Ensom kjærlighetssorg

[AnonymBruker]

Jeg ble dumpa for snart fire måneder siden. Det kom som lyn fra klar himmel og jeg mistet fotfestet totalt! Vi var sammen i sju år og jeg trodde helt oppriktig at vi skulle være sammen for alltid. Etter bruddet har jeg blitt sykemeldt fra jobb. Jeg får ikke i meg nok næring og jeg får ikke sove. Kroppen har gitt opp. Jeg trodde det skulle gå seg til etterhvert, men det har kun gått en vei og det er nedover.

Jeg prøver virkelig å fokusere på andre ting. Presser meg selv til å kontakte venner og familie og prøve å finne på ting. Men jeg klarer ikke å være glad. Jeg har hatt klump i halsen og tårer i øynene hele tiden siden bruddet. Folk har vært forståelsesfulle, men nå har de gått lei. Jeg kan skjønne det.

Det gjør like vondt enda, om ikke mer. Og nå er jeg alene om det. Jeg får bare beskjed om at jeg må skjerpe meg og komme meg videre. Hadde jeg klart hadde jeg gjort det. Tro meg!

Jeg elsker han. Sorgen kjennes for tung til å bære. Nå er jeg helt, helt alene.

Anonymkode: bc371...e0c

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke hva jeg vil med å skrive dette her. Jeg føler meg bare så utrolig ensom. Og det gjør så vondt. 

TS

Anonymkode: bc371...e0c

[isw]

Skjønner at det er vondt og vanskelig.

Det beste rådet er egentlig å prøve etter beste evne å leve så normalt som mulig. Gjøre vanlige ting, selv om det kjennes tungt og at det nå ikke gir deg glede. Det kommer til å gjøre det med tiden. Du kommer til å få det godt igjen selv om det ikke føles sånn nå.

Det som ikke er lurt er å mate sorgen med å tenke og ønske at ting var annerledes. Det hjelper ikke i lengden.

Lykke til

[AnonymBruker]

Masse klemmer til deg. Jeg har nettopp gått ut av et forhold selv. Det er så vondt og det er en smerte som hele tiden er der. Forstår hvor vondt det kan være. Kanskje du kan bruke denne tråden til å skrive ned tanker? 

I din situasjon ville jeg kontaktet lege og fått hjelp av psykolog. Det virker som du er deprimert. ❤️

Anonymkode: 4f93c...445

[AnonymBruker]

❤️

Det har ikke lettet i det hele tatt. Og det skremmer meg. Har gått gjennom brudd før, men dette er en helt annen dimensjon av smerte enn jeg noen gang har opplevd. Jegprøver å ikke tenke på han, men tankene mine jobber ikke på lag med meg, virker det som. 

Aldri noen sinne har jeg møtt noen som jeg har hatt så god kjemi med. Noen som jeg har fungert så bra med. Eller som er så pen og likevel finner/fant meg attraktiv.

Skulle på en måte ønske at han heller døde. Fordi da hadde det jo vært null prosent sjanse for å få han tilbake. Da hadde det ikke vært mulig. Det er sikkert fryktelig av meg å tenke sånn...

Anonymkode: bc371...e0c

[AnonymBruker]

^ TS

Anonymkode: bc371...e0c

[AnonymBruker]

Alle er alene, selv om mange klamrer seg til ulike illusjoner om at de ikke er det. Det mennesket man er best i stand til å ta vare på deg, er deg selv. Hard sannhet, men ingen kan hindre deg i drive deg selv i senk, og du er den eneste som kan hindre deg i å gjøre det. INGEN mann er verdt å ødelegge seg selv for og det kommer bare til å gjøre han sikrere på at det var rett å dumpe deg, fordi menn er grunne og hater problemer. 

Anonymkode: 384f8...9d3

[Gjest Konditorfrue]

5 timer siden, isw skrev:

Skjønner at det er vondt og vanskelig.

Det beste rådet er egentlig å prøve etter beste evne å leve så normalt som mulig. Gjøre vanlige ting, selv om det kjennes tungt og at det nå ikke gir deg glede. Det kommer til å gjøre det med tiden. Du kommer til å få det godt igjen selv om det ikke føles sånn nå.

Det som ikke er lurt er å mate sorgen med å tenke og ønske at ting var annerledes. Det hjelper ikke i lengden.

Lykke til

Og en time hos evt psykolog /psyk sykepleier for å komme videre.💜

 

 

[Gjest supernova_87]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

❤️

Det har ikke lettet i det hele tatt. Og det skremmer meg. Har gått gjennom brudd før, men dette er en helt annen dimensjon av smerte enn jeg noen gang har opplevd. Jegprøver å ikke tenke på han, men tankene mine jobber ikke på lag med meg, virker det som. 

