Dårlig form - psykisk?

[AnonymBruker]

Jeg har spesielt den siste uken følt meg ganske uvel til tider. Mye småkvalm og trøtt. Jeg sliter med vond nakke, som kommer og går i perioder. Den er nå ganske ille. Jeg føler meg også nedfor, og har slitt mye med depressive perioder, men får medisiner, og fått hjelp for dette tidligere. Det har egentlig gått ganske greit, og jeg har vært stabil. Men for et par måneder siden ble det slutt med kjæresten noe jeg tok veldig tungt, men jeg kom meg likevel fortere enn jeg trodde. Sol og fint vær gjorde nok mye. Kan slik jeg har det nå være en etter reaksjon? Jeg vet ikke om det er noe vits å tusle til legen for dette. Er ikke så lenge siden jeg var der for sjekk pga noe helt annet. 

Jeg vet ikke helt hva svar jeg søker, men trengte vel bare å skrive om det et sted. Synes det er vanskelig å snakke med andre om det. For jeg vet liksom ikke hva det er... Om jeg bare er sliten etter en tung periode med hjertessorg, eller hva... 

Anonymkode: 394bb...2b7

[Gjest BearMama]

Har du vært depressivt og blitt medisinert så er du sårbar for tilbakefall. 

Nå er det normalt å bli nedfor etter et brudd, men det er vanskelig å vite om du bare er i sorg som går over eller om bruddet trigget depresjonen. 

Nå har det bare vart en uke så ville gitt det litt tid. Kjenn etter om du begynner å bli nedstemt, føler at ting er håpløst, negativ spiral og ser mørkt på ting. Du har vært deprimert så kjenner symptomene og vet at de må tas på alvor. Føler du deg fremdeles slik etter en mnd så ville jeg tatt en prat med fastlegen.

[AnonymBruker]

6 minutter siden, BearMama skrev:

Har du vært depressivt og blitt medisinert så er du sårbar for tilbakefall. 

Nå er det normalt å bli nedfor etter et brudd, men det er vanskelig å vite om du bare er i sorg som går over eller om bruddet trigget depresjonen. 

Nå har det bare vart en uke så ville gitt det litt tid. Kjenn etter om du begynner å bli nedstemt, føler at ting er håpløst, negativ spiral og ser mørkt på ting. Du har vært deprimert så kjenner symptomene og vet at de må tas på alvor. Føler du deg fremdeles slik etter en mnd så ville jeg tatt en prat med fastlegen.

Takk for svar.

Ja jeg har jo hatt tilbakefall før. Men når man har hatt tilbakefall er det så vanskelig å skille om symtomene er sorg eller tilbakefall. I starten av bruddet visste jeg jo hvorfor jeg var knust. Men så gikk det bedre, og nå er jeg mer nummen og kjenner i grunn på alle de sympomene man får ved depresjon, men som du sa så har det ikke var så lenge. I tillegg så er det de fysiske plagene. Bare synes det er så rart at jeg skal bli slik litt " ut av det blå" etter å ha hatt en bedre periode mtp bruddet. Men det er kanskje ikke unormalt at kroppen får en "etter reaksjon"... Noen som har opplevd noe lignende etter en trist hendelse e.l? 

Anonymkode: 394bb...2b7

[Gjest BearMama]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk for svar.

Ja jeg har jo hatt tilbakefall før. Men når man har hatt tilbakefall er det så vanskelig å skille om symtomene er sorg eller tilbakefall. I starten av bruddet visste jeg jo hvorfor jeg var knust. Men så gikk det bedre, og nå er jeg mer nummen og kjenner i grunn på alle de sympomene man får ved depresjon, men som du sa så har det ikke var så lenge. I tillegg så er det de fysiske plagene. Bare synes det er så rart at jeg skal bli slik litt " ut av det blå" etter å ha hatt en bedre periode mtp bruddet. Men det er kanskje ikke unormalt at kroppen får en "etter reaksjon"... Noen som har opplevd noe lignende etter en trist hendelse e.l? 

