Fast bosted eller 50/50 fordeler/ulemper

[Zienna]

13 minutter siden, tirben skrev:

Hva det koster er faktisk en omkostning de voksne må ta. Får stadig vekk elever på skolen som ikke har med seg riktig klær til utedag  fordi regntøy/utedressen henger hos den andre. Og da må BARNET ta den belastningen det er å gå å fryse eller gå søkkvåt på utedagen. Det synes jeg er veldig trist. Møter ikke stor forståelse fra ( noen av )foreldrene når vi ringer for å si fra at barnet ikke har riktig tøy til turdagen. 

Jeg er også lærer.  I motsetning til deg ser jeg hvordan foreldre strever med å huske på alt.  De belaster ikke barna sine, men seg selv.  Når badedrakten er glemt, ringes, bringes og hentes.  De gir ikke F, men gjør så godt de kan.   

Prisen ved 50/50 er kanskje glipper i logistikken.  Gevinsten, for barnet,  er at begge foreldrene er fullt deltakende i barnas liv. 

Jeg mener det viktigste er nettopp barnets kontakt med begge foreldre.  Så har jeg som lærer heller en ekstra utedress, lue og votter i bakhånd, om noen skulle trenge. 

[AnonymBruker]

Jeg skal skilles og kommer til å la tenåringen bestemme selv hvor han vil bo.

Anonymkode: 17bb2...c78

[AnonymBruker]

Det blir ikke mer flytting v 50-50.

bor foreldrene på samme sted så påvirkes ikke barnet i det daglige av å ha to hjem.

annen hver helg + en dag i uka gjør at det blir lite ro .. pluss at det blir vanskelig for barnet å følge de andre barna- da en ukedag er dedikert "pappa" - blir en "aktivitet" på samme måte som at man har fotballtrening på tirsdagene og piano på torsdag.

Anonymkode: b691a...833

[RoH]

20 timer siden, Vera skrev:

Jeg tror ikke det finnes et fasitsvar på dette, fordi det er individuelt for barnet hva som vil passe for det. Leter man, så finner man nok ulemper med både delt bosted og samvær annhver helg. For min del er jeg helt i mot 50/50 bosted, spesielt for barn under 6 år. Det høres fint og flott ut med delt bosted, og de fleste fvk snakker varmt om denne ordningen, men ordningen tar ikke hensyn til barnets utvikling. En 2-6 åring eier feks ikke tidsbegrep, så 7 dager kan føles veeeeeldig lenge ut, og gjøre barnet utrygt. En annen ting er at barnet ikke får sjangs til å slo rot og føle at hjemmet er «hjemme». Tenk deg selv hvor slitsomt det må føles å flytte hjem annenhver uke. Jeg hadde ikke klart det. Den viktigste tingen som MÅ være på plass om delt bosted skal fungere, er at det ikke finnes et snev av konflikt mellom foreldrene, og at bostedene er i så nær avstand at barnet kan komme og gå som det vil i begge hus. Det er svært sjelden det ikke er konflikter mellom foreldrene i starten av et brudd (det er jo en grunn til at dere har valgt å skille dere?), og det tar ofte noen år før konfliktnivået senkes, og samarbeidet når et optimalt nivå. Jeg tenker at i mellomtiden skal barna skånes, noe som ofte ikke fungerer ved delt bosted - fordi foreldrene ikke evner å lage ro rundt barnet de dagene barnet er hos dem, men drar konflikten inn i hverdagslivet til barnet. Jeg mener at barnet må få bo fast hos den av foreldrene som klarer å la være å dra barnet inn i foreldrenes konflikt, og at man - når konfliktnivået er senket/forsvunnet tar samværsspøramålet opp igjen. 

Fvk burde konsentrere seg om å kurse foreldrene i hvor stor skade de påfører barnet sitt i en foreldrekonflikt, og det burde lages et kurs i hvordan man samarbeider på best mulig måte for barnets beste. Det er altfor mange egoistiske og bitre foreldre der ute som ødelegger barna sine, men som får seile sin egen bitterhetssjø. Fvk burde være mer i bildet under en skilsmisse, og det burde vært obligatorisk for BEGGE foreldre å delta på kursing etter et samvlivsbrudd. Fvk har altfor lite fokus på barna er min mening, når de står i en posisjon som gir dem et glimrende innsyn i hvordan mor/far fungerer sammen, og hvordan familien fungerer sammen. 

Hvem mener du bør ha hovedansvaret. Min erfaring er at den som har forsøkt å holde familien samlet ofte er den "bitre" mens den lykkelige skillsmissearkitekten forbausende ofte er en kvinne som har mistet følelsen (eller en mann som har funnet følelsen et annet sted).

