AnonymBruker Skrevet 10. mai 2018 #1 Skrevet 10. mai 2018 Hei! Vet egentlig ikke helt hvordan jeg skal formulere dette. Jeg er 20 år, og føler at det er ikke mening med livet. Jeg har mange venner, kjæreste, og familie som bryr seg veldig mye om meg. Jeg flyttet til en ny by for å studere for et år siden, og liker det jeg gjør. Uansett så har jeg ingenting som "får meg opp om morran". Jeg føler at alt er nyttesløs. Ingenting betyr noe. Enda om jeg har hatt en kjempe fin dag, føler jeg egentlig at livet er bare en "ork". Jeg har ikke selvmordstanker, og kunne aldri ha tenkt meg til å gjøre det mtp familie og de rundt meg. Uansett, så ønsker jeg på en måte at jeg ikke eksisterte. Jeg har ikke energi til å leve. Med det sagt, så har jeg en revmatisk sykdom som gjør at jeg har vondt, og blir mer sliten. Er det flere som føler det sånn? Er jeg alene om disse tankene? Er jeg egoistisk med at jeg har et bra liv, i verdens beste land, men føler uansett at ingenting er verdt noe? Anonymkode: 435f8...7e4 1
Antoinette Skrevet 10. mai 2018 #2 Skrevet 10. mai 2018 3 minutter siden, AnonymBruker skrev: Med det sagt, så har jeg en revmatisk sykdom som gjør at jeg har vondt, og blir mer sliten. Anonymkode: 435f8...7e4 Det burde ikke komme som en bombe at kroniske smerter har mye å si for livskvaliteten. At du først nevner sykdommen din heeeelt mot slutten av inlegget ditt får meg til å tro at du ikke helt tar den alvorlig. Får du ikke noe helsemessig hjelp for dette? Trener du? 3
AnonymBruker Skrevet 10. mai 2018 #3 Skrevet 10. mai 2018 2 minutter siden, Antoinette skrev: Det burde ikke komme som en bombe at kroniske smerter har mye å si for livskvaliteten. At du først nevner sykdommen din heeeelt mot slutten av inlegget ditt får meg til å tro at du ikke helt tar den alvorlig. Får du ikke noe helsemessig hjelp for dette? Trener du? Er ikke alvorlig nok syk for at jeg skal få hjelp. Kan begynne på medisiner, men det er bare mot smertene, og da blir jeg enda "sykere", feks spyr hele tiden. Og det hjelper uansett ikke mot at jeg føler meg sliten. Også en av grunnene til at jeg nevnte det helt sist, er fordi jeg vil ikke at det skal definere meg. Hater å snakke om det, hater å tenke på det. Trener ikke for øyeblikket, siden det tar så mye energi. Blir enda mer sliten flere dager i ettertid. Men har tenkt å begynne å svømme til høsten. Anonymkode: 435f8...7e4 1
Antoinette Skrevet 10. mai 2018 #4 Skrevet 10. mai 2018 Akkurat nå, AnonymBruker skrev: Hater å snakke om det, hater å tenke på det. Anonymkode: 435f8...7e4 Men tror du ikke du ville fått det bedre med deg selv om du erkjente sykdommen og begynte å ha hensyn til den i stedet for å fornekte den? Det må da tappe deg for mye energi? Det er ikke det samme som å la den def. deg. Du må bare leve livet litt annerledes. 2
Anna Maria Skrevet 10. mai 2018 #5 Skrevet 10. mai 2018 14 minutter siden, AnonymBruker skrev: Hei! Vet egentlig ikke helt hvordan jeg skal formulere dette. Jeg er 20 år, og føler at det er ikke mening med livet. Jeg har mange venner, kjæreste, og familie som bryr seg veldig mye om meg. Jeg flyttet til en ny by for å studere for et år siden, og liker det jeg gjør. Uansett så har jeg ingenting som "får meg opp om morran". Jeg føler at alt er nyttesløs. Ingenting betyr noe. Enda om jeg har hatt en kjempe fin dag, føler jeg egentlig at livet er bare en "ork". Jeg har ikke selvmordstanker, og kunne aldri ha tenkt meg til å gjøre det mtp familie og de rundt meg. Uansett, så ønsker jeg på