Hun vil ta over morsrollen min

[Atea]

41 minutter siden, ViljaH said:

Det kan hende hun er en ufrivillig barnløs kvinne som craver et barn så sterkt at hun ikke helt klarer å kontrollere seg eller se klart sin egen rollei dette. At det startet med å hjelpe deg for å være grei, og så spant det ivei litt ukontrollert og gikk etterhvert alt for langt. Idag er hun en kvinne som sterkt savner "sitt" barn, leter og følger etter kjærlighetssyk og tussete. Morsfølelse er sterke saker. 

Kan du prøve å få en utenforstående tredjeperson å snakke med henne og mannen, få dem til å se sin rolle objektivt, at avstand har blitt nødvendig pga måten de har oppført seg på og forgiftet heller enn støttet forholdet mellom mor og barn. Og om de skal ha noe sjans til å kunne ha noe kontakt med barnet i fremtiden, så må de snu helt rundt, akseptere at barnet hører til hos mor, og støtte opp om det. Håndtere barnesavnet på annet vis. Se sine egne feil i dette, for å kunne endre seg. Det tror jeg er bedre måte for å få dem til å slutte hva de driver med nå.

Hva med konfliktrådet hos politiet? 

Er enig med deg, men vet ikke om jeg fikk med meg alt i Hi, var vanskelig å lese uten avsnitt. 

Noe av det jeg reagerte på var at det ikke virket som om gudmor støttet og var tilstede når TS mor var alvorlig syk og lå for døden. TS var atten år og måtte klare alt alene? Når så mor er død kommer gudmor og er støttende, kanskje med et håp om å få overta omsorgen. Vitner om dårlig håndtering av situasjonen fra hennes side. TS var atten og overlot ansvaret for barnet til henne i tre år?

Jeg ville også prøvd å følge ditt råd, men ikke latt barnet være alene med henne. Da hadde jeg heller blitt med selv, cafebesøk, en tur i parken for eksempel. Det ville jeg gjort så barnet fikk en fin opplevelse, ikke for å tekkes gudmor. Jeg hadde klart å forholde meg høflig og prate om dagligdagse ting, forutsatt at gudmor innså sin egen rolle. Mulig hun har skjemt bort barnet fordi hun innerst inne har visst at moren kom på banen igjen. At et småbarn kaller sin mor dum, lat eller andre ord, kan like gjerne være plukket opp i barnehagen. 

Jeg kjenner til damer som styrer for mye, som om de eier både voksne barn, barnebarn og mennene sine. De er sjefete og det virker som de aldri vil at barna helt skal forlate redet, men har også gode sider. En av disse damene var barnløs og adopterte barn, og er kanskje den "verste" selv om hun kanskje gjør alt i god mening.  

[Kattugla]

Jeg tipper at denne kvinnen hadde eller fikk etter hvert den baktanken at ts ville på sikt sikkert bare "gi" henne barnet.

Sannsynligvis overbeviste hun seg selv også om at barnet hadde det uansett så mye bedre hos to voksne og godt etablerte mennesker som henne selv og mannen og lukket øynene helt for at barnet faktisk hadde en mor. Og at hun sliter nå med å akseptere at hun ikke får viljen sin, slik hun tidligere har fått, bare hun maste nok. 

Det er uansett ikke normal atferd og det er soleklart at hun har utnyttet og manipulert ts når hun var veldig ung og i en svært sårbar situasjon. Som er egentlig synd, for det høres ikke ut som ts har så stor familie og hvis gudmoren  hadde vært en normal dame som kjente sine grenser og ikke forsøkte å vende barnet mot sin mor, kunne hun kanskje fått enslags bestemorrolle for barnet, noe som kunne gavnet alle. 

Jeg tror kanskje jeg ville vurdert å flytte hvis hun ikke gir seg. Slik du beskriver det, tror jeg ikke hun har selvinnsikt nok til å forstå hvor feil hun har handlet ift deg og barnet og det er ganske ubehagelig å ha dette hengende over seg i lengden. Men på den annen side blir barnet stadig mer modent og i stand til å gjennomskue en kvelende og klengete dame som snakker dritt om mamma...

[AnonymBruker]

9 timer siden, Fru Uperfekt skrev:

Om du har mulighet så flytt vekk fra området

Jeg har vært på visninger i snart ett år, jeg skal til og med på visning i dag. Det er håpløst, men jeg har ikke gitt opp enda. Vanskelig å få leilighet som en alenemor med lav inntekt.

Anonymkode: c9742...be7

[Gjest GoldenLioness]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Først vil jeg si at jeg synes du har vært utrolig sterk ts. Du har virkelig gått igjennom mye. Og jeg forstår at du som var så ung havnet der du gjorde i forhold til gudmoren, og jeg føler virkelig med deg.

Men så prøver jeg å ta et skritt tilbake og kan jo også forstå henne også. Hun har jo helt klart knyttet seg til barnet ditt når hun hadde ham så mye, og jeg kan forstå at dette må være vondt for henne også. Og det er jo ikke rart at hun ønsker å se barnet. Jeg synes det er rart at de andre som har svart her ikke ser det.
Hun har muligens opptrådt feil her, men hun har vel ikke gjort det for å være dum mot ts eller barnet. Hun hjalp jo ts i en veldig vanskelig tid, både henne og barnet. 
Jeg tror for å være ærlig ikke dette var fordi hun prøvde å ta i fra ts barnet, jeg får mer inntrykk av at hun ikke helt vet å sette grenser for seg selv, eller ser grensene til ts i form at ts faktisk er mor til barnet.

Men klarer dere virkelig ikke å se hvor vondt det må være for gudmor å bli kuttet helt ut av livet til et barn du var som en mor for i flere år?
Hun sliter nok med å slippe taket.

Til tross for dette, jeg forstår også veldig godt deg ts, det må være vondt å føle at noen prøver å ta over rollen din som mor. Men jeg tror ikke der er slik. Men hva vet vel jeg, jeg kjenner hverken deg eller henne.

Men kan dere ikke få snakket ut om dette? Komme til en avtale du kan leve med. Jeg føler det var mye det som ble feil her, at dere hadde for uklare avtaler når barnet ditt og gudmor skulle ha samvær.
Det behøver jo ikke være ofte, men at de treffes en gang i blant og at denne må følges. Ikke noen telefoner og mas i mellom disse treffene, men helt klare regler.

