Det er som om hun allerede er død

[AnonymBruker]

Jeg har ei suicidal veninne. Hun er faktisk min beste veninne, selv om vi ikke bor i samme by. Hun har PTSD og går på sterke medisiner. Noen av disse har dette som bivirkning, andre ganger gjør hun det fordi hun ikke takler flashbackene.

For noen år siden sendte hun meg en melding midt på natten som sa «unnskyld, jeg er glad i deg». Dette er noe hun gjør før forsøkene. Jeg ringte henne for å snakke henne ut av det. Jeg hørte derfor hele forsøket. Hun var helt flat i stemmen og fortalte hva hun hadde gjort, i en veldig distansert måte (ala, «det er gjort, kjøttdeigen er på plata og røres nå om»). Jeg snakket med henne, og prøvde å få henne til å ringe etter hjelp i en halvtime. Jeg tenkte at om jeg la på, så var det over. Stemmen hennes ble svakere og tonefallet ble bare flatere og flatere, og minnet mere om lyder enn ord. Helt til hun sluttet å svare. Jeg ringte ambulansen, men de ville ikke hjelpe siden jeg ikke visste nøyaktig hvilken leilighet hun bodde i (hadde adressen, men ikke etasjen). Jeg prøvde å ringe henne igjen, og igjen, og hun svarte ikke. Jeg var sikker på at hun var død. Jeg satt oppe hele natten. Prøvde på et punkt å få tak i han som var skyldig i hennes PTSD i sinne, men fikk feil mann to ganger før jeg ga meg. Jeg nærmest aksepterte at hun var død. Fortalte meg selv at hun nå slapp unna alt det vonde.. og at det på et vis var "greit".

Før denne gangen tok jeg det bestandig seriøst når hun sendte slike meldinger. Jeg gråt og prøvde å ringe. Og slet med å legge meg. Hun har prøvd å ta selvmord 8 ganger etter den telefonsamtalen, men disse gangene har jeg vært helt kald i forhold. Denne holdningen skremmer meg nesten. Det er som om hun er død allerede. Jeg "godtar" det allerede når hun sender en suicidal melding. Tenker ikke engang over at min beste veninne sannsynligvis kjemper for livet.

Det skjedde igjen i går kveld, og først i dag tenker jeg over at jeg ikke kan ta det for gitt at hun er død. At han kameraten som bor i samme by har funnet henne igjen og tatt henne med til sykehuset i tide, fordi han har nøkkel til leiligheten hennes nettop fordi dette kan skje. Det kan jo hende han er ute på sjøen (hvor han jobber). Mens jeg lurer på om jeg i det hele tatt kommer til å få vite om begravelsen her jeg bor.. det er jo feil å tenke på akkurat det.

Jeg vet ikke hvordan jeg skal håndtere dette. Jeg føler jeg reagerer helt feil. Jeg føler jeg burde bli mere fortvilet, eller i det minste at jeg skulle blitt litt trist, eller sint. Føler meg helt rar. Dette er ikke rett. Føler man skal reagere noe når bestevenninnen prøver å ta sitt eget liv.

Hvordan fordøyer jeg dette?

Anonymkode: 73e12...616

[AnonymBruker]

Tenker først og fremst at det er helt tydelig at venninnen din trenger tett oppfølging av helsepersonell og ikke har det. Hvorfor får hun ikke hjelp? Hun er jo 100% prisgitt at noen tilfeldigvis finner henne i tide??

Anonymkode: e0ad8...58e

[AnonymBruker]

Jeg tenker hun manipulerer deg. Om hun ville ta selvmord hadde hun jo ikke ringt deg. Jeg hadde også blitt helt kald, hvordan skal du klare å gå gjennom de følelsene hver gang hun sender en sånn melding? Det hun gjør er jo å gi deg PTSD.

