg og barnefaren gikk fra hverandre da hun var sju og søster fem. Faren hadde vært utro opptil flere ganger, men samtidig klarte jeg ikke gå før han ønsket det selv. Bruddet kom kanskje som et sjokk for både jentene og andre, i og med at vi aldri kranglet. Jentene hadde på den måten ikke sett at det var noe galt mellom meg og faren.

Vi flyttet ut. Faren ønsket kun kontakt annen hver helg og når jentene var hos ham, var det nye damer der hver gang. "Venninner" som skulle hjelpe ham med å lage mat, vaske osv. Jentene har jo selv ledd av dette i etterkant og sagt at de allerede da visse at det var kjærester av faren.

Faren truet med å reise utenlands om han måtte betale for mye i bidrag, og dum som jeg var, gikk jeg med på et ørlite beløp. 

Det ble en del andre trusler mot meg i årene som gikk, angående økonomi og samvær, men dette ble aldri formidlet slik at jentene fikk vite om det. Verken fra min eller hans side.

Jeg står på for jentene, interesserer meg i livet deres, følger opp best mulig. Vi ler og koser oss mye. Har egentlig en veldig fin tone. Men det hender jeg blir sliten. 

Så er eldstedatter med meg og en kamerat på en lengre tur. Vi kjører henne til en rideleir 50 mil borte, hvorpå jeg og kameraten min skal videre på et arrangement. På veien stopper vi på en fjellovergang og min datter ser ei mamma som har snøballkrig med en annen voksen mann. Hun ser en mamma som er leken på en annen måte enn det hun har sett før. Noe skjedde den dagen, og hun har i ettertid sagt at hun ikke likte det hun så, men samtidig fikk dårlig samvittighet for at jeg ikke hadde flere å leke slik med.

Noen år etter dette kommer min nåværende mann inn i bildet. Vi dater, han treffer jentene når jeg føler at dette er en mann jeg kan se en fremtid sammen med. Vi bor i hver vår kommune og sees ikke så ofte, men noe skjer igjen med eldste datter. Hun er i opprør mot meg. På tross av den hendelsen hvor faren fornedret henne og slo henne, ønsker hun å flytte til faren. 

Jeg skjønner jo oppførslen hennes, men hun nekter plent å bli med i samtaler med psykolog, familievernkontor, helsesøster osv.

Hun bor hos faren noen få mnd, før vi sammen med NAV ordner hybel til henne. Hun er nå 17 år gammel. Jeg betaler bidrag til henne, mens faren lar vær. 

Da lillesøster også flytter ut på grunn av studier i annen by, velger jeg å flytte sammen med min nåværende mann. Ganske raskt kommer det ei lita jente til verden.

Jeg skjønner jo at jeg har gjort mange feil på veien. alt fra tiden sammen med faren hennes, da jeg var en god skuespiller og bruddet kom som et sjokk, siden både jentene og dem rundt oss trodde vi hadde det supert. Jeg skjermet jentene. Lot vær å date, og når jeg gjorde det, var det når jentene ikke var hos meg. Derfor kom det nok som et sjokk når det plutselig etter mange år kom en kjæreste inn i bildet. Jeg var ikke sterk nok til å ta opp kampen med datter for å koble inn hjelpetiltak til oss som familie når jeg så hun slet. Siden jeg aldri fortalte henne hva som skjedde rundt brudd og tiden etter brudd og samarbeid med faren, kom det kanskje som et sjokk for henne når hun forstod hva som hadde skjedd. 

Jeg gjorde hele familien mange bjørnetjenester som slår tilbake.

Jeg vil jo gjerne vise henne at jeg er glad i henne og bryr meg om henne. Derfor fortsetter jeg å ta kontakt. Ringer, men ikke hver uke. Har sagt at om hun ikke svarer, så ser hun hvert fall at jeg bryr meg. Samtidig blir jeg da usikker på om jeg fortsetter å gjøre en bjørnetjeneste. Ved å være svak.

Vi har prøvd å snakke om det oppvekst, grunner til at det ble handlet som det gjorde. Men det henger fremdeles mye grums igjen. 