Hun har jo tross alt vært der for dere begge i en veldig vanskelig situasjon, hun fortjener vel kred for det?
 

Anonymkode: a78d0...2b8

Og Ts hadde aldri kuttet kontakten med henne om hun ikke med overlegg snakket dritt om henne til sitt eget barn og sabotere forholdet mellom mor og barn. Denne damen er eiesyk og vil ha Ts ut av bildet slik at hun kan leve ut mammadrømmen sin, selv på bekostning av at barnet vil miste kontakt med si egen mor. 

Ts prøvde å gi henne en mulighet til å være en del av barnets liv, men hun ville ha barnet for seg selv. Ikke faen om jeg hadde latt en kvinne som prøver å sverte meg som mor få ha samvær med barnet mitt.

[AnonymBruker]

Jeg må bare takke alle sammen for støtten, jeg svarer etterhvert hver og en av dere. Var ikke klar over at jeg skulle få så mange gode råd og kommentarer. Jeg har prøvd mange av rådene deres tidligere. Skriver om dette senere i kveld. Også vil jeg bare nevne, at jeg føler med henne, det må være utrolig trist for henne. Men det er mitt barn, og det var hun full klar over. Jeg ga aldri fra meg ansvaret 100% I mine øyne har hun blitt syk, eiesyk. Dette gikk for langt, jeg innrømmer at dette er delvis min feil. Men jeg viste ikke bedre, jeg var under en sorgsprosess og ville heller ha henne i bildet enn selve barnevernet. Det var der jeg tok feil. Barnevernet hadde vært gull verdt i det tidspunktet, eller kanskje ikke..men, ting ble som det ble. Svarer dere senere i dag.

Anonymkode: c9742...be7

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg ser det ikke slik. Hun har utnyttet en ung mor som var i krise. Hun har prøvd å støte gutten bort fra moren.  Hun har lært gutten å bli tillært hjelpeløs. Dette er psykisk mishandling av et barn. Så selv om hun var den biologiske moren er hun ikke skikket til å være mor mener jeg. Da gjorde ts riktig å tok tilbake kontrollen. Ja gudmoren har det nok forferdelig vondt men det gjør ikke det ikke rett å stalke et barn og moren og det unnskylder på ingen måte det som er blitt gjort mot barn og mor her. Det ekteparet der virker fullstendig blottet for et etisk og moralsk kompass. 

Ts. Stå på ditt og få  besøksforbud. Ikke bry deg om hva de sier på sentralbordet. Loggfør alle hendelser. Be skole, venner, nettverk om å ikke gi noen opplysninher om dere til dem. Få hjelp fra barnevern, familiekontor, psykolog. Det beste hadde vært å flytte langt vekk men ikke alltid like lett.  

Anonymkode: b4dea...e38

Det kan godt hende du har rett, men jeg leste det som om gudmor faktisk hadde vært der for ts og barnet når hun trengte støtte og hjelp tidligere, men at det senere ble konflikter av det.

Uansett så tror jeg ts opplever at gudmoren prøvde eller prøver å overta rollen hennes. Uansett om det er sant eller ikke så er dette like vondt for ts.

Uansett hvor flat du gjør en pannekake så har den to sider, og når ting har blitt så låst og vanskelig som her så ser nok begge parter kun det negative i det som blir sagt og gjort.

Jeg mener at gudmor selvfølgelig må trekke seg tilbake når mor har kommet mer på banen, men hun bør ha kred for det hun faktisk gjorde for ts og sønnen hennes mener jeg. For jeg leser ikke at hun utnyttet ts, men hjalp henne. Vi får være uenige der.

Uansett jeg synes det er litt hjerterått at gudmor og sønnen som tross alt begge har et forhold til hverandre ikke skal få treffes mer. Det finnes en middelvei.

Dette minner egentlig veldig om konflikter med samvær generelt hvor den ene parten føler den andre sverter dem, og jeg mener at man bør iallfall ha hørt begge sine versjoner av saken før man bastant mener at den ene siden bare ser sannheten og den andre bare har løyet og manipulert. Det er nå min mening uansett hva det gjelder.

Men som jeg tidligere har sagt i denne diskusjonen. Jeg forstår ts veldig godt, hun er mor til barnet og det må være vondt å føle det som hun gjør.

Anonymkode: a78d0...2b8

[Sitronterte]

Jeg mener at gudmoren må trekke seg tilbake og la mor og barn få skikkelig kontakt og bare være mor og barn. Ok, hun har det sikkert vondt, men av og til må man bruke sunn fornuft og se sin rolle. Hun hjalp deg når du trengte henne mest. Nå burde hun være sjeleglad for at du som mor har tatt ansvar og har kjærlighet for sønnen din. 
Om dere kunne feks laget en avtale, der hun er nødt å følge dine premisser og regler, så er hun velkommen, hadde det vært best for alle.
Er hun plagsom og ikke kan følge dine regler, så syns jeg du burde kutte henne ut. Til syvende og sist, så er dette din sønn og ditt ansvar. Man får ikke automatisk bestemme og kontrollere livet til en annen persons barn, fordi man hjelper til i en sårbar og vanskelig tid. Hun burde få det inn i hodet sitt. Hvis ikke, så oppsøk hjelp til å få det til. 

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er første gang jeg skriver her, har veldig lite erfaring med kvinneguiden utenom når jeg søker på Google og det har kommet opp et par forumer. Vet derfor ikke helt om jeg bør brette ut alt her, med tanke på at jeg ikke vil bli gjenkjent.

Jeg vet heller ikke hvor jeg vil frem til med dette. Har bare så mye på hjertet akkurat nå..

