Jeg blir sprø - 5 uker igjen til termin

[AnonymBruker]

Jeg har hatt et langt og slitsomt svangerskap - har ikke fått lov til å gå på jobb pga risiko, så har vært sykemeldt/svangerskapspenger siden februar.

Jeg er vant til et travelt liv med 100% jobb og 100%  studier, noe som har gitt meg mye energi og glede i hverdagen, også sosialt sett.

Nå er jeg på vei til å bli gal av å være hjemme hele tiden. Det skal nevnes at vi har en hund med seperasjonsangst, som jeg har jobbet mye med nå de siste månedene, men det ser ut til at vi må ha hjelp utenfra for å få bukt med det, i tillegg til at hun henger på meg som en klegg nå i graviditeten. Når hunden er sånn som hun er, kan jeg ikke gå på butikken en gang dersom mannen ikke er hjemme.

Han har vært på jobb, faste sosiale ting han driver med i løpet av uka, i tillegg til sosiale ting gjennom jobb. Han skal snart reise bort en langhelg sammen med kompiser. 

Jeg har hatt flyforbud hele svangerskapet. Kjører ikke bil. De fleste vennene mine ønsker ikke å ha besøk av hund, noe jeg respekterer. De er også travle,med sine egne liv, og det forstår jeg godt. Vi snakkes en del på telefonen, så jeg får dekket noe av behovet for å snakke med noen andre enn hunden der.

Til saken; jeg er redd jeg blir deprimert av dette. Det er 5 uker til termin, og jeg gleder meg ikke nevneverdig til babyen kommer. Ser for meg at jeg blir enda mer fastlåst her hjemme, mens mannen fortsetter livet sitt utenfor huset. Jeg koser meg ikke med å vaske babyklær, gjøre klart til baby kommer - det har bare blitt noe jeg gjør for å få tiden til å gå. Jeg står opp om morgenen, og gleder meg til å legge meg igjen, bare for å få tiden til å gå.

Jeg savner livet mitt, og jeg tenker mer og mer på om det faktisk var riktig valg å få dette barnet, som vi (inkludert meg) faktisk ønsket oss, og jobbet i 2 år for å få.

Vet ikke hvor jeg vil med dette, må bare lufte hodet.

Anonymkode: c7623...83e

[AnonymBruker]

Du skulle kanskje hatt noen prosjekter mens du gikk hjemme, som strikking, oppussing (lettere) eller planting i hage/terrasse. Noen leser bøker, studerer hjemme, ser serier osv. 

Jeg bruker de siste ukene på å «klargjøre», men har nådd et punkt hvor jeg sover mesteparten av tiden. Mine venninner har besøkt meg kanskje 3 ganger siden jeg ble gravid. Kan ikke belage meg på noe sosialt derfra.

Jeg har derimot blitt med i en termin/barsel-gruppe for nærområdet, som er folk i ca samme situasjon som meg. Kanskje du har noe sånt i nærheten av deg? Anbefaler FB grupper som Termin mai/juni/juli eller juli/august/september. Mye mennesker i samme situasjon som deg  Kanskje noen bor i nærheten.

Anonymkode: 881da...077

[AnonymBruker]

Jeg har hatt masse syprosjekter siden starten, men det gir meg ingen glede lenger - og det bekymrer meg. Har også strikket, lest bøker og gjort ting som vanligvis gir meg noe. Men tror kanskje det har blitt for mye av det, sånn at jeg gleden jeg har hatt tidligere gjennom slike ting, nå har blitt borte i vanen av å gjøre disse tingene. 

Jeg vet ikke. Jeg er litt bekymret for meg selv merker jeg. 

Skjlle gjerne blitt med i en sånn barselgruppe - men samtidig merker jeg at jeg ikke orker å snakke om graviditeten lengre, jeg får tårer i øybene bare av å tenke på det. Og så får jeg dårlig samvittighet fordi jeg føler det sånn.

