Flere med dystymi?

[AnonymBruker]

Jeg har nylig fått denne diagnosen. Aldri hørt om den før jeg fikk den! Er 26 år.

Flere som har det? Vil noen fortelle hvordan det påvirker dere i hverdagen? I tillegg har jeg relasjonstraumer. Dette gjør det veldig vanskelig for meg å være nær noen, ha kjærlighetsforhold/og familien min.

Jeg er aldri LYKKELIG, jeg føler meg bare okei. Jeg har tyngre perioder der jeg er deprimert, så går det litt opp men det topper seg aldri til at jeg er lykkelig, om dere skjønner. Vil våkne opp om morgenen å være glad for at jeg lever, kan ikke huske sist jeg våknet lykkelig.. 😔 

Anonymkode: ec9b4...da1

[Elán]

Jeg er under utredning for dystymi. 

Jeg har det akkurat som deg. På mine gode dager er alt bare "ok". Jeg lengter etter følelsen av å være genuint glad. Det å sette pris på livet jeg har fått. Det å sette pris på noe som helst. 

Dagene mine er normalt sett tunge. Jeg klarer ikke jobbe, jeg er for utmattet. Samtidig for nedfor de fleste dagene. Jeg klarer ikke ha nære forhold til noen fordi jeg blir utrolig raskt sliten etter å late som om alt er i orden. Det er ikke rom for meg hvor jeg har lov til å kjenne på vonde følelser og få tid til å bearbeide dem. Det er alltid krav til hvordan det skal være. 

[Gjest Jegskulleønskeat]

Jeg kjenner meg igjen. Jeg føler også nesten alltid sånn ubehag. Liksom at jeg aldri har det helt bra. Er mye nedfor eller i "Ok-modus". 

 

Endret 1. desember 2018 av Jegskulleønskeat

[AnonymBruker]

Venter på innkallelse til DPS. Jeg blir hindret i yrkeslivet, og nå føler jeg alt bare står på vent, usikker på hva som venter etter en evt. diagnose. 
Jeg lengter også etter det og glede meg over livet. Føler meg på en måte så utakknemlig, for det er folk som ligger med MS og tilbringer hele sitt liv i sengen, sitter i rullestol, får kreft, blir utsatt for en ulykke osv osv.... her er jeg, med en kropp som fungerer!  Men den mentale dritten henger igjen. Jeg var et lykkelig barn. Det begynte i tenårene. En stadig annerledesfølelse. Føler ikke noe særlig bånd til folk, selv om jeg føler det for noen. 

Jeg sliter også særlig med nye bekjentskaper, og når det kommer til forelskelse og kjærlighetsrelasjoner er alt et helvete for meg. Jeg tar alt i verste mening fra den jeg liker, tenker at jeg sikkert bare er et tidsfordriv inntil han finner hun han virkelig elsker, at dette skjer ikke meg osv. Så ødelegger jeg heller relasjonen, han går mest sannsynlig videre og jeg sitter igjen med hemmelige, innestengte følelser. 

Jeg sliter med at folk har et feil bilde av meg. De jeg vil kjenne bedre, vet ikke hvordan de skal nærme seg meg fordi jeg ikke er så imøtekommende, men jeg vil være det. Innestengt i en slags boble er hva jeg er. Tenker at de kanskje tenker jeg er en kjedelig og stille person uten interesse for dem, mens jeg egentlig kan bli glad i enkelte.

Jeg føler at "alle" andre går videre med sine liv, oppnår karriere og god økonomi. Jeg fallt dessverre temmelig ut av karrieren pga denne nedstemtheten, men har nå en deltidsjobb for å holde økonomien noenlunde...noe som igjen skaper angst. For jeg føler jeg er i ferd med å henge etter. Blir selv 27. 

Anonymkode: 242e8...1ed

[AnonymBruker]

26 minutter siden, Jegskulleønskeat skrev:

Jeg kjenner meg igjen. Jeg føler også nesten alltid sånn ubehag. Liksom at jeg aldri har det helt bra. Er mye nedfor eller i "Ok-modus". 