Jeg fikk barnet mitt som femtenåring og var aleneforsørger. Kort fortalt, så var ikke det planlagt, men var likevel stolt og morsollen kom med en gang. Min mor mente at hennes venninne kunne være den perfekte fadder/gudmor til barnet mitt, da henne ikke har barn og har cravet det i mange år. Dette gikk jo kjempe fint, hun kom innimellom på besøk osv. Frem til jeg fylte 18 og mistet mor i kreft. Mor var min eneste støtteperson, jeg var på mange måter avhenging av at hun var der. (Jeg tok selvfølgelig ansvaret for barnet mitt 100%) Vi bodde sammen alle tre og var en lykkelig familie. Men før hun gikk bort, skulle jeg plutselig skifte bleier på to istedenfor en hjemme. Denne perioden var tøff og jeg droppet ut av VGS. Når mor gikk bort, raste hele verden seg sammen for meg. Jeg klarte ikke mer, jeg ville ikke ha ansvar for noe, ikke en gang mitt eget barn. Det er sårt å innrømme, men det var virkelig sånn det var. Gudmor kom inn i bildet og jeg fikk plutselig den enorme støtten jeg virkelig trengte der og da..hun passet på han, og han var plutselig mye mer hos henne enn hos meg. Dette var snakk om tre år opp og ned frem til han skulle starte på skolen. Jeg ville skjerpe meg, jeg skjønte at dette var en uakseptabel oppførsel fra min ide og at barnet mitt trenger meg. Jeg måtte bare stå på mine bein igjen. Jeg ville ha ansvaret tilbake og det 100%, hadde og har fortsatt dårlig samvittighet for det. Hun klarte ikke å takle det, hun skjønte ikke hvorfor i all verden ville jeg ha mitt eget barn 100%.. hun ringte meg hver dag og spurte om han kunne overnatte hos hun og mannen. Jeg følte et enorm press. Følte jeg ikke kunne plutselig ta noe hun fikk kjærlighet av, og derfor fikk hun lov til å møte han og ha han i helgene. Samme gjelder selvfølgelig sønnen min, han var jo tilknyttet. Jeg ville ikke traumatiserte han og valgte derfor og kutte kontakten litt etter litt... det har gått tre år nå. Helvetes tre år. Denne kvinnen har manipulert meg og ikke minst barnet mitt. Hun pleide å kjøpe er dyreste lekene og hadde de hjemme hos henne slik at ungen ville dra til henne. Fikk ikke lov å ta med leker hjem til oss fordi «mamma kommer til å rote de bort» Hun snakket stygt om meg som mor til han. Jeg følte at det plutselig ble en konkurranse mellom oss. Ingenting var godt nokk for henne og hun ville styre alt. Hun f*cket til rutinene våres hver gang h*n var hos dem selv om det bare var for en dag. Han kom hjem og kalte meg for lat og hjerneskada. Jeg skjønte jo fort at dette er ikke hans ord. Men det stoppet ikke der, hun behandlet barnet mitt som en baby. Pratet til h*n som om h*n var en baby, vasket rumpa hans rett etter å ha vært på do. Kledde på h*n, matet han med skje, h*n trengte ikke å bevege en finger når hun var tilstedet. Det var for mye. Ikke en mor en ang hør å mye hun gjorde. Det endte med at h*n faktisk ikke kunne gjøre ting som andre barn i h*s alder kunne. Fordi h*n ikke viste hvordan. Kontorrommet i leiligheten ble plutselig til et barnerom. Jeg har aldri i mitt liv sett så lange leker. Gudene vet hva hun foret barnet mitt med, h*n hatet meg hver gang han kom hjem fra henne. H*n nevnte hele tiden at hos henne fikk h*n lov til ditt og atten. Hvorfor er ikke jeg som henne, tenkte h*n. Hun pleide å mate h*n med «ser du, ser du hvordan morra di er? Du får ikke lov pga hun er sånn» Hun ringte nesten hver dag for å spørre om å ta med h*n med hjem, og når jeg sa nei, så ringte hun videre til ungens telefon og ba h*n mase på meg..helt til jeg enten sprakk og var forbannet eller til jeg faktisk ga opp og sa her, værsegod hent h*n. Hele denne situasjonen gjorde at jeg gikk rundt forbanna og dette fikk jo barnet mitt til å tro at gudmoren har rett i er hun sier. Jeg overdriver ikke når jeg forteller alt dette, for dette er bare en kort versjon av det helvete jeg har levd i. Nå har det gått 6 måneder siden vi har sett henne, men fortsatt ringer hun rundt til eksen og naboene mine for å høre om hva jeg driver med. Hun har også vært på skolen for å hilse og mannen hennes har stått og ventet utenfor skolen for å hilse på barnet mitt. Når jeg helt klart har sagt at jeg ikke ønsker kontakt lenger, for denne relasjonen de hadde er ikke sunt for barnet mitt. Jeg og barnet mitt på nå 9 år, har en relasjon vi aldri har hatt før. Vi har det kjempe fint sammen, Jeg har forklart han mye og han har skjønt at det faktisk var best å kutte henne ut. (jeg har vært hos barnepsykolog og fått råd ang hvordan jeg skulle fortelle dette til han) Problemet nå...er at jeg er utmattet, ikke på samme måte som før. Men nå er jeg redd for at hun faktisk kan dukke opp på vei til skolen og enten kidnappe eller manipulere barnet mitt igjen. (Ikke fortell til mamma at vi møttes osv)...jeg har ringt politiet tidligere og jeg føler ikke jeg har blitt tatt på alvor og derfor har jeg ikke skaffet besøksforbud heller, fikk bare som svar (men hva om denne kvinnen bare er veldig glad i barnet ditt?) men vurderer det sterkt nå.. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre akkurat, jeg har mareritt om henne hvertfall fem ganger i uken og hun har nylig kontaktet eksen for å snooke i livet mitt igjen. Så spørsmålet er hva gjør jeg videre? Hvordan kan jeg leve videre i ro og fred? 

Denne kvinnen har på mange måter hjulpet meg, spesielt rett etter min mors død..jeg trengte avlastning akkurat da, men jeg føler nå i ettertid i alder av 25 at jeg har blitt brukt og lurt. Hun har aldri spurt meg om jeg har det bra en gang. Hennes hensikt var å ta over plassen min fra dag 1.

Jeg ønsker ikke negativ respons, jeg tåler kritikk. Men vær vennlig og ikke rakk ned på meg. Jeg kjenner mine feil og prøver å gjøre det godt igjen..