Av å bare skrive om det her gjør at jeg føler meg som et forferdelig menneske.

Takk for at du svarte meg ❤

Anonymkode: c7623...83e

[AnonymBruker]

For meg hørest det som om du har litt "brakkesjuko". Dvs at du har vore alt for mykje inne. Du må komma deg meir ut og få nye inntrykk. Du har nesten vore "stengt" inne i fem månader. Det er ikkje rart at du føler deg deprimert etter det! Alle har behov for variasjon og nye impulsar. Er det nokon rundt deg som kan være med å gå tur med hunden? Små turar og litt skravling?

Anonymkode: 92714...20e

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har hatt masse syprosjekter siden starten, men det gir meg ingen glede lenger - og det bekymrer meg. Har også strikket, lest bøker og gjort ting som vanligvis gir meg noe. Men tror kanskje det har blitt for mye av det, sånn at jeg gleden jeg har hatt tidligere gjennom slike ting, nå har blitt borte i vanen av å gjøre disse tingene. 

Jeg vet ikke. Jeg er litt bekymret for meg selv merker jeg. 

Skjlle gjerne blitt med i en sånn barselgruppe - men samtidig merker jeg at jeg ikke orker å snakke om graviditeten lengre, jeg får tårer i øybene bare av å tenke på det. Og så får jeg dårlig samvittighet fordi jeg føler det sånn.

Av å bare skrive om det her gjør at jeg føler meg som et forferdelig menneske.

Takk for at du svarte meg ❤

Anonymkode: c7623...83e

Du, det er lov til å være sliten. Jeg har 4 uker til termin og jeg er så sinnsykt lei.

Hos meg ville alle rundt meg snakke om graviditeten i starten, men ikke jeg. Det var for fremmed og føltes ikke ekte. Alle spurte meg om jeg ikke var glad eller gledet meg. Husker jeg følte meg forferdelig. Nå mot slutten er alle andre rundt meg lei og venter bare på ungen skal komme. Det er først NÅ jeg ønsker å «prate om» graviditeten. 

I natt sparket og grafset babyen så langt nede i symfysen i så mange timer at jeg holdt på å klikke. Det var helt forferdelig. Hadde sinnsykt dårlig samvittighet idag tidlig for at jeg hadde blitt så sur for noe som egentlig bare er et sunnhetstegn. 

Jeg mener det er lov å klage. Kroppen er jo ikke lenger din og det merkes godt på et langt svangerskap. Jeg ble først sykemeldt uke 30, men selv om jeg hadde mange uker med «sosialisering» før jeg ble innestengt hjemme, så var det ingen som forsto situasjonen min før det. Ikke kunne jeg bli med ut, gå langt, dra på ferie osv. Alle vinkveldene ble borte. Alle de spontane venninneturene ble et ork.

Hvis du er bekymret for svangerskap/fødselsdepresjon, så snakk med jordmor om det. De skal spørre hvordan du har det og følge deg opp hvis du har behov. Jeg forstår GODT at du ikke ønsker å la deg definere av graviditeten. Du er langt mer enn «gravid». Du er jo et menneske.

Anonymkode: 881da...077

[AnonymBruker]

Kan du ha fått en liten svangerskapsdepresjon? Det kan høres litt sånn ut mtp at du ikke finner glede i aktiviteter som vanligvis har gitt deg glede før, ikke gleder deg til babyen kommer osv. Det er ikke uvanlig, vil anbefale deg å snakke med jordmor om det på neste kontroll! Viktig for å forebygge fødselsdepresjon  og prat med mannen din om det! Kan du det?

Anonymkode: 5668b...092

[AnonymBruker]

Tusen takk for at dere svarer meg ❤ Jeg kan absolutt snakke med mannen, men jeg tror at hvis jeg setter i gang den samtalen, kommer jeg til å bryte helt fullstendig sammen, og det vil jeg ikke. Jeg kan også snakke med flere venninner, men. Bare det å svare dere her har fått meg til å grine.