Har kompleks PTSD, relasjonstraumer som deg TS

Kan jeg spørre hvorfor du har fått relasjonstraumer? Har du hatt forhold før, og hvordan var det for deg? Blir du fort forelsket eller skyver du følelser vekk? Klarer du være deg selv? Takler du avvisning ?

❤️

ts

Anonymkode: ec9b4...da1

[Gjest Jegskulleønskeat]

På 18.6.2018 den 22.39, AnonymBruker skrev:

Kan jeg spørre hvorfor du har fått relasjonstraumer? Har du hatt forhold før, og hvordan var det for deg? Blir du fort forelsket eller skyver du følelser vekk? Klarer du være deg selv? Takler du avvisning ?

❤️

ts

Anonymkode: ec9b4...da1

Omsorgssvikt, i all hovedsak.

Endret 1. desember 2018 av Jegskulleønskeat

[AnonymBruker]

21 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Venter på innkallelse til DPS. Jeg blir hindret i yrkeslivet, og nå føler jeg alt bare står på vent, usikker på hva som venter etter en evt. diagnose. 
Jeg lengter også etter det og glede meg over livet. Føler meg på en måte så utakknemlig, for det er folk som ligger med MS og tilbringer hele sitt liv i sengen, sitter i rullestol, får kreft, blir utsatt for en ulykke osv osv.... her er jeg, med en kropp som fungerer!  Men den mentale dritten henger igjen. Jeg var et lykkelig barn. Det begynte i tenårene. En stadig annerledesfølelse. Føler ikke noe særlig bånd til folk, selv om jeg føler det for noen. 

Jeg sliter også særlig med nye bekjentskaper, og når det kommer til forelskelse og kjærlighetsrelasjoner er alt et helvete for meg. Jeg tar alt i verste mening fra den jeg liker, tenker at jeg sikkert bare er et tidsfordriv inntil han finner hun han virkelig elsker, at dette skjer ikke meg osv. Så ødelegger jeg heller relasjonen, han går mest sannsynlig videre og jeg sitter igjen med hemmelige, innestengte følelser. 

Jeg sliter med at folk har et feil bilde av meg. De jeg vil kjenne bedre, vet ikke hvordan de skal nærme seg meg fordi jeg ikke er så imøtekommende, men jeg vil være det. Innestengt i en slags boble er hva jeg er. Tenker at de kanskje tenker jeg er en kjedelig og stille person uten interesse for dem, mens jeg egentlig kan bli glad i enkelte.

Jeg føler at "alle" andre går videre med sine liv, oppnår karriere og god økonomi. Jeg fallt dessverre temmelig ut av karrieren pga denne nedstemtheten, men har nå en deltidsjobb for å holde økonomien noenlunde...noe som igjen skaper angst. For jeg føler jeg er i ferd med å henge etter. Blir selv 27. 

Anonymkode: 242e8...1ed

Jeg klarer å være i jobb, selvom det er vanskelig. Har dager der jeg bare vil ligge under dyna så jobber heldigvis ikke 100%. Men hadde nok vært verre for psyken min å ikke jobbet tror jeg, ganske sikker på jeg ville forfalt rimelig fort da. Henger etter selv, ikke utdanning, gjeld og ikke egen bolig  

Hvordan er det for deg å være med folk? Jeg har stort behov for å være alene, men samtidig er jeg glad i å være med de nære vennene mine. Har familien min mye besøk av folk går jeg ofte bare å legger meg. Det er slitsomt på jobb også, å være imøtekommende og blid. 

Jeg kan sikkert virke kjempesur for mange, og sjenert. Liker ikke å være midtpunkt, liker best å sitte å høre/se på andre og føler jeg ikke har noe vettugt å komme med i noen samtaler.:(

Kjærlighet er helvette for meg også. Jeg blir så usikker på meg selv og tar alt som avvisning. Ødelegger for meg selv før andre gjør det og er veldig redd for å bli såret! 

