Hva er deres definisjon på "sterk psyke"?

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

De som har psykiske og/eller fysiske problemer er hvertfall garantert de som har sterkest psyke uten tvil. Det å daglig måtte kjempe en psykisk/ fysisk kamp, kan ikke sammenlignes med utfordringer friske mennesker står overfor oft psykiske. Man blir ikke psykisk syk av å være svak, der er det veldig mange som misforstår f.eks. Psykisk sykdom er noe vi alle kan bli rammet av. T.o.m den «sterkeste». 

Anonymkode: ceb0f...543

Dette er nok veldig sant. Jeg pleier å si at kronisk syke er de sterkeste menneskene vi har.

TS

Anonymkode: 53abf...825

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Mennesker som ikke har det tøft psykisk? Mennesker som ikke lar problemene sine gå utover andre? Mennesker som ikke lar seg knekke? Mennesker som knekker men som reiser seg igjen? Mennesker som holder problemene inni seg, og som later som at alt er fint og flott? De som går gjennom vanskelige situasjoner med som ikke blir nedbrutt psykisk? De som aldri gråter? 

Anonymkode: 53abf...825

Sterk psyke er å ha store psykiske problemer eller å bli utstøtt fra samfunnet, men likevel klare seg bra som individ. De fleste i en velferdsstat har svak psyke.

Anonymkode: 06a76...a7f

[SoWhat?]

Tenker at det er de som gjør sitt beste ut fra situasjonen de er i. At en tryner, men ikke blir liggende nede. Selvmedlidenhet og offermentalitet er den største trusselen. 

[Anonymus Notarius]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

De som har psykiske og/eller fysiske problemer er hvertfall garantert de som har sterkest psyke uten tvil. Det å daglig måtte kjempe en psykisk/ fysisk kamp, kan ikke sammenlignes med utfordringer friske mennesker står overfor oft psykiske. Man blir ikke psykisk syk av å være svak, der er det veldig mange som misforstår f.eks. Psykisk sykdom er noe vi alle kan bli rammet av. T.o.m den «sterkeste». 

Anonymkode: ceb0f...543

Jeg er ikke enig i at alle syke er sterke. Som du selv skriver, alle kan bli rammet av sykdom, og det gjelder både sterke og svake. Det er heller ikke nødvendigvis slik at man blir sterk av å oppleve motgang som sykdom, det kan like gjerne være motsatt, at motgang gjør en mer sårbar og mindre i stand til å tåle flere utfordringer. Noe som egentlig er naturlig. 

Kjenner flere med kronisk sykdom som bare er opptatt av sykdommen sin og bare klager over hvor tøft de har det. Synes ikke det fremstår som spesielt sterkt. Men kjenner også andre syke som aksepterer sykdommen sin og lever et liv der de prøver å la sykdommen begrense dem minst mulig. Det er det siste som er styrke, etter min mening. Det er selvfølgelig lov å klage og føle at alt er håpløst i blant, men så tar man seg mentalt i nakkeskinnet og fortsetter. 

[Anonymus Notarius]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Dette er nok veldig sant. Jeg pleier å si at kronisk syke er de sterkeste menneskene vi har.

TS

Anonymkode: 53abf...825

Helt uenig, jfr. min siste kommentar. Noen kronisk syke er sterke, noen er svake, akkurat som andre... Å leve med sykdom gjør en ikke nødvendigvis sterk.

[AnonymBruker]

2 timer siden, Anonymus Notarius skrev:

Jeg er ikke enig i at alle syke er sterke. Som du selv skriver, alle kan bli rammet av sykdom, og det gjelder både sterke og svake. Det er heller ikke nødvendigvis slik at man blir sterk av å oppleve motgang som sykdom, det kan like gjerne være motsatt, at motgang gjør en mer sårbar og mindre i stand til å tåle flere utfordringer. Noe som egentlig er naturlig. 

Kjenner flere med kronisk sykdom som bare er opptatt av sykdommen sin og bare klager over hvor tøft de har det. Synes ikke det fremstår som spesielt sterkt. Men kjenner også andre syke som aksepterer sykdommen sin og lever et liv der de prøver å la sykdommen begrense dem minst mulig. Det er det siste som er styrke, etter min mening. Det er selvfølgelig lov å klage og føle at alt er håpløst i blant, men så tar man seg mentalt i nakkeskinnet og fortsetter. 

