Det er biologiske forskjeller som gjør at kvinner vil jobbe mindre enn menn.

[Zikkzakk]

4 minutter siden, Rosetelys skrev:

Nei, det har jeg vel heller ikke sagt. En slik deling av permisjonen er en dårlig deal for de familiene hvor det ikke er økonomisk eller praktisk mulig for far å ta ut permisjon. 

Og en deling av permisjonen gjør ingenting fra eller til i forhold til kvinners attraktivitet på arbeidsmarkedet.

Hva hadde du tenkt om jeg som kvinne sa "det er ikke økonomisk eller praktisk mulig for meg å ta ut permisjon"? For jeg er ganske sikker på at du hadde tenkt at jeg var en egoist som ikke gadd å ta meg av mitt eget barn og satt karriere foran mitt eget barn, men om en mann gjør det samme er det liksom helt greit. 

[Gjest Rosetelys]

2 minutter siden, Zikkzakk skrev:

Hva tenker du om de fedrene som ikke er sammen med mor der mor vil ha hele permisjonen og der far da ikke har noe han skulle ha sagt dersom det ikke eksisterer pappaperm?

Der tenker jeg at hvis ikke far tilbringer veldig mye til hos mor, sammen med barnet, er det helt høl i huet og plutselig skulle sende barnet til far i 14 uker. 

[Raven.Writingdesk]

4 minutter siden, Rosetelys skrev:

Nei, det har jeg vel heller ikke sagt. En slik deling av permisjonen er en dårlig deal for de familiene hvor det ikke er økonomisk eller praktisk mulig for far å ta ut permisjon. 

Og en deling av permisjonen gjør ingenting fra eller til i forhold til kvinners attraktivitet på arbeidsmarkedet.

 

15 minutter siden, Rosetelys skrev:

Jo, jeg leste min egen link før jeg la den ut. Jeg mente å skrive kvoter, ikke bare kvoteringer. Slik at også fedrekvoten i foreldrepermisjonen var med i setningen min på lik linje med kvoter som skal fylles med kvinner i arbeidslivet.

Andre tilrettelegginger spesifiseres ikke hva er. 

Av det jeg kan erfare fra egen krets, og hva jeg har lest, er at menn tar ut de ukene med pappaperm som er spesielt gitt til far og ikke noe mer. Og det er ikke alltid fordi de har så veldig lyst, men heller av den grunn at man mister de ukene om han ikke tar de. Om man mister de ukene er barna fortsatt for små til at man vil sende dem i barnehagen.

(Jeg siterer også ditt nest siste innlegg igjen for å poengtere noe)

 

« 

Flere fedre tar ut fedrekvoten

60 prosent av dem som ble fedre i 2004 og 2005, hadde tatt ut full kvote eller mer innen barnet fylte tre år, viste statistikken for 2008. Åtte år senere, for årgangen 2015, hadde 70 prosent av dem som ble fedre i 2011 og 2012, tatt ut full fedrekvote eller mer. Andelen fedre som tok ut fedrekvote eller mer av foreldrepengeperioden, økte dermed med 10 prosentpoeng i perioden 2008–2015.

I tillegg til en økende andel menn som tok full fedrekvote eller mer av foreldrepermisjonen, økte også lengden på fedrekvoten relativt mye i perioden for dem som ble fedre i 2004-2012, fra fire til tolv uker. Fra 2008 til 2012 økte andelen som tok ut full fedrekvote eller mer, gradvis fra år til år. I 2012 flatet det noe ut. I 2015 tok fedrekvoteuttaket seg imidlertid opp igjen, slik figur 1 viser».

Kilde SSB

https://www.ssb.no/befolkning/artikler-og-publikasjoner/fedrekvoten-mer-populaer-enn-noen-gang--298200

[Zikkzakk]

1 minutt siden, RoH skrev:

Permisjonen er totalt underordnet, denne handler kun om en liten del av barnet oppvekst. Spørsmålet er hvordan dere som familie fordeler disse arbeidsoppgavene, ikke at du skal vinne diskusjonen på dine premisser. 

