Det finnes faktisk folk som ikke har problemer.

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Samme her. Jeg har opplevd mange tunge og vanskelige ting i livet (som en voldelig ekssamboer, voldtekt og overfall og ranet med pistol til hodet) men jeg gjør et veldig bevisst valg om å ikke la det knekke meg. Jeg tillater meg tid til å bearbeide og være trist, men setter en frist på det. Når fristen er ute reiser jeg meg og gjør noe som gjør meg glad!

 

Anonymkode: 56c2e...5c7

Jeg har også opplevd tunge ting, men det litt rare er at jeg tenker ikke på det som kanskje burde vært tyngst, nemlig sexmisbruket. Mens jeg mer deprimert/nedstemt pga meg selv, at jeg er meg rett og slett. 

Anonymkode: c390d...289

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Samme her. Jeg har opplevd mange tunge og vanskelige ting i livet (som en voldelig ekssamboer, voldtekt og overfall og ranet med pistol til hodet) men jeg gjør et veldig bevisst valg om å ikke la det knekke meg. Jeg tillater meg tid til å bearbeide og være trist, men setter en frist på det. Når fristen er ute reiser jeg meg og gjør noe som gjør meg glad!

 

Anonymkode: 56c2e...5c7

Ah, da er nok du kommet styrket ut av noe negativt.

Jeg har omtrent ikke hatt en negativ opplevelse i hele mitt liv. Sannsynligvis en blanding av flaks og bevissthet.

Anonymkode: 647c7...747

[Gjest Jegskulleønskeat]

Jeg har heller ikke møtt på en eneste person som aldri har hatt kjipe dager og perioder, aldri opplevd dødsfall eller skilsmisse eller sykdom. Nei, alle har ikke en fysisk eller psykisk sykdom, men de aller fleste danser ikke på en rosa sky. De fleste har vært lei seg. De fleste har sørget. De fleste har noe de er veldig redd for. De fleste er trøtte og slitne etter jobb, eller føler seg demotivert i perioder. De fleste har også noe med seg selv de ikke er fornøyd med. 

Vi lever i en verden full av ondskap. Om man ikke har det vondt selv er det bare å se på nyhetene. Elendighet på elendighet. Man blir nedfor bare av å se på det.

[AnonymBruker]

3 minutter siden, Jegskulleønskeat skrev:

Jeg har heller ikke møtt på en eneste person som aldri har hatt kjipe dager og perioder, aldri opplevd dødsfall eller skilsmisse eller sykdom. Nei, alle har ikke en fysisk eller psykisk sykdom, men de aller fleste danser ikke på en rosa sky. De fleste har vært lei seg. De fleste har sørget. De fleste har noe de er veldig redd for. De fleste er trøtte og slitne etter jobb, eller føler seg demotivert i perioder. De fleste har også noe med seg selv de ikke er fornøyd med. 

Vi lever i en verden full av ondskap. Om man ikke har det vondt selv er det bare å se på nyhetene. Elendighet på elendighet. Man blir nedfor bare av å se på det.

Dødsfall er ikke et problem, det er noe som alle opplever det. Sorg er normalt. Kjipe eller grå dager er også normalt, men disse jeg snakker om har aldri blitt dumpet. Det virker som de positive erfaringene bare baller på seg. 

Anonymkode: c390d...289

[Gjest Jegskulleønskeat]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dødsfall er ikke et problem, det er noe som alle opplever det. Sorg er normalt. Kjipe eller grå dager er også normalt, men disse jeg snakker om har aldri blitt dumpet. Det virker som de positive erfaringene bare baller på seg. 

Anonymkode: c390d...289

Dødsfall er SVÆRT smertefulle. Sorg er normalt ja, men å miste en person man er glad i og innse at denne ikke kommer tilbake, er svært vondt. 

[AnonymBruker]

10 minutter siden, Jegskulleønskeat skrev:

Jeg har heller ikke møtt på en eneste person som aldri har hatt kjipe dager og perioder, aldri opplevd dødsfall eller skilsmisse eller sykdom. Nei, alle har ikke en fysisk eller psykisk sykdom, men de aller fleste danser ikke på en rosa sky. De fleste har vært lei seg. De fleste har sørget. De fleste har noe de er veldig redd for. De fleste er trøtte og slitne etter jobb, eller føler seg demotivert i perioder. De fleste har også noe med seg selv de ikke er fornøyd med. 

