Mamma og pappa - fuck dere

[Gjest Jegskulleønskeat]

På 17.5.2018 den 20.53, AnonymBruker skrev:

Senskader vil svært mange få og det er selvsagt ufrivillig men det man kan velge selv, er å ikke gå rundt å være bitter på sine foreldre livet ut. Bitterhet vil bare være en ekstrabelastning for en selv.

Anonymkode: a7038...449

Alt er ikke et valg. 

Endret 1. desember 2018 av Jegskulleønskeat

[AnonymBruker]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du har et valg som består av å kjempe eller gi opp. Men du velger ikke sykdom. 

Et barn som har en alkoholisert mor kan bli født med føtalt alkohol syndrom. Har barnet VALGT det? Kan barnet velge BORT diagnosen sin som voksen ..? 

Nei.

Det finnes MASSE psykosomatiske lidelser (alvorlig og kronisk depresjon, PTSD, suicidal adferd, schizofreni, bipolar, misbruk av rus/alkohol, tvangstanker- som ingen har VALGT. 

Det er lett å si at psykosomatiske lidelser er mindre alvorlig eller enklere å «velge bort» enn fysiske, fordi man SER jo et brukket ben og forstår at vedkommende ikke kan «velge seg frisk» men man SER ikke et brukket sinn, eller en brukken sjel. Og da er det jævlig lett å sitte på sin høye hest og fortelle at «man kan da bare velge å ha det bra»

Opplys degselv, og tenk deg om før du dømmer andre! 

Anonymkode: ea059...067

En velger om man vil åpne flasken eller ikke

Anonymkode: 52433...664

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

En velger om man vil åpne flasken eller ikke

Anonymkode: 52433...664

Ja, men avhengigheten er der uavhengig om man åpner den eller ei, på dager, uker eller måneder. (Eller år).

Anonymkode: e4db5...537

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

En velger om man vil åpne flasken eller ikke

Anonymkode: 52433...664

Mange som utvikler alvorlig alkoholisme har begynt å drikke allerede som barn/tenåring. Så ja, da valgte de å åpne flaska men mest sannsynlig uten å forstå konsekvensen. OG: de aller fleste av oss åpner da en flaske med alkohol før eller siden i livet. Alkoholisme utvikles ofte over tid, og når man er på det stadiet at man er avhengig så drikke rman fordi kroppen blir dårlig uten alkohol. En alkoholiker kan faktisk dø av å brått slutte å drikke, så alvorlig er alkoholisme og så stor påvirkning har det over kroppen din.

Men nå begynner arumnentene dine å bli tynnere og tynnere her. Kanskje du også er enig i at ikke alle kan «velge seg» til et rosenrødt liv uten psykiske lidelser, bitterhet eller traumer?

Jeg anbefaler deg å ta deg en tur innom en DPS, eller en avdeling for de som sliter med alvorlig angst og depresjon. For enkelte av dem så er den store daglige kampen å velge å leve. De kjemper langt mer enn hva jeg gjør iløpet av en hverdag, og de har kanskje utad «oppnådd» langt mindre, da de ikke har arbeid, familie, og kanskje sliter med misbruk.

Men etter x-antall overdoser, selvmordsforsøk, liv i rus, så velger de å forsøke å leve. De vet at de ikke nødvendigvis velger å leve et liv med mye lykke, fordi de har allerede levd i titalls år med alvorlig depresjon. De vet at de ikke nødvendigvis velger å leve et rusfritt liv, fordi de har blitt avhengig av ulike preparater for å holde lidelsene sine i sjakk. Men de velger å leve. Til tross for sykdom. Bitterhet, og en alt for stor og tung ryggsekk. Dag for dag så velger de å leve. Og det fortjener de faen meg respekt for!

Anonymkode: ea059...067

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Som voksen er man ansvarlig for sitt eget liv. En kan velge å være bitter og full av hat resten av livet, eller en kan velge å legge vonde hendelser tilside og ha et godt liv

Anonymkode: 52433...664

Ja jøss! Man kan velge å ignorere skader man har fått av omsorgssvikt..