Anonymkode: c9742...be7

Du må være sterk nå, for barnet ditt. Du er mammaen så uansett hva disse folkene finner på så kan de ikke endre det. De har ingen rett på å være i nærheten av ditt barn, de har heller ingen rett på å få deg så bekymret. 

Du trenger å bli mer sterk i deg selv, du har ingenting å frykte. Du er mammaen, punktum. Du må ikke finne på å kontakte barnevernet ! Det du gjør da er å vise at du er usikker i rollen din som mamma. 

Besøksforbud og familievern kontor ser jeg heller ikke nødvendigheten i. Det jeg ser behov for i disse få linjene du skriver, er at du trenger mer selvsikkerhet. Du er mammaen, ingen kan endre på det. Ditt barn trenger ikke disse folkene med så uheldig påvirkning, i ditt liv. Så null kontakt fra deg, gi beskjed til skolen at disse personene har ikke tillatelse på å hente ditt barn eller å få noen informasjon.

Ikke fokuser for mye på dette i din kommunikasjon med ditt barn, er nok å si at mamma har bestemt det er best å ikke ha disse folkene i livet vårt lenger. Og så ser du framover, følg opp skole arbeidet, finn på noe gøy sammen og sett det hele i bak speilet. 

Om de spørr andre så slutt å la det påvirke deg. Sett opp en vegg, dette er i fortiden. Du må fokusere på fremtiden ! 

Å flytte er et godt råd, om ikke du har muligheten nå så prøv å jobbe imot å nå det målet. Dette klarer du ! 

Se deg selv i speilet hver dag og si til deg selv, jeg er sterk, jeg er en mamma, jeg kan gjøre alt i min makt for det beste for mitt barn. Andre klarer ikke å ødelegge det.

Slutt å rulle deg i fortiden, vegg opp og full fokus framover.

Anonymkode: eb6be...7a8

[AnonymBruker]

18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det kan godt hende du har rett, men jeg leste det som om gudmor faktisk hadde vært der for ts og barnet når hun trengte støtte og hjelp tidligere, men at det senere ble konflikter av det.

Uansett så tror jeg ts opplever at gudmoren prøvde eller prøver å overta rollen hennes. Uansett om det er sant eller ikke så er dette like vondt for ts.

Uansett hvor flat du gjør en pannekake så har den to sider, og når ting har blitt så låst og vanskelig som her så ser nok begge parter kun det negative i det som blir sagt og gjort.

Jeg mener at gudmor selvfølgelig må trekke seg tilbake når mor har kommet mer på banen, men hun bør ha kred for det hun faktisk gjorde for ts og sønnen hennes mener jeg. For jeg leser ikke at hun utnyttet ts, men hjalp henne. Vi får være uenige der.

Uansett jeg synes det er litt hjerterått at gudmor og sønnen som tross alt begge har et forhold til hverandre ikke skal få treffes mer. Det finnes en middelvei.

Dette minner egentlig veldig om konflikter med samvær generelt hvor den ene parten føler den andre sverter dem, og jeg mener at man bør iallfall ha hørt begge sine versjoner av saken før man bastant mener at den ene siden bare ser sannheten og den andre bare har løyet og manipulert. Det er nå min mening uansett hva det gjelder.

Men som jeg tidligere har sagt i denne diskusjonen. Jeg forstår ts veldig godt, hun er mor til barnet og det må være vondt å føle det som hun gjør.

Anonymkode: a78d0...2b8

Er ikke hjertefått å kutte ut kontakten mellom gudmor og barnet. Personer med uheldig påvirkning (psykisk manipulering) fortjener ikke å være i barnets liv. Og personer som gjør mor ubekvem, usikker og gjør hennes tilværelse så ubehagelig til den grad at mor begynner å tvile og slite seg selv ut... Nei de personene må vekk. PUNKTUM ! Det er barnets beste at mor og barn har en bekymringsfri tilværelse uten innblanding fra personer som viser seg å være negativ påvirkning.

Anonymkode: eb6be...7a8

[AnonymBruker]

11 timer siden, FluffyJuggernaut skrev:

Sånn som det høres ut som har hun utnyttet deg i en sårbar periode, pluss at du har lent deg litt for mye på henne. Denne drakampen dere har dere i mellom er ikke sunt for gutten din heller. Det at du har tillatt så mye hjelp fra dem å latt de ha han så ofte, og nå når kontakten brutt så er det nok forvirrende for dem alle. Og de føler nok "eierskap" til barnet ditt siden de har vært involvert så lenge.

Men om de har hemmet hans utvikling og prøvd å forgifte han mot deg, så er det bra at du har kuttet de ut av livene deres. Han er alt for ung til å involveres i voksne saker, så håper ikke du snakker stygt om de til han heller, for han er jo glad i dem. Jeg er glad du har kontakt med en barnepsykolog som kan hjelpe deg navigere dette.

Siden de har så godt fotfeste i livene deres nå, så er vel den eneste måten å de på helt på avstand å flytte vekk. Men om det ikke er ett alternativ så Kan du jo gi beskjed til skolen om at at de ikke skal dele informasjon om sønnen din til dem og ikke tillate besøk.

Du har absolutt helt rett i det du sier, jeg lente meg for mye på dem den gangen, jeg hadde ikke energi og ikke hadde jeg lyst, etterhvert følte jeg at jeg ikke var en god nokk mor uansett, og at hun fortjente denne rollen da hun var mye eldre, hadde mann og høyere økonomi. Sannheten må sies. For det var slik det var. Det var så ille at jeg ble kalt for slem når jeg ønsket å ha han hos meg. Jeg har aldri i mitt liv snakket dumt eller stygt om henne, hvertfall ikke foran henne. Jeg hadde til og med stor respekt for denne kvinnen. Jeg følte takknemlighet, jeg ville ha henne i bildet. For både mitt barns, men også for hennes skyld. Men hun skjønte ikke, at det er jeg som bestemmer her. Hun fikk sine sjanser, vi har pratet flere ganger, men hun skjønte aldri hvor jeg ville frem til. Derfor ble det som det ble, skolen er informert og familiehuset også.

