Foreldre som syr puter under armene til barna?

[Gjest Jegskulleønskeat]

På 12.5.2018 den 21.06, AnonymBruker skrev:

Jeg kjenner et skrekkeksempel, som nå er blitt voksen. Prinsessen til mor og far, som alltid ble degget for. Alt skulle foregå på hennes premisser, og fra hun var liten til hun ble stor er det mor og far som har ordnet opp i alle konflikter rundt henne. Ble hun og en venninne uvenner troppet mor opp hos foreldrene til den andre, og det var aldri hennes datters feil. Var ikke den andre familien enig i det, og det andre barnet ikke sa unnskyld, så fikk hun beskjed om å ikke være mer med det barnet "for den familien var ikke riktig kloke". Hun måtte aldri ordne opp i ting selv. 

Hun endte etterhvert ganske venneløs, hun slet med studier, fordi hun plutselig måtte jobbe for ting, og etter at hun var ferdig utdannet gikk hun fra jobb til jobb, for det var alltid noe galt med enten jobben, kollegaer eller sjefen. Kritikk tåler hun ikke. Selvkritikk eller selvinnsikt finnes ikke. Er hun litt trøtt en dag var det egenmelding, eller å gå til legen. 

Til slutt fikk hun ikke jobber, og nå går hun på NAV. Livet er for tøft for henne. Det stilles krav, og det er hun ikke vant til. 

Anonymkode: 4a627...35d

😬🙄😲😳 wow, ja, de som tror at sitt eget barn aldri har skylden og hele tiden gir skylder på andres barn, skaper barn som ikke føler verken skyld eller ansvar. Sykt!!

Da jeg var barn måtte jeg ordne opp om jeg gjorde noe galt. 

Endret 1. desember 2018 av Jegskulleønskeat

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hva er deres definisjon på å sy puter under armene på barna? Er det utelukkende negativt?

Mange mener at dette henger sammen med at mange ungdom sliter med psykiske problemer- hvordan henger dette sammen? Jeg ser argumentet at mange forlanger og forlanger og dermed får seg en stuck når de selv må yte noe, men hvordan får man psykiske problemer av det? 

(Jeg har kun et eksempel med foreldre som var så overbeskyttende overfor dattera si og ikke lot henne gå ut av huset eller ta buss etter et spesielt klokkeslett, hun fikk omfattende angst og klarte verken det ene og det andre selv siden hun opplevde verden som farlig. Men igjen, dette er omsorgssvikt, noe som blir noe helt annet)

Anonymkode: e6c38...07f

Jepp, bare se på disse barna ift hvordan foreldrene selv hadde det i deres egen oppvekst.
Når man har hatt vane for at foreldrene stepper inn når det bøtter på med utfordringer/behov, er det ikke unormalt at dette er et gode som hadde vært kjekt å ha med selv inn i voksenlivet. F.eks. unge voksne i midten av 20-årene som de krever å få økonomisk støtte fra foreldrene til eget huskjøp.

Anonymkode: 1c9da...e97

[Gjest Jegskulleønskeat]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jepp, bare se på disse barna ift hvordan foreldrene selv hadde det i deres egen oppvekst.
Når man har hatt vane for at foreldrene stepper inn når det bøtter på med utfordringer/behov, er det ikke unormalt at dette er et gode som hadde vært kjekt å ha med selv inn i voksenlivet. F.eks. unge voksne i midten av 20-årene som de krever å få økonomisk støtte fra foreldrene til eget huskjøp.

Anonymkode: 1c9da...e97

Hvordan kan de kreve dette? Man kan ikke kreve noe som helst i denne verdenen. Man må jobbe for ting selv, og heller være evig takknemlig om noen støtter en økonomisk. 

[AnonymBruker]

27 minutter siden, Jegskulleønskeat skrev:

Hvordan kan de kreve dette? Man kan ikke kreve noe som helst i denne verdenen. Man må jobbe for ting selv, og heller være evig takknemlig om noen støtter en økonomisk. 

Kjenner mange forsmådde unge "voksne" mennesker som føler seg snytt fordi foreldrene ikke kan/vil hjelpe til med boligfinansiering.

Anonymkode: 1c9da...e97

[Gjest Jegskulleønskeat]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Kjenner mange forsmådde unge "voksne" mennesker som føler seg snytt fordi foreldrene ikke kan/vil hjelpe til med boligfinansiering.

Anonymkode: 1c9da...e97

Ja, det er ganske utrolig at det er mulig. Har de ikke råd til bolig får de bo hjemme, evt skaffe seg pengene på egenhånd. Det er viktig å lære seg verdien av penger, og at andres hjelp heller ikke bør komme som perler på ei snor. Man må jobbe for ting, og kan ikke forvente å få alt servert. 

