Foreldre som syr puter under armene til barna?

[Gjest Ingrid78]

Å sy puter under armene på unger, er utelukkende negativt ja. Om man verner de fra alt vondt, lar de styre alt og få vilja si hele tida, så ender man opp med unger som overhodet ikke takler virkeligheten den dagen de kommer ut i voksenlivet. Har sett noen skrekkeksempler opp gjennom årene på hvordan putesying kan gå.

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Ingrid78 skrev:

Å sy puter under armene på unger, er utelukkende negativt ja. Om man verner de fra alt vondt, lar de styre alt og få vilja si hele tida, så ender man opp med unger som overhodet ikke takler virkeligheten den dagen de kommer ut i voksenlivet. Har sett noen skrekkeksempler opp gjennom årene på hvordan putesying kan gå.

Hvordan har disse skrekkeksemplene vært?

Anonymkode: e6c38...07f

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Ingrid78 skrev:

Å sy puter under armene på unger, er utelukkende negativt ja. Om man verner de fra alt vondt, lar de styre alt og få vilja si hele tida, så ender man opp med unger som overhodet ikke takler virkeligheten den dagen de kommer ut i voksenlivet. Har sett noen skrekkeksempler opp gjennom årene på hvordan putesying kan gå.

Jepp. Har vært i et forhold der nettopp det du sier her.

Datteren hennes er 11 år og går jevnlig til psykolog nå.  P.g.a at mor lot datteren bestemme alt vi skulle gjøre som familie.

Jeg ga opp til slutt. Datteren hennes skjønner ingenting som skjer i den virkelige verden dessverre.

Anonymkode: 6e52a...69c

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jepp. Har vært i et forhold der nettopp det du sier her.

Datteren hennes er 11 år og går jevnlig til psykolog nå.  P.g.a at mor lot datteren bestemme alt vi skulle gjøre som familie.

Jeg ga opp til slutt. Datteren hennes skjønner ingenting som skjer i den virkelige verden dessverre.

Anonymkode: 6e52a...69c

Hvorfor går hun til psykolog? Har hun en diagnose? Traumer? Hva konkret er det hun sliter med?

Anonymkode: e6c38...07f

[AnonymBruker]

Som forelder skal man gi støtte og trøst ved behov. Det betyr ikke at man skal skjerme barn fra naturlige ubehageligheter, men heller være bevisst, og snakke om dem etter behov. Barna skal ikke tro at vi som foreldre kan løse alt, og feie alt litt vanskelig bort. 

Ofte er ubehagelige eller vanskelige ting noe man som voksen burde gjenkjenne, og samtidig ha en empatisk tilnærming til, uten å overføre sine opplevelser til barnet. Det å late som at vanskelige ting ikke eksisterer, er å gjøre barnet en bjørnetjeneste.

Anonymkode: 069d1...e71

[AnonymBruker]

Er jo bare å se på barn og familie trådene her inne: "kan min 14-15-16 åring få lov til sånn og sånn", ofte er det ting som er helt hårreisende at de ikke allerede har erfaring med. De skal være barn så lenge og skjermes for alt, plutselig er de voksne og må klare utfordringer selv og det er det mange som ikke klarer overgangen til. 

Anonymkode: 916b3...454

[AnonymBruker]

Slike barn er barn som aldri opplever at noen stiller normale krav til dem, som alltid får alt slengt i fanget og som aldri må jobbe for å oppnå noe. Som nærmest alltid får viljen sin, og som i løpet av sin barndom ikke får noe kjennskap til hvordan livet utenfor faktisk fungerer. Vokser opp uten å kjenne til verdien av penger, og som er vant til at alt blir gjort for dem. Blir hentet på skolen, får rommet ryddet, middag laget, ferie i syden og som egentlig får gjøre hva de vil. Samme barn har gjerne for store forventninger til livet, og tror nærmest at verden "skylder dem" ting. Tar det som en selvfølge å få mye penger til konfirmasjonen og som tar det som en selvfølge å få deltidsjobben slengt etter seg. 

Altså; barn som beskyttes for mye og som får for mange materielle goder slengt etter seg. 

Anonymkode: 8dd26...fdd

[AnonymBruker]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor går hun til psykolog? Har hun en diagnose? Traumer? Hva konkret er det hun sliter med?

Anonymkode: e6c38...07f

Vanskelig å si konkret da jeg ikke er sammen med moren lenger.

Men altså datteren hadde stemor og stefar (meg) på et tidspunkt.

Datteren har egentlig ikke akseptert hverken meg eller stemor. Både jeg og stemor har prøvd å hjelpe denne jenta med lekser og ellers hverdagen med utfordringene som følger.

Men datteren har sin egen teori eller bestemmer seg hvordan ting er og mor eller far lar datteren gjøre som hun vil.

Det endte med at datteren klarte å kvitte seg først med stemor.  Så 1 år senere så kvittet hun seg med meg.  Fordi vi avslørte hennes egentlige plan.