«Hvorfor skal noen elske MEG»

Anonymkode: ec9b4...da1

[AnonymBruker]

3 minutter siden, Jegskulleønskeat skrev:

Omsorgssvikt, brudd i nære relasjoner, muligens seksuelle overgrep, vært vitne til voldsepisode/ustabilitet av ei biologisk mor som var svært psykisk syk og en biologisk far som bare stod på sidelinja og drakk alkohol.., Bodde heldigvis ikke der mer enn to år, men hadde samvær til jeg var 6 år. 

Ja, har kjæreste.  Vi har vært sammen i ca 1 år. Det går egentlig fint, men jeg er veldig dårlig på å takle avvisninger. Jeg kan lett tvile på intensjonene til andre, føle meg angrepet, tro at de ikke vil snakke med meg, at jeg er en dårlig person, at jeg er en pest og en plage. 

Okei, samme greia her omtrent. Omsorgssvikt, alkoholisme/annen rus og vold. Jeg ble aldri fjernet fra hjemmet da og bodde der til jeg var 18.

Føler det på akkurat samme måte!

ts

Anonymkode: ec9b4...da1

[Gjest Jegskulleønskeat]

På 18.6.2018 den 22.49, AnonymBruker skrev:

Okei, samme greia her omtrent. Omsorgssvikt, alkoholisme/annen rus og vold. Jeg ble aldri fjernet fra hjemmet da og bodde der til jeg var 18.

Føler det på akkurat samme måte!

ts

Anonymkode: ec9b4...da1

Huff... Du må jo slite noe voldsomt.. Du er veldig sterk. Håper du får den hjelpen du trenger. 

Klem fra meg❤️❤️

Endret 1. desember 2018 av Jegskulleønskeat

[Gjest making.a.mess]

Hva er forskjellen på dystymi, depresjon og depresjon i regresjon?

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg klarer å være i jobb, selvom det er vanskelig. Har dager der jeg bare vil ligge under dyna så jobber heldigvis ikke 100%. Men hadde nok vært verre for psyken min å ikke jobbet tror jeg, ganske sikker på jeg ville forfalt rimelig fort da. Henger etter selv, ikke utdanning, gjeld og ikke egen bolig  

Hvordan er det for deg å være med folk? Jeg har stort behov for å være alene, men samtidig er jeg glad i å være med de nære vennene mine. Har familien min mye besøk av folk går jeg ofte bare å legger meg. Det er slitsomt på jobb også, å være imøtekommende og blid. 

Jeg kan sikkert virke kjempesur for mange, og sjenert. Liker ikke å være midtpunkt, liker best å sitte å høre/se på andre og føler jeg ikke har noe vettugt å komme med i noen samtaler.:(

Kjærlighet er helvette for meg også. Jeg blir så usikker på meg selv og tar alt som avvisning. Ødelegger for meg selv før andre gjør det og er veldig redd for å bli såret! 

«Hvorfor skal noen elske MEG»

Anonymkode: ec9b4...da1

Jeg jobber nå ikke ofte nok til og si at jeg virkelig gjør noe, men jeg tar masse ekstravakter, og lønnen er bra til og være dette yrket, så jeg er takknemmelig for det. Jeg har også gjeld, eier ellers ingenting. Har fullført videregående og har studiekompetanse, har prøvd og forbedre karakterene fra vgs 3 ganger, men det har bare gått verre så jeg ga opp. Trives greit med "en vanlig jobb", men har noe annet jeg jobber mot, ved siden av jobben jeg har ..for den ser jeg ingen fremtid i. 

Det går greit for meg å være med folk jeg kjenner godt, men aller best når vi er relativt få. Blir veldig sliten av å være i store sammenkomster. Føler ikke jeg bidrar i samtalen i det hele tatt, og gjør jeg det så føler jeg ikke folk interesserer seg så mye.

Jeg har faste løperunder og trening jeg driver med, for å holde kroppen vedlike, og løping setter hjertet i gang slik at jeg takler stress og angst bedre. Trenger ikke være store økter, bare spurting slik at jeg blir ordentlig sliten. 