Anonymkode: a9a5a...113

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Som voksen er man ansvarlig for sitt eget liv. En kan velge å være bitter og full av hat resten av livet, eller en kan velge å legge vonde hendelser tilside og ha et godt liv

Anonymkode: 52433...664

Virkelig ? Hvor mye empati og innsikt har du egentlig? Så du mener at de som har hatt det verst som rusmisbrukere osv og blitt voldtatt som barn bare skal velge det bort da eller ??? Hva slags verden lever du i egentlig og har hjernen din fått utviklet seg med alderen din ? Du trenger ikke å si at man har ansvar for eget liv fordi det er det flere millioner mennesker som har sagt før deg og alle med hjernekapasitet vet det... men det er ikke barebare og ting er ikke så svart hvitt som du tror. Du skjønner det at når man blir påført et traume så gjør det skader og skader trenger tid og behandling på å heles. Og ikke over natten hvis du tror det. Det handler om å se sammenhenger og ikke være så trangsynt. Det er noe du trenger å lære. Og det er mange rusmisbrukere osv som ikke får hjelp nok, er køer til behandling og mange tar livet sitt før de får behandling... blir så oppgitt over sånne som deg som kritiserer de som er lengst nede og har det best selv og klager over filleting og mener at de med ekte problemer bare er teite og svake og bare skal ta seg sammen. Vis mer empati du så kanskje det er hjelpen som skal til for å dra de opp. Sliter selv og har søkt hjelp og kjenner det NÅ at når jeg er helt på bunn så hjelper det uhyre mye med empati og kjærlighet, men får det motsatte og blir sparka og spyttet på, noe som bare gjør at såret mitt vokser og vokser og klarer snart ikke å leve lenger eller gjøre noen ting.

Anonymkode: 69707...028

[AnonymBruker]

20 minutter siden, Jegskulleønskeat skrev:

Alt er ikke et valg. Har virkelig prøvd  å ikke være bitter, men jeg har grunn til å føle meg sviktet, forsømt og forlatt. Nå har jeg ikke kontakt med de biologiske på grunn av frykt og fordi mi biologiske mor har gått rundt i konstant psykose de siste 12 årene. Det går ikke an å snakke med henne. Svarene blir kun om jeg er sønn av Gud eller Abraham. Og ja, jeg er redd, sint, skuffet og bitter. Jeg prøver å tilgi, men når de ikke innser egne feil og durer på (vil starte en sak i barnevernet for å få me "hjem" når jeg har sett dem en gang på 13 år) så mister jeg all respekt. Med god grunn. Jeg har faktisk ikke mot til å treffe dem enda. Jeg er panisk redd. Og det er fordi de har gjort meg ting som et barn aldri burde ha opplevd. 

Du har din fulle rett til å være bitter! Men jeg håper for din del at du kan legge ting bak deg etterhvert ❤️ 

Anonymkode: a9a5a...113

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Er det mamma og pappa som har ansvaret for mye av traumene dine i dag? Eller som har fått deg til å bli den usikre, mindre «bra» utgaven av deg selv nettopp fordi du ikke fikk alle toolsa til å bli den beste utgaven av nettopp deg?

Er det mamma og pappa som kan få hodet ditt til å eksplodere av sinne og sorg innvendig fordi nettopp de som skulle guide deg gjennom livet - livet som allerede er vanskelig nok til tider - faktisk var med på å gjøre livet ditt hardere?

Anonymkode: e372e...6c0

Mannen min blir påfallende lett sint og sur, når vi er sammen med hans foreldre. Det tok meg noen år å skjønne hvorfor det har blitt slik og hvordan det skjer at mannen er den som fremstår som utakknemlig, sur og vrang.

Jeg skjønte også hvorfor min flotte mann, er svært sjenert og ofte prøver å gjemme seg litt bort, når det gjelder folk han ikke kjenner.

