Frisk fra spiseforstyrrelser

[AnonymBruker]

Når synes dere man kan regne seg selv som frisk fra spiseforstyrrelser? Er det når man har normal og stabil vekt? Når man kan spise sammen med andre? Når man fungerer "sånn passe" sosialt, og klarer seg bra på jobb? Annet?

Selv har jeg stabil og ganske sunn vekt, men jeg tenker mye på den, og er redd for å miste kontrollen. Jeg spiser nok, men ganske selektivt, og har kanskje et litt rart spisemønster. Det går stort sett greit å bryte vanene mine hvis jeg må (å gå ut og spise med venner f. eks.), men hvis det lengre perioder med unntak fra treningsvaner og spisevaner blir jeg stressa. Er jeg frisk?

Jeg først og fremst ute etter svar fra de med egne erfaringer på område, men tar selvsagt gjerne imot innspill fra andre også.

Anonymkode: 3e641...10f

[duplexx]

Terapeuten min sier man/jeg kanskje aldri blir HELT frisk. Dette tror jeg er individuelt.

Jeg er normalvektig nå, men kanskje mer spiseforstyrret enn noen gang.

Spisemønsteret mitt er styrt av strenge tanker og regler, og påvirker det sosiale livet mitt... Jeg kan ha noen gode tre fire dager, kanskje en uke. Sjelden noe mer. Min største frykt er å miste kontrollen og gå tilbake til et helt sykt spisemønster. Hvor det til slutt vises på kroppen. Nå for tiden balanserer jeg liksom hele tiden på kanten av stupet. 

[AnonymBruker]

Heisan

Jeg tror det blir litt hva en selv mener.. ?

Selv var jeg veldig syk i mange år. 10-15 år. stadiene mot det som for meg er frisk var glidene. '

Jeg tar også med en tanke: når jeg snakker med mine venninner som aldri har vært syke er det neste ikke en av dem som likevel stresser litt med vekt og kropp. Det ligger i tiden.. Og nåår jeg sammenligner meg med dem har jeg nå ikke så mange tanker rundt kropp, vekt og mat som kan kalles unormale..

 

For meg tenker jeg at jeg er frisk fordi det ikke lenger er slik at tankene på vekt, mat og kropp tar opp så mye av min tid at jeg syns det er plagsomt. Selv om jeg ville takket dårlig å gå opp i vekt og teller daglig kalorier er jeg i mine øyne det jeg vil si at for meg er å være frisk. Dette at jeg lever ett fullverdig liv der der mange tanker er gjennom mitt hodet i løpet av en dag og tanker om mat og vekt bare er en daglig gjest. Jeg har andre interesser og mål, mens maten spiller en liten melodi der i bakhodet ett sted.

Også viktig: jeg lider ikke lenger. Jeg har det ikke alltid vondt. For en ting er jo at det med maten og vekta har gått fra å være alt jeg tenkte på, til noe som ligger der ett sted i bakhodet. En annen er at jeg har det ikke så vondt lenger at jeg syns livet er mer mas enn verdi. Jeg er ikke lenger alltid trist.

Jeg skjønner at en kan lete etter den der målstreken som skal si en har blitt frisk. Men jeg tror det er forskjellig fra hvem du spør. Og her var min versjon. Jeg føler meg frisk. Frisk nok. Jeg er frisk nok for meg. Jeg har det mye bra. Jeg tenker at en får glede seg over de tingene en ser som blir bedre selv før en er frisk. Folk som oss kjemper så hardt og vi må gi oss selv honnør for alt vi klarer å ta tilbake av det denne sykdommen har røvet fra oss.

 

 

Anonymkode: 5fc0e...edc

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tar også med en tanke: når jeg snakker med mine venninner som aldri har vært syke er det neste ikke en av dem som likevel IKKE stresser litt med vekt og kropp. Det ligger i tiden.. Og når jeg sammenligner meg med dem har jeg nå ikke så mange tanker rundt kropp, vekt og mat som kan kalles unormale..

Anonymkode: 5fc0e...edc

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Anonymkode: 5fc0e...edc

"som ikke likevel stresser.."

Den setningen ville ikke være med å leke  Men håper du forsto.