Anonymkode: 2e7b2...d1f

[AnonymBruker]

Du bør dempe dette vennskapet betraktelig eller endre din rolle ovenfor henne. Det er ikke sunt for en vennine (deg) og ha slike bekymringer over seg. Husk på at du er ikke psykologen hennes, men en venn. Jeg forstår du vil hjelpe, men det er viktig at hun har mennesker rundt seg (hjelpeapparat) som kan ta vare på henne når hun ønsker eller prøver å ta livet sitt. Du skal ikke være den personen som hun ringer til hver eneste gang. Du må frata deg dette ansvaret, og legge det over på helsevesenet. Du skriver ingenting om hun går i behandling? Har hun en kriseplan? Du burde kanskje ha prøvd å prate med noen om dine bekymringer, og drøfte med de hva du skal gjøre om hun ringer deg hver gang hun prøver å ta sitt liv.

Jeg har vært den suicidale personen, og jeg forsto til slutt hvor mye energi og krefter det tok når venninene mine konstant var bekymret for meg. Til meg så roet ting seg veldig etterhvert, men det tok lang tid. Jeg gikk i behandling i 4-5 år og jeg lærte meg å ta ansvar og kontrollere mine egne følelser. Vil ikke si at jeg er frisk enda, fordi jeg sliter fortsatt med selvmordstanker - men det er ikke slik at jeg utsetter vennene mine for mine tanker og eventuelle forsøk. Det er mitt liv og mitt ansvar tenker jeg. Ingen av vennene mine skal gå å være redd for at jeg skal ta livet mitt. Er jeg redd for meg selv må jeg ta kontakt med legevakt eller fastlege. Vet det er vanskelig å tenke slik når man står midt i situasjonen, men da er det ekstra viktig at hun har en kriseplan.

Anonymkode: 0d5a2...15a

[AnonymBruker]

Det blir jo traumatisk for deg også, så st du ikke klarer å ta det like mye innover deg nå er fordi kroppen har reagert med så kraftig flukt og survivalmode før, og dette trigger PTSD. Nå holder kroppen igjen det som en forsvars mekanisme for at du selv ikke skal bli psyk og få traumer av det. Du bør snakke med en profesjonell som kan gi deg råd ang hvordan du bør forholde deg til din venninde, og som sørger for at hun får mer hjelpbav profesjonelle i sin egen kommune. 

Anonymkode: db6f0...903

[AnonymBruker]

Nå har det vært jeg som har ringt henne tidligere når hun har sendt melding. Vet ikke hvor manipulerende det er, når jeg ikke ser hva hun oppnår med det. Jeg ringer ikke henne nå lengere. 

Hun har gått i behandling, og hun har avsluttet det flere ganger. Det er litt av og på. Tror hun er i behandling igjen. Hun bytter medisiner og psykologer svært ofte. En ting jeg reagerer på er hvor fort hun blir utskrevet av slike spesielle avdelinger. De burde da vite at folk kan lyge. Særlig når de kommer tilbake igjen og igjen. Det har hendt at hun har gjort et forsøk like etter sykehusopphold. Det var et år hvor det var spesielt mange forsøk da psykologen hennes prøvde å bryte henne ned for så å bygge henne opp igjen (ræva teknikk spør du meg). Har kjent henne i 11 år, og hun har slitt med selvmordstanker i 9 av dem.

Men jeg forstår forslaget om å trappe ned vennskapet. Dette er ikke så sunt lengere. Ser også forslaget om å prate med noen profesjonelle. Jeg må rett og slett snakke med noen om dette. Skal undersøke det nærmere :). Takk for svar.

-TS

Anonymkode: 73e12...616

[AnonymBruker]

Når noen begynner slik så ringer du politiet og amk.

Og så må du gi slipp. Hun er ikke ditt ansvar nå mer.

Anonymkode: c2bd6...2ac

[AnonymBruker]

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tenker hun manipulerer deg. Om hun ville ta selvmord hadde hun jo ikke ringt deg. Jeg hadde også blitt helt kald, hvordan skal du klare å gå gjennom de følelsene hver gang hun sender en sånn melding? Det hun gjør er jo å gi deg PTSD.

Anonymkode: 2e7b2...d1f

DETTE Ts. Det er ikke greit det hun gjør mot deg. Det du gjør neste gang er å ringe 112. Da kommer du til politiet. De finner henne uansett hvor hun har gjort av seg. Hun er ikke ditt ansvar.

