Gå til innhold

Samboer som ikke tar bekymring til bv alvorlig


Fremhevede innlegg

AnonymBruker
Skrevet

Synes du skal fortelle han om din bekymring før du gjør det. Å ikke gjøre det, øker sjansen for at gutten blir skadelidende under konflikt

Anonymkode: 01107...19c

  • Liker 1
Videoannonse
Annonse
AnonymBruker
Skrevet
7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har veldig lyst til å dra selv imorgen og fortelle det som det er. Og jeg har virkelig lyst til å gi gutten et godt hjem med meg hvis det er mulig. 

Samboers foreldre bor ikke i Norge og har svært lite med gutten å gjøre utenom litt ferie her og der. Men han har en søster som er veldig oppegående, og som jeg er god dialog med. Eneste problemet der er at hun har en jobb hvor hun er borte flere uker av gangen, og har selv ingen samboer. 

Jeg kommer fra en ressurssterk familie og har mye å tilby denne gutten om han kunne fått være med meg. Jeg ønsker ihvertfall å legge det frem for bv, så bestemmer jo de hva som skjer videre. 

Jeg er også redd for hva samboer vil finne på å gjøre hvis jeg går å forteller alt. Han har aldri lagt en hånd noen gang på meg, men jeg er redd hva som kan skje likevel. Mennesker kan finne på mye rart i sinne og frustrasjon. 

Jeg vil takke for at så mange svarer meg, det setter jeg veldig stor pris på. 

Ts

Anonymkode: 3a36b...588

Gå kurs og bli godkjent som fostermor er lurt. Si til barnevernet at du kun er med mannen fordi du bryr deg om gutten. 

Anonymkode: c2a51...133

  • Liker 14
Skrevet

Først må jeg si at jeg synes du er tøff som ønsker å ta tak i dette 💪du høres ut som en som har fornuften i behold og som vil det beste for gutten. Jeg vil anbefale deg å bli med på møtet,med eller uten far. Fortell hva du mener,dine observasjoner og ditt syn på saken. Både positive og negative sider av hva du opplever. Gir deg en klem og ønsker deg lykke til ❤

  • Liker 14
Gjest BearMama
Skrevet
38 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har veldig lyst til å dra selv imorgen og fortelle det som det er. Og jeg har virkelig lyst til å gi gutten et godt hjem med meg hvis det er mulig. 

Samboers foreldre bor ikke i Norge og har svært lite med gutten å gjøre utenom litt ferie her og der. Men han har en søster som er veldig oppegående, og som jeg er god dialog med. Eneste problemet der er at hun har en jobb hvor hun er borte flere uker av gangen, og har selv ingen samboer. 

Jeg kommer fra en ressurssterk familie og har mye å tilby denne gutten om han kunne fått være med meg. Jeg ønsker ihvertfall å legge det frem for bv, så bestemmer jo de hva som skjer videre. 

Jeg er også redd for hva samboer vil finne på å gjøre hvis jeg går å forteller alt. Han har aldri lagt en hånd noen gang på meg, men jeg er redd hva som kan skje likevel. Mennesker kan finne på mye rart i sinne og frustrasjon. 

Jeg vil takke for at så mange svarer meg, det setter jeg veldig stor pris på. 

Ts

Anonymkode: 3a36b...588

Jeg ville vært ærlig med barnevernet og sagt at jeg var villig til å stille opp som fostermor. Si at du komer fra en ressurssterk familie og at du kan skaffe bolig og en trygg tilværelse for gutten med deg som kjenner han og er glad i han.

 

Skrevet

Jeg ville avventet og sett hva som skjer. Møter han? Møter han ikke? Kommer han bakfull? Når han kommer hjem så vil du jo få en indikasjon om hva som har skjedd. Ring dem dagen derpå, si alt du har skrevet her og vær klar på at du ikke orker dette forholdet særlig mye lengre. 

  • Liker 3
AnonymBruker
Skrevet

Jeg syntes du skal møte opp og legge alle kortene på bordet. Dersom far ikke møter opp fordi han er full eller bakfull får jo ikke barnevernet vite at det er dette som er årsaken til det manglende oppmøtet. Kanskje han ringer de og finner på en annen, litt mer gangbar, unnskyldning...

Uansett må barnevernet få vite alt dette, og barnet bør fjernes fra far inntil han er rusfri.

Anonymkode: dc77a...a91

  • Liker 8
AnonymBruker
Skrevet

Åja; Og ikke glem å si at du kun har fortsatt forholdet til faren fordi du er glad i barnet og ikke tør etterlate han med en alkoholisert far. 