Tror du menn som ikke er sammen med barnemor og som virkelig ønsker pappapermisjon føler det er så uviktig med permisjon som det du vil ha det til? 

Jeg bryr meg ikke om å vinne eller tape noen diskusjon, det jeg bryr meg om er at folk må begynne å se verden fra litt flere perspektiver enn sin egen. 

[RoH]

1 minutt siden, Zikkzakk skrev:

Tror du menn som ikke er sammen med barnemor og som virkelig ønsker pappapermisjon føler det er så uviktig med permisjon som det du vil ha det til? 

Jeg bryr meg ikke om å vinne eller tape noen diskusjon, det jeg bryr meg om er at folk må begynne å se verden fra litt flere perspektiver enn sin egen. 

Du går rett på en marginal gruppe for å forsvare ditt synspunkt. Jeg såpass konservativ at jeg fult og helt mener at om forholdet er så ustabilt at det ikke varer ut permisjonstiden bør en etter avstå fra og få barn, med mindre det er helt spesielle årsaker, i disse tilfellene bør mor tilkjennes hele permisjon om hun er noenlunde stabil mellom øra (selvfølgelig), ikke av hensyn til mor eller far, men av hensyn til barnet.  

 

Du beskrev ditt ultimatum, da tyder det ikke på at du ser ting fra flere hold, i din argumentasjon i innlegget jeg kommenterte. Forhåpentlig øker østrogennivået ditt om du får barn såpass mye at du velger barnet foran karrière og annen selvrealisering. Dette gjør forhåpentlig også din mann.  

[Raven.Writingdesk]

59 minutter siden, RoH skrev:

Du går rett på en marginal gruppe for å forsvare ditt synspunkt. Jeg såpass konservativ at jeg fult og helt mener at om forholdet er så ustabilt at det ikke varer ut permisjonstiden bør en etter avstå fra og få barn, med mindre det er helt spesielle årsaker, i disse tilfellene bør mor tilkjennes hele permisjon om hun er noenlunde stabil mellom øra (selvfølgelig), ikke av hensyn til mor eller far, men av hensyn til barnet.  

 

Du beskrev ditt ultimatum, da tyder det ikke på at du ser ting fra flere hold, i din argumentasjon i innlegget jeg kommenterte. Forhåpentlig øker østrogennivået ditt om du får barn såpass mye at du velger barnet foran karrière og annen selvrealisering. Dette gjør forhåpentlig også din mann.  

Har det falt deg inn at enkelte kvinner velger karriere nettopp pga barnet..?

Det begynner å bli en økende trend at de som får flest barn er ofte de mest velstående. Barn er dyrt.

Som kvinne kan jeg si at min største motivasjon for å holde meg attraktiv på arbeidsmarkedet er det økonomiske ansvaret jeg besitter som mor. Hadde jeg vært barnløs er det stor sannsynlighet for at jeg heller hadde prioritert andre interesser, enn «kun» familie,barn og jobb. 

Gjør jeg meg økonomisk avhengig av et annet menneske er jeg sårbar. Er jeg sårbar er mine barn det også. 

Barn står langt sterkere med to foreldre som begge har mulighet til å være økonomisk stabile.

Barn trenger heller ikke at mor går hjemme når de selv er på skole, trening og med venner.

I baby og småbarnstiden er det åpenlyst at barna trenger nærheten til foreldre, men når barnet er bikket skolealder endres dette behovet. Av en kvinnes (forhåpentligvis) 70-80 år lange liv så er det kanskje max 10 år det kreves at hun skal gå hjemme pga barn. Da har jeg «smurt på». 

Burde ikke både kvinnen og samfunnet forøvrig sikre seg at hun er aktuell for arbeidsmarkedet de resterende 40-50 årene av sitt liv? 

Endret 24. mai 2018 av veggteppe

[Uredd]

1 minutt siden, veggteppe said:

Har det falt deg inn at enkelte kvinner velger karriere nettopp pga barnet..?