Anonymkode: 31cce...db1

[AnonymBruker]

15 hours ago, AnonymBruker said:

Nå har det vært jeg som har ringt henne tidligere når hun har sendt melding. Vet ikke hvor manipulerende det er, når jeg ikke ser hva hun oppnår med det. Jeg ringer ikke henne nå lengere. 

Hun har gått i behandling, og hun har avsluttet det flere ganger. Det er litt av og på. Tror hun er i behandling igjen. Hun bytter medisiner og psykologer svært ofte. En ting jeg reagerer på er hvor fort hun blir utskrevet av slike spesielle avdelinger. De burde da vite at folk kan lyge. Særlig når de kommer tilbake igjen og igjen. Det har hendt at hun har gjort et forsøk like etter sykehusopphold. Det var et år hvor det var spesielt mange forsøk da psykologen hennes prøvde å bryte henne ned for så å bygge henne opp igjen (ræva teknikk spør du meg). Har kjent henne i 11 år, og hun har slitt med selvmordstanker i 9 av dem.

Men jeg forstår forslaget om å trappe ned vennskapet. Dette er ikke så sunt lengere. Ser også forslaget om å prate med noen profesjonelle. Jeg må rett og slett snakke med noen om dette. Skal undersøke det nærmere :). Takk for svar.

-TS

Anonymkode: 73e12...616

Hun får oppmerksomhet, og hun får deg til å føle seg like dårlig som henne. Hun sender jo melding for å få deg til å ringe.

Anonymkode: 2e7b2...d1f

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hun får oppmerksomhet, og hun får deg til å føle seg like dårlig som henne. Hun sender jo melding for å få deg til å ringe.

Anonymkode: 2e7b2...d1f

Men jeg har ikke ringt henne siden den gangen jeg fortalte om i den første posten. Det er rundt 5 år siden i høst. Og jeg behandler ikke henne noe annerledes etter forsøkene. Gir ikke henne mere oppmerksomhet, besøker ikke henne, og jeg gir ikke henne noen ting heller. Jeg oppfører meg som om det er helt normalt på alle måter nå. Heller ingen reaksjon når hun kommer tilbake etter 2-3 dager på sykehuset. Ikke skylder hun på meg heller. Hun aner ikke hvordan dette påvirker meg. Ser bare ikke gevinsten i det.

Kjenner til ei som var manipulativ, hun gav han hun var sammen med "valget" om å få noe spesifikt eller at hun skulle ta livet sitt. Det er manipulativt i etter min definisjon.

Hun er jo bestevenninna mi, så blir litt rart å bare fase henne helt ut. 

-TS

Anonymkode: 73e12...616

[AnonymBruker]

Har du sagt til henne hva dette gjør med deg? Gitt henne ansvar for handlingene sine? 

 

Anonymkode: b5bf5...904

[nirvania]

Jeg ville anbefalt henne å ta ECT. Kjenner noen som har tatt dette og livet deres har tatt en helt ny vending. 

[Gjest SyrinAppelsin]

Hun teaser selvmordet sitt. Hvorfor ikke bare bli ferdig med det? Vil hun ikke leve så la hun slippe. Noen klarer ikke å leve helt enkelt.

[AnonymBruker]

2 minutter siden, SyrinAppelsin skrev:

Hun teaser selvmordet sitt. Hvorfor ikke bare bli ferdig med det? Vil hun ikke leve så la hun slippe. Noen klarer ikke å leve helt enkelt.

Hold deg for god til å skrive sånt, det er snakk om et alvorlig psykisk sykt menneske her.

Anonymkode: ae5fb...f93

[Gjest SyrinAppelsin]

Har en psykisk sykdom selv og kjenner andre som har det. De fleste (meg selv inkludert) har det bra tross alt men enkelte sliter så mye i ung alder at de verken har venner eller klarer å gå på skolen/jobb. Når man etter mange år har funnet ut at livet fortsatt er så hardt er det fordi de selv sliter, ikke at ting utenfor er for jævlige å hanskes med. Da er det lite andre kan gjøre. Er det som er poenget mitt. Hvis de vil leve så må de bestemme seg for det. Man må kjempe mot seg selv. Alternativet er jo å gi opp.