Frem til i dag har barn havnet hos kvinnen i nær 90% av konfliktene som har havnet i retten.  At menn endelig begynner og få aksept som omsorgspersoner er absolutt på tide. 

Barna seiler sin egen sjø i det tidspunktet vi velger å splitte opp en fungerende familie, de kursene burde hvert obligatoriske for parforholdet når de fikk barn, på tidspuntet de skilles har vi alt kjørt familien as i grøfta.

Barns meninger blir ikke hørt da hadde (nesten) aldri familien blitt splittet opp. Å tro at en familien som splittes opp plutslig skal begynne å samarbeide så fantastisk er jo veldig rart egentlig. Hvorfor i all verden ble familien da splitett opp?? Barn bærer det tyngste lasset

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Her var minsta bare snaut ett år da vi flyttet fra hverandre. Vi var da enige om at vi syntes ungene var for små til veldig store omveltninger, så vi ønsket ikke 50/50. Vi mener også begge at unger har best av ett hovedhjem. Jeg ble boende i huset og vi hadde/har delingen annhver helg og en ettermiddag i uken. Dette er nå drøyt ti år siden og det fungerer veldig bra. Det blir langhelg torsdag-søndag den ene uka og torsdag den andre. Han bor en halvtimes kjøring unna. 

Han har en jobb som innebærer en del reising,  så han kunne ikke hatt dem veldig mye mer uten at det hadde blitt problematisk. Han tjener godt og det kommer selvsagt barna og meg til gode også. Han er veldig på med kontakt i det daglige,  han prater med ungene hver dag, hjelper til med kjøring til treninger dersom han har mulighet selv om det er mine dager, kommer innom for å si hei når han er forbi. Vi er også begge engasjert i ungene på den måten at vi møter opp på ungenes aktiviteter selv om det skulle falle på den andres helg, hvis vi ikke er bortreist.

Ungene sier de er glad vi har denne ordningen og særlig hun eldste på 15 påpeker at hun føler hun ville gått glipp av mye sosialt med venner med å være hos faren mer. Nå kjører han dem til vennene på hjemplassen vår på hans helger når ungene ønsker det. Det hadde ikke gått på vanlig hverdager, det hadde blitt altfor mye kjøring.

Jeg må ærlig talt si jeg synes det virker stressende og slitsomt å bo like mye to steder. Jeg hadde definitivt ikke likt det selv. Jeg hører sjelden ungdommer si de trives med det. De sier derimot til våre barn at de er misunnelige og skulle ønske de hadde det slik som våre. Dette selv om foreldrene bor på samme sted.

Selv om barna får et hovedhjem er det jo lov for den andre forelderen å engasjere seg i barna også når de er hos den andre.

Her kan f eks pappa'n ringe å spørre meg og ungene har lyst til å være med å bade en tur.  Passer det og de har lyst, blir de med, har vi andre planer er det ok. Innimellom finner vi på ting sammen også.

Anonymkode: 07d30...8d8

Høres ut som om eks. din har gjort alt på dine premisser og er en utrolig raus mann. Hvordan hadde du taklet å dette om situasjonen var motsatt?  

 

[Gjest Margo]

13 minutter siden, RoH skrev:

Hvem mener du bør ha hovedansvaret. Min erfaring er at den som har forsøkt å holde familien samlet ofte er den "bitre" mens den lykkelige skillsmissearkitekten forbausende ofte er en kvinne som har mistet følelsen (eller en mann som har funnet følelsen et annet sted).

Frem til i dag har barn havnet hos kvinnen i nær 90% av konfliktene som har havnet i retten.  At menn endelig begynner og få aksept som omsorgspersoner er absolutt på tide. 

Barna seiler sin egen sjø i det tidspunktet vi velger å splitte opp en fungerende familie, de kursene burde hvert obligatoriske for parforholdet når de fikk barn, på tidspuntet de skilles har vi alt kjørt familien as i grøfta.

Barns meninger blir ikke hørt da hadde (nesten) aldri familien blitt splittet opp. Å tro at en familien som splittes opp plutslig skal begynne å samarbeide så fantastisk er jo veldig rart egentlig. Hvorfor i all verden ble familien da splitett opp?? Barn bærer det tyngste lasset

Høres ut som om eks. din har gjort alt på dine premisser og er en utrolig raus mann. Hvordan hadde du taklet å dette om situasjonen var motsatt?  

