Sorg i forbindelse med å flytte hjemmefra

[AnonymBruker]

Jeg har ikke vært det enkleste barnet følelsesmessig hjemme. Jeg har slitt med depresjoner og spiseforstyrrelser i skjul, og latt dette gå utover foreldrene mine. De har alltid gjort alt for meg, og jeg kommer fra et trygt og godt hjem, men med lite åpen kjærlighet og omsorg, som har ført til at jeg har følt meg fryktelig ensom og alene. Jeg har vært introvert og tilbaketrukken, men har alltid elsket å bo hjemme. Selv om jeg ikke føler vi er så "nærme" så føler jeg meg utrolig trygg av huset jeg har vokst opp i, jeg elsker å bo her, liker privatlivet med mitt eget rom, men at det er fler i samme hus. 

Nå må jeg flytte for å studere. Jeg er 22 år, og derfor litt på overtid for å flytte ut. Jeg har bodd hjemmefra før, og det gikk ikke så bra for meg. Ble deprimert av å bo i byen. Nå må jeg altså flytte tilbake for å fortsette studiene mine, etter to år opphold. 

Jeg er i prosessen med å kjøpe leilighet, som jeg tror vil fungere bedre for meg enn kollektiv. Denne gangen kan jeg med andre ord ikke bare flytte hjem. Foreldrene mine har besluttet å omgjøre rommet mitt til walk in closet, og jeg har derfor ikke noe sted som er "mitt", jeg føler altså ikke at jeg kan komme hjem for en helg osv. Det blir dagsbesøk.

Jeg sørger så utrolig over tap av "hjem". Blir skikkelig lei meg på kveldene når jeg tenker på hvor fint jeg har det. Her får jeg fred med meg selv, føler meg trygg og trives så utrolig godt. Samtidig gir utflytningen meg en følelse av at livet endres helt, og det er en ny fase hvor foreldrene mine "blir gamle". 

Jeg har forsøkt å snakke med de om å få beholde rommet mitt, men de syntes jeg må gi slipp nå. 

Jeg kommer sikkert til å trives veldig godt med mitt eget sted. På samme tid bare føler jeg en så stor sorg over at "barndommen er over". 

Anonymkode: f3966...e9c

[AnonymBruker]

Vet det ikke er noe til hjelp, men du er i hvert fall ikke alene om den følelsen. Har selv ikke konkrete planer om å flytte ut ennå, men tar det veldig tungt på forskudd. Men det skal nok gå bra, skal du se! Tipper du blir vant til det før eller senere

Anonymkode: 4dd5e...ce5

[AnonymBruker]

Man blir jo vant til det, jeg er bare så trist over at det er "over". Føler også jeg har brukt så mye tid her på å være lei meg, ha kjærlighetssorg, være deppa, kranglete og være misfornøyd. Begynner først som voksen å angre på at jeg ikke har etablert et nærere forhold til foreldrene mine. Selv om jeg vet at jeg bare var et barn, og ikke hadde forutsetningene for å vite det før. At jeg aldri har sittet sammen med foreldrene mine i sofaen, eller vært mer med de. Samtidig har jeg jo fått fler år hjemme enn folk flest. Jeg bare føler at døra lukker seg bak meg når jeg går. 

Anonymkode: f3966...e9c

[Supernova17]

Du kommer sikkert til å få mange kommentarer på at du må akseptere dette, men jeg er blant dem som faktisk forstår deg godt, TS. Jeg skjønner at du sørger over rommet ditt som du følte deg så vel i.
Prøv å gjøre det nye rommet ditt så koselig som mulig. Kanskje du kan flytte de tingene du hadde på det gamle rommet direkte inn i det nye? Så blir det litt likt?
 

[AnonymBruker]

Jeg forstår deg godt, jeg - selv om jeg ikke har opplevd depresjoner eller slitt med noe særlig annet. Hver gang jeg har flyttet - om det så var fra barndomshjemmet eller tilbake fra utveksling i utlandet - så føles det alltid litt snodig og leit i begynnelsen. Ting endres jo, og med endring så vet man ikke helt hvordan det kommer til å bli. Man forlater det trygge, og går over i noe som er mer ukjent.

Tror det er helt vanlig å kjenne på slike følelser. Men merkelig nok så blir man vant til det, og det som før var "hjemme" er ikke det lenger. Man får til slutt et nytt sted som er "hjemme" hvor man kan slappe av etter lange dager. Jeg tror det kommer til å gå helt fint med deg. Bare prøv å tenke på at det alltid er litt ubehagelig i begynnelsen, men det går seg til. Det er en overgangsperiode. 

Også mennesker som flytter i godt voksen alder eller som f.eks. flytter på aldershjem føler nok ofte på akkurat de samme følelsene.

Anonymkode: 89d06...1f8

[Gjest Trolletrine]

Vet du, jeg gråt meg gjennom første natten i leiligheten da jeg flyttet ut fra barndomshjemmet😬 Jeg var 19 år, og gledet meg masse til å få mitt eget sted. Men da dagen endelig kom, var jeg skikkelig nedstemt. Jeg var trist fordi jeg forstod at en epoke i livet var over, og ikke minst fordi jeg skulle flytte fra min mor som jeg hadde så nært forhold til. Så mye som jeg gråt da jeg pakket tingene mine, så skulle man ikke tro at dette var høyst frivillig😅 Men etter en natt med selvmedlidenhet og tristhet, så falt jeg til ro, og trivdes med min nye tilværelse.

Ikke minst kommer det nye tider i livet der du kanskje kommer enda nærere foreldrene dine. F. Eks når du får barn, får deg samboer etc. Den store forskjellen fra før og nå, er kanskje at du i større grad enn tidligere må ta initiativ til kontakt. Inviter på middag da vel, eller inviter din mor på en overnatting hos deg med film og popcorn! Du mister noe ved å flytte ut fra barndomshjemmet, men du får også mye. Grip nye muligheter og ta ansvar for eget liv. Dette fikser du! Masse lykke til😃