Noe jeg aldri har forstått

[Gjest Jegskulleønskeat]

Jeg har hørt flere ganger folk si, "personen var 95 år, så det var livets gang". Ja, det er vanlig at et liv avsluttes når personen har levd i så mange år, men det er jo like trist for det. Folk sier, "Sånn er det. Personen var gammel og thats it". Jeg har aldri skjønt det. Det er jo like trist at noen dør uansett hvor mange år personen er. Man slutter ikke å være glad i en person fordi den når en viss alder. Savnet blir ikke mindre selvom personen døde av alderdom. At det er naturlig gjør ikke sorgprosessen kortere. Jeg skjønner ikke dette. Noen som vil forklare hvorfor dette skal være mindre trist? Jeg synes det er like trist, jeg, uansett hvor gammel personen er. Det er jo ikke slik at kjærligheten til en kjær person dør ut når denne blir eldre. 

 

[visp]

Det er jo trist, men om man har sett mange unge mennesker dø i sykdom og ulykker, eller gamle mennesker leve år ut og inn med sykdommer som gjør at livet ikke lengre kan kalles et liv, vel.... heldig er den som får dø naturlig av elde.

[AnonymBruker]

Jeg er uenig med deg. Sorgen er helt annerledes og mye ‘renere’ når personen var gammel og ‘mett av dage’. Klart man er lei seg for å miste et menneske man var glad i, men det kan ikke sammenlignes med følelsene som oppstår når dødsfallet oppleves hinsides urettferdig pga avdødes unge alder, tidlig sykdom, forferdelig ulykke eller lignende.

Anonymkode: aac57...4b7

[Gjest HanenIFlokken]

Klart det er trist å miste en man er glad i

Det som menes er at denne personen har fått leve et fullt liv, gjerne mye lenger enn hva som forventes, og ikke f.eks dødd av kreft som 50 åring osv. 

Det å få leve til en er 90-100 år er ikke vanlig. 

Endret 23. juni 2018 av HanenIFlokken

[Høsta]

Er det snakk om dine familiemedlemmer? Jeg er enig med deg at det er trist og at man går inni sorg om man er familiemedlem/bekjent/liknende, men om man ikke kjenner vedkommnde er det naturlig å kjenne på at at når når en 95-åring dør så er det naturens gang. Det er trist at et langt liv er over, men sånn er vi faktisk skapt.

Endret 23. juni 2018 av Høsta

[AnonymBruker]

Selvfølgelig er det trist at noen dør, samme hvilken alder de hadde, og man sørger uansett.

Men jeg vil jo tro at hvis man mister barnet sitt på 10 år, så er det noe av det vanskeligste man kan oppleve, mens mister man moren sin på 95, så er det selvfølgelig en stor sorg. Men ikke like ille som å miste noen unge, som står en like nær. 

Anonymkode: 14b43...e1c

[AnonymBruker]

1 time siden, Jegskulleønskeat skrev:

Jeg har hørt flere ganger folk si, "personen var 95 år, så det var livets gang". Ja, det er vanlig at et liv avsluttes når personen har levd i så mange år, men det er jo like trist for det. Folk sier, "Sånn er det. Personen var gammel og thats it". Jeg har aldri skjønt det. Det er jo like trist at noen dør uansett hvor mange år personen er. Man slutter ikke å være glad i en person fordi den når en viss alder. Savnet blir ikke mindre selvom personen døde av alderdom. At det er naturlig gjør ikke sorgprosessen kortere. Jeg skjønner ikke dette. Noen som vil forklare hvorfor dette skal være mindre trist? Jeg synes det er like trist, jeg, uansett hvor gammel personen er. Det er jo ikke slik at kjærligheten til en kjær person dør ut når denne blir eldre. 

 

Døden skremmer mennesker og har bestandig gjort det. Når man er veldig ung, tenker man ikke like lett eller på samme måte: «Snart er det min tur.» Mange får et behov for å pakke inn døden og gjøre den til noe vi kan akseptere. 

Anonymkode: 2ac87...89c

[AnonymBruker]

Du får håpe du ikke får oppleve å miste noen til en "unnaturlig" død og lære på forskjellen. Noen typer dødsfall er ansett som traumatiske av helsevesenet. Å miste noen som er ung, det det ikke er forventet, der de ikke har fått oppleve mye av livet etc er noe helt annet og vondere enn noen som har fått levd et rikt liv og livet ut. Det handler ikke bare om ens eget tap, men i sorgen er det også den avdødes tap av liv og erfaring. 

Anonymkode: 79c4b...854

[Gjest Mass]

Jeg husker når min bestefar døde når han var 89 ca. Han slet med helsen, men var klar i hodet. Jeg tror vi alle kjente veldig på at han nå var fri selv om det var trist. Det blir en slags lettelse oppi det hele. Det så ikke ut som at han hadde det så kjekt de siste årene av sitt liv når han måtte slite med alt og trenge hjelp til mye.

[Neket]

Når bestefar dør i en alder av 95, burde man jo ikke bli sjokkert. Man har hatt tid til å forberede seg på det uunngåelige.

Helsen har kanskje vært skral noen år i tillegg, da må det være deilig å endelig få slippe?

[AnonymBruker]

Det er selvsagt trist, men det er jo livets gang. Om et barn dør av kreft eller en 20-åring dør i bilulykke så er det liksom noe helt annet fordi det i tillegg er helt grusomt tragisk og urettferdig, fordi de har et helt liv foran seg. En person på over 90 år har fått levd et liv og har en naturlig død. 