Det er så ufattelig mye som spiller inn. Oppvekstvilkår, relasjoner og spesielt mangel på dem. Økonomisk situasjon, hvilke muligheter man har til selvrealisering, bo- situasjon, hvilke utfordringer man har og utsiktene ift de, hvilket støtte apparat man har og ev. mangel ift det. Hva man har vært gjennom. Listen er lang. Og den varierer fra person til person. Det er veldig lett for en som står utfor og iaktar å mene og dømme, men det er kun den personen som står i det som har sine foutetninger til å håndtere situasjonen slik hun/han gjør og det som avgjør er det jeg har nevnt ovenfor. 

Jeg kan også snakke for megselv. Jeg har vært gjennom veldig mye vondt, hakket mye for å kunne leve ett «normalt» liv. Depresjon f.eks gjør noe med sinnet, man er ikke «segselv» man blir ofte negativ/pessimistisk, veldig sårbar etc etc. Ved depresjon så skjer det noe «kjemisk» i hjernen som gjør at man endrer seg. Dvs at man kan ikke i like stor grad påvirke det med egen vilje. Derfor er det ikke lettvint å bli frisk fra depresjon, det tar tid. Man er ikke negativ og trist etc fordi man er svak når man er deprimert f.eks, det er sykdommen som gjør at man blir slik. Man kan som sagt påvirke det til en viss grad, men det er en sykdom som må behandles. Jeg får høre at jeg er «sterk», men jeg føler meg ikke sterkere enn andre. Kampene er forskjellige og vi har forskjellige forutsetninger. 

Anonymkode: ceb0f...543

[strawberry]

Jeg anser sterk psyke som folk som klarer å holde seg samlet selv når ting er tøffe. Å se ting litt på avstand istedenfor å la seg fange totalt av dem og bli fortvilet. Mennesker som går gjennom tøffe ting og klarer å reise seg igjen anser jeg også som sterke, da de gjerne ender opp med å i ettertid klare å holde seg samlet når de møter motstand igjen. 

[AnonymBruker]

12 timer siden, SoWhat? skrev:

Tenker at det er de som gjør sitt beste ut fra situasjonen de er i. At en tryner, men ikke blir liggende nede. Selvmedlidenhet og offermentalitet er den største trusselen. 

Ja, å sette seg i offerrollen hjelper ingen å komme seg videre. Man må faktisk ta et tak for å få det bedre- evt akseptere sin egen situasjon. 

TS

Anonymkode: 53abf...825

[AnonymBruker]

32 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er så ufattelig mye som spiller inn. Oppvekstvilkår, relasjoner og spesielt mangel på dem. Økonomisk situasjon, hvilke muligheter man har til selvrealisering, bo- situasjon, hvilke utfordringer man har og utsiktene ift de, hvilket støtte apparat man har og ev. mangel ift det. Hva man har vært gjennom. Listen er lang. Og den varierer fra person til person. Det er veldig lett for en som står utfor og iaktar å mene og dømme, men det er kun den personen som står i det som har sine foutetninger til å håndtere situasjonen slik hun/han gjør og det som avgjør er det jeg har nevnt ovenfor. 

Jeg kan også snakke for megselv. Jeg har vært gjennom veldig mye vondt, hakket mye for å kunne leve ett «normalt» liv. Depresjon f.eks gjør noe med sinnet, man er ikke «segselv» man blir ofte negativ/pessimistisk, veldig sårbar etc etc. Ved depresjon så skjer det noe «kjemisk» i hjernen som gjør at man endrer seg. Dvs at man kan ikke i like stor grad påvirke det med egen vilje. Derfor er det ikke lettvint å bli frisk fra depresjon, det tar tid. Man er ikke negativ og trist etc fordi man er svak når man er deprimert f.eks, det er sykdommen som gjør at man blir slik. Man kan som sagt påvirke det til en viss grad, men det er en sykdom som må behandles. Jeg får høre at jeg er «sterk», men jeg føler meg ikke sterkere enn andre. Kampene er forskjellige og vi har forskjellige forutsetninger. 

Anonymkode: ceb0f...543

Veldig sant. Om en person var utsatt for mye traumer som barn er det naturlig at man har problemer med affektregulering- fordi man bruker energi og krefter på å overleve akkurat der og da- noe som gjør at reaksjonene kommer i ettertid. Da kan man få alt fra kognitive problemer til dårlig balanse til problemer med å stole på folk/regulere egne følelser. Man kan føle på angst, depresjon, tvangstanker og ustabilitet. Det er jo ikke personens feil, men derimot en "skade" de har fått. 

TS

Anonymkode: 53abf...825

[AnonymBruker]

3 timer siden, Anonymus Notarius skrev:

Helt uenig, jfr. min siste kommentar. Noen kronisk syke er sterke, noen er svake, akkurat som andre... Å leve med sykdom gjør en ikke nødvendigvis sterk.