Vi lever i en verden full av ondskap. Om man ikke har det vondt selv er det bare å se på nyhetene. Elendighet på elendighet. Man blir nedfor bare av å se på det.

Jeg har aldri sørget. Folk har dødd, men det har ikke gått innpå meg.

Jeg har ikke noe jeg er redd for. Bjørner, jihadister og andre farlige ting holder jeg meg unna, lett nok.

Er mer enn nok fornøyd med meg selv

Verden utenfor suser forbi på nettet og dagsrevyen. Greier ikke ta inn over meg druknede flyktninger og terror i Jemen. De får bare styre på, jeg har ingenting med det å gjøre og kan heller ikke gjøre noe.

 

En får bare være takknemlig at man ble født i verdens beste land, jeg priser meg lykkelig flere ganger for dagen😊

Anonymkode: 647c7...747

[Tibbie]

Mange tar gode valg som gjør at de ikke blir såret så mye, og mange har veldig god psyke. Jeg skulle også ønske at jeg klarte å ta lett på ting.

Jeg er en av dem som tar gode valg (og hadde en beskyttet barndom) og sliter med "ikke-problemer". Herregud, hvordan hadde det gått om jeg skulle takle et faktisk problem?  

Samboeren har tidens sterkeste psyke og det skal mye til før han knekker. Han hadde en mye tøffere barndom enn meg, så kanskje er sånt som gjør man sterkere, og det skal mindre til før man anser ting som problemer?  

[SunnivaOslo]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Måtte le litt når jeg leste det siste avsnittet i innlegget ditt TS

Jeg blir nemlig oppfattet av de rundt meg på jobb som sprudlende og glad på den måten der. Jeg er veldig ærlig og direkte og har en positiv holdning når jeg kommer over problemer. Mange har kommentert at jeg lever på en rosa sky og at jeg ikke finner noe vondt å si om noe som helst. Det som da er litt snedig, er at jeg har hatt en god del problemer, angst, PTSD og depresjon blant annet. Gått i terapi i mange mange år, men veldig få vet dette av folk utenfor min nære omgangskrets. 

Så selv om noen blir sett på som happy go lucky, så betyr ikke det at de ikke har problemer, de bare holder problemene sine for seg selv  

Anonymkode: 32000...9f5

Samme her. Folk har til og med sagt at jeg har et enkelt liv...de skulle nå bare visst.

Var spesielt en sånn typisk "jeg har det så dritt,livet mitt er så mye verre enn ALLE andre" som sa mye tull til meg. Etter ca 15min med bullshit prat sa hun: " Du hadde ikke klart deg en dag i mine sko" da bøyde jeg meg over henne og sa: "jeg hadde klart meg utmerket et liv i dine sko, no fucking problem". Ikke for å leke tøff eller kul men fordi jeg ble irritert over den manglende selvinnsikten denne damen hadde.

Noen folk ELSKER å fortelle om sine problemer. Det er nesten det første de begynner å snakke om i enkelte tilfeller, og enkelte mener de har det verre enn de fleste.

Jeg har en sånn syter på jobb. Han har en eller annen (diffus) sykdom og hvis du feks sier at du har vondt i ryggen den dagen får du høre "Sånn har jeg det HEEEELE tiden!"

Andre folk holder ting for seg selv. Vi snakker med venner,men føler ikke for å dele det videre.

[Gjest Jegskulleønskeat]

14 minutter siden, SunnivaOslo skrev:

Samme her. Folk har til og med sagt at jeg har et enkelt liv...de skulle nå bare visst.

Var spesielt en sånn typisk "jeg har det så dritt,livet mitt er så mye verre enn ALLE andre" som sa mye tull til meg. Etter ca 15min med bullshit prat sa hun: " Du hadde ikke klart deg en dag i mine sko" da bøyde jeg meg over henne og sa: "jeg hadde klart meg utmerket et liv i dine sko, no fucking problem". Ikke for å leke tøff eller kul men fordi jeg ble irritert over den manglende selvinnsikten denne damen hadde.

Noen folk ELSKER å fortelle om sine problemer. Det er nesten det første de begynner å snakke om i enkelte tilfeller, og enkelte mener de har det verre enn de fleste.

Jeg har en sånn syter på jobb. Han har en eller annen (diffus) sykdom og hvis du feks sier at du har vondt i ryggen den dagen får du høre "Sånn har jeg det HEEEELE tiden!"

