lite livskvalitet

[AnonymBruker]

vet ikke om jeg poster på rett sted, men trenger litt innspill fra andre.

jeg føler meg som en taper, med dårlig livskvalitet, og lurer på hvordan andre håndterer lignende ting, og hva de evt gjør for å føle seg bedre.

jeg er en 38 år gammel kvinne, med ekstrem sosial angst, og flere andre fysiske diagnoser som tidvis gir meg sterke smerter. har hatt fatigue ca 10 år nå. jeg har gitt opp tanken på kjæreste pga desse tingene(har også vaginisme og annen smerteproblematikk som vanskeliggjør sex).

men fravær av kjæreste er ikke det største problemet da.

jeg er i en alder da de fleste finner mening i familieliv eller karierre; evt begge deler. jeg går på minste aap, leier en hybel og har ganske store helseutgifter som gjør til at det lille jeg har spart desse årene går til helsen min. så klart er ikke materielle ting det viktigste i livet.

problemet for meg er at jeg har ikke lykkes på en eneste arena.

hverken med utdannelse, familieliv eller dype vennskap. pga sterk angst klarer jeg ikke å slippe så mange innpå meg. det sykeste er at jeg kommer lett i kontakt med andre; ler mye og har en sprudlende personlighet, så både menn og kvinner har måttet oppleve to sider av meg, når angsten til slutt vinner.

jeg er ganske veltrent; utnytter mine bedre perioder til å trene.

har alltid trodd jeg var lettere tilbakestående/dum fordi jeg sliter med å forstå ting; bruker tid på innlæring. men etter omfattende test hos nevropsykolog fikk jeg beskjed om at jeg lå i normalsjiktet, og på noen felter langt over(!). kan mildt sagt si jeg ble satt ut; som stort sett går rundt og er redd for å bli avslørt som komplett udugelig.

jeg tror jeg ikke har rett til å oppta andres tid, og at det er høflighet som gjør til at andre prater til meg.

jeg skal begynne til psykolog, noe jeg burde gjort for lengst.

jeg er også student, men sliter veldig med studiet. klarer ikke finne roen; hele tiden like rastløs som utmattet, om det gir mening. huff, håper noen har konstruktive innspill(helst ikke»det er baaare å late som om du er frisk og velfungerende🙈da må jeg ty til flaska i så fall😁)

veilederen min på nav er forøvrig helt fantastisk; jeg er glad for at vi har et velferdssystem som kan hjelpe meg. har basic heldigvis, selv om jeg ikke har god økonomi.

både hun og legen har snakket om uføre, men jeg tror depresjonen min eskalerer om jeg ikke har en jobb å gå til. har forøvrig alltid vært i jobb; dog mye sykmeldinger dessverre,

og mye deltid rett og slett pga helsen.

 

Anonymkode: 2d4c6...beb

[Lammelåret]

Jeg får ikke helt tak i dette: Du jobber og er student? Og samtidig har du kontakt med NAV? Hvordan henger dette sammen?

Du skriver at du er en sprudlende person, ser du noe mønster i når du er det og når angsten slår inn?

 

[AnonymBruker]

ordla meg nok litt klønete; jeg har vært i jobb frem til 2017. gikk sykmld ett år og over på aap.

nav som oppfordret meg til studie, og jeg er ikke negativ til det, jeg bare sliter med alt. har også fysiske begrensninger der jeg i perioder må være hjemme mest mulig i seng for å avlaste for smerter.

ja når oppmerksomheten rundt meg blir stor, da takler jeg det ikke lenge.

mange år siden jeg også sluttet å gå på kafe, unngår sammenkomster med mat. det er noe av det værste jeg vet. har så lyst å bli bedre, få utnyttet(noe)av det potensiale/ressursene jeg muligens likevel har. med tilrettelegging burde det være plass til meg og,

jeg hører stadig om studenter med angst som får ta vg på 5 år.

jeg spurte aldri om hjelp; jeg byttet kjapt skole over til yrkesfaglig den gang som 17-åring.

føler meg bare så ensom, og vet ikke hvordan jeg skal håndtere alt.

er ikke typen til å oppsøke angstringen, mental helse osv.

muligens jeg er for gammel til å få særlig oppfølging; er ikke nett ung og lovende

Anonymkode: 2d4c6...beb

[Lammelåret]

Det er kjempebra at du har vært i jobb så lenge. Og nå studerer du? Eller er det videregående, altså voksenopplæring du tar?

Tenker litt på det du skriver:

17 minutter siden, AnonymBruker skrev:

ja når oppmerksomheten rundt meg blir stor, da takler jeg det ikke lenge.

hva betyr det? At angsten kommer når du får oppmerksomhet (altså direkte rettet mot deg) eller når det er mange folk på samme sted (altså indirekte, ikke oppmerksomhet rettet mot deg)? For dette er to ulike ting.

Jeg vet ikke hvor omfattende angsten din er, men det er gjerne sånn at man tenker seg at ting er verre enn de er (selvoppfyllende profeti) og når man sitter der for seg selv med tankene sine (tanker kan aktivere følelser, også angst), så er det som om rommet angsten får utvides. Jeg forstår at du har en sosial angst, men nå bruker du forumet og det er også en måte å være sosial på. Kanskje du kan øve deg sosialt ved å skrive, både for deg selv og offentlig?

Sosial angst er ikke bare en ting (det vet du helt sikkert), så kanskje det kunne være nyttig å stykke opp dette store, mektige begrepet og se litt nærmere på det? Kanskje du da kan finne noen trygge "lommer" der du får til ting.

Vet ikke om du har hørt om denne nye formen for angstbehandling? Det er en behandlingsform som er veldig effektig. Jeg leter ikke opp lenker selv, det kan du gjøre dersom du er nysgjerrig.

For å bedre livskvaliteten må en se på hvem en selv er, hva en liker, og ikke se seg selv i forhold til så mye annet. Det er lett å bli nedstemt dersom en stadig sammenligner seg slik at en kommer dårlig ut. Følg heller det som gir glede og som gir deg et løft, eller for å redusere det: følg det som gir lavere angstnivå.

Det er så absolutt håp!

[AnonymBruker]

tusen takk for svar, setter stor pris på det. jeg er nok ganske ambivalent i forhold til angsten min.

mange ser på meg som en uredd person, helt til vi befinner oss i en situasjon der jeg ikke klarer å oppføre meg normalt.

jeg er opplært fra min far at det bare er svake mennesker som både viser følelser, og i hvertfall lar seg styre av dem! så jeg har strevd med å undertrykke dette. jeg hadde en jobb i fem år der jeg slet ekstremt, til slutt holdt jeg på å bli innlagt; hverken spiste eller sov. da satte legen foten ned. jeg var så vant med å presse meg, men den eksponeringen i den jobben ble til slutt for tøff. vil absolutt jobbe med meg selv. jeg er veldig glad i å skrive og uttrykke meg; supert å kunne gjøre det her.

kanskje jeg også sammenligner meg for mye med hva jeg «greide»

tidligere. jeg drev et firma og hadde flere ansatte og masse kunder før jeg kollapset; blant annet av for mye stress som trigger mye av lidelsene. jeg har et litt mer ok liv i forhold til jobbstress. men siden jeg har målt mye av min egen verdi i mye jobb, trening og generelt være en «busy lady» så føler jeg meg veldig liten og misslykket nå; voksen dame på hybel, med et problematisk studie på øk.adm

som hun egentlig ikke mestrer

Anonymkode: 2d4c6...beb