Jeg skjønner tankene hennes. Skjønner også hvorfor det er lettere å være sammen med faren oftere enn meg, da de to på en måte har sin historie, men den er liksom litt mer konkret. Historien mellom meg og min datter er mer flytende. Der hun tidligere la mye skyld på meg for å ikke passe på henne, har hun nå mer dårlig samvittighet for sine egne tanker, samtidig som det er en sjalusi der fremdeles.

Vi kommer ikke videre uten å få pratet ordentlig ut, men hun er tross alt voksen nok nå til å selv bestemme om hun vil prate ut med meg, eller sammen med andre.

Og det er da usikkerheten min kommer. Skal jeg fortsette å ta kontakt? Ringe? Slik at hun ser at jeg hvert fall tenker på henne? Vente på at hun tar kontakt? Bare stikke innom henne når vi skal på ferie, selv om hun sier at hun ikke har tid til å treffe oss? Snakke med samboeren hennes? Kreve en samtale? 

Jeg vil jo ikke være en kilde til stress og dårlig samvittighet. 

Anonymkode: a6787...720

[AnonymBruker]

Svaret mitt vil være farget av mitt forhold til min egen mor. Det er selvsagt ikke sikkert at problemet mellom deg og din datter har samme bakgrunn, men jeg opplever på en måte å kjenne igjen noe i historien din, selv om det kanskje mest er mellom linjene. Så er jo spørsmålet om jeg leser deg mellom linjene, eller om jeg bare legger min egen historie inn i det. Det vet jeg ikke, så du får se om du tror dette kan passe.

Tror du hun stoler på deg? Du snakker om at du har vært flink til å spille skuespill, og at da du fikk en kjæreste kom det som et sjokk fordi du hadde skjult datingen for ungene. Kan det hende at hun føler at hun ikke vet hvor hun har deg? At det egentlig ikke spiller noen rolle hva du sier, fordi hun uansett ikke tørr å stole på at det er sannheten som kommer fram? 

Du skriver "Jeg står på for jentene, interesserer meg i livet deres, følger opp best mulig. Vi ler og koser oss mye. Har egentlig en veldig fin tone. Men det hender jeg blir sliten. " Hva skjer når du blir sliten? Hvordan opplever ungene det? Føler de at de må ta ekstra hensyn til mamma som er sliten? Nå vet jo ikke jeg hvordan denne slitenheten artet seg. Endret du deg når du ble sliten, slik at de ikke alltid visste hvor de hadde deg? At du noen ganger var tilgjengelig, med latter og gode stunder,og andre ganger var mindre tilgjengelig, sliten og kanskje litt fraværende, uten at de forsto hvorfor? 

Når det gjelder snøballkrigen, tror du at det hun har fortalt deg om hvorfor hun reagerte sånn er riktig, og tror du at det er hele sannheten? Kan det være hun opplevde leken og gleden til disse menneskene som ekte, og trygg? At hun så hva som manglet i hennes egen familie den dagen?

 

 

Anonymkode: 57481...616

[AnonymBruker]

Vet du, imotsetning til de andre svarene du har fått synes jeg du skal la din datter være i fred. Dette etter en samtale eller et brev der du ber om unnskyldning for det du føler du har skyld for, men ikke alt annet. Din datter er nå et voksent menneske og må ta ansvar for eget liv. Du har sikkert gjort dine feil, men slik det høres ut har du gjort det du kan og ditt beste, men det er på tide å slutte å ta ansvar for alt (etter å ha gjort opp for det som må gjøres opp for). Så får hun ta litt initiativ fra nå av.

Anonymkode: 8857e...542

[AnonymBruker]

Råder deg til å la henne være i fred. Hun kommer tilbake til dere den dagen hun skjønner at familie er viktig.

Har selv erfaring fra min lillebror som slo seg totalt vrang i mange år og ble piss forbanna hver eneste gang foreldrene våre tok kontakt. Han anså det som mas. Vi sluttet til slutt å kontakte han, og lot han styre kontakten. Det kunne gå flere år før vi så han.

Nå er han blitt 35 og har endelig skjønt at familie er viktig, og vi har fått kontakt igjen.

 

Anonymkode: 376ef...9d8

[AnonymBruker]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Svaret mitt vil være farget av mitt forhold til min egen mor. Det er selvsagt ikke sikkert at problemet mellom deg og din datter har samme bakgrunn, men jeg opplever på en måte å kjenne igjen noe i historien din, selv om det kanskje mest er mellom linjene. Så er jo spørsmålet om jeg leser deg mellom linjene, eller om jeg bare legger min egen historie inn i det. Det vet jeg ikke, så du får se om du tror dette kan passe.