Anonymkode: dc77a...a91

  • Liker 10
AnonymBruker
Skrevet

gå på møtet TS. Samboeren din kan jo bare ringe inn og si han er syk, og komme unna på den måten. Jeg vokste opp med en alkoholisert forelder, og det har slitt på meg selv i voksen alder. Ansvarsfølelsen, håpløsheten, skyldfølelsen, sorgen.. sinnet. Å hele tiden måtte skjule disse følelsene, og å gå alene med dem, har gjort noe med meg. Husker jeg ble ekstremt god til å skjule at faren min drakk. For ikke å glemme redselen, hva om pappa hadde drukket seg bevisstløs, eller skadet seg i fylla mens jeg ikke var hjemme? Så var det det å finne på unnskyldninger for ikke å ha venner hjem, pappa kunne jo være full. Komme meg på fritidsaktiviteter der jeg alltid hadde en unnskyldning for hvorfor pappa aldri kunne kjøre, satt alltid på med andre. Lage egen middag fordi pappa var for full. Jeg hadde en mor som heldigvis var edru, men hun jobbet mye og unnskyldte pappa hele veien. Det tok mange år før faren min innså at han hadde et alkoholproblem, for de fleste tar det tid. Idag har jeg et ganske anspent forhold til alkohol. Jeg ser faktisk ingen forskjell mellom narkotika og alkohol, det har samme ødeleggende effekt på de som er disponert for avhengighet. Og det er tydeligvis mange. 

Ta gjerne opp at du er motivert til å ta til deg gutten, så får han ihvertfall en stabil omsorgsperson i livet sitt. Om samboeren din etter noen år i terapi (noe sliter han jo med, iom at han har ruset seg tidligere) kommer i balanse, kan han jo etterhvert få ha sønnen sin i perioder og kanskje bygge opp igjen forholdet til sønnen sin. 

Anonymkode: c4b62...647

  • Liker 16
AnonymBruker
Skrevet

Hva blir det til?

Anonymkode: 01107...19c

Skrevet
2 timer siden, Guidet Kvinne skrev:

Det er jo et alternativ til her, nå i første omgang: La ham drite seg ut. La ham møte full eller bakfull, forsove seg eller glemme det. Så får han se hvordan bv reagerer på det. 

 

Deretter kan du selv kontakte bv og legge frem saken. 

Nei, da er det bedre at hun møter og forklarer hvorfor ikke han møter.

  • Liker 2
Skrevet
1 time siden, SesameStreet skrev:

Jeg ville avventet og sett hva som skjer. Møter han? Møter han ikke? Kommer han bakfull? Når han kommer hjem så vil du jo få en indikasjon om hva som har skjedd. Ring dem dagen derpå, si alt du har skrevet her og vær klar på at du ikke orker dette forholdet særlig mye lengre. 

Avvente? Ikke faen. Dette barnet skal ikke tilbringe et sekund til med faren.

  • Liker 8
Skrevet

Dette er en såpass alvorlig sak at gutten blir med all sannsynlighet hasteflyttet til midlertidig fosterfamilie. 

Hvordan er du knyttet til dette barnet? Ut ifra innleggene dine virker du til å ha orden på livet ditt, bortsett fra at du er sammen med en rusmisbruker. Håper du er den som tar deg av barnet i den ellers så usikre hverdagen.

Jeg er helt enig i de som skriver her at du skal jo ikke dekke over for mannen din. Dersom han ikke kommer i møtet så møter du alene. Fortell barnevernet akkurat slik det er, noe annet ville vært hårreisende. Kommer han i påvirket tilstand så tenker jeg det er bra, for da handler BVT kjappere.

  • Liker 4
Skrevet

Hvor gammelt er dette barnet forresten?

  • Liker 1
Gjest Tutte
Skrevet
3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Moren hans er ikke i stand til å ta vare på han heller. Han har vært uheldig med foreldrene. Det er far som har hovedomsorgen for han. Jeg hater at jeg er dratt i dette, samboer hadde ikke disse problemene når vi møttes og jeg så det virkelig ikke komme da han har vært rusfri i mange år. Han var en god far og en flott man når vi møttes. Nå har jeg blitt omsorgsperson for både han og gutten hans. 

Jeg vil absolutt ikke ha dette livet, jeg er ulykkelig. Det er for gutten sin skyld jeg har blitt til nå. Han har det godt med meg, og jeg kunne så ønske han var min så jeg bare kunne tatt han med meg langt bort. Far er ikke slem med han, men han tar ikke ansvar, og gutten lever blandt øl. Jeg skulle så gjerne ønsket dette er var en trolletråd, men det er det dessverre ikke. 

Selv er jeg en oppegående, god og pliktoppfyllende person. Og jeg kan ikke fatte at jeg skulle havne oppi noe som dette her. Jeg har hatt et ørlite håp om at behandlingen skal være det som får samboeren jeg en gang hadde tilbake. Men når han ikke en gang klarer å skjønne at han ikke skal gå ut dagen før bv møte og ikke forstår at imorgen er dagen for å være oppegående- da mister jeg alt av håp. 

Jeg er så lei meg, jeg er voksen og kan gå, men får vondt i hjertet mitt av gutten. Han har blitt glad i meg, og jeg vet tapet av meg vil gjøre han vondt. 

Ts

Anonymkode: 3a36b...588

Synes du skal gå på møtet og forklare det du skriver her. Du virker ansvarsfull og bra gutten har deg. 

AnonymBruker
Skrevet

Møt opp og si alt som det er, for barnets skyld. 

 

Og: Hvis du ønsker å være en ressurs for barnet må du avslutte forholdet til far. 