Burde ikke både kvinnen og samfunnet forøvrig sikre seg at hun er aktuell for arbeidsmarkedet de resterende 40-50 årene av sitt liv? 

Hvor tar du det fra at kvinner ikke er aktuelle for arbeidsmarkedet etterpå?

Jeg ser kvinner overalt i arbeidslivet som er forbi småbarn og permisjonstiden. Faktisk helt opp til pensjonsalder.

[Raven.Writingdesk]

1 minutt siden, Uredd skrev:

Hvor tar du det fra at kvinner ikke er aktuelle for arbeidsmarkedet etterpå?

Jeg ser kvinner overalt i arbeidslivet som er forbi småbarn og permisjonstiden. Faktisk helt opp til pensjonsalder.

Som andre kvinner i tråden sier, så er det ikke like enkelt å konkurrere på arbeidsmarkedet om man har et større gap i karrieren sin hvor man har vært hjemmeværende. Om man ikke har tatt videreutdanning, kursing, osv, så faller man ofte bakerst i rekken blandt søkere med mer oppdaterte utdannelser og karrierer. Er du uenig i dette? 

[Grandidosa83]

2 timer siden, miniomelett skrev:

Fordi kvinner får det i et bankende kjør fra alle hjørner i samfunnet at de skal være den perfekte kona, perfekte kjæreste, elskerinne, husmor, mamma, karrierekvinne, omsorgsperson, toppleder. de skal være hjemme og bake med småbarna men de skal også være toppledere. Og om de ikke mestrer begge delene så er de enten ei som snylter og bare daffer hjemme eller så er hun ei kald kontorkjerring som hater barna sine. Kvinner har lyst å kunne velge fritt mellom å være karrierekvinne eller husmor. Noen vil være 50/50, noen vil være 0/100, andre 20/80 osv. Det er da like stor forskjell kvinner imellom på hva de ønsker som det er med menn. Men det er ikke å stikke under en stol at vi lever i et samfunn som nører oppunder kvinners samvittighet om hun velger mer av en ting. "åja se her hun går hjemme og steller når andre kvinner sloss for retten til å jobbe" og "åja hun jobber istede for å være med barna" tsk tsk, kritikk uansett. 

Men hvordan skiller dette seg fra menns opplevelse? Forventningene satt til oss er i stor grad akkurat det samme. Få ting er vel en bedre sak på glad-nyhetene enn hjemmeværende pappa som gikk "mot strømmen"? At samfunnet i stor grad setter opp ulike forventninger til oss betyr jo ikke at vi som individer ikke må ta ansvar for egne valg.

Det er rart når det argumenteres med at vi menn tror at en hjemmeværende kvinne er 100% fornøyd med valget sitt bare fordi hun er hjemmeværende. Tror kvinner virkelig at vi menn alltid er 100% fornøyd med våre valg/livssituasjon? 

Poenget, for meg i alle fall, er at kvinner står fritt til å velge om man vil kombinere 100/0, 50/50 eller 0/100 på karriere/husmor rollen. Utfordringen for mange kvinnesaksforkjempere er jo bare at mange kvinner generelt sett virker å velge vekk den historiske mannsrollen på tross at muligheten aldri har vært større.

Som nevnt tidligere er jeg på ingen måte forutinntatt mot kvinner i arbeidslivet (har egentlig hatt kvinnelige sjefer 80% av yrkeslivet mitt), men man trenger ikke være rakettforsker for å se at det er noen generelle forskjeller mellom kjønnene som vi bør kunne snakke om.

Et litt interessant spørsmål er jo også om vi som samfunn er tjent med en kamp mot mødre (eller fedre for den saks skyld) som prioriterer barn og familie. Med en fødselsrate på vei mot panda-nivå er det egentlig merkelig at vi ikke snur debatten mer i retning av hvordan mødre/fedre som prioriterer barn og familie kan løftes fram og / eller kompenseres av samfunnet. 

