Psykisk helse i Norge

[AnonymBruker]

Jeg har alltid trodd at dersom man oppsøker hjelp for psykiske problemer, så vil man få god støtte og oppfølging. Dette var helt til jeg hadde behov for denne hjelpen selv.. Aldri har jeg blitt så sviktet som av helsesøster og BUP når jeg gikk på skolen, psykiatritjenesten og DPS nå som jeg er voksen. Å oppsøke hjelp var den største feilen jeg gjorde, for det gjorde bare vondt verre.

virker som flere sitter med den samme oppfattelsen som meg. Hvordan fungerer egentlig det psykiske helsetilbudet i Norge? Hva er dine erfaringer? Bør det bli noen endringer?

Anonymkode: 293eb...567

[Gjest making.a.mess]

Psykiatrien har blitt kynisk. Det spares, effektiviseres og fokuseres på helt feil ting. Det er viktigere å plassere folk i grupper, stille altfor raske diagnoser og dele ut resepter så saken kan stemples som avsluttet. Fort inn, fort ut. Faktisk kan noen synse og sette diagnoser etter å ha snakket med pasienten i 10-20 min. Det er hårreisende. Det finnes spesialistsentre som bruker tid på diagnoser og er flinke men de fleste kommer gjennom bup og dps som er samlebåndsbedrifter. Mange med svært alvorlige problemer får avslag på hjelp fordi andre som trenger det mer må prioriteres. Det er også sånn at en behandler spesialiserer seg/velger ut favorittdiagnoser som de får flere til å passe i enn hva som egentlig er tilfelle. Jeg skjønner at alle diagnosene og deres symptomer er en uendelighet å sette seg inn i, og at psykiatri på høyt plan er vanskelig. Det er masse symptomer som kan komme av en hel del diagnoser og skillet mellom disse er hårfint. Så enig med deg. Psykiatrien har vært en stor skuffelse. Og jeg leser av trådene her inne at svært mange mennesker som trenger hjelp ikke får det, at de ikke føler seg sett, at de føler de blir satt tilside fordi andre trenger det mer, eller at psykiatrien har gitt dem opp, og at ingen føler omsorg for dem, hvilket er sant. 

[AnonymBruker]

Det jeg er mest skremt over, er hvor elendig hjelpen for barn er. BUP kommer de ikke inn på, og kommer de inn, får de tilbud om samtaler, men ingen form for behandling. Jeg er mor til ett barn som virkelig har slitt, alvorlig depresjon, angst, skolevegring osv. Og som jeg har måtte kjempe, og endt med elendig hjelp. Så her har vi måtte betale for privat hjelp og privatskoler. Men skal det virkelig være sånn i Norge, at har du penger, får barna dine hjelp, og de kan klare seg, få seg utdannelse og jobb. Mens barn som sliter psykisk, og har foreldre med dårlig råd, de får ikke hjelp, de ender opp uten utdannelse, og uten jobb. Og koster ikke de da samfunnet mye mer som voksne, enn hva det hadde kostet å gi de god behandling, da de først trengte det.

Anonymkode: 0f915...606

[AnonymBruker]

Psykologi er generelt basert på dårlig kunnskap og manglende innsikt og hva som faktisk hjelper mennesker bli bedre. Man tror at dersom en person får gode karakterer og klarer psykologiutdanningen vil den komme ut som en kompetent og flink psykolog på den andre siden, men den menneskleige psyke er så kompleks og vanskelig å forstå, at det er bare et fåtall som kommer ut på den andre siden og som har talent når det gjelder å hjelpe mennesker. Mange klarer kanskje trøste relativt normale mennesker som har en nedeperiode, men mer komplekse og sammensatte psykiske problemer er det veldig få som har evner til å håndtere pg hjelpe på en god måte. Pasienten er da helt underlagt psykologens gjerne mangelfulle evner og risikerer i verste fall mange feilaktige diagnoser og forverring av sykdom. 

Men dette er en utvikling som går treigt, og som sannsynligvis kommer til å ligge etter noen tiår til før vi implementerer terapi og hjelp som er faktisk effektiv. 