Anonymkode: 394bb...2b7

Kroppen og hjernen er ekstremt kompleks. Mange kan få fysiske reaksjoner uten å bli verken deprimert eller utvikle angst som man oftest hører om. I noen tilfeller, som det kan virke som du opplever nå, kan det slå ut både psykisk og fysisk. 

Det trenger ikke engang være at bruddet i seg selv er grunnen til tilbakefall, men at bruddet trigget grunnen til at du sliter psykisk i utgangspunktet.

Om du allerede har hatt tilbakefall så synes jeg du skal dra til legen med en gang. Da er du veldig sårbar for tilbakefall og det er bedre å kvele det ved fødsel enn å avvente. Med din historikk så vil du nok få time hos DPS ganske raskt og jeg tenker at du ikke burde avslutte, men heller komme tilbake med jevne mellomrom når du er stabil igjen.

[AnonymBruker]

20 minutter siden, BearMama skrev:

Kroppen og hjernen er ekstremt kompleks. Mange kan få fysiske reaksjoner uten å bli verken deprimert eller utvikle angst som man oftest hører om. I noen tilfeller, som det kan virke som du opplever nå, kan det slå ut både psykisk og fysisk. 

Det trenger ikke engang være at bruddet i seg selv er grunnen til tilbakefall, men at bruddet trigget grunnen til at du sliter psykisk i utgangspunktet.

Om du allerede har hatt tilbakefall så synes jeg du skal dra til legen med en gang. Da er du veldig sårbar for tilbakefall og det er bedre å kvele det ved fødsel enn å avvente. Med din historikk så vil du nok få time hos DPS ganske raskt og jeg tenker at du ikke burde avslutte, men heller komme tilbake med jevne mellomrom når du er stabil igjen.

Jeg fikk time hos dps, men jeg følte meg ikke "syk nok" da. Dvs, ventetiden var jo såpass lenge at innen den tid var jeg oppe og gikk igjen, og var faktisk veldig glad, så jeg følte ikke jeg hadde noe der å gjøre. Man føler jeg at det er såpass vanskelig å komme inn der, at man ikke kan sitte der og være glad. ( det var jo fordi jeg da hadde møtt min nå eks jeg mener jeg var glad. ) Så jeg kan tydeligvis bli påvirket når hyggelige ting skjer, men også veldig når negative ting skjer. Så føler jeg dukker opp igjen da, men dette tilbakevendende problemet, men kommer liksom aldri til bunns i det. Kanskje jeg burde gjøre det, nok en gang, men jeg får jo aldri tatt tak i det når det "står på som verst. " ) pga ventetiden )

Anonymkode: 394bb...2b7

[Gjest BearMama]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg fikk time hos dps, men jeg følte meg ikke "syk nok" da. Dvs, ventetiden var jo såpass lenge at innen den tid var jeg oppe og gikk igjen, og var faktisk veldig glad, så jeg følte ikke jeg hadde noe der å gjøre. Man føler jeg at det er såpass vanskelig å komme inn der, at man ikke kan sitte der og være glad. ( det var jo fordi jeg da hadde møtt min nå eks jeg mener jeg var glad. ) Så jeg kan tydeligvis bli påvirket når hyggelige ting skjer, men også veldig når negative ting skjer. Så føler jeg dukker opp igjen da, men dette tilbakevendende problemet, men kommer liksom aldri til bunns i det. Kanskje jeg burde gjøre det, nok en gang, men jeg får jo aldri tatt tak i det når det "står på som verst. " ) pga ventetiden )

Anonymkode: 394bb...2b7

Det er er fremdeles forebyggende slik at du slipper å havne der igjen på sikt. At du fremdeles ofte får slike nedturer er et tegn på at du fremdeles har ting å bearbeide og jobbe med. Du vet ventetiden er lang og du vet at tilbakefallene kommer når noe trist eller tøft skjer. Du skal ikke trenge å føle at motgang skal kjøre deg ned i kjelleren. Og siden det skjer så har du fremdeles noe som sitter langt inne som trengs å jobbes med selv om du ikke klarer å se eller vite akkurat hva det er.