Jeg skal absolutt snakke med jordmor, lurer på om jeg kanskje skal få en time utenom kontrollene, jeg har ikke neste før om et par uker.

Takk igjen, fine internettfolk.

Anonymkode: c7623...83e

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har hatt et langt og slitsomt svangerskap - har ikke fått lov til å gå på jobb pga risiko, så har vært sykemeldt/svangerskapspenger siden februar.

Jeg er vant til et travelt liv med 100% jobb og 100%  studier, noe som har gitt meg mye energi og glede i hverdagen, også sosialt sett.

Nå er jeg på vei til å bli gal av å være hjemme hele tiden. Det skal nevnes at vi har en hund med seperasjonsangst, som jeg har jobbet mye med nå de siste månedene, men det ser ut til at vi må ha hjelp utenfra for å få bukt med det, i tillegg til at hun henger på meg som en klegg nå i graviditeten. Når hunden er sånn som hun er, kan jeg ikke gå på butikken en gang dersom mannen ikke er hjemme.

Han har vært på jobb, faste sosiale ting han driver med i løpet av uka, i tillegg til sosiale ting gjennom jobb. Han skal snart reise bort en langhelg sammen med kompiser. 

Jeg har hatt flyforbud hele svangerskapet. Kjører ikke bil. De fleste vennene mine ønsker ikke å ha besøk av hund, noe jeg respekterer. De er også travle,med sine egne liv, og det forstår jeg godt. Vi snakkes en del på telefonen, så jeg får dekket noe av behovet for å snakke med noen andre enn hunden der.

Til saken; jeg er redd jeg blir deprimert av dette. Det er 5 uker til termin, og jeg gleder meg ikke nevneverdig til babyen kommer. Ser for meg at jeg blir enda mer fastlåst her hjemme, mens mannen fortsetter livet sitt utenfor huset. Jeg koser meg ikke med å vaske babyklær, gjøre klart til baby kommer - det har bare blitt noe jeg gjør for å få tiden til å gå. Jeg står opp om morgenen, og gleder meg til å legge meg igjen, bare for å få tiden til å gå.

Jeg savner livet mitt, og jeg tenker mer og mer på om det faktisk var riktig valg å få dette barnet, som vi (inkludert meg) faktisk ønsket oss, og jobbet i 2 år for å få.

Vet ikke hvor jeg vil med dette, må bare lufte hodet.

Anonymkode: c7623...83e

Hvor var hunden da du jobbet 100% og studerte 100%? Syns det er litt rart at du ikke kan forlate huset uten den nå, mens det gikk fint før 🤔

Anonymkode: ab960...3af

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

Hvor var hunden da du jobbet 100% og studerte 100%? Syns det er litt rart at du ikke kan forlate huset uten den nå, mens det gikk fint før 🤔

Anonymkode: ab960...3af

Hun var med mannen på jobb (i bilen, han luftet henne 1 gang i timen. I bilen er hun rolig, sover hele veien). Jeg jobbet kveld, så da var mannen med henne. Da jeg ble sykemeldt ble hun hjemme med meg, unødvendig å ha henne i bilen da jeg var hjemme uansett.

Anonymkode: c7623...83e

[AnonymBruker]

Men hva tenker du å gjøre med hunden når babyen kommer? Fortsette å være inne? For meg høres det nesten ut som om hunden er årsaken til at du er lei? Den låser deg jo fullstendig inne. Og sånn kan det jo ikke være. Babyen kan jo være med omtrent overalt, men hunden vil jo fortsatt ha problemer når babyen  kommer? 

Kanskje hunden bør omplasseres / profesjonell hjelp? 🙂

Anonymkode: 542c3...c6a

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

Men hva tenker du å gjøre med hunden når babyen kommer? Fortsette å være inne? For meg høres det nesten ut som om hunden er årsaken til at du er lei? Den låser deg jo fullstendig inne. Og sånn kan det jo ikke være. Babyen kan jo være med omtrent overalt, men hunden vil jo fortsatt ha problemer når babyen  kommer? 