Anonymkode: c9742...be7

[AnonymBruker]

Du må se dette fra denne damen sitt perspektiv også. Hun fikk aldri barn og overtok ditt barn på mange måter de første årene. Barnet ditt har hatt det fint hos henne og de har fått en god relasjon og tilknytning. Tenk om noen skulle tatt fra deg noe som du hadde fått en så nær relasjon til fra så liten alder. Hadde jeg vært deg hadde jeg heller tenkt at det er kjekt for sønnen din å ha en dame som kanskje kan ha en bestemorrolle og kanskje de to får ha god kontakt for resten av livet! Tenk så glad hun er i sønnen din og vil sikkert alltid stille opp for han, som en bestemor?

Anonymkode: 22145...f35

[AnonymBruker]

På 13.5.2018 den 3.39, AnonymBruker skrev:

Hei! Du har rett, beklager det. Er bare sent på natta nå, derfor ble det sånn.

Anonymkode: c9742...be7

Jeg lot være å lese fordi det var null luft og avsnitt. Bar veldig slitsomt å se så mye tekst så tett sammen.

Anonymkode: 47111...584

[Aleneomdet]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Du må se dette fra denne damen sitt perspektiv også. Hun fikk aldri barn og overtok ditt barn på mange måter de første årene. Barnet ditt har hatt det fint hos henne og de har fått en god relasjon og tilknytning. Tenk om noen skulle tatt fra deg noe som du hadde fått en så nær relasjon til fra så liten alder. Hadde jeg vært deg hadde jeg heller tenkt at det er kjekt for sønnen din å ha en dame som kanskje kan ha en bestemorrolle og kanskje de to får ha god kontakt for resten av livet! Tenk så glad hun er i sønnen din og vil sikkert alltid stille opp for han, som en bestemor?

Anonymkode: 22145...f35

Der tar du virkelig feil, du kjenner ikke til historien. Ja, de hadde en fin relasjon. Jeg var utrolig glad for at han fikk en så god og snill gudmor som henne, spesielt når vi har så liten familie og ingen besteforeldre i bildet. Jeg hadde aldri kuttet kontakten, om jeg viste at dette påvirker både min relasjon med barnet mitt, men også utviklingen hans.

Denne damen, var bokstavelig talt over hodet hans. Han trengte ikke en gang å gå på do for å pusse tennene fordi hun kom med «spyttebøtte» på senga, tannbørste og vann. Han trengte ikke å bevege en finger, og da mener jeg alt fra å kle på seg til dusjing og andre hverdagslige ting som alle i hand alder gjør selv, det endte opp med at han ble tregere enn andre barn i samme alder. Slet med daglige gjøremå, dette gikk jo også utover påkledning og avkledning på skolen. 

Denne kvinnen respekterte ikke mine meninger og mine regler både i mitt hus, men også i hennes. Når jeg sa at nå må det bli slutt på smokken, så fikk han likevel en i skjul når han var hos dem. Jeg sa at nå må du bare begynne å tørke rumpen din selv, fordi du skal begynne i 1 klasse. Det er uakseptabelt å ikke kunne det. Hun tørket rumpen hans bak ryggen min hver gang han var hos dem. Når jeg sa et nei, så var det et ja hos henne. Hos meg fulgte han reglene, men ikke hos henne. Dette gjelder alt annet også. Han var sint på meg, fordi at jeg ikke gjorde disse tingene..som å kle på han osv. «Men tante gjør det alltid for meg!» Hun kom alltid med kommentarer som «ja, kjære du vet hvordan morra di er» «jeg skal gjøre det for deg» «fordi, jeg er glad i deg» Dette er REN manipulering. Jeg har gitt henne flere sjanser og forklart at dette ikke er en oppførsel av en 40 år gammel kvinne.  Jeg respekterte hun og var takknemlig for hjelpen hun har gitt meg frem til jeg skjønte,  at hun kun ville hjelpe seg selv. Jeg syntes synd på hun, og synd på sønnen min og derfor dro jeg den så langt. Jeg håpet på at det skulle bli bedre, men jo eldre han ble, jo verre oppførte hun seg. Jeg sluttet å invitere henne på bursdager fordi hun og mannen var over hodet hans mesteparten av tiden, familien min fikk så vidt være rundt han eller prate med han. Hun kunne komme på å ringe han å be han mase på meg om å la henne hente ham. Han har en tendens til å ha på høytaller når han svarer telefonen og jeg har hørt mye rart, som blant annet.. Er det kaldt hjemme? Har mamma lest for deg? Har du dusjet? Har du gjort lekser? Er det noe galt? Ring meg hvis det er noe! Du vet at jeg elsker deg mest av alle. Jeg har kjøpt to store gaver til deg, men morra di lar deg ikke komme til oss, vet ikke hvorfor..er noe galt med hu. Hvis du vil se gavene så får du be henne la deg komme til oss. Altså... det er ikke normalt.. det er spydige spørsmål etterhverandre, manipulerende setninger som: jeg tror ikke mamma gir deg lov til det, men du vet at det får du lov hos meg.. eller.. ta på pysjen selv du, mamma klikker om jeg tar den på deg nå. 

Jeg har aldri gitt noen en grunn til å tro at jeg er en dårlig mor, utenom når jeg var langt nede etter at mor gikk bort (sorgsprosessen) Jeg lente meg på henne fordi jeg stolte på hun. Hadde jeg vist det jeg vet nå.. Så hadde jeg kontaktet selv barnevernet, sagt at jeg sliter sykdom og trenger hjelp, spurt om støttekontakt eller en slags familie som kunne hjulpet meg i ni og med avlastning.

Dette ble en lang kommentar, men føler jeg kanskje ikke har formulert meg riktig i denne tråden. Var veldig sliten og klokken var sent akkurat da jeg skrev den. Har også dysleksi.

[Aleneomdet]

Kopierer svaret jeg ga til en av de som mente at jeg tok feil som kuttet kontakten. Jeg startet denne tråden, fordi jeg trengte å få ut mine tanker og kanskje få noen råd til hvordan jeg skulle gå videre med livet mitt. Det går gjør meg ingenting at andre tenker at det er henne det er synd på, men da følte jeg at jeg måtte forklare nærmere hvorfor jeg faktisk kuttet kontakten. Her er det jeg skrev som svar til en kommentar her som mente at jeg tok feil.