[Raven.Writingdesk]

14 minutter siden, Grandidosa83 skrev:

Men hvordan skiller dette seg fra menns opplevelse? Forventningene satt til oss er i stor grad akkurat det samme. Få ting er vel en bedre sak på glad-nyhetene enn hjemmeværende pappa som gikk "mot strømmen"? At samfunnet i stor grad setter opp ulike forventninger til oss betyr jo ikke at vi som individer ikke må ta ansvar for egne valg.

Det er rart når det argumenteres med at vi menn tror at en hjemmeværende kvinne er 100% fornøyd med valget sitt bare fordi hun er hjemmeværende. Tror kvinner virkelig at vi menn alltid er 100% fornøyd med våre valg/livssituasjon? 

Poenget, for meg i alle fall, er at kvinner står fritt til å velge om man vil kombinere 100/0, 50/50 eller 0/100 på karriere/husmor rollen. Utfordringen for mange kvinnesaksforkjempere er jo bare at mange kvinner generelt sett virker å velge vekk den historiske mannsrollen på tross at muligheten aldri har vært større.

Som nevnt tidligere er jeg på ingen måte forutinntatt mot kvinner i arbeidslivet (har egentlig hatt kvinnelige sjefer 80% av yrkeslivet mitt), men man trenger ikke være rakettforsker for å se at det er noen generelle forskjeller mellom kjønnene som vi bør kunne snakke om.

Et litt interessant spørsmål er jo også om vi som samfunn er tjent med en kamp mot mødre (eller fedre for den saks skyld) som prioriterer barn og familie. Med en fødselsrate på vei mot panda-nivå er det egentlig merkelig at vi ikke snur debatten mer i retning av hvordan mødre/fedre som prioriterer barn og familie kan løftes fram og / eller kompenseres av samfunnet. 

Vel, vet ikke om du har lagt merke til det men jeg er veldig med på den debatten! 

[RoH]

12 minutter siden, veggteppe skrev:

Har det falt deg inn at enkelte kvinner velger karriere nettopp pga barnet..?

Det begynner å bli en økende trend at de som får flest barn er ofte de mest velstående. Barn er dyrt.

Som kvinne kan jeg si at min største motivasjon for å holde meg attraktiv på arbeidsmarkedet er det økonomiske ansvaret jeg besitter som mor. Hadde jeg vært barnløs er det stor sannsynlighet for at jeg heller hadde prioritert andre interesser, enn «kun» familie,barn og jobb. 

Gjør jeg meg økonomisk avhengig av et annet menneske er jeg sårbar. Er jeg sårbar er mine barn det også. 

Barn står langt sterkere med to foreldre som begge har mulighet til å være økonomisk stabile.

Barn trenger heller ikke at mor går hjemme når de selv er på skole, trening og med venner.

I baby og småbarnstiden er det åpenlyst at barna trenger nærheten til foreldre, men når barnet er bikket skolealder endres dette behovet. Av en kvinnes (forhåpentligvis) 70-80 år lange liv så er det kanskje max 10 år det kreves at hun skal gå hjemme pga barn. Da har jeg «smurt på». 

Burde ikke både kvinnen og samfunnet forøvrig sikre seg at hun er aktuell for arbeidsmarkedet de resterende 40-50 årene av sitt liv? 

Permisjon og redusert stilling har ingenting å si med mindre du legger lista skyhøyt. Dette gjelder både for kvinner og menn. Nettverk og kompetanse i form av utdannelse og praksis overskrider flink pike 8 av 10 ganger. Det er faktisk slik at folk som stiller tydelige krav for egen deltakelse er mer attraktive enn de som bare skal være flinke.  

Hva mener du med uaktuell for arbeidsmarkedet? En forlater ikke arbeidsmarkedet om en tar permisjon og reduserer innsatsen på jobben. Velger en kun gå hjemme med barn i 10 år vil det selvfølgelig kreve en innsats når en starter opp igjen. Nye regler kommer hele tiden. Jeg opplever ingen diskriminering på kjønn i arbeidslivet, snarere tvert om, i de mannsdominerte yrkene ønskes kvinner i høyeste grad velkommen om de duger.  Heldigvis er det også blitt stuerent at menn også tar sin økt, noe som bare skulle mangle. Slik jeg oppfatter debatten virker det som at kvinner er livredde for å skulle ta ansvar i heimen, at de blir sett ned på for at de tørr og være kvinner. Dette er en fundamental missforståelse. Å tro at det er kroken på døra for all fremtid fordi en prioriterer famlien foran. Sykemeldinger derimot virker negativt når disse kommer og kommer. Her er kvinner overrepresentert uten at det egentlig er noen logisk grunn. Muligens pga en generell missnøye virker ødleggende på miljøet, vi opplever i alle fall ikke dette problemet i mannsdominert yrker. 