Kanskje hunden bør omplasseres / profesjonell hjelp? 🙂

Anonymkode: 542c3...c6a

Nei, hun skal på opptrening hos profesjonelle i sommer, så forhåpentligvis ordner det seg.

Anonymkode: c7623...83e

[AnonymBruker]

Du er nødt til å prøve å komme deg ut. Jeg var i akkurat samme situasjon som deg og endte opp med å få panikkangst midt på natta og det var like før jeg ble innlagt. Det er ikke sunt å være hjemme så lenge.

Anonymkode: bf753...0d7

[AnonymBruker]

Har fått gått en tur med hunden nå, det hjalp litt på å komme seg ut i skog og mark, men følte meg ikke spesielt høy i hatten med gråtefjes og snørr overalt. Forestiller meg at jeg gav de andre turgående en liten latter i hverdagen.

Vurderer om jeg skal forsøke å forklare situasjonen til mannen, jeg vet jo at han vil gjøre alt han kan for å hjelpe meg, jeg er bare så vant til å klare alt selv.

 

Anonymkode: c7623...83e

[AnonymBruker]

59 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hun var med mannen på jobb (i bilen, han luftet henne 1 gang i timen. I bilen er hun rolig, sover hele veien). Jeg jobbet kveld, så da var mannen med henne. Da jeg ble sykemeldt ble hun hjemme med meg, unødvendig å ha henne i bilen da jeg var hjemme uansett.

Anonymkode: c7623...83e

Skjønner, men da går det an at hun er med mannen på jobb to dager i uken hvor du legger litt planer? Blir for dumt å sette hele livet på pause pga en hund.

Anonymkode: ab960...3af

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker said:

Skjønner, men da går det an at hun er med mannen på jobb to dager i uken hvor du legger litt planer? Blir for dumt å sette hele livet på pause pga en hund.

Anonymkode: ab960...3af

Satser på det blir bedre nå, mannen har tatt ferie,heldigvis. Var jeg som sa at hun kunne være med meg, tenkte det ville være bedre for henne å være med meg enn i bil. 

Men ja. Ikke særlig smart av meg med tanke på hvordan det har blitt inni meg nå.

Anonymkode: c7623...83e

[AnonymBruker]

Kjære deg, snakk med mannen din så han kan hjelpe deg og du får kommet deg mer ut uten hund. Det trenger du og det er veldig veldig viktig for din mentale helse. 

Anonymkode: 1427e...e66

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Tusen takk for at dere svarer meg ❤ Jeg kan absolutt snakke med mannen, men jeg tror at hvis jeg setter i gang den samtalen, kommer jeg til å bryte helt fullstendig sammen, og det vil jeg ikke. Jeg kan også snakke med flere venninner, men. Bare det å svare dere her har fått meg til å grine.

Jeg skal absolutt snakke med jordmor, lurer på om jeg kanskje skal få en time utenom kontrollene, jeg har ikke neste før om et par uker.

Takk igjen, fine internettfolk.

Anonymkode: c7623...83e

Jeg skjønner det, men jeg tror det lille sammenbruddet er viktig mtp å få «åpnet slusene» og begynne å bearbeide de tankene og følelsene du går med. Jeg er akkurat som deg, legger lokk på ting og lar være å si noe fordi jeg frykter «sammenbruddet», men jeg vet også av erfaring at det er utrolig godt å få åpnet seg, og veldig viktig for prosessen videre. Hva så om du bryter sammen? Det er jo bare der og da, og jeg regner med at mannen din vil stå i det med deg og hjelpe deg i prosessen  

Ring jordmor på mandag! Psykisk helse i svangerskapet skal man ikke kimse med

Anonymkode: 5668b...092

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Hun var med mannen på jobb (i bilen, han luftet henne 1 gang i timen. I bilen er hun rolig, sover hele veien). Jeg jobbet kveld, så da var mannen med henne. Da jeg ble sykemeldt ble hun hjemme med meg, unødvendig å ha henne i bilen da jeg var hjemme uansett.