Mannen har ressurssterke foreldre som har stått på pinne for ham og hans søster, samtidig har de gjennom hele barndommen hans kommet med kommentarer på at det måtte være noe galt med ham, hver gang han opponerte, de lot ham ikke få finne sin vei i livet på egenhånd og ble skikkelig skuffet da han hoppet av livsløpet de hadde lagt for ham. Foreldrene har hatt mål for barna si e, samtidig som de har gjort dem hjelpeløse ved å ikke la dem klare seg selv. Søsteren er familiens "englebarn".

Mannen har slitt med angst og depresjoner. De nedvurderer jobben hans og anser den tydelig ikke for å være en ordentlig jobb selv om han er anerkjent, rundt om i landet på området.

Når mannen kom meg hjem på besøk, er han forberedt på at kommentarer skal begynne å komme, så kommer moren hans med små stikk til ham. Etterhvert får hun svar på tiltale, eventuelt så sier faren noe som mannen har ventet på og så blir det ufred i heimen og de rotter de seg sammen mot ham, selv om det egentlig ikke er han som har begynt.så kommer kommentarene om at han er slem og umulig.

De er et studie i seg selv.

Tror det er mest moren som driver med intrigene, får med deg datter og så blir faren med. Siste jeg så dem reagerte mannen på at besteforeldre ikke fordelte oppmerksomhet på barnebarn rettferdig og de benektet det, fordi de ikke ser hva de driver med. Det endte med at mor, far og søster, skjelte oss ut ( søsteren sippet) for at ikke vi gjorde det hennes barn ønsket mest, på vår datters bursdag, noe de ymtet om tidligere på dagen, og sa at vi var late som pleier å sette oss med kaffekoppen og la bestefaren se etter barna som leker.

Vi er på besøk, litt mindre enn en gang pr måned. ( Vi er muligens litt dumme, men de sier at barnebarna betyr alt for dem og siden vi bare spør etter barnepass en gang i året, tenkte vi at det kunne være hyggelig for yngste og eldste generasjon.) Søsteren og hennes mann bor i samme hus, der er de med på kveldsstell hver dag og passer dem daglig.

La oss si det sånn, at vi tar ikke mot mer hjelp fra dem, fordi det blir brukt mot oss i neste øyeblikk, akkurat som mannen har hatt det i hele oppveksten, De spanderer masse flott og så bruker det det som middel, når man sier dem i mot." Huff så slem og utakknemlig du er og så vi som gjør alt for deg! "

 

Jeg er min mor evig takknemlig for at jeg har fått gjøre ting selv og at jeg har blitt satt pris for som den jeg er. Har etterhvert innsett at den gode selvfølelsen hun har dyrket frem i meg, har gjort at jeg har stått ut mobbing og noen vanskelige livshendelser, uten at jeg har begynt å se ned på meg selv. 

Anonymkode: 99a78...9ad

[Gjest Jegskulleønskeat]

På 17.5.2018 den 21.43, AnonymBruker skrev:

Du har din fulle rett til å være bitter! Men jeg håper for din del at du kan legge ting bak deg etterhvert ❤️ 

Anonymkode: a9a5a...113

Ja. 

Endret 1. desember 2018 av Jegskulleønskeat

[Hactar]

Man har som voksen ansvar for eget liv, den er grei. Noen klarer seg godt mot alle odds, og har kanskje sterkere psyke enn de fleste. Og andre som utsettes for det samme, klarer seg mindre godt eller bortimot ikke i det hele tatt. Så langt er jeg med.

Men så er påstanden at den som ikke klarer seg dyrker offerrollen, velter seg i bitterhet og velger å lide, mens det like godt kan være at man da kanskje ikke hadde så sterk psyke og derfor var mer utsatt for å bli alvorlig skadet av en uheldig oppvekst. Man kan fint legge ned en heroisk innsats i egen fungering, selv om man også plasserer ansvaret der det hører hjemme.