I en jobb jeg hadde gikk prosjektleder ut i permisjon for et år siden, hun skiftet faktisk jobb til en bedre betalt, med lavere stillingsbrøk i stede for å komme tilbake, dette handler om selvtillit og personlige egenskaper, ikke og velge bort kjønn og familie til fordel for jobb.  

[Raven.Writingdesk]

1 minutt siden, RoH skrev:

Permisjon og redusert stilling har ingenting å si med mindre du legger lista skyhøyt. Dette gjelder både for kvinner og menn. Nettverk og kompetanse i form av utdannelse og praksis overskrider flink pike 8 av 10 ganger. Det er faktisk slik at folk som stiller tydelige krav for egen deltakelse er mer attraktive enn de som bare skal være flinke.  

Hva mener du med uaktuell for arbeidsmarkedet? En forlater ikke arbeidsmarkedet om en tar permisjon og reduserer innsatsen på jobben. Velger en kun gå hjemme med barn i 10 år vil det selvfølgelig kreve en innsats når en starter opp igjen. Nye regler kommer hele tiden. Jeg opplever ingen diskriminering på kjønn i arbeidslivet, snarere tvert om, i de mannsdominerte yrkene ønskes kvinner i høyeste grad velkommen om de duger.  Heldigvis er det også blitt stuerent at menn også tar sin økt, noe som bare skulle mangle. Slik jeg oppfatter debatten virker det som at kvinner er livredde for å skulle ta ansvar i heimen, at de blir sett ned på for at de tørr og være kvinner. Dette er en fundamental missforståelse. Å tro at det er kroken på døra for all fremtid fordi en prioriterer famlien foran. Sykemeldinger derimot virker negativt når disse kommer og kommer. Her er kvinner overrepresentert uten at det egentlig er noen logisk grunn. Muligens pga en generell missnøye virker ødleggende på miljøet, vi opplever i alle fall ikke dette problemet i mannsdominert yrker. 

I en jobb jeg hadde gikk prosjektleder ut i permisjon for et år siden, hun skiftet faktisk jobb til en bedre betalt, med lavere stillingsbrøk i stede for å komme tilbake, dette handler om selvtillit og personlige egenskaper, ikke og velge bort kjønn og familie til fordel for jobb.  

Jeg aner ikke hvor du har fått det inntrykket fra, og det blir litt meningsløst for meg å diskutere mot en personlig oppfatning du har av dagens kvinner.

Det jeg diskuterer er utsagnene som nevnes i H.I, hvor tiltak gjort nettopp for å legge til rette for likestilling både i hjemmet og arbeidslivet avfeies som «svada» av en norsk politiker. Hverken mer eller mindre. 

Men slik du formulerer deg her virker det jo som at du er enig i at de tiltak som er satt tilverks er fordelaktige nettopp fordi det skaper en gradvis mer likestilt balanse i begge to leirer?

Isåfall er vi jo enige.

 

[Zikkzakk]

2 timer siden, Rosetelys skrev:

Der tenker jeg at hvis ikke far tilbringer veldig mye til hos mor, sammen med barnet, er det helt høl i huet og plutselig skulle sende barnet til far i 14 uker. 

Du svarte ikke på det jeg spurte deg om. Her skriver du bare om far ikke er mye hos barnet. Og hvorfor mener du at du skal bestemme at det er "høl i huet" at far skal få ha rett på permisjon han også? Bør du ikke kanskje stoppe opp, tenke deg om og lytte til de mennene som faktisk ønsker å være der for barna?