Anonymkode: c7623...83e

Hvorfor kan ikke hunden fortsette å bli med mannen på jobb...?

Anonymkode: 6e9a2...043

[AnonymBruker]

Hei! Jeg vil ikke bagatellisere hvordan du føler deg nå, og jeg synes du skal ringe helsestasjonen og be om en prat, og bare øse alt ut av deg til dem, og se om det hjelper å få satt ord på det. MEN; Jeg tenker at det ikke er noe rart at du er litt nede nå.

Jeg var i samme situasjon som deg, med kjøreforbud, venner i andre byer (som ikke hadde tid til å besøke), kom meg ingensteder fordi jeg bor utenfor tettsted og var helt avhengig av bil. Mannen var mye opptatt og jeg følte at jeg lå på sofaen og ruget. Ble skikkelig nedstemt. 

For meg hjalp det da jeg ringte en venninne og rett og slett ba henne om å ta litt fri for å besøke meg. Da hun var her snakket vi IKKE om baby, og bare om fag og felles interesser. I tillegg brukte jeg en uhemmet mengde tid på å se på morsomme serier på Netflix, få fotpleie, gå til frisør, pakke den mest perfekte fødebaggen du kan tenke deg, og få massasje. Alle de tingene tok jeg taxi til. Jeg brukte noen tusenlapper, men det har jeg jammen ikke angret på.

Gjør noe, eller alt, som gir DEG glede eller komfort. Ikke som vordende mor, men som deg. Og om du kjenner at stemningsleiet bare er helt ok, så er det bare å forvente - det er dødstungt å være gravid, særlig hvis man er dårlig og blir isolert. Jeg tenker ud har en helt naturlig reaksjon på en situasjon som ikke er helt naturlig. Stå på!

Anonymkode: 57649...f6f

[AnonymBruker]

On 6/23/2018 at 10:02 PM, AnonymBruker said:

Hei! Jeg vil ikke bagatellisere hvordan du føler deg nå, og jeg synes du skal ringe helsestasjonen og be om en prat, og bare øse alt ut av deg til dem, og se om det hjelper å få satt ord på det. MEN; Jeg tenker at det ikke er noe rart at du er litt nede nå.

 

Anonymkode: 57649...f6f

Har ordnet meg avtale på helsestasjonen nå, skal i morgen tidlig 😊

Angående det å skulle gjøre ting som gir meg noe - her jeg sitter i kjelleren min nå, så kan jeg ikke se for meg hva det skulle være lengre. Uff, jeg høres jo helt sutrete ut, og det er det verste jeg vet, men det jeg sier er også sant.

Forsøkte å snakke med mannen, jeg får det rett og slett ikke til. Jeg startet samtalen, fikk sagt 2 setninger, før han sa " oi, er det så ille?", og jeg låste meg helt. Vet ikke hvorfor, han ble jo bekymret, men jeg taklet ikke det spørsmålet der. Jeg hadde bare lyst til å hyle at ja, det er faktisl så ille, og i dag har jeg tenkt på om det er innafor å føde, gi ungen til ham, og så reise min vei.

Noe jeg selvfølgelig aldri hadde gjort, men det er det jeg tenker på. 

Har også prøvd å snakke med mine nærmeste venninner, både med og uten barn, og jeg må jo huske at javisst er det kanskje litt tungt nå, men jeg får jo verdens beste premie,og da er det verdt det. Eller, alle har nedeperioder, det går over.

Jeg låser meg helt, og vet ikke hva jeg skal svare på det. 

Ironisk nok er hunden nå min bautastein, hun merker at jeg ikke har det bra, legger seg tett-tett inntil meg og klynker når jeg gråter.

Dagens ventilering.

Anonymkode: c7623...83e