Det som sannsynligvis er "problemet" er at datteren har et eksplosivt sinne. At hun blacker ut når hun er sint og moren blir konfliktsky ,og klarer da ikke å få datteren til å forstå at hun lager bråk av den minste bagatell.  Krangler mye med venninnene sine ofte ,enda det er hennes egen feil.

Skal ikke påstå at datteren har ADHD,men noe i nærheten av det tror jeg nok det er.

Moren er nok en curling-mor for hun "hjelper" datteren til alt,som å hente vann når datteren er tørst ,mens datteren selv godt kunne hente selv. Kjører datteren hele tiden overalt. osv.

Anonymkode: 6e52a...69c

[Gjest Ingrid78]

38 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvordan har disse skrekkeksemplene vært?

Anonymkode: e6c38...07f

Voksne folk som er så tafatte at de ikke klarer å stå opp for seg selv, de som lever på foreldrenes støtte og penger til langt opp i 40-årene, et par har blitt innlagt på psykiatrisk da den virkelige verden er for stor og hard for dem. 

 

[AnonymBruker]

Akkurat nå, Ingrid78 skrev:

Voksne folk som er så tafatte at de ikke klarer å stå opp for seg selv, de som lever på foreldrenes støtte og penger til langt opp i 40-årene, et par har blitt innlagt på psykiatrisk da den virkelige verden er for stor og hard for dem. 

 

Om de legges inn på psykiatrisk er de syke, ikke svake eller tafatte. Ingen legges inn fordi de ikke gidder å ta tak i livet sitt, men fordi de er sterkt suicidale, maniske eller psykotiske. Og dette kommer ikke frivillig!!

Anonymkode: e6c38...07f

[Gjest Ingrid78]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vanskelig å si konkret da jeg ikke er sammen med moren lenger.

Men altså datteren hadde stemor og stefar (meg) på et tidspunkt.

Datteren har egentlig ikke akseptert hverken meg eller stemor. Både jeg og stemor har prøvd å hjelpe denne jenta med lekser og ellers hverdagen med utfordringene som følger.

Men datteren har sin egen teori eller bestemmer seg hvordan ting er og mor eller far lar datteren gjøre som hun vil.

Det endte med at datteren klarte å kvitte seg først med stemor.  Så 1 år senere så kvittet hun seg med meg.  Fordi vi avslørte hennes egentlige plan.

Det som sannsynligvis er "problemet" er at datteren har et eksplosivt sinne. At hun blacker ut når hun er sint og moren blir konfliktsky ,og klarer da ikke å få datteren til å forstå at hun lager bråk av den minste bagatell.  Krangler mye med venninnene sine ofte ,enda det er hennes egen feil.

Skal ikke påstå at datteren har ADHD,men noe i nærheten av det tror jeg nok det er.

Moren er nok en curling-mor for hun "hjelper" datteren til alt,som å hente vann når datteren er tørst ,mens datteren selv godt kunne hente selv. Kjører datteren hele tiden overalt. osv.

Anonymkode: 6e52a...69c

Adhd i seg selv trenger ikke bety at man er hverken agressiv eller manipulerende. Men det er kanskje enda mer viktig med faste rammer og grenser, og at man er tydelig på at ungene ikke er sjefen og at verden ikke er rettferdig. 

[Gjest Ingrid78]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Om de legges inn på psykiatrisk er de syke, ikke svake eller tafatte. Ingen legges inn fordi de ikke gidder å ta tak i livet sitt, men fordi de er sterkt suicidale, maniske eller psykotiske. Og dette kommer ikke frivillig!!

Anonymkode: e6c38...07f

Se kommaene mellom. Sier ikke at alle er tafatte, men noen av dem. Jeg ramser opp ulike personligheter jeg har sett av de som har fått puter sydd under armene. Det betyr ikke at alle trekkene er til stede hos alle sammen til en hver tid. Kjenner flere tafatte mennesker som overhodet ikke har vært i nærheten av en psykiatrisk institusjon. Og jeg kjenner de som har fått en så smell av møtet med den virkelige verden, som i utgangspunktet var superpopulære i skoletida og noen man aldri ville trodd skulle ende opp sånn. Og jeg har snakket mye med akkurat det mennesket jeg tenker på nå og hvorfor vedkommende endte sånn. 

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Ingrid78 skrev:

Se kommaene mellom. Sier ikke at alle er tafatte, men noen av dem. Jeg ramser opp ulike personligheter jeg har sett av de som har fått puter sydd under armene. Det betyr ikke at alle trekkene er til stede hos alle sammen til en hver tid. Kjenner flere tafatte mennesker som overhodet ikke har vært i nærheten av en psykiatrisk institusjon. Og jeg kjenner de som har fått en så smell av møtet med den virkelige verden, som i utgangspunktet var superpopulære i skoletida og noen man aldri ville trodd skulle ende opp sånn. Og jeg har snakket mye med akkurat det mennesket jeg tenker på nå og hvorfor vedkommende endte sånn. 