Aldri noen sinne har jeg møtt noen som jeg har hatt så god kjemi med. Noen som jeg har fungert så bra med. Eller som er så pen og likevel finner/fant meg attraktiv.

Skulle på en måte ønske at han heller døde. Fordi da hadde det jo vært null prosent sjanse for å få han tilbake. Da hadde det ikke vært mulig. Det er sikkert fryktelig av meg å tenke sånn...

Anonymkode: bc371...e0c

Hvorfor prøver du å ikke tenke på ham? Og å ikke føle på det? 

Jeg begynner å tenke at det er nettopp det å jobbe mot tankene og følelsene sine som skaper lidelse. Smerte må ikke være lidelse. Når vi ikke aksepterer smerten blir den lidelse. Om du klarer å akseptere at nå gjør det innmari vondt og tillater disse følelsene å komme ut tror jeg du vil få det bedre. Har du sluppet følelsene helt fri? Latt deg selv gråte, latt deg selv sørge? Jeg snakker ikke om å dyrke sorgen,  men jeg snakker om å ikke stritter i mot. Når man prøver å skyve unna følelsene blir alt verre og vanskelig og man lider. Føl det du føler, samtidig som du fortsetter livet. Jeg skjønner at du vil at dette skal være over men man må være tålmodig. 4 mnd kjærlighetssorg er ikke spesielt mye. Å sykeliggjøre det gjør det verre. Når du tror du er unormal og forteller deg selv at "jeg burde komme meg videre" så blir lidelsen og problemet større. Kjærlighetssorg er jævlig. Det er forferdelig vondt fysisk og psykisk, men la deg selv føle det. Samtidig som du gjør ting som er bra for deg. 

[AnonymBruker]

Grunnen til at jeg prøver å ikke tenke på han, er vel fordi alle sier at jeg må slutte å tenke på ham og komme meg videre. Og fordi at det gjør så utrolig vondt! Det slår pusten ut av meg, bokstavelig talt. Men selv om at jeg ikke prøver å tenke på han, så gjør jeg jo det. Hele tiden!

Ja, legen min har henvist meg til psykolog. Dette har tatt helt over livet mitt. Jeg prøver å leve normalt. Men kroppen min nekter å holde på mat, jeg kaster alt opp, ufrivillig! Jeg sover ikke. Muskler, hode og mage verker. Så klart. Det blir jo sånn når man ikke spiser eller sover spesielt mye. Kroppen spiller virkelig ikke på lag.

TS

Anonymkode: bc371...e0c

[AnonymBruker]

Hvorfor ble det slutt? Kanskje det gjør han litt mindre attraktiv og tenke på at han ikke finner deg tiltrekkende mer? 

Anonymkode: 06592...ccb

[AnonymBruker]

Hvorfor ble det slutt? Kanskje det gjør han litt mindre attraktiv og tenke på at han ikke finner deg tiltrekkende mer? 

Anonymkode: 06592...ccb

[AnonymBruker]

Klem til deg ts 😔 

Jeg ble også dumpet tidligere i vinter. Min verden raste sammen. Jeg fikk det ikke så dårlig fysisk og psykisk som du. Men, jeg sliter enda og savner han hver dag. Jeg har tvunget meg selv til å gå videre. Til alle rundt meg sier jeg at jeg har gått videre. Når jeg er alene gråter jeg. Heter meg selv i søvn omtrent hver kveld 😭

Jeg vet så utrolig godt hvordan du har det. Du er ikke alene !

Anonymkode: 1124e...825

[AnonymBruker]

Hei, det har bare gått 3 måneder. Du er fortsatt inne i den tøffeste tida etter samlivsbruddet. Ihvertfall syntes jeg tida fram til 5-6 måneder var det verste, og egentlig tøffere etter 3 måneder enn etter 1. Jeg gråt så utrolig mye. Det var som jeg aldri hadde trodde at det fantes så mye tårer i meg, seriøst sengetøyet mitt ble vått av alle tårene. Jeg så triste kjærlighetsfilmer og lykkelige kjærlighetsfilmer og gråt.