[AnonymBruker]

5 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg vet om ett eksempel som ligner på det du beskriver her, men i tillegg var det veldig strengt, et barn som måtte trøste mor da hun ble for bekymret, mye kritkk, materiell ødeleggelse av ett av barnets ting når det var frekt, barnet (nesten tenåring) ble sykt og ble forlatt på et hotellrom, barnet var skadet, ble kjørt hjem av lærer, men først flere dager senere ble stiften opperert ut av foten, var vitne til en av foreldernes paranoiaanfall med hoing og roping.

Er det fortsatt et bortskjemt barn som har fått alt servert på sølvfat? Som tar alt som en selvfølge og ikke vet hvordan faktisk fungerer? Poenget er at fasaden ikke alltid stemmer.

Anonymkode: 26fd1...51b

Men jeg snakker jo ikke om hvordan barnet fremstår gjennom fasaden, men hvordan det reelt sett er / hvordan barnets oppvekst faktisk er. Så det er ikke noe poeng i å begynne en diskusjon om "men selv om barnet ser ut som om det er bortskjemt så er det ikke alltid det altså". Det er ikke relevant her. 

Anonymkode: 8dd26...fdd

[AnonymBruker]

Min definisjon på å sy puter under armene på barn er å lære dem at livet skal være spennende, lystbetont og gøy til enhver tid. Kjedelige ting skal man slippe, å stå i tøffe ting, holde på prinsipper og gjøre langvarig innsats skal man slippe, andres behov er det ikke så farlig med hvis det ikke passer meg. 

Jeg tenker at dette skaper umodne og skjøre voksne, som tåler livets påkjenninger dårlig og knekker av den minste motstand.

Anonymkode: 5881d...110

[AnonymBruker]

Vel, jeg er sammen med en mann som har fått puter sydd under armene og får det fortsatt, men han/ vi må betale for putene foreldrene har syntes det var så viktig å sy. De er veldig ivrige på å "  hjelpe", men det følger alltid en bismak med i følge av takknemlighetskrav og påminnelse om hvor mye de har gjort og hvor snille de er, dersom han skulle ha noe å ta opp, som ikke er så positivt. 

De har fulgt opp sine barn med aktiviteter, penger og alt som synes fra utsiden, samt er som løver om noen skulle ha noe å utsette på deres barn, men mannen har jevnlig blitt fortalt fra oppveksten og fortsatt nå i voksen alder ting som " jeg skjønner ikke hva som er galt med deg, hva er det som er galt med deg?,  osv, når han ikke har tatt de valgene som familien syntes passet dem bes, eller velger noe utenfor A4 normen.. 

Han vurderer faktisk å bryte kontakten med foreldrene, da det siste førte til at han selv, trodde galt med ham og at det følger med mye rart i den familien som jeg ikke tar opp her. De har fryktelig lyst til å være spandabel og hjelpe, samt bestemme for oss som familie, men de putene de gjerne vi lfortsette å prammen på oss koster altså. Da jeg kom inn i dette forholdet, trodde jeg at de gjorde det for å være snille og slapp den til, selv om jeg syntes det ble litt mye, men ser at de forventer at vi som familie, gjør det de ønsker og trekker hjelp de har gitt oss frem i alle mulige situasjoner.

 

Anonymkode: 0e2b4...288

[AnonymBruker]

Mannen er dårlig på p spørre etter hjelp og er ikke vant til å se løsninger slev, fordi han har fått alt servert, men de ser ikke at de har noe med saken å gjøre. De ser ikke angsten hans som et følge av dette og bruker at han har fått ting i oppveksten mot ham nå, som han er snart 40.

Anonymkode: 0e2b4...288

[SunnivaOslo]

16 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hva er deres definisjon på å sy puter under armene på barna? Er det utelukkende negativt?

Mange mener at dette henger sammen med at mange ungdom sliter med psykiske problemer- hvordan henger dette sammen? Jeg ser argumentet at mange forlanger og forlanger og dermed får seg en stuck når de selv må yte noe, men hvordan får man psykiske problemer av det? 

(Jeg har kun et eksempel med foreldre som var så overbeskyttende overfor dattera si og ikke lot henne gå ut av huset eller ta buss etter et spesielt klokkeslett, hun fikk omfattende angst og klarte verken det ene og det andre selv siden hun opplevde verden som farlig. Men igjen, dette er omsorgssvikt, noe som blir noe helt annet)

Anonymkode: e6c38...07f

Når barn er små,får de dessverre ofte høre "ikke gjør det,det er farlig/du kan bli skadet osv". Dette lærer bare barna at alt i livet er skummelt. Selvfølgelig skal man prøve å holde barna unna skader,men når de klatrer på en stol og blir fjernet istedenfor å høre "Kom igjen,du klarer å klatre opp der!" så lærer de at ting er feil.

Jeg har sett foreldre som er livredde for at barna leker,klatrer og løper. Foreldre som følger dem med haukeblikk og nærmest holder dem i henda i alle aktiviteter,noe som hindrer barn i å utforske.