Så lenge denne kunnskapen og innsikten mangler, så vil vi heller ikke kunne bygge effektive og gode psykiske tilbud. Det er som en person uten kunnskaper om husbygging skal bygge et hus. Det blir gjerne skeivt, står på ustø grunn og er falleferdig. Det samme er psykiatrien i Norge. For mange er det kanskje bedre å stå under tak i et falleferdig hus, enn å fryse ute i kulden, men det skjer at noen skader seg eller dør fordi taket ramlet i hodet på dem, da hadde de hatt bedre sjanse ute i kulda. 

Anonymkode: 30e5a...d2e

[AnonymBruker]

litt skrivefeil, skriver på mobil

Anonymkode: 30e5a...d2e

[AnonymBruker]

28 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Psykologi er generelt basert på dårlig kunnskap og manglende innsikt og hva som faktisk hjelper mennesker bli bedre. Man tror at dersom en person får gode karakterer og klarer psykologiutdanningen vil den komme ut som en kompetent og flink psykolog på den andre siden, men den menneskleige psyke er så kompleks og vanskelig å forstå, at det er bare et fåtall som kommer ut på den andre siden og som har talent når det gjelder å hjelpe mennesker. Mange klarer kanskje trøste relativt normale mennesker som har en nedeperiode, men mer komplekse og sammensatte psykiske problemer er det veldig få som har evner til å håndtere pg hjelpe på en god måte. Pasienten er da helt underlagt psykologens gjerne mangelfulle evner og risikerer i verste fall mange feilaktige diagnoser og forverring av sykdom. 

Men dette er en utvikling som går treigt, og som sannsynligvis kommer til å ligge etter noen tiår til før vi implementerer terapi og hjelp som er faktisk effektiv. 

Så lenge denne kunnskapen og innsikten mangler, så vil vi heller ikke kunne bygge effektive og gode psykiske tilbud. Det er som en person uten kunnskaper om husbygging skal bygge et hus. Det blir gjerne skeivt, står på ustø grunn og er falleferdig. Det samme er psykiatrien i Norge. For mange er det kanskje bedre å stå under tak i et falleferdig hus, enn å fryse ute i kulden, men det skjer at noen skader seg eller dør fordi taket ramlet i hodet på dem, da hadde de hatt bedre sjanse ute i kulda. 

Anonymkode: 30e5a...d2e

Hva baserer du dette på? Jeg tar psykologiutdanning og det vi lærer er basert på absolutt siste forskning i de ulike fagfeltene. 

Anonymkode: ef7eb...21d

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Hva baserer du dette på? Jeg tar psykologiutdanning og det vi lærer er basert på absolutt siste forskning i de ulike fagfeltene. 

Anonymkode: ef7eb...21d

Når jeg sier "ligger etter", mener jeg bare at mtp hvor langt vi har kommet på andre områder som teknologi og medisin, så er psykologien i steinalderen. Jeg mener ikke at man lærer utdatert kunnskap. 

De fleste som studerer psykolog har også overdreven tro på faget de studerer og tror som regel selv at de er flinke- og når de failer så merker de det ikke eller de skylder på at pasienten er vanskelig eller behandlingsresistent. Tror psykologer hadde vært bedre om de tok utgangspunkt i at de var dårlige psykologer. 

Anonymkode: 30e5a...d2e

[Skadeskutt]

Jeg vet egentlig ikke hva jeg skal si i forhold til egen erfaring. Jeg har vært masse innlagt. Jeg har møtt behandlere og annet helsepersonell som ikke var til hjelp for meg, men jeg har også møtt svært mange som i grunn rett og slett har reddet livet mitt. 

Det har vært mye prøving og feiling når det gjelder behandling og oppfølging av meg. Jeg undrer meg over om at hvis det opplegget jeg har nå hadde kommet i gang på et mye tidligere tidspunkt, så hadde kanskje mye lidelse vært unngått. 

For jeg har ikke passet inn i noen boks. Jeg har fått diagnoser, mistet diagnoser og fått diagnoser. Fram til jeg satt igjen med de fem diagnosene jeg har nå. 

Likevel er jeg takknemlig for hjelpen jeg har fått. Jeg håper jeg ikke har hatt flaks. At de fleste som sliter opplever å få hjelp og å bli tatt på alvor. Det er som oftest de dårlige historiene man hører om, så en tråd som dette vil nok ikke gi et riktig og nyansert bilde av hvordan psykiatritjenesten er. 

