Gå til innhold
AnonymBruker

Det finnes faktisk folk som ikke har problemer.

Anbefalte innlegg

AnonymBruker

Det henger mye sammen med oppveksten tror jeg. Spesielt de 3-4 første årene og har man hatt god nok foreldreveiledning, støtte og grenser så blir ikke livet så hardt siden og man klarer å hente seg inn igjen raskere når livet butter i mot. Alle møter ufrodringer av et eller annet slag, men de som har en stabilt god selvfølelse tar ikke livet så hardt fordi deres verdi ikke bestemmes av ytre faktorer og de har bedre evne til å se løsninger og gjennomføre dem.

Anonymkode: 3bcf7...0e4

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Fortsetter under...

SoWhat?

Det er ikke alle som "orker" å tenke. De skyver bort det som kan bli ubehagelig og vondt å tenke på. 

Det er de som kun fokuserer på det positive og lyse, og som møter alt med et smil. 

Så er det de som viser en fasade og som sitter hjemme og gråter. 

Kjenner til en selv. Har kjent ham i tolv år, og aldri sett ham sint eller fortvilet. Han er høyt utdannet, har en god jobb og høy inntekt. Vel og bra, men fyren eier ikke snev av hverken empati eller sympati. Han oppfører seg korrekt, men mennesker betyr lite for ham. Han har null peiling på psykologi, selv det enkleste. 

Men jeg tror absolutt ingen aldri har problemer eller en og annen bekymring. Hallo. Alle lever et liv, og alt er aldri bare fryd og gammen.

Syns overfladiske mennesker er slitsomme å forholde seg til. Det er slitsomt med de som tar alt alvorlig også, men de fleste er vel en mellomting.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Det betyr jo ikke at de ikke har problemer.

Jeg hadde en jævlig barndom, vold, psykisk terror og grovt seksuelt misbruk, fra jeg kom til denne verden til jeg var 16 år. Bare hat fra begge mine foreldre, aldri en klem, aldri ett positivt ord.

Men jeg løp fra alt, jeg trente masse, var veldig sosial, jobbet, studerte. Og jeg var alltid hun blide, positive, og ingen var klar over min historie. Jeg fikk ikke kjærlighetssorg, tok det meste med ett smil. Og sånn holdt jeg på i mange år, helt til jeg gikk på en stygg smell. Men jeg var nesten 40 år, før smellen kom. Og fortsatt er det få rundt meg som vet hva som har skjedd meg. Jeg har og fysisk sykdom som har blitt kraftig forverret, det er jo det naboene og venner tror er grunnen til at jeg ikke jobber. Mine nærmeste vet selvfølgelig hva som har skjedd. 

Men ute, så er jeg fortsatt hun som smiler og er positiv. Gråte kan jeg gjøre hjemme.

Anonymkode: 82b6f...39c

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Kanskje det har med at de er fornøyd med seg selv, eventuelt ikke stiller så store krav til seg selv? Selv blir jeg mest nedtrykt av å være misfornøyd med meg selv. Jeg skulle ønske jeg var penere og flinkere på flere områder. Og jeg blir da sårbar for negative tilbakemeldinger. Mens hvis jeg ikke hadde brydd meg om hvordan jeg ser ut eller hvor flink jeg er, så hadde jeg jo ikke blitt misfornøyd eller kommet i dårlig humør.

Anonymkode: 02e28...c15

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest aell

Alle møter på problemer her i livet, og hvis ikke så ryker i hvert fall kjøleskapet. 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Kanskje det har med at de er fornøyd med seg selv, eventuelt ikke stiller så store krav til seg selv? Selv blir jeg mest nedtrykt av å være misfornøyd med meg selv. Jeg skulle ønske jeg var penere og flinkere på flere områder. Og jeg blir da sårbar for negative tilbakemeldinger. Mens hvis jeg ikke hadde brydd meg om hvordan jeg ser ut eller hvor flink jeg er, så hadde jeg jo ikke blitt misfornøyd eller kommet i dårlig humør.