Anonymkode: 45c94...d5c

  • Liker 3
Skrevet

Hvis du fortsett i dette forholdet og tar vare på barnet, legger du jo til rette for at han kan fortsette misbruket...

Egentlig burde du flyttet ut så han MÅ ta ansvar selv. Men det er nok for sent nå..

  • Liker 2
AnonymBruker
Skrevet

Jeg får helt vondt av barnet når noen skriver at du skal flytte ut!! Skal hun liksom bare forlate gutten alene i en slik situasjon?! 

I vår kommune skal det myyye til for at barn blir tatt ut av hjemmet! Jeg har et tantebarn som bor med en narkoman stefar og barnevernet gjør ingenting! Far (min bror) får bare ha samvær noen timer pr helg fordi han ikke bodde med mor da hun fødte.. Hva om barnevernet er like treige der som her? Skal han da bo alene med far i mange år og bli helt ødelagt før noe skjer?! Nei for Guds skyld bli til gutten er tatt hånd om! Min far var alkoholiker og det skal ingen barn vokse opp med:/ 

Når han drar på fyllatur dagen før han skal i møte så bryr han seg ikke om hva som skjer! Jeg synes du skal ringe til de om han ikke dukker opp og spør om du kan komme i stedet! Si at du er villig til å ta med deg gutten å flytte! Du må sikkert ta noen kurs før du kan bli fostermor men han kan jo bo med deg i prosessen.

 

Anonymkode: 72e56...1ba

  • Liker 4
Skrevet

For å være mer nyansert og prøve se dette fra flere sider enn min første reaksjon:

Det er mange barn som vokser opp hos foreldre som ruser seg og som likevel "mestrer hverdagen" i alle lag i samfunnet og gjerne mens både skole, barnehage, barnevern osv vet om situasjonene - man blir ikke nødvendigvis "hastefjernet" pga at far drikker om far klarer gi omsorg likevel - det er ikke svart/kvitt i slike saker.

Når det er sagt virker det som om TS har vært litt "tafatt" i forhold til at problemet har fått utvikle seg over tid og nå når BV er på banen har fått litt kalde føtter.. Utfordringen med denne situasjonen er at enhver som kjenner til at et barn lever i en hverdag de ikke bør har et ansvar - i dette tilfelle definitivt TS, og i ytterste konsekvens kan mennesker som kjenner til uten å gjøre noe straffes. TS kan om barenvernet finner det bevist at hun ikke gjorde nok og ikke har meldt fra om forholdene dersom de er så graverende at hun mener far ikke er i stand til å være omsorgsperson altså politiannmeldes.

Så er det heller ingen automatikk i at TS får være barnets foresatte om hun drar til dette møtet. Likevel, om situasjonen er som beskrevet av TS. og TS virkelig er redd for hvordan partneren vil reagere siden hun refererer til vold syns jeg TS bør kanskje også fortelle litt om hvordan hun ser for seg en fremtid i forhold til denne faren og barnet og om den er med eller uten denne partneren?

  • Liker 5
AnonymBruker
Skrevet
15 timer siden, AnonymBruker skrev:

Har du kontaktet mor nå? Hun må ha ungen

Anonymkode: 01107...19c

Men så les, da! Hun evner ikke å ta seg av gutten. Hun er tydeligvis ute av bildet

Anonymkode: 93673...fa5

Gjest Konditorfrue
Skrevet
15 timer siden, AnonymBruker skrev:

Moren hans er ikke i stand til å ta vare på han heller. Han har vært uheldig med foreldrene. Det er far som har hovedomsorgen for han. Jeg hater at jeg er dratt i dette, samboer hadde ikke disse problemene når vi møttes og jeg så det virkelig ikke komme da han har vært rusfri i mange år. Han var en god far og en flott man når vi møttes. Nå har jeg blitt omsorgsperson for både han og gutten hans. 

Jeg vil absolutt ikke ha dette livet, jeg er ulykkelig. Det er for gutten sin skyld jeg har blitt til nå. Han har det godt med meg, og jeg kunne så ønske han var min så jeg bare kunne tatt han med meg langt bort. Far er ikke slem med han, men han tar ikke ansvar, og gutten lever blandt øl. Jeg skulle så gjerne ønsket dette er var en trolletråd, men det er det dessverre ikke. 

Selv er jeg en oppegående, god og pliktoppfyllende person. Og jeg kan ikke fatte at jeg skulle havne oppi noe som dette her. Jeg har hatt et ørlite håp om at behandlingen skal være det som får samboeren jeg en gang hadde tilbake. Men når han ikke en gang klarer å skjønne at han ikke skal gå ut dagen før bv møte og ikke forstår at imorgen er dagen for å være oppegående- da mister jeg alt av håp. 

Jeg er så lei meg, jeg er voksen og kan gå, men får vondt i hjertet mitt av gutten. Han har blitt glad i meg, og jeg vet tapet av meg vil gjøre han vondt. 

Ts

Anonymkode: 3a36b...588

Spørr barnevernet om du kan få ha kontakt med gutten videre via besøk,helger..du m å fortelle bv a l t så de kan se hvor mye gutten trenger deg 💜 

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Opprett en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...