Det hjelper ikke en person med PTSD å tenke at hun har skyld i sine egne problemer, for nå er hun voksen og alle etterreaksjonene av for eksempel incesten er det bare å velge bort. Gjør hun ikke det, har hun seg selv å takke, for det skjer tross alt ikke lenger og hun er trygg nå.

Men kroppen hennes vet ikke at hun er trygg, og hjernen kan fortsatt reagere sterkt på alle inntrykk som den tidligere har erfart ble etterfulgt av skade. Og så må den rasjonelle delen av hjernen prøve å holde kontakt med dagens virkelighet.

Men å lære seg å overstyre vill panikk og fluktmekanismer er ikke for alle gjort uten riktig hjelp over lang tid med mye ekstra belastning og trigging av reaksjoner underveis. Da må det være lov å si at dette er (for eksempel) min far sin skyld. Jeg må jobbe for å få et best mulig liv, men det er ikke min skyld at jeg må bruke tid på å bearbeide dette. En ting mindre å føle skam over.

Å ha en hjerne som ikke ved egen hjelp klarer å avlære mestringsstrategier som i barndommen var nødvendig for å kunne fungere, er ikke en karakterbrist, selv om de samme mestringsstrategiene er hemmende i voksen alder da situasjonen er en annen. Å ha "svak psyke" eller hva man skal kalle det, er ikke mer et valg enn å ha svake knokler i form av osteoporose.

[AnonymBruker]

5 minutter siden, Hactar skrev:

Man har som voksen ansvar for eget liv, den er grei. Noen klarer seg godt mot alle odds, og har kanskje sterkere psyke enn de fleste. Og andre som utsettes for det samme, klarer seg mindre godt eller bortimot ikke i det hele tatt. Så langt er jeg med.

Men så er påstanden at den som ikke klarer seg dyrker offerrollen, velter seg i bitterhet og velger å lide, mens det like godt kan være at man da kanskje ikke hadde så sterk psyke og derfor var mer utsatt for å bli alvorlig skadet av en uheldig oppvekst. Man kan fint legge ned en heroisk innsats i egen fungering, selv om man også plasserer ansvaret der det hører hjemme.

Det hjelper ikke en person med PTSD å tenke at hun har skyld i sine egne problemer, for nå er hun voksen og alle etterreaksjonene av for eksempel incesten er det bare å velge bort. Gjør hun ikke det, har hun seg selv å takke, for det skjer tross alt ikke lenger og hun er trygg nå.

Men kroppen hennes vet ikke at hun er trygg, og hjernen kan fortsatt reagere sterkt på alle inntrykk som den tidligere har erfart ble etterfulgt av skade. Og så må den rasjonelle delen av hjernen prøve å holde kontakt med dagens virkelighet.

Men å lære seg å overstyre vill panikk og fluktmekanismer er ikke for alle gjort uten riktig hjelp over lang tid med mye ekstra belastning og trigging av reaksjoner underveis. Da må det være lov å si at dette er (for eksempel) min far sin skyld. Jeg må jobbe for å få et best mulig liv, men det er ikke min skyld at jeg må bruke tid på å bearbeide dette. En ting mindre å føle skam over.

Å ha en hjerne som ikke ved egen hjelp klarer å avlære mestringsstrategier som i barndommen var nødvendig for å kunne fungere, er ikke en karakterbrist, selv om de samme mestringsstrategiene er hemmende i voksen alder da situasjonen er en annen. Å ha "svak psyke" eller hva man skal kalle det, er ikke mer et valg enn å ha svake knokler i form av osteoporose.

Det beste innlegget i hele tråden. Takk. 