Andre folk holder ting for seg selv. Vi snakker med venner,men føler ikke for å dele det videre.

Det er ganske spesielt å si til noen at: "Du ville ikke holdt ut en dag i mine sko" uten å kjenne til personen. Jeg kunne også sagt det til behandleren min på ekstremt dårlige dager, men å si det til noen kollegaer eller studenter i klassen er helt merkelig. Hva vet jeg om hva de har gått gjennom? Hvilken rett har jeg til å si at jeg har det verre enn andre? 

[SunnivaOslo]

Akkurat nå, Jegskulleønskeat skrev:

Det er ganske spesielt å si til noen at: "Du ville ikke holdt ut en dag i mine sko" uten å kjenne til personen. Jeg kunne også sagt det til behandleren min på ekstremt dårlige dager, men å si det til noen kollegaer eller studenter i klassen er helt merkelig. Hva vet jeg om hva de har gått gjennom? Hvilken rett har jeg til å si at jeg har det verre enn andre? 

Jeg tror noen mennesker ser det de bare vil se. De ser du smiler og ler og virkelig lykkelig og tror dermed at ditt liv er lekende lett.

De med alvorlig depresjon er som regel ikke de som er helt emo, men de som later som om alt er ok. Hos menn er det ofte at de jobber mye og dermed isolerer seg fra andre (og folk tenker han bare er en arbeidsnarkoman)..

Jeg tror det er bra å kunne snakke med noen og ikke holde absolutt alt inne i seg,men når det første du gjør i møte med nye mennesker er å dele sykdomshistorie og mene at livet ditt er verre enn alle andres liv,så tror jeg rett og slett at du ikke har det så kjipt sånn egentlig,du bare liker oppmerksomheten ELLER at du liker å marinere deg selv i en offerrolle.

 

[Gjest Jegskulleønskeat]

Akkurat nå, SunnivaOslo skrev:

Jeg tror noen mennesker ser det de bare vil se. De ser du smiler og ler og virkelig lykkelig og tror dermed at ditt liv er lekende lett.

De med alvorlig depresjon er som regel ikke de som er helt emo, men de som later som om alt er ok. Hos menn er det ofte at de jobber mye og dermed isolerer seg fra andre (og folk tenker han bare er en arbeidsnarkoman)..

Jeg tror det er bra å kunne snakke med noen og ikke holde absolutt alt inne i seg,men når det første du gjør i møte med nye mennesker er å dele sykdomshistorie og mene at livet ditt er verre enn alle andres liv,så tror jeg rett og slett at du ikke har det så kjipt sånn egentlig,du bare liker oppmerksomheten ELLER at du liker å marinere deg selv i en offerrolle.

 

Akkurat. Det er veldig spesielt å male ut om sykdomshistorien til alle og enhver. Det gjør ikke jeg, og det er slitsomt med mennesker som kun fokuserer på det negative. Jeg hadde ei sånn venninne på VGS. Hun fortalte aldri at hun hadde ordentlige problemer, men klagde og klagde i det uendelige over alle småting. Hun sa hun var pessimist, men det virket som om hun trivdes i den rollen. I løpet av to år hørte jeg hun nesten ikke si en eneste positiv ting. Samtidig har jeg ei venninne som på den tida akkurat hadde mistet mammaen sin, og hennes kommentar når folk klagde var, "Vi er jo så heldige som bor i Norge". Hun som faktisk hadde det vondt var positiv, mens hun som ikke hadde problemer klagde over den minste av den minste bagatell hele jævla tida.

[AnonymBruker]

6 timer siden, hind skrev:

De finnes nok, men de er neppe mange. Det krever så mye å bli et vellykket menneske i dag at det nesten ikke er mulig å ha et problemfritt liv.

En hver bestemmer da virkelig selv hva som kreves for å være et vellykket menneske. Jeg for min del synes jeg er et vellykket menneske fordi jeg har en jobb jeg liker, gode venner og god helse.  (Perfekt utseende, mastergrad, instagramvennlig leilighet og trendy klær klarer jeg meg veldig fint uten  )

Anonymkode: fcb8d...ddd

[Gjest Dævendøtte]

11 timer siden, Duff skrev:

Ene sønnen min er slik. Han tar enkle avgjørelser uten å dvele og gjør så godt han kan og det er godt nok for ham. Skulle gjere hatt den evnen der. 

Mannen min er også sånn. Har lært mye av ham, og lærer stadig vekk hvordan jeg skal håndtere ting. 