 

 

Der tar du virkelig feil, du kjenner ikke til historien. Ja, de hadde en fin relasjon. Jeg var utrolig glad for at han fikk en så god og snill gudmor som henne, spesielt når vi har så liten familie og ingen besteforeldre i bildet. Jeg hadde aldri kuttet kontakten, om jeg viste at dette påvirker både min relasjon med barnet mitt, men også utviklingen hans.

Denne damen, var bokstavelig talt over hodet hans. Han trengte ikke en gang å gå på do for å pusse tennene fordi hun kom med «spyttebøtte» på senga, tannbørste og vann. Han trengte ikke å bevege en finger, og da mener jeg alt fra å kle på seg til dusjing og andre hverdagslige ting som alle i hand alder gjør selv, det endte opp med at han ble tregere enn andre barn i samme alder. Slet med daglige gjøremå, dette gikk jo også utover påkledning og avkledning på skolen. 

Denne kvinnen respekterte ikke mine meninger og mine regler både i mitt hus, men også i hennes. Når jeg sa at nå må det bli slutt på smokken, så fikk han likevel en i skjul når han var hos dem. Jeg sa at nå må du bare begynne å tørke rumpen din selv, fordi du skal begynne i 1 klasse. Det er uakseptabelt å ikke kunne det. Hun tørket rumpen hans bak ryggen min hver gang han var hos dem.

Når jeg sa et nei, så var det  alltid et ja hos henne. Hos meg fulgte han reglene, men ikke hos henne. Dette gjelder alt annet også. Han var sint på meg, fordi at jeg ikke gjorde disse tingene..som å kle på han osv. «Men tante gjør det alltid for meg!» Hun kom alltid med kommentarer som «ja, kjære du vet hvordan morra di er» «jeg skal gjøre det for deg» «fordi, jeg er glad i deg» Dette er REN manipulering. Jeg har gitt henne flere sjanser og forklart at dette ikke er en oppførsel av en 40 år gammel kvinne.  Jeg respekterte hun og var takknemlig for hjelpen hun har gitt meg frem til jeg skjønte,  at hun kun ville hjelpe seg selv.

Jeg syntes synd på hun, og synd på sønnen min og derfor dro jeg den så langt. Jeg håpet på at det skulle bli bedre, men jo eldre han ble, jo verre oppførte hun seg. Jeg sluttet å invitere henne på bursdager fordi hun og mannen var over hodet hans mesteparten av tiden, familien min fikk så vidt være rundt han eller prate med han. Hun kunne komme på å ringe han å be han mase på meg om å la henne hente ham. Han har en tendens til å ha på høytaller når han svarer telefonen og jeg har hørt mye rart, som blant annet.. Er det kaldt hjemme? Har mamma lest for deg? Har du dusjet? Har du gjort lekser? Er det noe galt? Ring meg hvis det er noe! Du vet at jeg elsker deg mest av alle. Jeg har kjøpt to store gaver til deg, men morra di lar deg ikke komme til oss, vet ikke hvorfor..er noe galt med hu. Hvis du vil se gavene så får du be henne la deg komme til oss. Altså... det er ikke normalt.. det er spydige spørsmål etterhverandre, manipulerende setninger som: jeg tror ikke mamma gir deg lov til det, men du vet at det får du lov hos meg.. eller.. ta på pysjen selv du, mamma klikker om jeg tar den på deg nå. 

Jeg har aldri gitt noen en grunn til å tro at jeg er en dårlig mor, utenom når jeg var langt nede etter at mor gikk bort (sorgsprosessen) Jeg lente meg på henne fordi jeg stolte på hun. Hadde jeg vist det jeg vet nå.. Så hadde jeg kontaktet selv barnevernet, sagt at jeg sliter sykdom og trenger hjelp, spurt om støttekontakt eller en slags familie som kunne hjulpet meg i ni og med avlastning.

Dette ble en lang kommentar, men føler jeg kanskje ikke har formulert meg riktig i denne tråden. Var veldig sliten og klokken var sent akkurat da jeg skrev den. Har også dysleksi.

[AnonymBruker]

11 timer siden, Aleneomdet skrev:

Der tar du virkelig feil, du kjenner ikke til historien. Ja, de hadde en fin relasjon. Jeg var utrolig glad for at han fikk en så god og snill gudmor som henne, spesielt når vi har så liten familie og ingen besteforeldre i bildet. Jeg hadde aldri kuttet kontakten, om jeg viste at dette påvirker både min relasjon med barnet mitt, men også utviklingen hans.

Denne damen, var bokstavelig talt over hodet hans. Han trengte ikke en gang å gå på do for å pusse tennene fordi hun kom med «spyttebøtte» på senga, tannbørste og vann. Han trengte ikke å bevege en finger, og da mener jeg alt fra å kle på seg til dusjing og andre hverdagslige ting som alle i hand alder gjør selv, det endte opp med at han ble tregere enn andre barn i samme alder. Slet med daglige gjøremå, dette gikk jo også utover påkledning og avkledning på skolen. 