Anonymkode: aed5c...ad0

[AnonymBruker]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Virkelig ? Hvor mye empati og innsikt har du egentlig? Så du mener at de som har hatt det verst som rusmisbrukere osv og blitt voldtatt som barn bare skal velge det bort da eller ??? Hva slags verden lever du i egentlig og har hjernen din fått utviklet seg med alderen din ? Du trenger ikke å si at man har ansvar for eget liv fordi det er det flere millioner mennesker som har sagt før deg og alle med hjernekapasitet vet det... men det er ikke barebare og ting er ikke så svart hvitt som du tror. Du skjønner det at når man blir påført et traume så gjør det skader og skader trenger tid og behandling på å heles. Og ikke over natten hvis du tror det. Det handler om å se sammenhenger og ikke være så trangsynt. Det er noe du trenger å lære. Og det er mange rusmisbrukere osv som ikke får hjelp nok, er køer til behandling og mange tar livet sitt før de får behandling... blir så oppgitt over sånne som deg som kritiserer de som er lengst nede og har det best selv og klager over filleting og mener at de med ekte problemer bare er teite og svake og bare skal ta seg sammen. Vis mer empati du så kanskje det er hjelpen som skal til for å dra de opp. Sliter selv og har søkt hjelp og kjenner det NÅ at når jeg er helt på bunn så hjelper det uhyre mye med empati og kjærlighet, men får det motsatte og blir sparka og spyttet på, noe som bare gjør at såret mitt vokser og vokser og klarer snart ikke å leve lenger eller gjøre noen ting.

Anonymkode: 69707...028

Noen av oss klarer faktisk å komme seg videre i livet, istedenfor å leve for bitterhet å hat, men hvis en velger hat og bitterhet, får man leve resten av livet med dette.

Jeg har også blitt utsatt for incest av en alkoholisert far, men livet er for viktig til at dette skal prege livet mitt

Anonymkode: 52433...664

[AnonymBruker]

51 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er flott at hun klarte det. Likevel så er det mange som ikke klarer det. Av ulike årsaker. Da trenger de ikke få tredd nedover hodet at de «kan da bare velge å gjøre noe annet». Det er en massiv forenkling av virkeligheten. Og det er hva du gjør gjennom hele tråden her: du forenkler og bagatelliserer. 

Og: jeg ser du svarer til andre at man ikke skal være bitter.

de færreste VELGER å være bitter. De færreste ønsker å være det. Min erfaring er også at de fleste som utsettes for grove overgrep som barn faktisk er ekstremt tilgivende. Også i voksen alder. Det er mange husholdninger hvor voldtektsoffer sitter i samme kaffeselskap med voldtektsutøver, fordi vedlommende har tilgitt, og ønsker ikke skape belastning eller byrde for sin far, onkel, bror eller mor. Også i Alvdal saken hvor SAMTLIGE barn var seksuelt misbrukt (også av mor) og «gitt bort» som sexleketøy til naboer, av mor, så hadde barna omsorg for henne. Den ene datteren ønsket ikke vitne i retten om mor var der, fordi mor kunne bare SE på datteren, og det var nok til at hun ville valgt å tie.

Så slutt å bagatelliser. Slutt å klandre offeret!! Fordi det er faktisk det du gjør, når du sier at barn utsatt for grov mishandling «bare kan velge» å leve et rosenrødt liv. 

Anonymkode: ea059...067

Nettopp. De jeg har opplevd med en massiv bitterhet pga barndom er gjerne de som har opplevd minst. Mennesker som har opplevd ekstreme traumer er som regel ikke bitre, det de har opplevd har gått langt forbi følelsen, bitterhet. Uansett er det viktig å ikke forbli i en offerrolle over veldig lang tid, det er et godt råd til oss alle. Jeg har selv opplevd ekstremt mye negativt i min barndom, men bitterhet eller offerrollen vil jeg ikke ha inn i mitt liv, rett og slett fordi det vil være ødeleggende for meg selv, ..og på lenge sikt mine venner.

Anonymkode: a7038...449

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Hactar skrev:

Man har som voksen ansvar for eget liv, den er grei. Noen klarer seg godt mot alle odds, og har kanskje sterkere psyke enn de fleste. Og andre som utsettes for det samme, klarer seg mindre godt eller bortimot ikke i det hele tatt. Så langt er jeg med.