en måte at jeg ikke eksisterte. Jeg har ikke energi til å leve. Med det sagt, så har jeg en revmatisk sykdom som gjør at jeg har vondt, og blir mer sliten. Er det flere som føler det sånn? Er jeg alene om disse tankene? Er jeg egoistisk med at jeg har et bra liv, i verdens beste land, men føler uansett at ingenting er verdt noe? Anonymkode: 435f8...7e4 Du lider av det som kalles anhedoni. Google det så kan du lese litt om det om du vil. Det er et av symptomene på depresjon. Man kan godt være deprimert selv om man ikke er trist faktisk, mange vet ikke det. Nå sier jeg ikke at du er det, men jeg nevner det bare. Med anhedoni, er det viktig at en likevel fortsetter å gjøre de tingene som ikke gir så mye gled i hverdagen. Det blir en verre sirkel om en begynner å kutte dem ut. Om dette er et vedvarende problem for deg som du ikke greier å gjøre noe med kan du kanskje snakke med legen din om dette. 1
AnonymBruker Skrevet 10. mai 2018 #6 Skrevet 10. mai 2018 13 minutter siden, AnonymBruker skrev: Er ikke alvorlig nok syk for at jeg skal få hjelp. Kan begynne på medisiner, men det er bare mot smertene, og da blir jeg enda "sykere", feks spyr hele tiden. Og det hjelper uansett ikke mot at jeg føler meg sliten. Også en av grunnene til at jeg nevnte det helt sist, er fordi jeg vil ikke at det skal definere meg. Hater å snakke om det, hater å tenke på det. Trener ikke for øyeblikket, siden det tar så mye energi. Blir enda mer sliten flere dager i ettertid. Men har tenkt å begynne å svømme til høsten. Anonymkode: 435f8...7e4 Da er det ikke rart du synes at livet kan være tøft! Har en sykdom som gjør meg sliten i perioder, har ikke smerter. Men jeg synes det er ille nok å bare være sliten og ikke får mulighet til å være med på det jeg har lyst til. Jeg ville gått til legen og bedt om hjelp til å takle sykdommen på best mulig måte. Anonymkode: f9a0b...559 1
AnonymBruker Skrevet 10. mai 2018 #7 Skrevet 10. mai 2018 Jeg har også hatt sånne tanker, uten at jeg har hatt en sykdom (i alle fall ikke fysisk) å slite med. Det er ikke rart du blir sliten og lei. Jeg ville dratt til lege og forklart situasjonen. Han/hun kan gi deg råd om hvordan du kan takle sykdommen bedre, for det du gjør nå fungerer åpenbart ikke. Vil også si at det er helt normalt å føle at livet ikke har mening i perioder, men husk at ting fort kan endre seg og bli bedre. Kanskje du vil føle mer glede når du er ferdig med studiene og startet i jobb? Anonymkode: 2fa71...cb5
AnonymBruker Skrevet 10. mai 2018 #8 Skrevet 10. mai 2018 Jeg vil anbefale deg å ta kontakt med fastlegen din og snakke om dette. Det virker som om du er deprimert, og da kan det være nødvendig med hjelp fra helsepersonell. Det skumle med psykisk sykdom er at det påvirker tankene slik at man ikke selv forstår at man trenger hjelp, så det er lurt å overlate vurderingen til en lege. Det kan være at depresjonen skyldes den kroniske sykdommen, men det gjør ikke depresjonen mindre reell. Anonymkode: 91b34...bee