Endret 23. mai 2018 av SyrinAppelsin

[AnonymBruker]

17 timer siden, AnonymBruker skrev:

Har du sagt til henne hva dette gjør med deg? Gitt henne ansvar for handlingene sine? 

 

Anonymkode: b5bf5...904

Nei. Har ikke tenkt å gjøre det heller. Føler det blir å gi henne skyldfølelse

17 timer siden, nirvania skrev:

Jeg ville anbefalt henne å ta ECT. Kjenner noen som har tatt dette og livet deres har tatt en helt ny vending. 

Hun har prøvd det en gang.

16 timer siden, Gjest SyrinAppelsin skrev:

Har en psykisk sykdom selv og kjenner andre som har det. De fleste (meg selv inkludert) har det bra tross alt men enkelte sliter så mye i ung alder at de verken har venner eller klarer å gå på skolen/jobb. Når man etter mange år har funnet ut at livet fortsatt er så hardt er det fordi de selv sliter, ikke at ting utenfor er for jævlige å hanskes med. Da er det lite andre kan gjøre. Er det som er poenget mitt. Hvis de vil leve så må de bestemme seg for det. Man må kjempe mot seg selv. Alternativet er jo å gi opp.

Vel, hun har jo PTSD for noe som hendte tidlig i barndommen. Det er minnene hun ikke takler. Det er først etter at en psykolog fikk henne til å innse hvor tidlig overgrepene egentlig begynte at hun har blitt suicidal. Hun kommer aldri til å bli helt bra igjen, men hun er fortsatt venninna mi.

Når det var sakt så har jeg også følt at hun ville fått det bedre, så og si. Og akkurat det tror jeg at jeg skal ta opp videre.

Nå har jeg bestilt time hos en helserådgiver. Så da får jeg etterhvert snakket med en professionell.

-TS

Anonymkode: 73e12...616

[AnonymBruker]

På 22.5.2018 den 6.50, AnonymBruker skrev:

Nå har det vært jeg som har ringt henne tidligere når hun har sendt melding. Vet ikke hvor manipulerende det er, når jeg ikke ser hva hun oppnår med det. Jeg ringer ikke henne nå lengere. 

Hun har gått i behandling, og hun har avsluttet det flere ganger. Det er litt av og på. Tror hun er i behandling igjen. Hun bytter medisiner og psykologer svært ofte. En ting jeg reagerer på er hvor fort hun blir utskrevet av slike spesielle avdelinger. De burde da vite at folk kan lyge. Særlig når de kommer tilbake igjen og igjen. Det har hendt at hun har gjort et forsøk like etter sykehusopphold. Det var et år hvor det var spesielt mange forsøk da psykologen hennes prøvde å bryte henne ned for så å bygge henne opp igjen (ræva teknikk spør du meg). Har kjent henne i 11 år, og hun har slitt med selvmordstanker i 9 av dem.

Men jeg forstår forslaget om å trappe ned vennskapet. Dette er ikke så sunt lengere. Ser også forslaget om å prate med noen profesjonelle. Jeg må rett og slett snakke med noen om dette. Skal undersøke det nærmere :). Takk for svar.

-TS

Anonymkode: 73e12...616

Det er ikke sikkert hun selv kan kontrollere behandlingsituasjonen sin i særlig stor grad. Psykiatrien legger opp til kortidsbehandling der de aller fleste som legges inn blir skrevet ut etter dager-2 uker selv om det er meningsløst å legge inn noen for så kort tid. De skriver også ut svært psyke mennesker uten oppfølging i etterkant med fullt overlegg sånn at institusjonene ikke kan klandres for f.eks dødsfall/lovbrudd etter utskrivelsen. Mao: det er ikke sikkert hun har så mange å henvende seg til når alt kommer til alt. Hvis du vet hvor hun behandles/fastlege kan du sende en bekymringsmelding om at hun ikke får tilstrekkelig hjelp f.eks. 

Anonymkode: e0ad8...58e

[AnonymBruker]

Søstra mi var kraftig suicidal lenge, den ene gangen overlevde hun ved at noen tilfeldig fannt henne men som oftest gav hun beskjed. 