Som sagt så er hjernen ekstremt kompleks og selv om du ikke føler deg nedfor og deprimert i perioder så er det noe som ulmer siden du ofte har tilbakefall. Nå som du i tillegg har fysiske plager så er det et tegn på at formen kan forverre seg raskt og for din egen del så er det viktig å ta fatt i asap før det forverrer seg.

Du har en hel fremtid foran deg. Med tiden ønsker du kanskje barn og da er det viktig at psyken din er noenlunde ei orden og stabil. Og du vil jo ikke føle deg ulykkelig og leve i mørket.

Det er en stor styrke og tyder på selvinnsikt at du selv innser at du trenger hjelp. Ikke overse magefølelsen og tegnene kroppen signaliserer.

[AnonymBruker]

Jeg har også tenkt det. At det er noe som ligger der som jeg burde komme til bunns i. Men jeg synes det er vanskelig. Jeg har gått i terapi før, men da føltes det som jeg var der på lånt tid, og at jeg ikke var "syk nok" da heller. Jeg fungerte jo, jobbet, og var aktiv. Det beste var da jeg selv betalte for psykolog. Dette var noe helt annet. Men også ekstremt dyrt. Så der måtte jeg også stoppe. 

Det skal også sies at jeg gikk tom for medisiner noen dager nå. Jeg har hoppet over 1 dag eller 2 før uten problemer. Men nå gikk det vel 3...Leste at flere hadde blitt dårlige av det. Men nå har jeg gått på dem i 3 dager, og da burde det vel ha gått over. Føler meg skjelven og har indre uro. 

 

 

Anonymkode: 394bb...2b7

[Gjest BearMama]

55 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har også tenkt det. At det er noe som ligger der som jeg burde komme til bunns i. Men jeg synes det er vanskelig. Jeg har gått i terapi før, men da føltes det som jeg var der på lånt tid, og at jeg ikke var "syk nok" da heller. Jeg fungerte jo, jobbet, og var aktiv. Det beste var da jeg selv betalte for psykolog. Dette var noe helt annet. Men også ekstremt dyrt. Så der måtte jeg også stoppe. 

Det skal også sies at jeg gikk tom for medisiner noen dager nå. Jeg har hoppet over 1 dag eller 2 før uten problemer. Men nå gikk det vel 3...Leste at flere hadde blitt dårlige av det. Men nå har jeg gått på dem i 3 dager, og da burde det vel ha gått over. Føler meg skjelven og har indre uro. 

 

 

Anonymkode: 394bb...2b7

Ikke stopp på medisiner uten å snakke med legen. Der er det mange som går på en smell.

Men jeg er litt imot medisiner på sikt. Det optimale, med mindre man er så syk at det snakk om fare for liv og helse, er å prøve å komme til bunns i hvorfor en sliter og heles fra innsiden fremfor å bare dempe symptomene. For medisinene undertrykker bare årsakene. De gjør deg ikke frisk.

Man må selvsagt finne det som passer en selv og i samråd med lege, men du virker veldig reflektert og klar over psyken din. Det får meg til å tro at du har et grunnlag til å kunne jobbe med de tingene du sliter med og kanskje bli helt frisk. Iallfall så frisk at du ikke får deg en knekk når du går igjennom tøffe perioder.

Og slutt å tenke at du ikke er syk nok eller sammenligne deg med andre.

DU har det ikke optimalt. DU sliter med tilbakevendende depresjon. DU er den som skal leve ditt liv og vil være så lykkelig som du kan og ha en god livskvalitet. Du er hovedpersonen i ditt eget liv. Og du har bare dette ene livet. Det er din rett å få den hjelpen du trenger så du kan leve et liv der du har det bra med deg selv  

[AnonymBruker]

1 time siden, BearMama skrev:

Ikke stopp på medisiner uten å snakke med legen. Der er det mange som går på en smell.