AnonymBruker Skrevet 10. mai 2018 #9 Skrevet 10. mai 2018 1 time siden, AnonymBruker skrev: Hei! Vet egentlig ikke helt hvordan jeg skal formulere dette. Jeg er 20 år, og føler at det er ikke mening med livet. Jeg har mange venner, kjæreste, og familie som bryr seg veldig mye om meg. Jeg flyttet til en ny by for å studere for et år siden, og liker det jeg gjør. Uansett så har jeg ingenting som "får meg opp om morran". Jeg føler at alt er nyttesløs. Ingenting betyr noe. Enda om jeg har hatt en kjempe fin dag, føler jeg egentlig at livet er bare en "ork". Jeg har ikke selvmordstanker, og kunne aldri ha tenkt meg til å gjøre det mtp familie og de rundt meg. Uansett, så ønsker jeg på en måte at jeg ikke eksisterte. Jeg har ikke energi til å leve. Med det sagt, så har jeg en revmatisk sykdom som gjør at jeg har vondt, og blir mer sliten. Er det flere som føler det sånn? Er jeg alene om disse tankene? Er jeg egoistisk med at jeg har et bra liv, i verdens beste land, men føler uansett at ingenting er verdt noe? Anonymkode: 84f19...c67 Neida du er vel ikke alene om å ha slike tanker. Har det selv i små perioder kanskje. Jeg vet egentlig ikke hva revmatisk sykdom er, men går det ut over psyken? Det er mye som hjelper på for å få positiv perspektiv om livet. Å leve det vanlige livet, med den karusellmentalitetten det medfører får meg enkelte ganger til å tenke negativ og være likegyldig. Også om jeg er for mye med bare kjedelige og uempatiske folk, blir jeg noe deppa. Men ved å prate med folk som har interessante meninger og ideer, drive med planter evt ting som er spennende og forstå nye ting generelt så hjelper det kraftig på. Litt flåsette her, men noe i den duren. Anonymkode: dd5f7...170
AnonymBruker Skrevet 10. mai 2018 #10 Skrevet 10. mai 2018 Da må du skape det selv Anonymkode: 19b41...ba4
AnonymBruker Skrevet 10. mai 2018 #11 Skrevet 10. mai 2018 Hei😊 Nå måtte jeg bare svare, fordi dette var meg for noen år siden. Jeg har også en revmatisk sykdom som gjorde at jeg hadde vondt og var sliten og lei av alt. Jeg gikk i mange år før jeg startet på medisin, nettopp fordi jeg var redd for bivirkningene av medisinen ( kvalme, spy, miste hårtet osv.) Men til slutt ble jeg så syk at jeg måtte starte med dem, og etter noen uker var alt forandret! Jeg hadde ikke så vondt lenger, følelsen av å være helt utslitt og bare ville sove forsvant også. Jeg blir bittelitt kvalm dagen etter inntak av medisin, men det er så verdt det! Anbefaler deg på det sterkeste å få en henvisning til revmatisk avdeling om du ikke allerede har vært der. Anonymkode: 97b92...ab5
Kragebein Skrevet 10. mai 2018 #12 Skrevet 10. mai 2018 Kjære trådstarter, Vi ønsker ikke å vurdere og tolke ordbruk når det kommer til vanskelige livssituasjoner hvor vi opplever at man befinner seg i en sårbar tilstand, og det er umulig for oss å vite hva den enkelte legger i ordene som brukes. Vi kan ikke vite om det er en generell følelse av å ville dø - i den forstand at man er nedbrutt og sliten, og ønsker å slippe - eller om det involverer en tanke om selvmord hvor man ønsker å utføre en handling som fører til døden for den som utfører det. Vi ønsker på ingen måte å tabubelegge de følelsene du har, men vi må stenge denne tråden med bakgrunn i det ovennevnte, samt at vi ikke har mulighet til å overvåke tråden din og vite hva slags kompetanse som ligger bak svarene du vil få. Du kan lese mer om hvorfor vi har denne regelen her. Hvis du sliter med slike tanker vil vi oppfordre deg til å ta kontakt med din fastlege/lege for samtale eller henvisning videre. Hvis du opplever at situasjonen er akutt, oppfordrer vi deg å kontakt med legevakt på tlf 116117 eller ringe nødnummer 113. Alternative kan du også ta kontakt med en hjelpetelefon hvor du vil treffe mennesker du kan prate med, som ønsker å hjelpe deg og som kan gi råd i den situasjonen du er i. Mental Helse: 116 123 Røde Kors: 800 33 321 (man-fre 14-22 for de under 18 år) Kirkens SOS: 22 40 00 40 Med vennlig hilsen, Kragebein, mod
Fremhevede innlegg