En av de tingene som hjalp meg mye, var å holde meg mye hjemme, og ikke se folk så ofte. Jeg følte på en måte at jeg var i fare, og måtte beskytte meg selv. Jeg visste også at ingen egentlig kan hjelpe meg, for jeg vil jo bare ha eksen min tilbake eller forstå hvorfor han måtte gå, og ingen kan jo fikse det for meg. Og selv om venner har gått gjennom brudd selv, så er de ikke der mentalt NÅ, så det kan lett virke bedrevitende når de sier at de vet hvordan det er og at ting blir bedre osv. Men jeg husker det var etpar som rørte meg ved å bare VÆRE og som anerkjente at det var vondt, dette! Men som samtidig ikke så ned på meg. For jeg følte meg veldig verdiløs og hudløs på den tida. Egentlig vanskelig å forklare, jeg gikk gjennom et samlivsbrudd da jeg var yngre, men da hadde vi vært sammen kortere og forholdet var mer dramatisk først. Med denne eksen var vi sammen i mange år, og han slo opp etter det jeg trodde var en litt vanskelig periode YTRE sett  - jeg trodde ikke at det var vårt forhold som var problemet. Og jeg ville virkelig ikke at det skulle bli slutt.  

For meg er det gått ett år siden bruddet, og fortsatt kan jeg tenke at det hadde vært bedre om eksen døde. På en måte føler jeg at han HAR dødd - for han har jo forvandlet seg til et ganske annet menneske enn det jeg var sammen med. Jeg var sammen med, som du, en jeg hadde utrolig god kjemi med både som venn og kjæreste, vi hadde det moro sammen, vi kunne være alvorlige sammen, flotte holdninger, fine og realistiske planer osv. Ingen av vennene våre skjønner hvorfor han gikk pga jeg har aldri gjort noe vondt mot ham, og jeg er ei flott utseende jente som får oppmerksomhet fra andre menn. 

Vær god mot deg selv når du kan. Spis sjokolade. Ta varme bad. Se de filmene du har lyst til å se. Gråt og ras i dagboka, eller del følelser her inne. Søk nye opplevelser, gjerne alene (jeg begynte å ta naturbilder og fant mye trøst i det). Oppsøk arenaer som gir deg glede, enten du liker å gå på kino aleine eller å gå på shopping (det du har råd til). Vurder å skaffe deg et kjæledyr eller vær med noen som har et dyr - faktisk er det forskning på at det reduserer kjærlighetssorg med ganske høy prosent hvis man er med et dyr. Hold deg unna byen og slike situasjoner nå som du er sårbar. 

Jeg tillot meg selv å være så miserabel som jeg var. Jeg "straffet" ikke meg selv hvis jeg gråt eller tenkte vonde tanker. Jeg selv-diagnostiserte meg med reaktiv depresjon, men jeg visste også at det var godt for meg å bare "ligge stille". Jeg hadde alt for kaotiske tanker til at det ville hjelpe å gå og snakke med noen. Det var akkurat som en fysisk sykdom, eller som en sorgreaksjoner når folk dør. Hver morgen våknet jeg og bare "huff, for en fæl drøm, drømte at eksen var dratt", og så så jeg den tomme senga og skjønte at det var sant. Det var en slags demens, for jeg glemte ofte at han ikke var sammen med meg mer. Men jeg gjorde ting for å endre små ting i hverdagen. Jeg flyttet møbler i stua. Jeg spiste mat som han ikke liker. Etterhvert kom det en katt oppi den senga, og jeg slutta å forvente at eksen min skulle være der. Og så kom det en kjæreste... 

Men det betyr ikke at det slutter å være vondt at det ble et brudd. Et brudd man ikke ønsket selv, og der kjæresten har tenkt slike tanker om at det kanskje bør bli brudd, mens man selv har tenkt "han er ikke perfekt, men jeg elsker ham jo og dette skal vi fikse sammen". Jeg har slitt mye med tilliten til andre mennesker i etterkant av bruddet, for jeg har følt meg veldig lurt. 

Det som hjalp meg en del, var å se at eksen min har slitt en del med depresjon og at det nok har bidratt til bruddet og bidratt til sitasjonen der jeg ble "lurt", altså at han prøvde å jobbe med forholdet men slet for mye med seg selv og ikke sa noe. 

Men fortsatt er det en del ubesvarte spørsmål. Og jeg jobber den dag i dag med tilliten til andre mennesker, feks felles venner.

Og det som skjedde etter ca. 5-6 mnd med meg (etter at jeg hadde hatt nærmeste flashbacks av mange både fine og triste ting ved forholdet vårt), er at jeg husker nærmest ingenting av vårt forhold som varte i mange år. Eventuelt kan jeg huske fakta, men ikke følelsene forbundet med et som skjedde. Jeg vet at det er en forsvarsmekanisme, men den ser ut til å fungere for meg. Kroppen min bare blokkerer alle emosjonelle minner, for å forsvare meg. 