Nei, men mange kronisk syke lærer ydmykhet, utholdenhet og det å sette pris på de små tingene. Likevel må det være lov å ha lyst til å gi opp. Jeg tror alle som har vært syke lenge har tenkt- "Jeg orker ikke mer. Når skal dette ta slutt?". Som ei venninne sa ei gang: "Alle som prøver å være sterke har øyeblikk hvor de faller sammen". Man må se på det som en vei i prosessen. Det viktigste er kanskje å akseptere situasjonen man er i, men det er dette som er vanskeligst. Det er vanskelig å skulle akseptere å ha det vondt- for man vil ikke ha det sånn. Man vil jo bare bli frisk.

TS

Anonymkode: 53abf...825

[Anonymus Notarius]

45 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er så ufattelig mye som spiller inn. Oppvekstvilkår, relasjoner og spesielt mangel på dem. Økonomisk situasjon, hvilke muligheter man har til selvrealisering, bo- situasjon, hvilke utfordringer man har og utsiktene ift de, hvilket støtte apparat man har og ev. mangel ift det. Hva man har vært gjennom. Listen er lang. Og den varierer fra person til person. Det er veldig lett for en som står utfor og iaktar å mene og dømme, men det er kun den personen som står i det som har sine foutetninger til å håndtere situasjonen slik hun/han gjør og det som avgjør er det jeg har nevnt ovenfor. 

Jeg kan også snakke for megselv. Jeg har vært gjennom veldig mye vondt, hakket mye for å kunne leve ett «normalt» liv. Depresjon f.eks gjør noe med sinnet, man er ikke «segselv» man blir ofte negativ/pessimistisk, veldig sårbar etc etc. Ved depresjon så skjer det noe «kjemisk» i hjernen som gjør at man endrer seg. Dvs at man kan ikke i like stor grad påvirke det med egen vilje. Derfor er det ikke lettvint å bli frisk fra depresjon, det tar tid. Man er ikke negativ og trist etc fordi man er svak når man er deprimert f.eks, det er sykdommen som gjør at man blir slik. Man kan som sagt påvirke det til en viss grad, men det er en sykdom som må behandles. Jeg får høre at jeg er «sterk», men jeg føler meg ikke sterkere enn andre. Kampene er forskjellige og vi har forskjellige forutsetninger. 

Anonymkode: ceb0f...543

Snakker ikke om depresjon, men om sykdom generelt. Å bare være opptatt av sykdommen sin og klage er ikke det samme som å være deprimert. Deprimerte folk driver ikke nødvendigvis og klager. 

Jeg har en kronisk sykdom selv, og mange av de jeg kjenner med samme diagnose (blitt kjent med under diverse opphold på sykehus) har sykdommen sin som eneste interesse. Når man har en sykdom som tar mye plass i livet, er ikke det så rart. Men de fleste utenforstående orker jo ikke være venner med slike. Mange ser ikke hvor selvopptatte de faktisk har blitt. Det er ganske trist.

[Anonymus Notarius]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nei, men mange kronisk syke lærer ydmykhet, utholdenhet og det å sette pris på de små tingene. Likevel må det være lov å ha lyst til å gi opp. Jeg tror alle som har vært syke lenge har tenkt- "Jeg orker ikke mer. Når skal dette ta slutt?". Som ei venninne sa ei gang: "Alle som prøver å være sterke har øyeblikk hvor de faller sammen". Man må se på det som en vei i prosessen. Det viktigste er kanskje å akseptere situasjonen man er i, men det er dette som er vanskeligst. Det er vanskelig å skulle akseptere å ha det vondt- for man vil ikke ha det sånn. Man vil jo bare bli frisk.

TS

Anonymkode: 53abf...825

Klart det er lov (og det skrev jeg jo også i mitt innlegg), men jeg mener det å reise seg opp igjen etter en sånn periode er tegn på styrke. Noen blir jo dessverre bare der nede.

[Gjest O.G.]

17 timer siden, AnonymBruker skrev:

Mennesker som ikke har det tøft psykisk? Mennesker som ikke lar problemene sine gå utover andre? Mennesker som ikke lar seg knekke? Mennesker som knekker men som reiser seg igjen? Mennesker som holder problemene inni seg, og som later som at alt er fint og flott? De som går gjennom vanskelige situasjoner med som ikke blir nedbrutt psykisk? De som aldri gråter? 

Anonymkode: 53abf...825

Dette.