 

Anonymkode: 5fc0e...edc

[Gnå]

20 timer siden, duplexx skrev:

Terapeuten min sier man/jeg kanskje aldri blir HELT frisk. Dette tror jeg er individuelt.

Jeg er normalvektig nå, men kanskje mer spiseforstyrret enn noen gang.

Spisemønsteret mitt er styrt av strenge tanker og regler, og påvirker det sosiale livet mitt... Jeg kan ha noen gode tre fire dager, kanskje en uke. Sjelden noe mer. Min største frykt er å miste kontrollen og gå tilbake til et helt sykt spisemønster. Hvor det til slutt vises på kroppen. Nå for tiden balanserer jeg liksom hele tiden på kanten av stupet. 

TS her.

Takk for svar! Det er synd, men jeg er også redd for at det er vanskelig å bli helt frisk. Det er vanskelig å legge fra seg vanen med å tenke kalorier og sunnhet, og det er vanskelig å vite hva som er "normal" trening, og hva som er tvang. Men jeg håper du kommer det lenger unna den kanten på stupet. Det har jeg, og tro meg: Det er mye morsommere her. 

[AnonymBruker]

19 timer siden, AnonymBruker skrev:

Heisan

Jeg tror det blir litt hva en selv mener.. ?

Selv var jeg veldig syk i mange år. 10-15 år. stadiene mot det som for meg er frisk var glidene. '

Jeg tar også med en tanke: når jeg snakker med mine venninner som aldri har vært syke er det neste ikke en av dem som likevel stresser litt med vekt og kropp. Det ligger i tiden.. Og nåår jeg sammenligner meg med dem har jeg nå ikke så mange tanker rundt kropp, vekt og mat som kan kalles unormale..

 

For meg tenker jeg at jeg er frisk fordi det ikke lenger er slik at tankene på vekt, mat og kropp tar opp så mye av min tid at jeg syns det er plagsomt. Selv om jeg ville takket dårlig å gå opp i vekt og teller daglig kalorier er jeg i mine øyne det jeg vil si at for meg er å være frisk. Dette at jeg lever ett fullverdig liv der der mange tanker er gjennom mitt hodet i løpet av en dag og tanker om mat og vekt bare er en daglig gjest. Jeg har andre interesser og mål, mens maten spiller en liten melodi der i bakhodet ett sted.

Også viktig: jeg lider ikke lenger. Jeg har det ikke alltid vondt. For en ting er jo at det med maten og vekta har gått fra å være alt jeg tenkte på, til noe som ligger der ett sted i bakhodet. En annen er at jeg har det ikke så vondt lenger at jeg syns livet er mer mas enn verdi. Jeg er ikke lenger alltid trist.

Jeg skjønner at en kan lete etter den der målstreken som skal si en har blitt frisk. Men jeg tror det er forskjellig fra hvem du spør. Og her var min versjon. Jeg føler meg frisk. Frisk nok. Jeg er frisk nok for meg. Jeg har det mye bra. Jeg tenker at en får glede seg over de tingene en ser som blir bedre selv før en er frisk. Folk som oss kjemper så hardt og vi må gi oss selv honnør for alt vi klarer å ta tilbake av det denne sykdommen har røvet fra oss.

 

 

Anonymkode: 5fc0e...edc

TS her.

Tusen takk for et så utfyllende og hyggelig svar! Jeg kjenner meg igjen av mye av det du skriver, og det er fint å vite at man ikke er alene. Du har helt rett i at de fleste, i alle fall unge personer, tenker mye på mat og trening. Om det betyr at sånne som oss er "normale" eller om det er mange som er litt tullete i hodet, er vel ikke så godt å si  .

Anonymkode: 3e641...10f

[duplexx]

1 time siden, Gnå skrev:

TS her.

Takk for svar! Det er synd, men jeg er også redd for at det er vanskelig å bli helt frisk. Det er vanskelig å legge fra seg vanen med å tenke kalorier og sunnhet, og det er vanskelig å vite hva som er "normal" trening, og hva som er tvang. Men jeg håper du kommer det lenger unna den kanten på stupet. Det har jeg, og tro meg: Det er mye morsommere her. 

Det var fint sagt 🌸

Jeg har vært SF i over 10 år, er spent på hvordan dette skal gå 🤪🤪 man vil bli frisk. Samtidig er det veldig skummelt... en del av meg vil ikke gi slipp.