Etter en tid ble jeg og kald, i starten viste jeg omsorg besøkte på sykehuset, gråt osv. Etter hvert blei jeg bare tom og det gikk så langt at jeg ønsket at hun skulle få lov å bli ferdig og få lov til å dø. Jeg kan skamme meg over de tankene nå, samtidig som jeg tenker det er naturlig at de kom. Det er enormt slitsomt å være redd for at en du er glad i skal dø når som helst, og vår kropp MÅ til slutt gå i forsvar og bli kald. Jeg tenkte at om hun så inderlig ønsket å dø kunne hun få lov til det, uten å trekke det ut slik st vi rundt måtte leve med den frykten. Jeg var sikker på at hun kom til  fullføre en dag og hadde innstillt med på det og ville egentlig bare at det skulle bli ferdig.... Jeg slo meg til ro mes at det ikke var mitt ansvar og ikke noe jeg kunne gjøre. 

Forteller bare dette fordi jeg vil at du skal vite at reaksjonen din ikke er unormal 

Anonymkode: 4e8fb...061

[Gjest Mango_Papaya]

På 24.5.2018 den 10.16, AnonymBruker skrev:

Søstra mi var kraftig suicidal lenge, den ene gangen overlevde hun ved at noen tilfeldig fannt henne men som oftest gav hun beskjed. 

Etter en tid ble jeg og kald, i starten viste jeg omsorg besøkte på sykehuset, gråt osv. Etter hvert blei jeg bare tom og det gikk så langt at jeg ønsket at hun skulle få lov å bli ferdig og få lov til å dø. Jeg kan skamme meg over de tankene nå, samtidig som jeg tenker det er naturlig at de kom. Det er enormt slitsomt å være redd for at en du er glad i skal dø når som helst, og vår kropp MÅ til slutt gå i forsvar og bli kald. Jeg tenkte at om hun så inderlig ønsket å dø kunne hun få lov til det, uten å trekke det ut slik st vi rundt måtte leve med den frykten. Jeg var sikker på at hun kom til  fullføre en dag og hadde innstillt med på det og ville egentlig bare at det skulle bli ferdig.... Jeg slo meg til ro mes at det ikke var mitt ansvar og ikke noe jeg kunne gjøre. 

Forteller bare dette fordi jeg vil at du skal vite at reaksjonen din ikke er unormal 

Anonymkode: 4e8fb...061

Betyr dette at de ikke egentlig vil dø? Hvis de ville tatt livet sitt så hadde de vel bare gjort det uten å lage så mye styr rundt det? Synes det er interessant hvordan de suicidale traumatiserte de rundt seg, at ikke det i seg selv hindrer dem i å prøve. En ting er å fullføre, men når man gjentatte ganger prøver, og ser pårørendes reaksjon...også gjør det igjen og igjen. Jeg stusser over dette og hvilken drivkraft som ligger bak ønsket om å dø. Mange sier det er en egoistisk handling, på en måte ja, siden man vet hvor mye familie og nære venner vil lide. På en annen måte nei, siden livet er for vanskelig å leve, man gjør ende på selvet, ens eget liv. Det er jo ikke en god handling mot en selv, men en ødeleggende. Trist er det iallefal.

Endret 25. mai 2018 av Mango_Papaya

[AnonymBruker]

Har vel egentlig vært suicidal selv, eller tanken har vært der. Jeg har planlagt, men ikke fullført noen forsøk så vet ikke helt om det egentlig teller, men vil likevel si at det er ikke nødvendigvis døden som er målet. I øyeblikket tenker man ofte at de pårørende vil komme over det og at du sparer dem masse bryderi i det lange løpet. Man ser ikke at andre faktisk kan bry seg om dem. Det å ta livet sitt kan ofte være mere som et sterkt ønske om å endre på tilværelsen, og som regel er det ting som tilsynelatende ikke kan endres på. 

(Det er ikke en trigger for meg, så kan fint snakke om det. Vi har ofte spøkt om det.. vi har litt mørk sans for humor begge to)

Men jeg takker AB 061, det er fint å høre at det ikke er unormalt. Håper alt går bedre med søsteren din nå.

-TS

Anonymkode: 73e12...616