[SunnivaOslo]

3 minutter siden, Jegskulleønskeat skrev:

Akkurat. Det er veldig spesielt å male ut om sykdomshistorien til alle og enhver. Det gjør ikke jeg, og det er slitsomt med mennesker som kun fokuserer på det negative. Jeg hadde ei sånn venninne på VGS. Hun fortalte aldri at hun hadde ordentlige problemer, men klagde og klagde i det uendelige over alle småting. Hun sa hun var pessimist, men det virket som om hun trivdes i den rollen. I løpet av to år hørte jeg hun nesten ikke si en eneste positiv ting. Samtidig har jeg ei venninne som på den tida akkurat hadde mistet mammaen sin, og hennes kommentar når folk klagde var, "Vi er jo så heldige som bor i Norge". Hun som faktisk hadde det vondt var positiv, mens hun som ikke hadde problemer klagde over den minste av den minste bagatell hele jævla tida.

Ja dessverre er det folk som elsker å være et offer. Dessverre for dem mest da de ikke får noe ut av det. Hva hjelper det å sitte å klage? Er det ikke bedre å prøve å løse problemet? 

Jeg vet at etter dødsfall er alt svært tungt og jeg har grått mye og noen ganger kan jeg gråte av ingenting fordi tanker dukker opp. Da kan jeg snakke med folk om det det og da,men det hjelper ikke å grave seg ned i sorg eller å kverne på hva som har skjedd og hvordan ting hadde vært. Det bringer ikke personen tilbake til livet.

Jeg kan også bli irritert over såkalte ikke problemer,men jeg kommer fortere over dem da jeg ikke ønsker å fokusere på dem. Jeg holdt på med en fyr som etter en stund begynte å vise sitt sanne jeg. Istedenfor å prøve å forandre på han (selvom jeg såklart prøvde å snakke med ham)og å sitte å klage over hvor idiot han var,tenkte jeg kort og enkelt at man skal ikke være i et forhold med en som gir deg en dårlig følelse eller er slem,så jeg dumpet han.  Problemet var dermed løst.

[Gjest Jegskulleønskeat]

På 8.6.2018 den 15.21, SunnivaOslo skrev:

Ja dessverre er det folk som elsker å være et offer. Dessverre for dem mest da de ikke får noe ut av det. Hva hjelper det å sitte å klage? Er det ikke bedre å prøve å løse problemet? 

Jeg vet at etter dødsfall er alt svært tungt og jeg har grått mye og noen ganger kan jeg gråte av ingenting fordi tanker dukker opp. Da kan jeg snakke med folk om det det og da,men det hjelper ikke å grave seg ned i sorg eller å kverne på hva som har skjedd og hvordan ting hadde vært. Det bringer ikke personen tilbake til livet.

Jeg kan også bli irritert over såkalte ikke problemer,men jeg kommer fortere over dem da jeg ikke ønsker å fokusere på dem. Jeg holdt på med en fyr som etter en stund begynte å vise sitt sanne jeg. Istedenfor å prøve å forandre på han (selvom jeg såklart prøvde å snakke med ham)og å sitte å klage over hvor idiot han var,tenkte jeg kort og enkelt at man skal ikke være i et forhold med en som gir deg en dårlig følelse eller er slem,så jeg dumpet han.  Problemet var dermed løst.

Dødsfall er helt forferdelig ja. 

Det var derfor jeg reagerte på den andre venninna på VGS, som aldri fortalte at noe forferdelig hadde skjedd, men alltid klagde på bussen, toget, penger, at ting var kjedelig, at hun ikke gadd noe, at skolen var dritt, at hun var trøtt etc. Tidenes pessimist. Jeg er rimelig pessimist selv, og trodde egt ingen kunne slå meg, men da jeg møtte henne så var det helt ekstremt. Husker hun skulle til Polen med noen venninner og min reaksjon var: "Ååå så koselig. Så heldige" hvor hun svarte: "Jada, men det blir sikkert noe drama". DA, ble jeg irritert. Hun skulle på ferie, men alt dreide seg om noe negativt som kunne skje som helt sikkert ikke skjedde.

