Sliten av livet som er fylt av skuffelser og motgang

[AnonymBruker]

 

Jeg hater livet mitt. Jeg føler at livet mitt er bare fylt av skuffelser og motgang, og jeg vet ikke om jeg greier mer. Jeg har problemer med å stole på folk og spesielt sliter jeg og åpne meg. Jeg er alltid i forsvarsmodus fordi jeg vet at det ikke kommer til å ende bra.  Jeg tør ikke å være glad fordi jeg vet at når jeg er glad så ender det med at jeg blir skuffet og lei meg. Jeg var ferdig med utdanningen min og noen måneder senere så mistet jeg faren min. Desember i år blir det tre år siden jeg mistet pappaen min og jeg savner han hver eneste dag. Jeg føler at er jeg sliten av livet og orker ikke mer. Jeg føler at jeg aldri kommer til å kjenne på følelsen av å være glad. Jeg må gjemme meg når jeg er lei meg og føler at jeg vil gråte fordi min mor og vennene mine blir sinte på meg. Jeg føler heller ikke at jeg har noen gode venner. Vi er en gruppe jenter, og jeg og en annen har begge bursdag samme måned, og alle spleiset gave til denne venninnen men jeg fikk ingenting av dem. Noe som gjorde vondt men jeg bare latet som ingenting fordi jeg vil ikke være smålig. Når jeg forteller at jeg ikke har det bra at jeg er sliten av all motgang og skuffelser i livet så får jeg beskjed om at jeg må skjerpe meg og at jeg er såååå heldig. Jeg later som jeg har det bra men jeg vet at jeg ikke har det bra. Jeg går på skole og jobber ved siden av, kanskje det er det jeg er sliten av.  Er det noen som kan komme med noen råd? Er det noen som har opplevd det samme som kan si at det kommer til å gå bra og at jeg kommer til føle glede? 

Anonymkode: e443f...32c

[Mazarini]

Huff, du har det ikke så enkelt. Jeg har ikke opplevd selv å være SÅ langt nede som det høres ut som du er, MEN jeg har også opplevd mye motgang i livet og hatt det fælt, og jeg har det bedre nå. Mistet bla. mammaen min ganske brått i ung alder (får inntrykk av at du også er en ung person).

På et eller annet tidspunkt bestemt jeg meg for følgende: «ok, jeg har opplevd mye dumt og jeg er av og til bitter på livet og noen av menneskene rundt meg, MEN, jeg skal ikke la fortiden styre meg og fremtiden min. Jeg har bare ett liv her på denne jorden, og jeg skal for pokker ha et ok liv. Ikke perfekt, men ok.». Jeg har lest ganske mye om hva som hjelper mot tunge tanker og vært bevisst på å faktisk følge rådene. Jeg tror det viktigste for meg var at jeg virkelig var innstilt på en endring.

Det er mye du kan gjøre for å hjelpe deg selv, men på et tidspunkt, hvis det ikke går mer, så bør du ta en tur til legen og snakke med h*n og eventuelt høre om det kan være aktuelt å henvise seg til psykolog. 

Syns det er godt å lese at du har en jobb. All forskning på depresjon (sier ikke at du ER deprimert, men det du beskriver minner om symptomene) viser at det er veldig positivt å være i jobb. 

Ellers: det er litt klisjé, men for å få det bedre: gjør mer av det som får deg glad. Hvis du tenker ordentlig etter så er det helt sikkert et eller annet som gjør det glad.

Stor klem ❤️

[AnonymBruker]

Det kjipe er at ting ikke alltid endrer seg uten at man gjør noen endringer i livet f. eks jobbe mindre eller kanskje søker en eller annen form for hjelp. Har du noen du kan prate med eller noen du kan slappe helt av sammen med uten å late som om ting er bra?

At andre sier du er heldig betyr ikke at det er sant. De ser ikke hvordan du har det på innsiden og livet kan fremstå perfekt, men føles ulevelig. Har ikke så mange andre råd enn at jeg tror det er viktig å ikke sitte for mye alene med tankene og del dem med noen som har fortjent å høre dem eller en utenforstående (f.eks en psykolog?). Velg dine venner med omhu og ikke gi opp selv om det føles tomt og meningsløst nå. Klarer du å komme deg gjennom det og kanskje får litt hjelp til å se på hvorfor ting har blitt (f. eks forsvarmodusen du nevner) så kan du komme ut sterkere og gladere på den andre siden.

 

Anonymkode: 9c3e7...6bc

[AnonymBruker]

Det går an å eksistere som en ensom sær person.

Anonymkode: dcb8e...f33

[AnonymBruker]

15 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det går an å eksistere som en ensom sær person.

Anonymkode: dcb8e...f33

Særinger som lever alene er jo som regel svært intelligente og interessante folk, syns jeg. Ser ingenting galt i det med mindre de er misfornøyde med det selv. 

Anonymkode: 31c3a...dfa

[Gjest Mass]

Jeg var ganske sliten i 10 år etter at min far døde. Både mentalt og fysisk sliten. Det var jo heller aldri tid til å trekke seg tilbake og sette seg ned for å hvile og reflektere, og komme seg ovenpå igjen, for livet ruller og går jo.

Og når man ikke trodde at det kunne bli verre, så ble det faktisk det. Men selv om det var vondt da og selv om jeg aldri blir den samme som jeg var før, så renset det vekk hele livet. Jeg får alltid følelsen av at alt jeg gikk gjennom før denne vonde situasjon styrket meg til å stå i det. Jeg fikk bruk for alt jeg har lært av alle jeg har møtt og alle hendelsene som hadde skjedd opp gjennom livet. Veldig rart, men alle bitene falt bare på plass.. 

Ha tro på at du en dag vil forstå hvorfor du trenger å gå gjennom det du gjør. Stå i det, reflekter mye, og følg magefølelsen din. Prøv også å sørge ut, kjære deg. Gråt til du er tom for tårer. Hver tåre frigjør følelsene dine. 

Og husk, viss du alltid gjør det du alltid har gjort, så vil du også alltid få det du alltid har fått.

Livet kommer i faser, og kanskje venninnene dine ikke har det samme perspektivet som deg og ikke evner å forstå deg akkurat nå. Men en dag opplever de nok noe selv som setter livet i perspektiv, og da forstår de det bedre. 

[AnonymBruker]

Og snakk gjerne ed prest,psykolog 

Anonymkode: c4587...e0d