Men så er påstanden at den som ikke klarer seg dyrker offerrollen, velter seg i bitterhet og velger å lide, mens det like godt kan være at man da kanskje ikke hadde så sterk psyke og derfor var mer utsatt for å bli alvorlig skadet av en uheldig oppvekst. Man kan fint legge ned en heroisk innsats i egen fungering, selv om man også plasserer ansvaret der det hører hjemme.

Det hjelper ikke en person med PTSD å tenke at hun har skyld i sine egne problemer, for nå er hun voksen og alle etterreaksjonene av for eksempel incesten er det bare å velge bort. Gjør hun ikke det, har hun seg selv å takke, for det skjer tross alt ikke lenger og hun er trygg nå.

Men kroppen hennes vet ikke at hun er trygg, og hjernen kan fortsatt reagere sterkt på alle inntrykk som den tidligere har erfart ble etterfulgt av skade. Og så må den rasjonelle delen av hjernen prøve å holde kontakt med dagens virkelighet.

Men å lære seg å overstyre vill panikk og fluktmekanismer er ikke for alle gjort uten riktig hjelp over lang tid med mye ekstra belastning og trigging av reaksjoner underveis. Da må det være lov å si at dette er (for eksempel) min far sin skyld. Jeg må jobbe for å få et best mulig liv, men det er ikke min skyld at jeg må bruke tid på å bearbeide dette. En ting mindre å føle skam over.

Å ha en hjerne som ikke ved egen hjelp klarer å avlære mestringsstrategier som i barndommen var nødvendig for å kunne fungere, er ikke en karakterbrist, selv om de samme mestringsstrategiene er hemmende i voksen alder da situasjonen er en annen. Å ha "svak psyke" eller hva man skal kalle det, er ikke mer et valg enn å ha svake knokler i form av osteoporose.

Jeg er så veldig enig enig i absolutt alt du sier her! Samtidig liker jeg ikke begrepet «svak og sterk psyke», fordi det gir inntrykk av at de som kanskje bukker under er «svak». Det synes jeg blir feil. Mange mennesker som har gjort ting de fleste bare kan drømme om (Stå på en scene foran titusenvis av mennesker, kjempet mot urett, vært pionerer og levd veldig uforutsigbare liv) - har begått selvmord. Det skyldes nok ikke en «svak psyke», men flere faktorer, blant annet lidelser de fleste av oss ikke er istand til å forstå hvordan det er å leve med (eksempelvis kronisk depresjon)

- En annen ting jeg ønsker å påpeke, er at de som «klarer seg» kan også ha en eller annen ting som de som «ikke klarer seg», - ikke har. Det kan være den ENE støttepersonen som var der på rett tid til rett sted. En lege som lyttet og tok riktig avgjørelse, en venn som ga bekreftelse når alt annet var som mørkest, en nabo, som ga en klem, når man følte seg som mest ensom. Disse små dryppene av positivitet og håp, kan være vanskelig å se i et «hav» av elendighet, men det kan også være de små lyskasterne som bidro til at noen orket å gå den lange vegen ut av tunge og mørke tider. Og andre: de fikk ikke disse lysglimtene av håp. De fikk kanskje den legen som mente at «nå er du voksen og må klare deg selv» eller den vennen som mente at «du kan ikke være bitter for alltid, jeg orker ikke støtte deg mer». Osv. Det kan være de små marginene, som til syvende og sist bidrar til å dytte noen i den ene eller andre retningen. 

 

Anonymkode: ea059...067

[AnonymBruker]

Neimen stjerne i boka til alle dere som er så fantastiske at dere ikke er formet av hva som skjedde i barndommen!

Barn blir formet av sine foreldre. Spesielt når man har manipulerende foreldre som får deg til å tvile på din egen virkelighetsoppfatning, hva som er rett og galt, hva som er "normal" omgang?