(Jeg hadde forstått det om hun fortalte hun var deprimert eller hadde katastrofeangst, for da vet jeg at det er vanskelig å forandre tankegangen, men det virket ikke sånn heller) 

Endret 1. desember 2018 av Jegskulleønskeat

[AnonymBruker]

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

"alle har sine problemer" sies det. Og det har jo alle. Men jeg har vært borti særlig 3 personer i livet som "ikke har problemer". Og de har innrømmet det, de skjønner ikke hvordan folk kan bli bitre, deprimerte og gnage på ting lenge.
Hun ene har alltid hatt masse venner, vært glad, og tatt lett på ting. Nå har jeg ikke snakket med henne på 10 år da, men til og med når kjæresten hennes var utro tok hun lett på det. Hun var ikke slik som la seg ned og gråt, men heller spionerte på han og fikk til drama og underholdning av det.

Hun andre har jeg hatt som kollega for ikke så lenge siden. Hun var den som alle var glade for og se. Hun var en gledesspreder. Det kunne bli slutt med kjæresten, men hun gikk lett videre. Hun kunne drikke seg full, men ikke ha fylleangst dagen etterpå. Hun har topp karakterer og. 

Hun tredje er godt voksen. Hun har tilstått at hun ikke skjønner hvordan det er å ha depresjon. Hun har aldri blitt dumpet, men vært den som dumpet. Hun skjønner ikke hvordan folk kan ha kjærlighetssorg. Hun har ikke høyere utdannelse, men flere jobber som hun liker. Hun bryr seg ikke om presset om høyere utdannelse. Hun er full av energi og veldig kunnskapsrik. Hun har et svar på det meste og er veldig karismatisk.
Hun er åpen om ting og skjønner ikke at folk kan ha angst. Jeg prøvde for eksempel å snakke om kjærlighetslivet mitt til henne, og hvor vanskelig det var for meg og være ærlig med han. Jeg har alltid vært litt negativ til meg selv og tenkte at han nok bare kommer til og være utro og dumpe meg likevel. Da svarer hun "hva som om han dumper deg, da er det bare og gå videre". 

Hvordan kan noen være slik? Jeg mener det ikke som kritikk mot dem, men jeg skulle gjerne vært slik selv.

Anonymkode: c390d...289

Missunnelsesverdig.  Det er ikke stort mer å si om det. Selv er jeg temmelig psykisk skakk kjørt.. 

Anonymkode: f34fe...50c

[Gjest Jegskulleønskeat]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Missunnelsesverdig.  Det er ikke stort mer å si om det. Selv er jeg temmelig psykisk skakk kjørt.. 

Anonymkode: f34fe...50c

Samme her, men jeg tenker de som ikke har det vanskelig psykisk er heldige. Veldig heldige 

[Eneri]

Jeg tror jeg er født med et godt grunnhumør, og så har vi en sterk galgenhumor i familien min. God og trygg barndom og ingen voldelige erfaringer. 

Men fex viser jeg ikke på jobb hvis jeg har en dårlig dag. Gikk gjennom samlivsbrudd som var knalltøft. Mine kolleger på jobb visste etterhvert om det, men sa de ikke merket noe på meg på jobb. Så selv om folk utad er blide og ler, betyr det ikke at de har et problemfritt liv. 

Jeg ser sjelden meg selv som et offer: mener jeg stort sett kan ta valg og grep som styrer mitt liv (her tenker jeg jobbvalg, bostedsvalg, partnervalg, ikke 'utsatt for blind vold' greie). Dermed er det liten vits i å sutre, for den som kan endre situasjonen er stort sett meg selv. 

Jeg TROR jeg er så heldig at jeg er født med en sterk psyke. 

[AnonymBruker]

På 8.6.2018 den 12.08, AnonymBruker skrev:

Samme her. Jeg har opplevd mange tunge og vanskelige ting i livet (som en voldelig ekssamboer, voldtekt og overfall og ranet med pistol til hodet) men jeg gjør et veldig bevisst valg om å ikke la det knekke meg. Jeg tillater meg tid til å bearbeide og være trist, men setter en frist på det. Når fristen er ute reiser jeg meg og gjør noe som gjør meg glad!

 

Anonymkode: 56c2e...5c7

Du kan ikke si at du aldri har hatt problemer hvis du har opplevd alt det der.

Anonymkode: 5c3a5...5a9

[AnonymBruker]

Stiller meg selv 3 spørsmål:

1. Hva er det verste som kan skje?

2. Kan jeg gjøre noe for å endre situasjonen?

3. Gidder jeg å gjøre noe for å endre situasjonen?

Fungerer på 95% av mine "utfordinger", både på jobb og privat.

Anonymkode: 90816...f74