Tror du hun stoler på deg? Du snakker om at du har vært flink til å spille skuespill, og at da du fikk en kjæreste kom det som et sjokk fordi du hadde skjult datingen for ungene. Kan det hende at hun føler at hun ikke vet hvor hun har deg? At det egentlig ikke spiller noen rolle hva du sier, fordi hun uansett ikke tørr å stole på at det er sannheten som kommer fram? 

Du skriver "Jeg står på for jentene, interesserer meg i livet deres, følger opp best mulig. Vi ler og koser oss mye. Har egentlig en veldig fin tone. Men det hender jeg blir sliten. " Hva skjer når du blir sliten? Hvordan opplever ungene det? Føler de at de må ta ekstra hensyn til mamma som er sliten? Nå vet jo ikke jeg hvordan denne slitenheten artet seg. Endret du deg når du ble sliten, slik at de ikke alltid visste hvor de hadde deg? At du noen ganger var tilgjengelig, med latter og gode stunder,og andre ganger var mindre tilgjengelig, sliten og kanskje litt fraværende, uten at de forsto hvorfor? 

Når det gjelder snøballkrigen, tror du at det hun har fortalt deg om hvorfor hun reagerte sånn er riktig, og tror du at det er hele sannheten? Kan det være hun opplevde leken og gleden til disse menneskene som ekte, og trygg? At hun så hva som manglet i hennes egen familie den dagen?

 

 

Anonymkode: 57481...616

Du stiller gode spørsmål.

Når det kommer til å stole på meg, så vet jeg ikke hva hun gjør. Det er derfor jeg skriver at jeg har gjort oss alle en bjørnetjeneste ved å skjule deler av livet. Hadde jeg rast fra meg når faren var utro, hadde kanskje ikke bruddet kommet som et like stort sjokk. Hadde jeg sagt åpenlyst at jeg skulle på date, så kanskje ikke min nye mann hadde kommet inn som et sjokk i livet hennes.

Vi har snakket om den snøballkrigen. Det er jo derfor jeg vet hvorfor enkelte ting endret seg etter den turen. Hun var litt skeptisk til han kameraten min. At han skulle være en ny mann i livet. Samtidig så hun en annen latter og en annen glede hos meg, som hun kanskje ikke hadde sett tidligere. Hun var vel både redd for å miste, samtidig som hun sier hun fikk dårlig samvittighet for at jeg ikke smilte og lo på samme måte alltid.

Det at jeg var sliten til tider. To ganger kjørte jeg kroppen så hardt at jeg ble sengeliggende med lungebetennelse og nesten innleggelse på sykehus av samme grunn. 

I tillegg er vi veldig forskjellige av natur. Der jeg ser positivt på det meste, ser hun negativt på mye. Samtidig er vi mor og datter. På godt og vondt.

Anonymkode: a6787...720

[AnonymBruker]

24 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du stiller gode spørsmål.

Når det kommer til å stole på meg, så vet jeg ikke hva hun gjør. Det er derfor jeg skriver at jeg har gjort oss alle en bjørnetjeneste ved å skjule deler av livet. Hadde jeg rast fra meg når faren var utro, hadde kanskje ikke bruddet kommet som et like stort sjokk. Hadde jeg sagt åpenlyst at jeg skulle på date, så kanskje ikke min nye mann hadde kommet inn som et sjokk i livet hennes.

Vi har snakket om den snøballkrigen. Det er jo derfor jeg vet hvorfor enkelte ting endret seg etter den turen. Hun var litt skeptisk til han kameraten min. At han skulle være en ny mann i livet. Samtidig så hun en annen latter og en annen glede hos meg, som hun kanskje ikke hadde sett tidligere. Hun var vel både redd for å miste, samtidig som hun sier hun fikk dårlig samvittighet for at jeg ikke smilte og lo på samme måte alltid.

Det at jeg var sliten til tider. To ganger kjørte jeg kroppen så hardt at jeg ble sengeliggende med lungebetennelse og nesten innleggelse på sykehus av samme grunn. 