Denne kvinnen respekterte ikke mine meninger og mine regler både i mitt hus, men også i hennes. Når jeg sa at nå må det bli slutt på smokken, så fikk han likevel en i skjul når han var hos dem. Jeg sa at nå må du bare begynne å tørke rumpen din selv, fordi du skal begynne i 1 klasse. Det er uakseptabelt å ikke kunne det. Hun tørket rumpen hans bak ryggen min hver gang han var hos dem. Når jeg sa et nei, så var det et ja hos henne. Hos meg fulgte han reglene, men ikke hos henne. Dette gjelder alt annet også. Han var sint på meg, fordi at jeg ikke gjorde disse tingene..som å kle på han osv. «Men tante gjør det alltid for meg!» Hun kom alltid med kommentarer som «ja, kjære du vet hvordan morra di er» «jeg skal gjøre det for deg» «fordi, jeg er glad i deg» Dette er REN manipulering. Jeg har gitt henne flere sjanser og forklart at dette ikke er en oppførsel av en 40 år gammel kvinne.  Jeg respekterte hun og var takknemlig for hjelpen hun har gitt meg frem til jeg skjønte,  at hun kun ville hjelpe seg selv. Jeg syntes synd på hun, og synd på sønnen min og derfor dro jeg den så langt. Jeg håpet på at det skulle bli bedre, men jo eldre han ble, jo verre oppførte hun seg. Jeg sluttet å invitere henne på bursdager fordi hun og mannen var over hodet hans mesteparten av tiden, familien min fikk så vidt være rundt han eller prate med han. Hun kunne komme på å ringe han å be han mase på meg om å la henne hente ham. Han har en tendens til å ha på høytaller når han svarer telefonen og jeg har hørt mye rart, som blant annet.. Er det kaldt hjemme? Har mamma lest for deg? Har du dusjet? Har du gjort lekser? Er det noe galt? Ring meg hvis det er noe! Du vet at jeg elsker deg mest av alle. Jeg har kjøpt to store gaver til deg, men morra di lar deg ikke komme til oss, vet ikke hvorfor..er noe galt med hu. Hvis du vil se gavene så får du be henne la deg komme til oss. Altså... det er ikke normalt.. det er spydige spørsmål etterhverandre, manipulerende setninger som: jeg tror ikke mamma gir deg lov til det, men du vet at det får du lov hos meg.. eller.. ta på pysjen selv du, mamma klikker om jeg tar den på deg nå. 

Jeg har aldri gitt noen en grunn til å tro at jeg er en dårlig mor, utenom når jeg var langt nede etter at mor gikk bort (sorgsprosessen) Jeg lente meg på henne fordi jeg stolte på hun. Hadde jeg vist det jeg vet nå.. Så hadde jeg kontaktet selv barnevernet, sagt at jeg sliter sykdom og trenger hjelp, spurt om støttekontakt eller en slags familie som kunne hjulpet meg i ni og med avlastning.

Dette ble en lang kommentar, men føler jeg kanskje ikke har formulert meg riktig i denne tråden. Var veldig sliten og klokken var sent akkurat da jeg skrev den. Har også dysleksi.

Jeg mener fortsatt at gutten og gudmor bør ha en viss kontakt, og at det er feil mot sønnen din å kutte henne helt ut. 
Men kontakten dem i mellom bør nok være mer begrenset.
Husk at hun og mannen har vært gutten din sin familie når du selv ikke klarte det. 
Han bør jo ikke være der og overnatte, men at de treffes noen timer av og til. 

Det du skriver kunne likegodt ha vært skrevet av meg og en del andre mødre når det kommer til fedre og samvær. Jeg og far hadde så vidt forskjellig regler hjemme og det var veldig frustrerende og vanskelig. Men nå er det ikke like lett å kutte ut en far for barnet. Men husk barnet har en relasjon til henne. Og jeg tror dessuten du er så låst i dette at du ikke klarer å se at hun også har gode sider og at hun er glad i sønnen din. 
Lurer ikke sønnen din på hvorfor du kutter henne ut og han ikke får se henne.

Jeg tror jeg hadde blitt rimelig fortvilet og kanskje sagt ting jeg også hvis jeg hadde havnet i en slik situasjon hvor noen jeg elsket som mitt eget barn ble tatt i fra meg. 

 

Anonymkode: a78d0...2b8

[Aleneomdet]

56 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg mener fortsatt at gutten og gudmor bør ha en viss kontakt, og at det er feil mot sønnen din å kutte henne helt ut. 
Men kontakten dem i mellom bør nok være mer begrenset.
Husk at hun og mannen har vært gutten din sin familie når du selv ikke klarte det. 
Han bør jo ikke være der og overnatte, men at de treffes noen timer av og til. 

Det du skriver kunne likegodt ha vært skrevet av meg og en del andre mødre når det kommer til fedre og samvær. Jeg og far hadde så vidt forskjellig regler hjemme og det var veldig frustrerende og vanskelig. Men nå er det ikke like lett å kutte ut en far for barnet. Men husk barnet har en relasjon til henne. Og jeg tror dessuten du er så låst i dette at du ikke klarer å se at hun også har gode sider og at hun er glad i sønnen din. 
Lurer ikke sønnen din på hvorfor du kutter henne ut og han ikke får se henne.

Jeg tror jeg hadde blitt rimelig fortvilet og kanskje sagt ting jeg også hvis jeg hadde havnet i en slik situasjon hvor noen jeg elsket som mitt eget barn ble tatt i fra meg. 

 

Anonymkode: a78d0...2b8

I mine øyne er det bedre å kutte kontakten da dette har pågått alt for lenge og er langt fra sunt. Som sagt, ville ikke hun komme på besøk en gang. Det gikk ikke an å finne en mellomting for alt hun ville var å være alene med han, uten meg tilstedet og når jeg først var tilstedet så hun bare ned på meg. Det jeg hadde å si hadde null betydning. Når hun er alene med han, så har ikke jeg kontroll over det hun sier til han eller gjør. Sånn måtte det bare bli, og det er bare hennes feil. Jeg har sagt at de kan møtes under mine primuser, men det var hun ikke med på. Overraskende nok, har ikke dette gått utover sønnen min. Han fikk lov å til prate med en barnepsykolog og hun mente helt klart at dette har ikke har gått utover han. Det ser jeg jo selv, vi er åpne med hverandre. Det plaget han litt i starten, men Endte opp med at han selv sa at det var like greit at hun ikke var i livet vårt lenger, da han selv skjønte at det hun matet han med ikke stemte og at han faktisk ikke var en baby lenger.

Vi kan være uenige, men jeg som mor vet hva som faktisk måtte til. Tro meg, jeg prøvde alt før jeg tok denne beslutningen. Jeg startet ikke denne tråden fordi jeg var usikker på beslutningen, men fordi jeg trengte å få det ut og trengte også råd til hvordan jeg faktisk skal gå videre med livet vårt.