 

Vet du @RoH, jeg respekterer deg og dine meninger, men her skulle jeg ønske jeg var din venn i det virkelige liv, for da skulle jeg ha gitt deg en klem og vist deg at ikke alle kvinner er som den erfaringen du har. Ikke alle kvinner er slu og beregnende (jeg vil påstå at hoveddelen IKKE er det), noen vil bare det beste for barnet sitt. I mange tilfeller ser man denne tendensen hos menn som har blitt forlatt - de føler bitterhet mot hele verdens kvinner. Tror du dette er et syn som er sunt å videreføre til sine barn? Hvis du føler denne bitterheten mot dine barns mor, tror du dette gagner barna? Eller tror du det vil skade dem? Jeg tror det siste. Og hvis jeg hadde vært deres mekler, og denne bitterheten skinte så godt gjennom som den gjør i dine svar her, ville jeg også ha anbefalt hovedhjem hos mor. Det er dette mange menn ikke forstår. Og kvinner. Det skader barnet når den ene parten snakker ned den andre parten. Det er alltid barnet som er den tapende part i en skilsmisse, er det ikke da om å gjøre for foreldrene å skåne barnet for konflikten dem imellom? Den av foreldrene som klarer dette, er den forelderen som bør ha hovedhjemmet. Den av forelderen som jobber for barnets beste rett og slett.

I det siste innlegget du siterer, ser du det ikke selv?? Far har valgt en jobb som gjør at han ikke kan ha barna mer enn han har, allikevel angriper du barnas mor og gir henne skylden for ordningen. Jeg leser innlegget helt motsatt av det du gjør, jeg leser om en far som evner å se barnas beste, og legger til rette for at barnas skal ha det best mulig, på tross av at han jobber så mye som han gjør. Hadde rollene vært byttet om, og det var mor som jobbet så mye ville det vært far som hadde hovedhjemmet. Jeg har lest mange innlegg her inne hvor mor har gitt fra seg hovedomsorgen fordi hun ser at far er den som har best forutsetning for å gi barna det beste utgangspunktet. 

Jeg anbefaler deg å lese denne artikkelen: 

https://www.vg.no/forbruker/livsstil/i/BJEgLv/peder-kjoes-svarer-hun-forlot-meg-og-barna

Ikke gjør deg selv til offer, til det er du altfor ressurssterk og reflektert.

[RoH]

21 minutter siden, Vera skrev:

Vet du @RoH, jeg respekterer deg og dine meninger, men her skulle jeg ønske jeg var din venn i det virkelige liv, for da skulle jeg ha gitt deg en klem og vist deg at ikke alle kvinner er som den erfaringen du har. Ikke alle kvinner er slu og beregnende (jeg vil påstå at hoveddelen IKKE er det), noen vil bare det beste for barnet sitt. I mange tilfeller ser man denne tendensen hos menn som har blitt forlatt - de føler bitterhet mot hele verdens kvinner. Tror du dette er et syn som er sunt å videreføre til sine barn? Hvis du føler denne bitterheten mot dine barns mor, tror du dette gagner barna? Eller tror du det vil skade dem? Jeg tror det siste. Og hvis jeg hadde vært deres mekler, og denne bitterheten skinte så godt gjennom som den gjør i dine svar her, ville jeg også ha anbefalt hovedhjem hos mor. Det er dette mange menn ikke forstår. Og kvinner. Det skader barnet når den ene parten snakker ned den andre parten. Det er alltid barnet som er den tapende part i en skilsmisse, er det ikke da om å gjøre for foreldrene å skåne barnet for konflikten dem imellom? Den av foreldrene som klarer dette, er den forelderen som bør ha hovedhjemmet. Den av forelderen som jobber for barnets beste rett og slett.

I det siste innlegget du siterer, ser du det ikke selv?? Far har valgt en jobb som gjør at han ikke kan ha barna mer enn han har, allikevel angriper du barnas mor og gir henne skylden for ordningen. Jeg leser innlegget helt motsatt av det du gjør, jeg leser om en far som evner å se barnas beste, og legger til rette for at barnas skal ha det best mulig, på tross av at han jobber så mye som han gjør. Hadde rollene vært byttet om, og det var mor som jobbet så mye ville det vært far som hadde hovedhjemmet. Jeg har lest mange innlegg her inne hvor mor har gitt fra seg hovedomsorgen fordi hun ser at far er den som har best forutsetning for å gi barna det beste utgangspunktet. 

Jeg anbefaler deg å lese denne artikkelen: 

https://www.vg.no/forbruker/livsstil/i/BJEgLv/peder-kjoes-svarer-hun-forlot-meg-og-barna

Ikke gjør deg selv til offer, til det er du altfor ressurssterk og reflektert.

Takk for hyggelig innlegg. Debatterer ikke det du skriver fordi mesteparten av det du påpeker er riktig