Anonymkode: 02e28...c15

Fornøyd og fornøyd. De virker jo fornøyd, siden de alltid er i så godt humør. 
Jeg tror "dessverre" at mye av dette er medfødt. Jeg dømmer dem ikke, for jeg er ikke dem, de er ikke meg. Jeg er på en måte bare missunnelig, for det må være godt å kunne føle seg så åpen, ha mange som vil være sammen med seg, og oppnå ting i livet.
Mens jeg selv føler jeg har en bremsekloss foran meg hele tiden. Jeg er ofte den som blir glemt i ettertid, mens de nye som kom sammen fremdeles er venner! 
En del i familien/slekta har et veldig pessimistisk sinn. De er så tunge og omgås at folk unngår dem, og jeg er livredd for å ikke klare og stå imot "arven" og bli slik selv. Så er det den andre delen som er sosial og mer energisk. 
Men det er jo ikke sikkert at det er det, det kan være at jeg er farget av fortiden. Men jeg ser at jeg ikke har hatt verdens verste barndom eller opplevd verste mobbingen. Barndomen var jo ikke ILLE. 

 

Anonymkode: c390d...289

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

AnonymBruker
På 8.6.2018 den 16.27, Jegskulleønskeat skrev:

Dødsfall er helt forferdelig ja. Det var derfor jeg var så overrasket over venninna mi som fortsatt klarte å være positiv etter tapet av si mor. Jeg vet med hånda på hjertet at min verden hadde rast sammen om mamma hadde gått bort. Det hadde vært helt umenneskelig grusomt

Det var derfor jeg reagerte på den andre venninna på VGS, som aldri fortalte at noe forferdelig hadde skjedd, men alltid klagde på bussen, toget, penger, at ting var kjedelig, at hun ikke gadd noe, at skolen var dritt, at hun var trøtt etc. Tidenes pessimist. Jeg er rimelig pessimist selv, og trodde egt ingen kunne slå meg, men da jeg møtte henne så var det helt ekstremt. Husker hun skulle til Polen med noen venninner og min reaksjon var: "Ååå så koselig. Så heldige" hvor hun svarte: "Jada, men det blir sikkert noe drama". DA, ble jeg irritert. Hun skulle på ferie, men alt dreide seg om noe negativt som kunne skje som helt sikkert ikke skjedde.

(Jeg hadde forstått det om hun fortalte hun var deprimert eller hadde katastrofeangst, for da vet jeg at det er vanskelig å forandre tankegangen, men det virket ikke sånn heller) 

Det du mener er "helt forferdelig" er ikke nødvendigvis det for andre. Kanskje var hun som mistet moren sin lettet og glad for at moren endelig var død, da moren var et problem for henne. Foreldre har stor betydning for hvordan man lærer seg å se på livet. Jenta du forteller om kan ha hatt en forferdelig negativ mor og har tatt etter henne, fordi det er måten hun har lært seg at livet er. Da er det kanskje ikke så rart at hun kan være litt lettet over at en så negativ påvirkning er borte. 

Anonymkode: 04172...e36

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Des14
På 8.6.2018 den 1.54, AnonymBruker skrev:

"alle har sine problemer" sies det. Og det har jo alle. Men jeg har vært borti særlig 3 personer i livet som "ikke har problemer". Og de har innrømmet det, de skjønner ikke hvordan folk kan bli bitre, deprimerte og gnage på ting lenge.
Hun ene har alltid hatt masse venner, vært glad, og tatt lett på ting. Nå har jeg ikke snakket med henne på 10 år da, men til og med når kjæresten hennes var utro tok hun lett på det. Hun var ikke slik som la seg ned og gråt, men heller spionerte på han og fikk til drama og underholdning av det.

Hun andre har jeg hatt som kollega for ikke så lenge siden. Hun var den som alle var glade for og se. Hun var en gledesspreder. Det kunne bli slutt med kjæresten, men hun gikk lett videre. Hun kunne drikke seg full, men ikke ha fylleangst dagen etterpå. Hun har topp karakterer og. 