Ja, ser hva du mener. 

 

Anonymkode: e6c38...07f

[AnonymBruker]

Hva vil det si å aldri ha møtt motgang? De fleste har vel det, barn som voksne. Alle har noe de sliter med

Anonymkode: e6c38...07f

[AnonymBruker]

Hva er deres definisjon på motgang?

Anonymkode: e6c38...07f

[AnonymBruker]

14 minutter siden, AnonymBruker said:

Slike barn er barn som aldri opplever at noen stiller normale krav til dem, som alltid får alt slengt i fanget og som aldri må jobbe for å oppnå noe. Som nærmest alltid får viljen sin, og som i løpet av sin barndom ikke får noe kjennskap til hvordan livet utenfor faktisk fungerer. Vokser opp uten å kjenne til verdien av penger, og som er vant til at alt blir gjort for dem. Blir hentet på skolen, får rommet ryddet, middag laget, ferie i syden og som egentlig får gjøre hva de vil. Samme barn har gjerne for store forventninger til livet, og tror nærmest at verden "skylder dem" ting. Tar det som en selvfølge å få mye penger til konfirmasjonen og som tar det som en selvfølge å få deltidsjobben slengt etter seg. 

Altså; barn som beskyttes for mye og som får for mange materielle goder slengt etter seg. 

Anonymkode: 8dd26...fdd

Jeg vet om ett eksempel som ligner på det du beskriver her, men i tillegg var det veldig strengt, et barn som måtte trøste mor da hun ble for bekymret, mye kritkk, materiell ødeleggelse av ett av barnets ting når det var frekt, barnet (nesten tenåring) ble sykt og ble forlatt på et hotellrom, barnet var skadet, ble kjørt hjem av lærer, men først flere dager senere ble stiften opperert ut av foten, var vitne til en av foreldernes paranoiaanfall med hoing og roping.

Er det fortsatt et bortskjemt barn som har fått alt servert på sølvfat? Som tar alt som en selvfølge og ikke vet hvordan faktisk fungerer? Poenget er at fasaden ikke alltid stemmer.

Anonymkode: 26fd1...51b

[AnonymBruker]

16 minutter siden, Ingrid78 skrev:

Adhd i seg selv trenger ikke bety at man er hverken agressiv eller manipulerende. Men det er kanskje enda mer viktig med faste rammer og grenser, og at man er tydelig på at ungene ikke er sjefen og at verden ikke er rettferdig. 

Ja,akkurat.

Denne datteren har ingen rammer eller grenser fra mor , og da blir resultatet at datteren har et annet syn på verden enn det egentlig er dessverre.

 

Anonymkode: 6e52a...69c

[AnonymBruker]

I jobben min møter jeg heldigvis mest fornuftige foreldre, men av og til ser jeg foreldre med et særlig kontrollbehov. Jeg ser også foreldre som forsterker «problemet» til barnet, noen ganger gir de «svaret» før barnet får prøve selv: 

Anonymkode: 069d1...e71

[AnonymBruker]

Jeg føler at noe av problemet er at  "malen" for oppdragelse, det stortsett alle ser på som riktig er den oppdragelsen som unge får nå, og som faktisk syr puter under armene på de unge. Det er ikke noen få men fleste parten som gir denne oppdragelsen, men ser ikke selv at deres barn er eller kan være en av de som kommer til å takle hverdagen dårlig om noen få år. 

 

Anonymkode: 916b3...454

[AnonymBruker]

Jeg kjenner et skrekkeksempel, som nå er blitt voksen. Prinsessen til mor og far, som alltid ble degget for. Alt skulle foregå på hennes premisser, og fra hun var liten til hun ble stor er det mor og far som har ordnet opp i alle konflikter rundt henne. Ble hun og en venninne uvenner troppet mor opp hos foreldrene til den andre, og det var aldri hennes datters feil. Var ikke den andre familien enig i det, og det andre barnet ikke sa unnskyld, så fikk hun beskjed om å ikke være mer med det barnet "for den familien var ikke riktig kloke". Hun måtte aldri ordne opp i ting selv. 

Hun endte etterhvert ganske venneløs, hun slet med studier, fordi hun plutselig måtte jobbe for ting, og etter at hun var ferdig utdannet gikk hun fra jobb til jobb, for det var alltid noe galt med enten jobben, kollegaer eller sjefen. Kritikk tåler hun ikke. Selvkritikk eller selvinnsikt finnes ikke. Er hun litt trøtt en dag var det egenmelding, eller å gå til legen. 

Til slutt fikk hun ikke jobber, og nå går hun på NAV. Livet er for tøft for henne. Det stilles krav, og det er hun ikke vant til. 

Anonymkode: 4a627...35d