Sliter med å komme meg opp om morgenen, men dagene føles så lange. Jeg vet dette bare er nå, mens jeg venter på hjelp. men det føles som en evighet.

Jeg tenker fremdeles på mannen jeg falt for. Men sannsynligheten er stor for at han har levd videre. Han er i full jobb, har sitt nettverk der han er..mens jeg har stagnert i "bobla" mi. Dette med at jeg tenker på han enda gjør også at jeg føler meg ekstremt tåpelig, og liker og leve i den tro at skjebnen kan jobbe for oss om vi er meningen. Er det ikke det så er det ikke det...og jeg må respektere at han sikkert har sitt å stri med, og ikke komme med mine tunge tanker.
Best å bare la han være i fred, men jeg klarer ikke og se hvor jeg skal treffe en annen 😕 

Anonymkode: 242e8...1ed

[AnonymBruker]

6 minutter siden, making.a.mess skrev:

Hva er forskjellen på dystymi, depresjon og depresjon i regresjon?

Kan du ikke bare google? Dystymi er kronisk nedstemthet, vi er ikke skikkelig deprimerte, men vi er flate og føler oss aldri glade.

Depresjon kan være brutal når den holder på, da er du skikkelig nedfor, kommer deg neppe ut av sengen og ser absolutt ingen fremtid. Men den kan gå over. Faren er likevel der for tilbakefall.

Anonymkode: 242e8...1ed

[Gjest making.a.mess]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Kan du ikke bare google? Dystymi er kronisk nedstemthet, vi er ikke skikkelig deprimerte, men vi er flate og føler oss aldri glade.

Depresjon kan være brutal når den holder på, da er du skikkelig nedfor, kommer deg neppe ut av sengen og ser absolutt ingen fremtid. Men den kan gå over. Faren er likevel der for tilbakefall.

Anonymkode: 242e8...1ed

Dystymi hørtes ut som bivirkning av antidepressiva. 

[AnonymBruker]

Jeg har ikke blitt utredet for dystymi, men jeg kan krysse av nesten alle trekkene. Jeg har hatt en alvorlig depresjon og blitt frisk av den, i følge DPS. Ble derfor "kastet" ut fra DPS. 

Hele livet har jeg følt meg ok, eller verre, aldri skikkelig glad. Har hele livet tenkt, om jeg dør så er det greit. Ikke selvmordstanker, men ønsker ikke spesielt å leve heller. Det er virkelig slitsomt å aldri ha den livsgleden man ser og leser om at andre har. For meg så virker det så fjernt og rart. Forstår ikke den livsgleden.

Jeg har mann og barn og jobber. Fungerer tilsynelatende i hverdagen, men inni meg så er ting veldig annerledes enn det folk ser på utsiden. 

Anonymkode: 9bc7c...7ab

[AnonymBruker]

6 minutter siden, making.a.mess skrev:

Dystymi hørtes ut som bivirkning av antidepressiva. 

Dystymi er en egen diagnose. 

De fleste med den går ikke på noe antidepressiva. Den er livslang. 

Anonymkode: 9bc7c...7ab

[Gjest Jegskulleønskeat]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har ikke blitt utredet for dystymi, men jeg kan krysse av nesten alle trekkene. Jeg har hatt en alvorlig depresjon og blitt frisk av den, i følge DPS. Ble derfor "kastet" ut fra DPS. 

Hele livet har jeg følt meg ok, eller verre, aldri skikkelig glad. Har hele livet tenkt, om jeg dør så er det greit. Ikke selvmordstanker, men ønsker ikke spesielt å leve heller. Det er virkelig slitsomt å aldri ha den livsgleden man ser og leser om at andre har. For meg så virker det så fjernt og rart. Forstår ikke den livsgleden.

Jeg har mann og barn og jobber. Fungerer tilsynelatende i hverdagen, men inni meg så er ting veldig annerledes enn det folk ser på utsiden. 

Anonymkode: 9bc7c...7ab

Kjenner meg igjen i mye av dette

[AnonymBruker]

Er det noen her som går på medisiner for dette? Eller behandling ?

Anonymkode: ec9b4...da1