Hun tredje er godt voksen. Hun har tilstått at hun ikke skjønner hvordan det er å ha depresjon. Hun har aldri blitt dumpet, men vært den som dumpet. Hun skjønner ikke hvordan folk kan ha kjærlighetssorg. Hun har ikke høyere utdannelse, men flere jobber som hun liker. Hun bryr seg ikke om presset om høyere utdannelse. Hun er full av energi og veldig kunnskapsrik. Hun har et svar på det meste og er veldig karismatisk.
Hun er åpen om ting og skjønner ikke at folk kan ha angst. Jeg prøvde for eksempel å snakke om kjærlighetslivet mitt til henne, og hvor vanskelig det var for meg og være ærlig med han. Jeg har alltid vært litt negativ til meg selv og tenkte at han nok bare kommer til og være utro og dumpe meg likevel. Da svarer hun "hva som om han dumper deg, da er det bare og gå videre". 

Hvordan kan noen være slik? Jeg mener det ikke som kritikk mot dem, men jeg skulle gjerne vært slik selv.

Anonymkode: c390d...289

Livet har sine oppturer og nedturer og jeg for min del synes det er fint å kunne oppleve hele følelsesaspekteret. Det kan godt være at disse folka velger å ikke vise eller snakke om ting som er tunge å bære på, eller at de faktisk ikke bryr seg. De virker ikke interessante for min del.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Jegskulleønskeat
46 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det du mener er "helt forferdelig" er ikke nødvendigvis det for andre. Kanskje var hun som mistet moren sin lettet og glad for at moren endelig var død, da moren var et problem for henne. Foreldre har stor betydning for hvordan man lærer seg å se på livet. Jenta du forteller om kan ha hatt en forferdelig negativ mor og har tatt etter henne, fordi det er måten hun har lært seg at livet er. Da er det kanskje ikke så rart at hun kan være litt lettet over at en så negativ påvirkning er borte. 

Anonymkode: 04172...e36

Nei, det var hun ikke. Hun orker ikke snakke om det engang. Når hennes far nevner henne så blir hun ikke med i samtalen. Hun har vist meg bilder av henne, og har sagt at mange synes jeg ligner på henne. Hun har tydelig hatt det vondt. Hun er bare flink til å skjule det hun går gjennom. Jeg fikk også melding av henne når det var et år siden dødsfallet. Da hadde hun vært på graven og sendte meg hjerte med: "Idag er det 1 år siden". Hun har også innrømmet at hun ikke er flink til å snakke om følelser. Når folk nevner det så vil hun aldri snakke om det heller. Det virker som hun unngår temaet siden hun ikke vet hvordan hun skal deale med følelsene. Og det skjønner jeg godt. Stakkars jente. 

 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
matrobot

Det spørs hvor alvorlig man tar sine "problemer". Jeg har sikkert noen problemer (i andres øyne), men personlig synes jeg ikke at jeg har noen problemer. Jeg har alt jeg trenger og styrer livet mitt stort sett som jeg ønsker.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
17 timer siden, SoWhat? skrev:

Det er ikke alle som "orker" å tenke. De skyver bort det som kan bli ubehagelig og vondt å tenke på. 

Det er de som kun fokuserer på det positive og lyse, og som møter alt med et smil. 

Så er det de som viser en fasade og som sitter hjemme og gråter. 

Kjenner til en selv. Har kjent ham i tolv år, og aldri sett ham sint eller fortvilet. Han er høyt utdannet, har en god jobb og høy inntekt. Vel og bra, men fyren eier ikke snev av hverken empati eller sympati. Han oppfører seg korrekt, men mennesker betyr lite for ham. Han har null peiling på psykologi, selv det enkleste. 

Men jeg tror absolutt ingen aldri har problemer eller en og annen bekymring. Hallo. Alle lever et liv, og alt er aldri bare fryd og gammen.

Syns overfladiske mennesker er slitsomme å forholde seg til. Det er slitsomt med de som tar alt alvorlig også, men de fleste er vel en mellomting.

Det spørs hva en definerer som "problemer". Er det noe som fort kan rettes opp i eller unngå, er det ikke problemer, bare en midlertidig utfordring.

Så sant folk har "problemer" det går an å gjøre noe med, (altså utfordringer) bør de snarest gjøre noe med det. Ellers kan en utfordring vokse til å BLI et problem.