Men jeg er litt imot medisiner på sikt. Det optimale, med mindre man er så syk at det snakk om fare for liv og helse, er å prøve å komme til bunns i hvorfor en sliter og heles fra innsiden fremfor å bare dempe symptomene. For medisinene undertrykker bare årsakene. De gjør deg ikke frisk.

Man må selvsagt finne det som passer en selv og i samråd med lege, men du virker veldig reflektert og klar over psyken din. Det får meg til å tro at du har et grunnlag til å kunne jobbe med de tingene du sliter med og kanskje bli helt frisk. Iallfall så frisk at du ikke får deg en knekk når du går igjennom tøffe perioder.

Og slutt å tenke at du ikke er syk nok eller sammenligne deg med andre.

DU har det ikke optimalt. DU sliter med tilbakevendende depresjon. DU er den som skal leve ditt liv og vil være så lykkelig som du kan og ha en god livskvalitet. Du er hovedpersonen i ditt eget liv. Og du har bare dette ene livet. Det er din rett å få den hjelpen du trenger så du kan leve et liv der du har det bra med deg selv  

Takk igjen for at du gidder å ta deg bry med å svare. 😊 

Jeg vet man ikke må slutte brått på medisiner. Så det var rett og slett uheldig at jeg gikk noen dager uten. Jeg har gått på dem i flere år. Prøvde å slutte 1 gang. Men måtte begynne igjen. Er enig i at man burde ikke bare dempe uten mer grunn hjelp. Men disse har hjulpet å holde meg stabil. Derfor jeg blir fortvilet når de ikke " virker som de skal ". Da vil jeg bare ha det stabilt igjen. For det er så grusomt å sitte med indre uro og smerte. Jeg ska nok ta en tlf til legen igjen. Siden jeg tydeligvis sliter med sterke etterpåkjenninger i tøffere perioder. At livet går opp og ned er jeg forståelig med. Men ikke når det bikker over til angst og depresjoner.. blir veldig sliten av det. 😐

Anonymkode: 394bb...2b7

[Gjest BearMama]

34 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk igjen for at du gidder å ta deg bry med å svare. 😊 

Jeg vet man ikke må slutte brått på medisiner. Så det var rett og slett uheldig at jeg gikk noen dager uten. Jeg har gått på dem i flere år. Prøvde å slutte 1 gang. Men måtte begynne igjen. Er enig i at man burde ikke bare dempe uten mer grunn hjelp. Men disse har hjulpet å holde meg stabil. Derfor jeg blir fortvilet når de ikke " virker som de skal ". Da vil jeg bare ha det stabilt igjen. For det er så grusomt å sitte med indre uro og smerte. Jeg ska nok ta en tlf til legen igjen. Siden jeg tydeligvis sliter med sterke etterpåkjenninger i tøffere perioder. At livet går opp og ned er jeg forståelig med. Men ikke når det bikker over til angst og depresjoner.. blir veldig sliten av det. 😐

Anonymkode: 394bb...2b7

Og med rett innstilling og vilje så kan du få det lettere ved å prate jevnlig med noen. En psykolog med yrkesstolthet vil definitivt jobbe mot at du en dag kan kutte ned på eller kutte ut medisiner helt. 

Men det krever mye terapi og arbeid og det tar tid. Det er noe du må belage deg på å gå over lang perioder. Ikke bare når du er dårlig.

Det er mulig å komme over depresjon og angst eller i det minste gjøre det mer lovlig og lettere å leve med.

Du gjør lurt i å gå til legen. Det at du faller ned i et hull hver gang ting blir litt tøft og at du er avhengig av medisiner for å fungere norenlunde er tegn på at du fremdeles har mye å bearbeide. 

Ring på mandag og kom igang  Det koster deg en time av livet ditt i en periode for å så kunne ende opp med å gi deg en mulighet til å starte på nytt med nye mål om hva du ønsker for deg selv nå og i fremtiden. Et liv der du ser lyst på ting og at du kan nyte livet fremfor å bekymre deg og alltid føle at angsten ligger der som et rovdyr klar til å angripe. Du har alt å vinne på å gå til psykolog.

Heier på deg!