Anonymkode: f937d...db8

[AnonymBruker]

23 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hei, det har bare gått 3 måneder. Du er fortsatt inne i den tøffeste tida etter samlivsbruddet. Ihvertfall syntes jeg tida fram til 5-6 måneder var det verste, og egentlig tøffere etter 3 måneder enn etter 1. Jeg gråt så utrolig mye. Det var som jeg aldri hadde trodde at det fantes så mye tårer i meg, seriøst sengetøyet mitt ble vått av alle tårene. Jeg så triste kjærlighetsfilmer og lykkelige kjærlighetsfilmer og gråt.

En av de tingene som hjalp meg mye, var å holde meg mye hjemme, og ikke se folk så ofte. Jeg følte på en måte at jeg var i fare, og måtte beskytte meg selv. Jeg visste også at ingen egentlig kan hjelpe meg, for jeg vil jo bare ha eksen min tilbake eller forstå hvorfor han måtte gå, og ingen kan jo fikse det for meg. Og selv om venner har gått gjennom brudd selv, så er de ikke der mentalt NÅ, så det kan lett virke bedrevitende når de sier at de vet hvordan det er og at ting blir bedre osv. Men jeg husker det var etpar som rørte meg ved å bare VÆRE og som anerkjente at det var vondt, dette! Men som samtidig ikke så ned på meg. For jeg følte meg veldig verdiløs og hudløs på den tida. Egentlig vanskelig å forklare, jeg gikk gjennom et samlivsbrudd da jeg var yngre, men da hadde vi vært sammen kortere og forholdet var mer dramatisk først. Med denne eksen var vi sammen i mange år, og han slo opp etter det jeg trodde var en litt vanskelig periode YTRE sett  - jeg trodde ikke at det var vårt forhold som var problemet. Og jeg ville virkelig ikke at det skulle bli slutt.  

For meg er det gått ett år siden bruddet, og fortsatt kan jeg tenke at det hadde vært bedre om eksen døde. På en måte føler jeg at han HAR dødd - for han har jo forvandlet seg til et ganske annet menneske enn det jeg var sammen med. Jeg var sammen med, som du, en jeg hadde utrolig god kjemi med både som venn og kjæreste, vi hadde det moro sammen, vi kunne være alvorlige sammen, flotte holdninger, fine og realistiske planer osv. Ingen av vennene våre skjønner hvorfor han gikk pga jeg har aldri gjort noe vondt mot ham, og jeg er ei flott utseende jente som får oppmerksomhet fra andre menn. 

Vær god mot deg selv når du kan. Spis sjokolade. Ta varme bad. Se de filmene du har lyst til å se. Gråt og ras i dagboka, eller del følelser her inne. Søk nye opplevelser, gjerne alene (jeg begynte å ta naturbilder og fant mye trøst i det). Oppsøk arenaer som gir deg glede, enten du liker å gå på kino aleine eller å gå på shopping (det du har råd til). Vurder å skaffe deg et kjæledyr eller vær med noen som har et dyr - faktisk er det forskning på at det reduserer kjærlighetssorg med ganske høy prosent hvis man er med et dyr. Hold deg unna byen og slike situasjoner nå som du er sårbar. 

Jeg tillot meg selv å være så miserabel som jeg var. Jeg "straffet" ikke meg selv hvis jeg gråt eller tenkte vonde tanker. Jeg selv-diagnostiserte meg med reaktiv depresjon, men jeg visste også at det var godt for meg å bare "ligge stille". Jeg hadde alt for kaotiske tanker til at det ville hjelpe å gå og snakke med noen. Det var akkurat som en fysisk sykdom, eller som en sorgreaksjoner når folk dør. Hver morgen våknet jeg og bare "huff, for en fæl drøm, drømte at eksen var dratt", og så så jeg den tomme senga og skjønte at det var sant. Det var en slags demens, for jeg glemte ofte at han ikke var sammen med meg mer. Men jeg gjorde ting for å endre små ting i hverdagen. Jeg flyttet møbler i stua. Jeg spiste mat som han ikke liker. Etterhvert kom det en katt oppi den senga, og jeg slutta å forvente at eksen min skulle være der. Og så kom det en kjæreste... 

Men det betyr ikke at det slutter å være vondt at det ble et brudd. Et brudd man ikke ønsket selv, og der kjæresten har tenkt slike tanker om at det kanskje bør bli brudd, mens man selv har tenkt "han er ikke perfekt, men jeg elsker ham jo og dette skal vi fikse sammen". Jeg har slitt mye med tilliten til andre mennesker i etterkant av bruddet, for jeg har følt meg veldig lurt. 