[AnonymBruker]

55 minutter siden, strawberry skrev:

Jeg anser sterk psyke som folk som klarer å holde seg samlet selv når ting er tøffe. Å se ting litt på avstand istedenfor å la seg fange totalt av dem og bli fortvilet. Mennesker som går gjennom tøffe ting og klarer å reise seg igjen anser jeg også som sterke, da de gjerne ender opp med å i ettertid klare å holde seg samlet når de møter motstand igjen. 

Kloke ord 

Anonymkode: 19413...ee1

[AnonymBruker]

For meg er noe av styrken nettopp det å våge å la depresjonen, angsten og smertene ta overhånd. Jeg må tillate meg å gå til bunns for å kunne gå opp igjen. Å holde meg kunstig oppe når alt går nedover gjør bare alt verre. Det tøffeste jeg gjør er å innse at de neste ukene og månedene skal tilbringes i mørke.  

Anonymkode: af501...f16

[AnonymBruker]

1 time siden, Anonymus Notarius skrev:

Snakker ikke om depresjon, men om sykdom generelt. Å bare være opptatt av sykdommen sin og klage er ikke det samme som å være deprimert. Deprimerte folk driver ikke nødvendigvis og klager. 

Jeg har en kronisk sykdom selv, og mange av de jeg kjenner med samme diagnose (blitt kjent med under diverse opphold på sykehus) har sykdommen sin som eneste interesse. Når man har en sykdom som tar mye plass i livet, er ikke det så rart. Men de fleste utenforstående orker jo ikke være venner med slike. Mange ser ikke hvor selvopptatte de faktisk har blitt. Det er ganske trist.

jeg har alltid tenkt at jeg har svak psyke. har ekstrem sosial angst som har satt stopper for både et godt yrkesliv og å stifte familie.

i tillegg har jeg flere andre fysiske diagnoser som gir meg mye smerter, søvnløshet og utmattelse.

angst og depresjon er noe jeg aldri diskuterer med andre.

er halvveis i livet, med dårlig økonomi. men likevel jobber jeg det jeg greier. og andre jeg kjenner som har angst tyr til piller eller alkohol.

det var ikke før min mor påpekte at jeg var en av de sterkeste hun kjenner pga at jeg reiser meg hver gang, at jeg startet og reflektere over dette. jeg er nok sterkere enn jeg har gitt meg selv anerkjennelse for.

Anonymkode: 82ffb...c2c

[AnonymBruker]

Det er de du ikke kan knekke. Uansett hva livet hiver i trynet på de så reiser de seg opp igjen hver gang de faller og fortsetter å gå. Det er disse som ikke får psykiske problemer av traumer, men som bare blir sterkere av det.

Anonymkode: 1e2e0...d97

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Det er de du ikke kan knekke. Uansett hva livet hiver i trynet på de så reiser de seg opp igjen hver gang de faller og fortsetter å gå. Det er disse som ikke får psykiske problemer av traumer, men som bare blir sterkere av det.

Anonymkode: 1e2e0...d97

Så man er svak om man får psykiske problemer av traumer? Å være traumatisert er ikke noe en person kan noe for- spesielt ikke et barn. Og det som læres tidlig i livet kan forfølge reaksjonsmønstre, tenkemåter og lage følelseskaos. Traumer forandret hjernen, og hvordan de ulike delene av hjernen samhandler. Dette handler ikke om svakhet 

TS

Anonymkode: 53abf...825

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Så man er svak om man får psykiske problemer av traumer? Å være traumatisert er ikke noe en person kan noe for- spesielt ikke et barn. Og det som læres tidlig i livet kan forfølge reaksjonsmønstre, tenkemåter og lage følelseskaos. Traumer forandret hjernen, og hvordan de ulike delene av hjernen samhandler. Dette handler ikke om svakhet 

TS

Anonymkode: 53abf...825

Jo, om man opplever psykiske problemer av traumer så er man psykisk svak. De sterke får ikke det.

Anonymkode: 1e2e0...d97

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jo, om man opplever psykiske problemer av traumer så er man psykisk svak. De sterke får ikke det.

Anonymkode: 1e2e0...d97

LOL. Så de med psykiske lidelser er svake ifølge deg? Det finnes flere traumediagnoser som beskrives som sykdommer- etterreaksjoner på traumatiske hendelser. Så om et barn blir voldtatt så er det svakt som får reaksjoner på det? Tror du må gå litt i deg selv og se hva du skriver. Det finnes masse litteratur på at krenkende barn kan bli syke voksne. At hjernen forandres mener du det er mulig å påvirke? Hvordan kan det at hjernehalvdelene slutter å samarbeide ha noe med å være svak og gjøre?

Anonymkode: 53abf...825