I tillegg er vi veldig forskjellige av natur. Der jeg ser positivt på det meste, ser hun negativt på mye. Samtidig er vi mor og datter. På godt og vondt.

Anonymkode: a6787...720

Jeg stoler ikke på min mor. Jeg stoler ikke på at hun mener det hun sier, eller at hun sier det hun mener, dermed spiller det overhodet ikke noen rolle hva hun sier, det hjelper uansett ikke. Nå skal det sies at min mor har gjort mer "galt" enn det ut fra det du skriver her ser ut til at du har gjort. De tingene jeg plukket ut fra innlegget ditt er ting som minner om ting hos min mor som jeg har tatt som enda en bekreftelse på at hun ikke er til å stole på. I mitt tilfelle har det også skjedd en del andre, mye større ting. Jeg er også mye eldre enn din datter, så hos oss er mønsteret mye mer fastlåst. Per i dag ønsker jeg ikke noen løsning. Vi snakkes sjelden, og det passer meg bra. Om hun hadde prøvd å rette på forholdet i dag hadde jeg rett og slett sagt til henne at det er for sent, jeg har det fint uten deg, og har ikke interesse av å bruke masse tid og krefter på å prøve å reparere et forhold som jeg ikke har behov for. Hvis hun derimot hadde kommet meg i møte, på en måte som hadde fått meg til å tro at hun var oppriktig, da jeg var på alder med din datter, kan det hende jeg hadde vært villig til å gi det en sjanse. Dermed tenker jeg at det kan være lurt av deg å gjøre et forsøk på å bedre kontakten nå.

Hvis du velger å prøve å gjøre noe nå, så tror jeg det er veldig viktig at du velger riktig måte å gjøre det på. Jeg har dessverre ikke noe godt svar på hvordan det bær gjøres. Jeg tror kanskje jeg ville begynt med å søke profesjonell hjelp for rådgivning. Kanskje du kan få noen timer alene på familievernkontoret, eller, hvis du har råd til det, hos en privat psykolog? I så fall synes jeg du skal været tydelig fra første time at ditt mål med dette er å finne en god måte å forholde deg til datteren din på. Så kan du gå inn gi terapeuten både et helhetsbilde, og detaljer av enkelthendelser, og be om hjelp til å reflektere rundt hvordan dette kan ha blitt opplevd av din datter. Videre ber du om råd for hvordan du, i din helt spesifikke situasjon, bør gå fram for å snakke med henne. Jeg ser at hun tidligere ikke har villet være med på familievernkontoret, så det kan hende det kan være lurt, vertfall helt i begynnelsen, å ikke be henne om å bli med dit, men heller ta med deg råd derfra som du selv bruker i kommunikasjonen med henne.  

 

Anonymkode: 57481...616

[AnonymBruker]

Altså er datteren du snakker om 17 eller 26? Du skriver noe rotete.

Helt ærlig så har du fucka opp forholdet til datteren din. Sikkert ubevisst, slik jeg tolker deg ut i fra skrivingen din. Du har ikke den evnen til å virkelig forstå hvorfor ting er blitt som det er blitt. Det er et hav av faktorer som gjør oss mennesker til den vi er år etter år. Vi endrer oss, både ut i fra nye opplevelser og tidligere opplevelser som flasher i hodet.

Du har derfor selvfølgelig ikke all skyld at datteren din er som hun er i dag. Men du gjorde en stor feil ved å være i et forhold med en mann som skadet barnet ditt på denne måten. I de fleste tilfeller hvor et voksent menneske slår/skader/forgriper seg på et barn er det så å si alltid varseltegn man ignorerte men som man ser i ettertid man burde sett. Uansett, når du først fikk vite om hendelsen skulle du kastet faren hennes på døra og tatt deg av datteren din ekstra godt i ettertid. Du skulle tatt ansvar og gitt hun den oppfølgingen hun hadde hatt behov for. 

At hun den dag i dag har et slikt forhold til både deg og faren sin den dag i dag er det mange grunner til. Hvis jeg var deg ville jeg satt meg ned med hun en dag og snakket ut om ting. Alt det vonde og gode. Fortell hun at å snakke med en psykolog hadde gjort hun godt, for da får hun snakket ordentlig ut om følelsene sine og det vil absolutt hjelpe hun.

Anonymkode: 55e8f...27d