Anonymkode: 647c7...747

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Anonym Bruker
På 8.6.2018 den 1.54, AnonymBruker skrev:

"alle har sine problemer" sies det. Og det har jo alle. Men jeg har vært borti særlig 3 personer i livet som "ikke har problemer". Og de har innrømmet det, de skjønner ikke hvordan folk kan bli bitre, deprimerte og gnage på ting lenge.
Hun ene har alltid hatt masse venner, vært glad, og tatt lett på ting. Nå har jeg ikke snakket med henne på 10 år da, men til og med når kjæresten hennes var utro tok hun lett på det. Hun var ikke slik som la seg ned og gråt, men heller spionerte på han og fikk til drama og underholdning av det.

Hun andre har jeg hatt som kollega for ikke så lenge siden. Hun var den som alle var glade for og se. Hun var en gledesspreder. Det kunne bli slutt med kjæresten, men hun gikk lett videre. Hun kunne drikke seg full, men ikke ha fylleangst dagen etterpå. Hun har topp karakterer og. 

Hun tredje er godt voksen. Hun har tilstått at hun ikke skjønner hvordan det er å ha depresjon. Hun har aldri blitt dumpet, men vært den som dumpet. Hun skjønner ikke hvordan folk kan ha kjærlighetssorg. Hun har ikke høyere utdannelse, men flere jobber som hun liker. Hun bryr seg ikke om presset om høyere utdannelse. Hun er full av energi og veldig kunnskapsrik. Hun har et svar på det meste og er veldig karismatisk.
Hun er åpen om ting og skjønner ikke at folk kan ha angst. Jeg prøvde for eksempel å snakke om kjærlighetslivet mitt til henne, og hvor vanskelig det var for meg og være ærlig med han. Jeg har alltid vært litt negativ til meg selv og tenkte at han nok bare kommer til og være utro og dumpe meg likevel. Da svarer hun "hva som om han dumper deg, da er det bare og gå videre". 

Hvordan kan noen være slik? Jeg mener det ikke som kritikk mot dem, men jeg skulle gjerne vært slik selv.

Anonymkode: c390d...289

Det handler om å  " Tenke Positivt" .   Har ofte  møtt  fantastiske  personer som har hatt  en utroleg evne til å "vri " en negativ tanke og problemstillinger til  tenke noe positivt.    Såkalte gledespredere .     Klare motsettninger finner du blandt dem som føler behov for å baktale, snakke negativt , og en negativ oppfattning  om det meste.    Singelbagger og Dobbelbaggere.  En profilert psykolog sa det slik engang.     "KUN " dersom ein blir  råka av ulykke / dødsfall  o.l  så kan det vera grunn til å få profosjonell bistand,men ellers så er  det ingen grunn til å gå rundt å klage og syte.     

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Jegskulleønskeat
54 minutter siden, Anonym Bruker skrev:

Det handler om å  " Tenke Positivt" .   Har ofte  møtt  fantastiske  personer som har hatt  en utroleg evne til å "vri " en negativ tanke og problemstillinger til  tenke noe positivt.    Såkalte gledespredere .     Klare motsettninger finner du blandt dem som føler behov for å baktale, snakke negativt , og en negativ oppfattning  om det meste.    Singelbagger og Dobbelbaggere.  En profilert psykolog sa det slik engang.     "KUN " dersom ein blir  råka av ulykke / dødsfall  o.l  så kan det vera grunn til å få profosjonell bistand,men ellers så er  det ingen grunn til å gå rundt å klage og syte.     

Hæ? Med mindre man ikke har vært i ulykke eller opplevd dødsfall så er det ingen grunn til å oppsøke profesjonell hjelp? Hvilken psykolog sa dette?

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

AnonymBruker
2 timer siden, Jegskulleønskeat skrev:

Hæ? Med mindre man ikke har vært i ulykke eller opplevd dødsfall så er det ingen grunn til å oppsøke profesjonell hjelp? Hvilken psykolog sa dette?

Innlegget mente nok å si at om en ikke har vært borti noe svært negativt, er det ingen grunn til å gå rundt å syte og klage.

