Tap av kollega. Sorgfølelse.

[AnonymBruker]

Jeg vet at i denne sammenhengen blir dette kanskje en bagatell rent sorgmessig, sammenlignet med død, brudd og sykdom osv..

Jeg har utviklet et utrolig bra kollegialt forhold med en av motsatt kjønn. Som jeg ble svært betatt av, men som ikke var interessert i noe mer. Likefullt har bare det kollegiale forholdet fortsatt å blomstre, og jeg føler faktisk en sorg over at h*n skal slutte i jobben av naturlige årsaker. Veiene våre skilles om drøye to uker.

Tanken på å ikke ha h*n som kollega lenger, smerter meg. Samtidig føles det litt unaturlig at vi skal ha kontakt på privaten, særlig fordi jeg prøvde meg på h*n. I tillegg er det en viss aldersforskjell her. Ikke markant stor, men ganske merkbar i vår unge alder.

Hvordan takle det, og gå det i møte?

Anonymkode: d7362...731

[AnonymBruker]

Sorg kommer i mange former, og av ulike årsaker. Ikke tenk på følelsene dine som bagatellmessige.

Lurer på om du faktisk hadde en tråd her inne før, under og etter dette med avvisningen skjedde? I så fall husker jeg historien din.

Uansett, det er trist å miste kollegaer. Jeg gjorde nettopp dette selv, etter at jeg sluttet i jobben etter 11 år i samme jobb. Alle er vi facebookvenner, og noen har jeg vært ute med i etterkant også, så føler ikke at jeg har mistet dem helt. Men noe er jo borte, og slik er det bare.

Sorgen vil jo bli mindre etterhvert, og jeg vil tro du har andre kollegaer som du trives med som gjør det greit å være på jobb likevel?

Anonymkode: 4b374...af0

[AnonymBruker]

Jeg forstår deg veldig godt!

Jeg hadde en god tone med alle kollegaene mine. Han ene skulle slutte, og fortalte til meg at han hadde fått en ny jobb i en annen by cirka 3 måneder før han sluttet. På det tidspunktet var vi bare kollegaer. Ila noen uker utviklet det seg plutselig på noen jobbfester og vi begynte å ha mer kontakt privat. Det endte med at vi lå sammen jevnlig frem til han skulle slutte og begge utviklet følelser. Vi visste jo begge at han skulle flytte, men litt "nyforelska" tenker man jo ikke på det. Vi holdt det naturligvis hemmelig, men jeg elsket å jobbe med han. Også før det skjedde noe. Da han sluttet sørget jeg skikkelig over det, det var ikke det samme lenger. Man tilbringer så mye tid med kollegaer, for min del mer enn familie og venner, og det føltes fryktelig tomt etter at han dro. Det var såpass avstand at det ikke føltes naturlig å fortsette. Vi prøvde litt, men det døde ut av naturlige årsaker. Jeg savner å komme på jobb og jobbe med han, spise lunsj med han, skravle, arbeide etc. 

For min del føltes det alltid mangelfullt etter det. Jeg endte faktisk med å bytte jobb selv. Nå tenker jeg tilbake på tiden vår sammen og blir varm og glad og trist for å ha opplevd det, men at det er over. 

Anonymkode: 888b2...b46