[Zikkzakk]

1 time siden, RoH skrev:

Permisjon og redusert stilling har ingenting å si med mindre du legger lista skyhøyt. Dette gjelder både for kvinner og menn. Nettverk og kompetanse i form av utdannelse og praksis overskrider flink pike 8 av 10 ganger. Det er faktisk slik at folk som stiller tydelige krav for egen deltakelse er mer attraktive enn de som bare skal være flinke.  

Hva mener du med uaktuell for arbeidsmarkedet? En forlater ikke arbeidsmarkedet om en tar permisjon og reduserer innsatsen på jobben. Velger en kun gå hjemme med barn i 10 år vil det selvfølgelig kreve en innsats når en starter opp igjen. Nye regler kommer hele tiden. Jeg opplever ingen diskriminering på kjønn i arbeidslivet, snarere tvert om, i de mannsdominerte yrkene ønskes kvinner i høyeste grad velkommen om de duger.  Heldigvis er det også blitt stuerent at menn også tar sin økt, noe som bare skulle mangle. Slik jeg oppfatter debatten virker det som at kvinner er livredde for å skulle ta ansvar i heimen, at de blir sett ned på for at de tørr og være kvinner. Dette er en fundamental missforståelse. Å tro at det er kroken på døra for all fremtid fordi en prioriterer famlien foran. Sykemeldinger derimot virker negativt når disse kommer og kommer. Her er kvinner overrepresentert uten at det egentlig er noen logisk grunn. Muligens pga en generell missnøye virker ødleggende på miljøet, vi opplever i alle fall ikke dette problemet i mannsdominert yrker. 

I en jobb jeg hadde gikk prosjektleder ut i permisjon for et år siden, hun skiftet faktisk jobb til en bedre betalt, med lavere stillingsbrøk i stede for å komme tilbake, dette handler om selvtillit og personlige egenskaper, ikke og velge bort kjønn og familie til fordel for jobb.  

Nå er det på tide å komme ut av konservativbobla. Det skal fortsatt i dagens samfunn særdeles mye mer til å være seg selv om det strider mot slike konservative som deg sine meninger om hvordan andre mennesker skal leve livene sine enn å leve i tråd med konservative holdninger. Det er fortsatt slik at en del aktiviteter er sett på som mandige, og det er fortsatt mange som mener en kvinne er mandig om hun driver med disse aktivitetene. Man ser jo bare hvordan du shamer kvinner som velger å være seg selv, ved å indirekte si at alle kvinner som ikke elsker å ta vare på hus og hjem ikke TØRR å være kvinne. Jeg mener dog disse holdningene er et mye større byfenomen og jeg blir overrasket om du er vokst opp på bygda med disse holdningene, for det er mye mer akseptert å være en kvinne med tæl i på bygda enn i byene. På bygda er det helt akseptert at kvinner driver gård alene, går på jakt, går på skyting, snekrer og skifter dekk på bilen. Men i dine øyne er disse menneskene bare redd for å være kvinner, for siden du har vagina og XX-kromosom og elsker husarbeid så MÅ jo alle kvinner være akkurat som deg naturligvis. Jeg skal dog ikke klandre deg, de aller fleste mennesker er som deg. De aller fleste mennesker misliker at andre mennesker ikke er som en selv. De aller fleste mennesker har dårlige holdninger mot mennesker som ikke er som seg selv. Jeg for min del synes folk kan få være konservative til de blir grønn, men å diktere hva andre mennesker skal gjøre og shame andre mennesker for å velge noe annet enn en selv synes jeg er kvalmt. 

Når det kommer til sykmelding og at du sier det ikke er logisk at kvinner er mer sykmeldt, så kunne du faktisk funnet ganske mye logikk om du leste forskning på feltet. Men om du er så konservativ så synes du kanskje at man ikke skal bry kvinnehjernen sin med vitenskapelige artikler?