Er hjertens enig:-)

Anonymkode: 647c7...747

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Jegskulleønskeat
1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Innlegget mente nok å si at om en ikke har vært borti noe svært negativt, er det ingen grunn til å gå rundt å syte og klage.

Er hjertens enig:-)

Anonymkode: 647c7...747

Ja, da er jeg enig. Med mindre personen faktisk er psykisk syk da. Noen kan være det uten en spesiell grunn

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Anonym Bruker
Skrevet (endret)
3 timer siden, Jegskulleønskeat skrev:

Hæ? Med mindre man ikke har vært i ulykke eller opplevd dødsfall så er det ingen grunn til å oppsøke profesjonell hjelp? Hvilken psykolog sa dette?

Psykologens navn ønskes ikkje opplyst her, men kan opplyse  såpass at vedkomende er Norsk og har reist landet rundt og holdt en rekke  kurs, og ugjitt mange bøker.     Skulle ikkje forundre meg om vedkomende har holdt kurser for helsepersonell, politi , personalsjefer  o.l        

Endret av Anonym Bruker

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Vi er født med ulikt sinnelag, det har ikke noe med å være overfladisk å gjøre. Selv har jeg en tendens til å være svartsynt, men jeg er ikke "dypere" enn min venninne med lysere syn på livet.

De har forsket på lykkefølelsen. Blant annet fant de ut at vi alle har et jevnt nivå vi ligger på. Du har folk som er negative og pessimistiske, og folk som er positive og optimistiske. Det viste seg at store positive eller negative hendelser, som en lottogevinst eller et dødsfall i familien, hadde kortvarig innvirkning. Selv om den negative ble lykkelig over å vinne i lotto, tok det ikke lang tid før han ble negativ igjen. Og selv om den positive ble utsatt for noe trist, var han snart like lykkelig som før...

Jeg tror vi kan trene oss til å bli mer positive, men det der lyse, glade, positive sinnelaget, det er noen bare så heldig å være født med...

Anonymkode: 6f457...705

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
FrøkenFox

Man kan aldri vite helt sikkert hvordan et annet menneske har det, hva de tenker og føler helt innerst inne. Selv om det fremstår som de alltid er glade, så er det ikke nødvendigvis sannheten. Det finnes så mange forskjellige måter å takle motgang på, og det er ikke bestandig at alt er så synlig for omverdenen.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
På 15.6.2018 den 18.41, AnonymBruker skrev:

Vi er født med ulikt sinnelag, det har ikke noe med å være overfladisk å gjøre. Selv har jeg en tendens til å være svartsynt, men jeg er ikke "dypere" enn min venninne med lysere syn på livet.

De har forsket på lykkefølelsen. Blant annet fant de ut at vi alle har et jevnt nivå vi ligger på. Du har folk som er negative og pessimistiske, og folk som er positive og optimistiske. Det viste seg at store positive eller negative hendelser, som en lottogevinst eller et dødsfall i familien, hadde kortvarig innvirkning. Selv om den negative ble lykkelig over å vinne i lotto, tok det ikke lang tid før han ble negativ igjen. Og selv om den positive ble utsatt for noe trist, var han snart like lykkelig som før...

Jeg tror vi kan trene oss til å bli mer positive, men det der lyse, glade, positive sinnelaget, det er noen bare så heldig å være født med...

Anonymkode: 6f457...705

Ja, det er det jeg kanskje tror 😕 men jeg lurer på om det kan ha sammenheng med hvor heldig man er i karriereveien og på kjærlighetsfronten også? For jeg har fått utseendet med meg, men humøret er absolutt ikke med. Jeg er flink til og finne noe å være irritert for. Og jeg tenker at "det skjer ikke meg", når det virker som det skal skje noe positivt i livet. For eksempel hvis jeg forelsker meg, virker det alltid for godt til og være sant at han kan føle det samme. Men hva skal noen uansett med en negativ partner?

Anonymkode: c390d...289

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå

Artikler fra forsiden

×

Viktig informasjon

Vi benytter cookies til analyseformål, tilpasning av innhold og annonser og for å videreutvikle våre tjenester. Les mer her