Andre ting er foreldre som ikke lar barna delta på noe som helst av hjemmeoppgaver. Barn blir jo glade av å få hjelpe til.

[AnonymBruker]

Kan det handle om at mange barn og ungdom har det altfor godt? De er vant til at foreldrene kommer og ordner opp., Dvs, skal de på trening eller på fritidsaktiviter så må foreldrene kjøre. Skal de spise, må foreldrene lage mat. ser de på TV og vil ha vann, så må foreldrene reise seg opp av sofaen selv for å hente vann tol barna, for dette gidder de ikke selv. Det handler om barn som krever å bli kjørt over alt, som ikke gidder ting, som må mases på for å gjøre lekser, som klager over at de ikke liker den og den maten osv...

Anonymkode: e6c38...07f

[AnonymBruker]

Det er så viktig i vår tid å vise hvor gode foreldre man er. Det er så stort fokus på «riktig» oppdragelse og alt som kan gå galt, at mange foreldre er helt nevrotiske. Man skal ikke bli sint, ikke skryte for mye/lite, og enhver umulig unge skyldes sikkert dårlige foreldre. 

Mange, inkludert meg selv, prøver nok litt for hardt i mange situasjoner. I stedet for å la barnet få tid til å finne løsninger selv, så er vi på pletten og avleder, gir råd eller megler. 

Nå er jo ikke løsningen å bare la de seile sin egen sjø heller. Men det er en balansegang. Det er viktig å være der for ungene, at de vet at de kan komme til deg. Men de må få hjelp til å løse, eller tåle, sine egne problem, heller enn at de voksne iler til og ordner opp i alt. 

Anonymkode: 8bd57...e90

[Bassen]

Putene kommer ikke særlig godt med når de skal ut i verden og plutselig finner ut at de ikke er verdens midtpunkt. Verden bryr seg fint lite om det generelt sett. Det er viktig å la barna få prøve, og feile. Det er jo erfaring man lærer av. Ikke av og bli fortalt hva som er farlig og ikke farlig osv. De må lære at ting ikke alltid går deres vei. De må kunne mestre konfliktløsning og sosial omgang.

Det er mye bedre at de går på en smell hjemme, enn ute i verden. Foreldrene vil jo alltid være glad i avkommet sitt, selv om det kan være noen konflikter og ubehagelig situasjoner. Har man gjort noe som ikke er greit, så er den beste læringen at det blir en konsekvens. Ikke tomme trusler om fjerning av ipad og tlf osv. Man må fullføre det man har startet. 

Og noe av det viktigste i mine øyne er at de skal få prøve seg på oppvask, klesvask. Holde orden i sakene sine. Følge klokka, og ellers normale ting som jeg mener er en selvfølge. Dette skaper selvsikre og ansvarfulle barn. Som i tillegg er hardhudet nok til å motstå de nedturer livet kan by på. De skal vite at hjemmet er en trygg havn, og at de alltid skal kunne komme hjem, men det betyr ikke at maten blir servert og trusene er nystrøket til enhver tid. De må lære seg og gå på trynet, og klare å plukke opp bitene selv.

 

Jeg er redd Curlinggenerasjonen skaper et forfall i samfunnet, der alle forventer at ting bare blir magisk ordnet, uten egen innsats på noe plan.

Endret 13. mai 2018 av Bassen

[AnonymBruker]

På ‎12‎.‎05‎.‎2018 den 20.15, AnonymBruker skrev:

Vanskelig å si konkret da jeg ikke er sammen med moren lenger.

Men altså datteren hadde stemor og stefar (meg) på et tidspunkt.

Datteren har egentlig ikke akseptert hverken meg eller stemor. Både jeg og stemor har prøvd å hjelpe denne jenta med lekser og ellers hverdagen med utfordringene som følger.

Men datteren har sin egen teori eller bestemmer seg hvordan ting er og mor eller far lar datteren gjøre som hun vil.

Det endte med at datteren klarte å kvitte seg først med stemor.  Så 1 år senere så kvittet hun seg med meg.  Fordi vi avslørte hennes egentlige plan.

Det som sannsynligvis er "problemet" er at datteren har et eksplosivt sinne. At hun blacker ut når hun er sint og moren blir konfliktsky ,og klarer da ikke å få datteren til å forstå at hun lager bråk av den minste bagatell.  Krangler mye med venninnene sine ofte ,enda det er hennes egen feil.

Skal ikke påstå at datteren har ADHD,men noe i nærheten av det tror jeg nok det er.

Moren er nok en curling-mor for hun "hjelper" datteren til alt,som å hente vann når datteren er tørst ,mens datteren selv godt kunne hente selv. Kjører datteren hele tiden overalt. osv.

Anonymkode: 6e52a...69c

Datteren kvittet seg med deg fordi du avslørte hennes "egentlig plan"? Du høres bitter og sint ut.

 

Anonymkode: 36d0d...202