Anonymkode: b7fe7...5bf

[AnonymBruker]

Jeg mistet min beste venn i fjor, etter et par år med sykdom som tok han gradvis. Han ble 26. Sorgen er enorm, og det er ikke bare savnet som gnager, men også alle mulighetene han ikke får og ikke skal få oppleve. Flere av våre nære venner har nylig blitt forlovet, og det har utløst en stor sorgreaksjon i meg fordi han ikke skal få oppleve det. Tanken på å få barn er preget av tanken på at hans gener ikke skal gå videre. Jeg tenker på hva han ville blitt, hva han ville opplevd og hvordan familien hans ville sett ut. Det er så mye han ikke rakk å oppleve, og livet hans ble alt for kort. Han rakk ikke sette fotsporet sitt i verden før tiden hans var ute. 

I motsetning mistet jeg faren min for snart 10 år siden, og selv om det var tøft å miste faren sin som 18-åring var det noe helt annet. Han var i 70-årene, har levd og fått barn, opplevd sorg og lykke. Satt et solid fotspor med flere barn og barnebarn. Han hadde levd livet, og selv om man kan bli langt eldre hadde han levd et langt og godt liv, og det er trøst for meg.

Tapet av min unge bestevenn oppleves med andre ord mye tøffere enn av faren min, selv om jeg kanskje har savnet begge like mye er det sorgen og bismaken ved alle livshendelser som gjør tapet av min bestekompis verre. 

Anonymkode: feb95...b9a

[AnonymBruker]

2 timer siden, Jegskulleønskeat skrev:

Jeg har hørt flere ganger folk si, "personen var 95 år, så det var livets gang". Ja, det er vanlig at et liv avsluttes når personen har levd i så mange år, men det er jo like trist for det. Folk sier, "Sånn er det. Personen var gammel og thats it". Jeg har aldri skjønt det. Det er jo like trist at noen dør uansett hvor mange år personen er. Man slutter ikke å være glad i en person fordi den når en viss alder. Savnet blir ikke mindre selvom personen døde av alderdom. At det er naturlig gjør ikke sorgprosessen kortere. Jeg skjønner ikke dette. Noen som vil forklare hvorfor dette skal være mindre trist? Jeg synes det er like trist, jeg, uansett hvor gammel personen er. Det er jo ikke slik at kjærligheten til en kjær person dør ut når denne blir eldre. 

 

Skulle du en dag oppleve at et barn eller en ungdom dør, da ser du ganske sikkert annerledes på saken og forstår muligens uttalelsene du i dag stiller spørsmålstegn ved. 

Sorg når eldre og syke mennesker dør oppleves for de aller fleste annerledes enn når et menneske i livets begynnelse dør. 

Anonymkode: f9d51...fed

[AnonymBruker]

2 timer siden, Jegskulleønskeat skrev:

Jeg har hørt flere ganger folk si, "personen var 95 år, så det var livets gang". Ja, det er vanlig at et liv avsluttes når personen har levd i så mange år, men det er jo like trist for det. Folk sier, "Sånn er det. Personen var gammel og thats it". Jeg har aldri skjønt det. Det er jo like trist at noen dør uansett hvor mange år personen er. Man slutter ikke å være glad i en person fordi den når en viss alder. Savnet blir ikke mindre selvom personen døde av alderdom. At det er naturlig gjør ikke sorgprosessen kortere. Jeg skjønner ikke dette. Noen som vil forklare hvorfor dette skal være mindre trist? Jeg synes det er like trist, jeg, uansett hvor gammel personen er. Det er jo ikke slik at kjærligheten til en kjær person dør ut når denne blir eldre. 

 

Jeg skjønner hva du mener, men må si meg uenig. Har du mistet noen, av andre grunner enn alderdom? Kusina mi mistet sønnen sin, to år gammel. Jeg mistet bestemoren min til kreft, 54 år gammel. Da bestefar døde, av alderdom... Jeg var trist, lei meg (veldig !! lei meg.) Han var en av de som sto meg nærmest. Men den dagen kusina mi mistet sønnen sin... Jeg fikk knapt puste. Tre år senere nå, og hun fungerer ikke i det hele tatt. Det ER annerledes, når mennesker dør unge eller av sykdom, i forhold til alderdom. Sånn er det bare. Nei, klart det er vondt! Men det kan ikke sammenlignes. 

Anonymkode: 92ee9...d65

[AnonymBruker]

Ja, det er selvsagt trist, men det er faktisk livets gang. Alle skal dø en gang, og det må vi forsone oss med. 90 år gamle mennesker som dør har levd lange liv, og fått opplevd mye. Det er naturlig at mennesker som er så gamle dør. Når et ungt menneske dør blir hele livet revet fra dem, noe man ikke kan si om gamle mennesker som dør. I tillegg vet vi alle at man dør når man blir gammel, så det er forventet. Da min oldemor døde i en alder av 94 år, ble ikke min bestefar lei seg, rett og slett fordi hun hadde levd et langt og innholdsrikt liv. Men ja, man kan sørge over at et gammelt menneske dør, men det er mye lettere å akseptere at et menneske som allerede har levd i 90 år dør. Døden følger med livet den vet du. Per Fugelli sa noe alà "Det er ingenting trist med at en mann på min alder dør". 

Anonymkode: 0bbac...36a

[AnonymBruker]

Selvsagt er det tristere når unge dør enn når gamle dør. Alle skal jo dø, det må man nesten bare forsone seg med. Og jo gamlere en blir, jo nærmere døden kommer man. Derfor er det mer trist når man egentlig skal dø om veldig lenge.

Anonymkode: 10470...a36