Ja man kan velge å ikke være bitter, og så? Hva med alle ettervirkningene? Plutselig fikser tankemønsteret seg magisk?

Gi dere.

Anonymkode: 9d120...5de

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Neimen stjerne i boka til alle dere som er så fantastiske at dere ikke er formet av hva som skjedde i barndommen!

Barn blir formet av sine foreldre. Spesielt når man har manipulerende foreldre som får deg til å tvile på din egen virkelighetsoppfatning, hva som er rett og galt, hva som er "normal" omgang?

Ja man kan velge å ikke være bitter, og så? Hva med alle ettervirkningene? Plutselig fikser tankemønsteret seg magisk?

Gi dere.

Anonymkode: 9d120...5de

Ikke alle som har opplevd traumer, har et negativt tankemønster

Anonymkode: 52433...664

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker said:

Nettopp. De jeg har opplevd med en massiv bitterhet pga barndom er gjerne de som har opplevd minst. Mennesker som har opplevd ekstreme traumer er som regel ikke bitre, det de har opplevd har gått langt forbi følelsen, bitterhet. Uansett er det viktig å ikke forbli i en offerrolle over veldig lang tid, det er et godt råd til oss alle. Jeg har selv opplevd ekstremt mye negativt i min barndom, men bitterhet eller offerrollen vil jeg ikke ha inn i mitt liv, rett og slett fordi det vil være ødeleggende for meg selv, ..og på lenge sikt mine venner.

Anonymkode: a7038...449

Du, det er ikke en konkurranse om hvem som har opplevd mest fælt.

Slike som deg er med på å gjøre det enda vanskelige for de som har opplevd psykisk mishandling. Da vi ikke ble slått eller seksuelt misbrukt, så vi har ikke opplevd det verste ikkesant? Bare å komme seg over det det!

Fryktelig svart/hvitt tenkning.

Anonymkode: 9d120...5de

[AnonymBruker]

EN god og klok psykolog sa til meg for mange år siden: «Din oppvekst er ikke din skyld, men det er ditt ansvar å gjøre resten av livet ditt slik du ønsker å ha det»

Det har jeg levd etter siden. 

Anonymkode: e2fd2...7ac

[RoH]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Som voksen er man ansvarlig for sitt eget liv. En kan velge å være bitter og full av hat resten av livet, eller en kan velge å legge vonde hendelser tilside og ha et godt liv

Anonymkode: 52433...664

Nei det er faktisk svært begrenset hva vi kan endre. De viktigste årene i livet til et mennesker er de første, deretter reduseres evnen til og prege, egen fri vilje er faktisk begrenset, selv om flertallet går rundt og tror de tenker selv. 

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Neimen stjerne i boka til alle dere som er så fantastiske at dere ikke er formet av hva som skjedde i barndommen!

Barn blir formet av sine foreldre. Spesielt når man har manipulerende foreldre som får deg til å tvile på din egen virkelighetsoppfatning, hva som er rett og galt, hva som er "normal" omgang?

Ja man kan velge å ikke være bitter, og så? Hva med alle ettervirkningene? Plutselig fikser tankemønsteret seg magisk?

Gi dere.

Anonymkode: 9d120...5de

Har du aldri opplevd mennesker som aldri blir ferdig med å snakke om barndom, hver eneste sjanse bruker de til å fortelle at de har hatt det den mest forferdelige barndommen av alle? På det 15-året med stadig drypp om barndom som årsak til all elendighet i disse sine liv så begynner venninner å gå lei, for de har også sitt å slite med, men det får de aldri nevnt, for " det evige offer" tar all plass. MEN samtidig har jeg aldri møtt et menneske med ekstreme traumer bak seg som har oppført seg slik, det jeg har opplevd med disse menneskene er at de helst vil fortelle minst mulig om barndommen, ved å snakke om den blir den altfor virkelig, og de risikerer å falle helt sammen mentalt.

Anonymkode: a7038...449