[miniomelett]

2 timer siden, Grandidosa83 skrev:

Men hvordan skiller dette seg fra menns opplevelse? Forventningene satt til oss er i stor grad akkurat det samme. Få ting er vel en bedre sak på glad-nyhetene enn hjemmeværende pappa som gikk "mot strømmen"? At samfunnet i stor grad setter opp ulike forventninger til oss betyr jo ikke at vi som individer ikke må ta ansvar for egne valg.

Det er rart når det argumenteres med at vi menn tror at en hjemmeværende kvinne er 100% fornøyd med valget sitt bare fordi hun er hjemmeværende. Tror kvinner virkelig at vi menn alltid er 100% fornøyd med våre valg/livssituasjon? 

Poenget, for meg i alle fall, er at kvinner står fritt til å velge om man vil kombinere 100/0, 50/50 eller 0/100 på karriere/husmor rollen. Utfordringen for mange kvinnesaksforkjempere er jo bare at mange kvinner generelt sett virker å velge vekk den historiske mannsrollen på tross at muligheten aldri har vært større.

Som nevnt tidligere er jeg på ingen måte forutinntatt mot kvinner i arbeidslivet (har egentlig hatt kvinnelige sjefer 80% av yrkeslivet mitt), men man trenger ikke være rakettforsker for å se at det er noen generelle forskjeller mellom kjønnene som vi bør kunne snakke om.

Et litt interessant spørsmål er jo også om vi som samfunn er tjent med en kamp mot mødre (eller fedre for den saks skyld) som prioriterer barn og familie. Med en fødselsrate på vei mot panda-nivå er det egentlig merkelig at vi ikke snur debatten mer i retning av hvordan mødre/fedre som prioriterer barn og familie kan løftes fram og / eller kompenseres av samfunnet. 

du mener seriøst at samfunnet har de samme forventingene til kvinner som menn? herrejemini hvor skal en begynne.

 

"gutter er gutter" og hele kulturen der for eksempel.

Men jeg tror ikke vi nødvendigvis er stup uenige. Jeg syns kvotering er viktig for begge kjønn. Så lenge de er kvalifisert. Men jeg syns ikke det er rett å si at kvinner er biologisk skapt for å jobbe mindre/ha lyst å sitte hjemme å leke med dukker/whatever. Det henger ikke på greip. Er menn biologisk skapt for å kjøre seg ihjel før fylte 21 da eller? Eller er vi kanskje alle individer? 

[Gjest AnonGangerTo]

Uansett hva kvinner velger å gjøre blir sett på som feil. De som velger å være hjemmeværende med barn er sett på som latsabber. De som satser på karriere er sett på som egoister. De som kombinerer begge delene neglisjerer en eller begge delene. Ser dere det? 

Mitt råd er å gjøre hva som føles riktig for dere. Det valget bør ikke være basert på hva som er riktig ifølge menn eller samfunnet. 

[herzeleid]

På 24.5.2018 den 7.00, kvinneguide skrev:

Det som blir feil her er at han ikke ønsker likestilling på bakgrunn av det han mener er flertallet av kvinners ønsker. Kvinner er forskjellige og ambisiøse kvinner bør ikke begrenses av sitt kjønn, men ha like mange muligheter som menn med samme kompetanse. 

Jeg er en av de kvinnene som ønsker å jobbe redusert, for å ha overskudd til å ta meg bedre av familien, og å ta bedre vare på egen helse. Jeg vil ikke at dette skal hindre andre kvinner å nå sine mål.

Han sier jo nettopp at en ikke skal hindre hverken kvinner eller menn i å nå sine mål:

Sitat

 

La oss derfor kutte ut alt tøyset og ønske kvinner velkommen til å jobbe mer, sjefe mer og tjene mer, dersom de ønsker det.

 

 

[Gjest Rosetelys]

6 timer siden, Zikkzakk skrev:

Du svarte ikke på det jeg spurte deg om. Her skriver du bare om far ikke er mye hos barnet. Og hvorfor mener du at du skal bestemme at det er "høl i huet" at far skal få ha rett på permisjon han også? Bør du ikke kanskje stoppe opp, tenke deg om og lytte til de mennene som faktisk ønsker å være der for barna?