Det har skjedd myyye de siste 50 årene innenfor psykiatri. Det er ikke lenge siden pasienter ble lobotomert og stuet vekk. Psykiatri er et langt ferskere felt enn medisinfeltet. I tillegg kuttes det mer og mer i psykiatrien når det i realiteten bør økes. Så psykiatrien har enda en lang vei å gå, men det har absolutt skjedd ting. Så får vi bare håpe at ressursene ikke blir så tynnslitt at det blir umulig å fortsette å gjøre framskritt. 

For eksempel så ble en av mine diagnoser ansett som fullstendig håpløst. Man kunne ikke bli frisk av det og man ble sett på som en oppmerksomhetssyk og annenrangs pasient. Nå derimot er prognosene noe annet og det forskes stadig på å finne gode behandlingsmetoder. 

Endret 11. mai 2018 av Skadeskutt

[AnonymBruker]

Jeg har blandet erfaring. 

Det er ofte vanskelig å komme igang med hjelpen, for man skal være veldig syk for å få hjelp. Og det er jo veldig feil, men sånn er det når man skal spare seg ihjel.

Det kommer også an på hvem man ender hos, hva slags hjelp man får. Synes det er skummelt at det er så personavhengig. Jeg har møtt elendige terapeuter og gode terapeuter. 

Anonymkode: 63fb0...f08

[AnonymBruker]

Startet negativt som kasteball, fort inn og fort ut. Så møtte jeg riktig behandler og det går kjempe bra. 

Anonymkode: cfd03...0ad

[AnonymBruker]

Psykiatrien er en skam og behandlingen ganske mange opplever der er et hån og totalt bortkastet tid. Tror psykiatrien traumatiserer flere enn den hjelper. 

Anonymkode: 7951e...c5e

[SoWhat?]

Det er så mange som jobber innen psykriati som burde finne på annet å gjøre. Det skal kompetanse, kunnskap og evne til å se enkeltmenneske til. Det er lett å putte noen i bås, og de som jobber på div institusjoner jobber kun for lønn. Alt blir veldig feil når en jobber med mennesker da.

Det er masse feildiagnoseringer, og bare tenk om det var like utbredt når det gjaldt fysisk helse?! 

Nå har jeg ingen psykiske lidelser selv, men har erfaring av det jeg snakker om!

[Consider me..]

Jeg har svært god erfaring fra psykiatrien. Men jeg har blant annet en alvorlig diagnose og kan skjønne at de uten diagnose eller milde diagnoser som depresjon og angst kan føle seg oversett. Dessverre.

Når det er sagt, synes jeg systemet er elendig på å fange opp ungdommer som sliter, det er i alle fall min erfaring. Hadde jeg blitt fanget opp tidligere, hadde jeg nok ikke vært så dårlig nå som voksen.

[AnonymBruker]

Jeg er enig med deg TS. Jeg søkte hjelp tidlig, som 13/14-åring. Ble innlagt ved UPS, og ble behandlet utrolig dårlig av psykologen der og de øvrige ansatte (noen var greie, men merket at de hadde fått beskjed fra psykologen om å ikke trøste meg etc.). Er 20 år i dag, og har fått lese journalnotatene skrevet av denne psykologen. Det er rystende lesning. Psykologen min i VPP er enig med meg, og det var han som anbefalte meg å klage. Noe jeg har gjort. Fikk kun svar fra en annen psykolog, som bare gjentok det jeg skrev.

Var også brudd på taushetsplikten.

Har hatt flere behandlere, deriblant en klinisk sosionom som ikke hjalp meg stort. Siste psykologen jeg hadde (han som anbefalte meg å klage) hjalp meg en god del. Sluttet da jeg flyttet for å studere, men er fortsatt ødelagt etter UPS. Kommer meg ikke videre og sliter med traumer, som påvirker nattesøvnen. Unner ingen det jeg har opplevd under innleggelsen. Hvis jeg kunne skrudd tilbake i tiden, hadde jeg ikke søkt hjelp. Jeg vet jeg trenger hjelp, men jeg fikk jo ikke dette før jeg ble 17 år. Da hadde jeg vært 3-4 år i psykiatrien. Systemet er en ting, men mye er også personavhengig. Jeg var dessverre svært uheldig frem til den siste behandleren. 

Anonymkode: a7a3c...2c5

[AnonymBruker]

Synes de er kjempeflinke og gjør en god jobb jeg.

Anonymkode: 021c4...515