 

[AnonymBruker]

9 minutter siden, Aleneomdet said:

I mine øyne er det bedre å kutte kontakten da dette har pågått alt for lenge og er langt fra sunt. Som sagt, ville ikke hun komme på besøk en gang. Det gikk ikke an å finne en mellomting for alt hun ville var å være alene med han, uten meg tilstedet og når jeg først var tilstedet så hun bare ned på meg. Det jeg hadde å si hadde null betydning. Når hun er alene med han, så har ikke jeg kontroll over det hun sier til han eller gjør. Sånn måtte det bare bli, og det er bare hennes feil. Jeg har sagt at de kan møtes under mine primuser, men det var hun ikke med på. Overraskende nok, har ikke dette gått utover sønnen min. Han fikk lov å til prate med en barnepsykolog og hun mente helt klart at dette har ikke har gått utover han. Det ser jeg jo selv, vi er åpne med hverandre. Det plaget han litt i starten, men Endte opp med at han selv sa at det var like greit at hun ikke var i livet vårt lenger, da han selv skjønte at det hun matet han med ikke stemte og at han faktisk ikke var en baby lenger.

Vi kan være uenige, men jeg som mor vet hva som faktisk måtte til. Tro meg, jeg prøvde alt før jeg tok denne beslutningen. Jeg startet ikke denne tråden fordi jeg var usikker på beslutningen, men fordi jeg trengte å få det ut og trengte også råd til hvordan jeg faktisk skal gå videre med livet vårt.

 

Jeg hadde også kuttet kontakten hvis en annen forsøkte seg på den måten hun har gjort. 

Anonymkode: 404f5...f5e

[Kattugla]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg mener fortsatt at gutten og gudmor bør ha en viss kontakt, og at det er feil mot sønnen din å kutte henne helt ut. 
Men kontakten dem i mellom bør nok være mer begrenset.
Husk at hun og mannen har vært gutten din sin familie når du selv ikke klarte det. 
Han bør jo ikke være der og overnatte, men at de treffes noen timer av og til. 

Det du skriver kunne likegodt ha vært skrevet av meg og en del andre mødre når det kommer til fedre og samvær. Jeg og far hadde så vidt forskjellig regler hjemme og det var veldig frustrerende og vanskelig. Men nå er det ikke like lett å kutte ut en far for barnet. Men husk barnet har en relasjon til henne. Og jeg tror dessuten du er så låst i dette at du ikke klarer å se at hun også har gode sider og at hun er glad i sønnen din. 
Lurer ikke sønnen din på hvorfor du kutter henne ut og han ikke får se henne.

Jeg tror jeg hadde blitt rimelig fortvilet og kanskje sagt ting jeg også hvis jeg hadde havnet i en slik situasjon hvor noen jeg elsket som mitt eget barn ble tatt i fra meg. 

 

Anonymkode: a78d0...2b8

Jeg er uenig, jeg tror at hvis ts viser minste "svakhet" vil gudmoren høvle over henne. Ts prøvde å komme henne imot, på egne premisser men det var ikke godt nok.  Denne kvinnen har dessuten gått langt over alle grenser når hun har prøvd å vende barnet mot sin mor, det er ikke akseptabelt og jeg mener at hun er virkelig ikke egnet som nær omsorgsperson for barnet når hun setter sine egne behov i de grader foran barnets beste. 

Endret 15. mai 2018 av Kattugla

[AnonymBruker]

Totalt uenig med de(n) som mener at det bør være en eller annen form for kontakt. Som TS allerede har forklart, så har hun forsøkt å strekke ut en hånd. Komme gudmoren i møte. Dette ønsket ikke gudmoren, hvis det ikke ble på hennes premisser. Som er å være alene med ungen, og utøve sin makt usett. Synes det vitner om god dømmekraft og omsorgsevne hos mor, når hun kutter all kontakt, og samtidig rådfører seg med eksperter. Bl.a. barnepsykolog. Virker også som mor og sønn har en åpen og grei dialog om det som har hendt og hvorfor. Hadde gudmor hatt vett til å oppføre seg som folk, så kunne de levd videre sammen, med henne som en slags bestemor for gutten. Veldig synd for alle parter at det ikke ble slik, men her kan gudmor bare skylde på seg selv, for om bare halvparten av det ts skriver er sant, så er det helt uakseptabelt. 

Når det gjelder det ts egentlig etterspør, nemlig råd til å gå videre etter dette:

Vurder det livet og nettverket dere har. Er det bra? Eller er det slik at det ikke egentlig har noe å si om dere flytter? Hvor plagsom er denne gudmoren i det daglige sånn egentlig? Er det stor fare for å møte på henne? 

Jeg ville vurdert disse spørsmålene først (har du sikkert allerede gjort). Snakket med barnet om hva han synes. Og så kjent på magefølelsen. Kanskje flyttet til en koselig by? Utvidet søket litt for å finne noen som leier ut til alenemor? Sette inn en annonse selv? Evt spørre på Facebook om noen vet om noe? 

Lykke til i alle fall! Har selv mistet en forelder som var alvorlig syk en god stund. Hadde jeg ikke hatt en samboer som tok ungene, hadde det blitt barnevernet. Sliter innimellom ennå med sorg og utmattelse. Beintøft er det. Du har min dypeste sympati og respekt. 

Anonymkode: c9b3e...523

[AnonymBruker]

On 5/13/2018 at 1:04 PM, AnonymBruker said:

Jeg har vært på visninger i snart ett år, jeg skal til og med på visning i dag. Det er håpløst, men jeg har ikke gitt opp enda. Vanskelig å få leilighet som en alenemor med lav inntekt.

Anonymkode: c9742...be7

Altså du må flytte enda lenger unna, så langt at du ikke bare kan gå på visning.

18 hours ago, AnonymBruker said:

Du må se dette fra denne damen sitt perspektiv også. Hun fikk aldri barn og overtok ditt barn på mange måter de første årene. Barnet ditt har hatt det fint hos henne og de har fått en god relasjon og tilknytning. Tenk om noen skulle tatt fra deg noe som du hadde fått en så nær relasjon til fra så liten alder. Hadde jeg vært deg hadde jeg heller tenkt at det er kjekt for sønnen din å ha en dame som kanskje kan ha en bestemorrolle og kanskje de to får ha god kontakt for resten av livet! Tenk så glad hun er i sønnen din og vil sikkert alltid stille opp for han, som en bestemor?

Anonymkode: 22145...f35

Hun mater en 9 åring med skje. Det er fucked up. HUN er fucked up.

Anonymkode: aa58c...69a