Jeg har ikke sagt at det er høl i huet at far skal ha permisjon. Det var du som kom med et eksempel og jeg svarte ut i fra det. Om mor nekter far permisjon og de ikke er sammen lenger, så vil jeg tro i dette tenkte eksempelet at far og mor ikke har det beste forholdet og dermed at far er nærmest en ukjent for barnet. Derfor vil det i det eksempelet du kommer med være helt høl i huet, men tanke på BARNETS beste, som jo er det de fleste oss er opptatt av, å sende barnet avgårde til en "fremmed"  14 uker. 

I ditt eksempel handler det egentlig ikke om fars permisjon, ellers mors drittoppførsel, men hva som er best for barnet gitt situasjonen det befinner seg i.

[Gjest Rosetelys]

https://www.nettavisen.no/meninger/friskemeninger/selvsagt-er-det-forskjeller-mellom-kvinner-og-menn/3423491417.html

Sitat

Etter jeg skrev at det er biologiske forskjeller mellom menn og kvinner har jeg fått mye kjeft. Flere har åpenbart misforstått det jeg sa. Jeg mener på ingen måte at kvinner er mindre egnet til å jobbe enn menn. Mange kvinner jeg kjenner har en arbeidskapasitet og evner som soleklart overgår meg selv. Det jeg har sagt noe om er at det utvilsomt er gjennomsnittlige forskjeller mellom kvinner og menn i arbeidslivet, noe som vise soleklart i både forskning og statistikk.

Jeg tror ikke det er fordi kvinner ikke klarer, fordi de er late eller er presset til det. Det er nok heller fordi blant annet biologiske årsaker gjør at kvinner i større grad ser verdi i å skape et godt hjem for seg selv og sin familie, enn å bruke all tid på jobb. Det er i stor grad friheten til å velge dette selv som gjør at vi har en del forskjeller. Vi må begynne å verdsette de valgene kvinner tar, enten det er mer jobb eller mer familie, fremfor å forsøke å «fikse» dette med kjønnskvotering og tvangstiltak. Desto eldre jeg blir, desto bedre forstår jeg viktigheten av å tilbringe tid sammen med min familie.

Ny artikkel/mening skrevet at Helgheim. Jeg kan faktisk ikke bli mer enig med han, og det jeg syns er merkeligst av alt er at disse uttalelsene blir sett på som kontroversielle.

[heipådegsann]

10 timer siden, Zikkzakk skrev:

Hva tenker du om de fedrene som ikke er sammen med mor der mor vil ha hele permisjonen og der far da ikke har noe han skulle ha sagt dersom det ikke eksisterer pappaperm? Om det er slik at mange menn ikke ønsker å ta seg av sine barn og at mor derfor MÅ ta hele fellespermisjonen betyr jo det at vi har et stort samfunnsproblem. En ting er sikkert, og det er at jeg skal aldri ha barn om det ikke finnes menn som vil ta 50%, for jeg vil ikke sitte der påtvunget til å være lenger i permisjon fordi mannen er en så stor egoist at han ikke gidder å ta litt perm for å ta seg av et barn han selv har satt til denne verdnen. Man kan i alle fall ikke klage på at norske kvinner får mindre barn når man vil presse kvinner inn i kjønnsroller og at menn nekter å være likestilt med kvinnen ved å ta like mye permisjon.

Det er allerede sånn i dag at ved brudd kan den som har vært mest med barnet søke om å få ta over hele den andres del, og de får det stort sett innvilget da det regnes som til barnets beste å ikke være en kasteball før det er i stand til å forstå hvorfor omsorgspersoner forlater det over lang tid.

Jeg tok selv ikke ut permisjon i det heletatt, var student så pappan tok ungen hjemme fra dag én. Likevel liker jeg ikke kvotene, er så mye enklere hvis hver familie bare kunne fått fordelt det lille året som de ville.

Og slike ting som perm blir man jo enige om før man planlegger å få barn. Blir man ikke enig så er det jo bare å la det være.

Endret 25. mai 2018 av heipådegsann