Det som hjalp meg en del, var å se at eksen min har slitt en del med depresjon og at det nok har bidratt til bruddet og bidratt til sitasjonen der jeg ble "lurt", altså at han prøvde å jobbe med forholdet men slet for mye med seg selv og ikke sa noe. 

Men fortsatt er det en del ubesvarte spørsmål. Og jeg jobber den dag i dag med tilliten til andre mennesker, feks felles venner.

Og det som skjedde etter ca. 5-6 mnd med meg (etter at jeg hadde hatt nærmeste flashbacks av mange både fine og triste ting ved forholdet vårt), er at jeg husker nærmest ingenting av vårt forhold som varte i mange år. Eventuelt kan jeg huske fakta, men ikke følelsene forbundet med et som skjedde. Jeg vet at det er en forsvarsmekanisme, men den ser ut til å fungere for meg. Kroppen min bare blokkerer alle emosjonelle minner, for å forsvare meg. 

Anonymkode: f937d...db8

❤️ ❤️

Kjenner meg igjen i mye her altså.. Jeg har grått mer enn det jeg trodde var fysisk mulig. Og jeg tar meg selv i å glemme situasjonen min hele tiden. Våkner og tenker at det er mareritt, er på butikken og skal til å ringe han og spørre om hva han vil ha til middag. Oppgir hans adresse som min.

Jeg holder meg også mest inne. Har noen få mennesker jeg takler å være med nå. Det hele er så krevende...

Jeg vil bare ha han tilbake! Han er mannen i mitt liv.

TS

Anonymkode: bc371...e0c

[AnonymBruker]

Vet hvordan du har det. Eksmannen min gikk i fra meg etter 20 år. Det var et sant helvete i mange måneder. Jeg gikk drastisk ned i vekt(ikke for at det gjorde noe), sov nesten ikke, og ville ikke våkne opp til en ny dag og ha det så vondt. Sorgen er så stor og altoppslukende. 

Men skal trøste deg med at det går over. Jeg måtte tilslutt tvinge meg selv til å tenke på andre ting. Bl a så datet jeg litt osv, og det hjalp faktisk. Traff drømmemannen, og har det så bra jeg aldri har hatt det nå. 

Så hold ut. 

Anonymkode: 60c97...b24

[AnonymBruker]

Du bør i hvert fall komme deg tilbake i jobb. Det aller verste du kan gjøre er å grave deg ned i selvmedlidenhet hjemme alene.

Anonymkode: dd3fe...601

[AnonymBruker]

Det er vel en grunn til at det ble slutt.

Hadde du glemt å se deg selv i speilet? Å se hva du gjorde feil eller hvordan du oppførte deg mot han? Satte du deg selv i hans sko?

Det er ofte ikke slik at ting kommer som lyn fra åpen himmel. Det er bare at man glemmer å se tegnene. 

Du vil ha han tilbake? Jeg anbefaler deg å ikke gå tilbake til han, og heller fokusere på deg selv og finne noen andre etterhvert. Ingen er uvurderlige og ikke kan byttes ut. Selv du er ikke så unik at du ikke kan byttes ut.

Kjærlighet og relasjoner har ingen verdi i 2018.

You're welcome.

 

Anonymkode: 1d9e2...c9c

[AnonymBruker]

Ts, har du forsøkt å ringe mental helse sin hjelpetelefon? 

Anonymkode: cadf0...cd7

[AnonymBruker]

På 27.6.2018 den 9.09, AnonymBruker skrev:

Det er vel en grunn til at det ble slutt.

Hadde du glemt å se deg selv i speilet? Å se hva du gjorde feil eller hvordan du oppførte deg mot han? Satte du deg selv i hans sko?

Det er ofte ikke slik at ting kommer som lyn fra åpen himmel. Det er bare at man glemmer å se tegnene. 

Du vil ha han tilbake? Jeg anbefaler deg å ikke gå tilbake til han, og heller fokusere på deg selv og finne noen andre etterhvert. Ingen er uvurderlige og ikke kan byttes ut. Selv du er ikke så unik at du ikke kan byttes ut.

Kjærlighet og relasjoner har ingen verdi i 2018.

You're welcome.

 

Anonymkode: 1d9e2...c9c

Hvorfor kommer du med dette? Tror du ikke jeg har tenkt igjennom hva jeg kunne ha gjort galt? Jeg har det så sjukt vondt og jeg tenker hele tiden at det må være meg det er noe galt med. 

Jeg valgte å skrive under sorgkategorien, ikke samliv. 

Skjønner ikke hva du vil... Opplever det du skriver som ekstremt kaldt og stygt.

TS

Anonymkode: bc371...e0c