Bare meg som synes sarte/sensitive personer er forferdelig slitsomme å forholde seg til?

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Etter 2,5 år må man kunne ta seg sammen og leve videre, ihvertfall komme seg på jobb, det hjelper ikke å sitte inne og synes synd på seg selv. Evt får man søke profesjonell hjelp. Er ikke ts forresten.

Anonymkode: 635cc...048

D Ø D S F A L L.

Anonymkode: 47262...b1c

[SoWhat?]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

mista moren min for to år siden og er dritlei av sorgen. den har forandret meg mye, og noen orker ikke lengre treffe meg pga min forandring.

 men sorgen er en ny del av meg så den slipper jeg ikke unna. den blir stadig lettere å leve med derimot. 

Anonymkode: 5c8b9...6ae

Hvilken forandring? Om du vil svare?

[AnonymBruker]

Patetiske mennesker er dem som klager over andres egoisme og skjørhet og når de selv rammes da blir det plutselig buhu buhu.

 

Buhu trenger tid nå for meg selv buhu. Slike har jeg ingenting tilovers for,

Anonymkode: 57ab5...f05

[Gjest Jegskulleønskeat]

Jeg tenker at det er mulig hun har utviklet en komplisert sorg, evt depresjon eller PTSD. Det høres ut som hun har posttraumatiske symptomer når hun unngår alle situasjoner som kan minnes om han, gå i kirka eller spise biff. Jeg føler med henne. Sorg er smertefullt og vondt. Har hun opplevd andre dramatiske brudd i tidlig alder eller traumer? Dette kan forsterke reaksjonen hun har nå. 

[DMS]

Eg forstår godt at dei rundt ein person med slik altoppslukande sorg etterkvart vert lei. Ein vil gjerne vere ein god ven, men det er krevande vil eg tru. 

Det eg sjølv tenkte var at dette er meir enn den normale og naturlege sorgprosessen som ein har ved eit slikt tap. Dette verkar meir som ein depresjon enn ei sorg på meg. Får ho profesjonell hjelp? 

[AnonymBruker]

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

D Ø D S F A L L.

Anonymkode: 47262...b1c

Ja men man kan ikke begrave seg i selvmedlidenhet. Faren min døde for noen år siden, moren min brukte tid på å komme over dette, men gravde seg ikke ned i sin egen sorg. Hun levde videre og bearbeidet sorgen underveis, som resten av familien. Venninnen til ts dyrker sorgen, og det er neppe store endringen om 10-20 år heller. Hennes liv, hennes valg, men hun mister nok en del venner på veien.

Anonymkode: 635cc...048

[AnonymBruker]

53 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Venninnen til ts mistet mannen ved dødsfall. Et brudd er noe helt annet.

Anonymkode: 47262...b1c

Det skal jeg si meg enig i. Forstod det i toppinnlegget som at det var et brudd, ikke dødsfall. 

Anonymkode: 8af89...437

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja men man kan ikke begrave seg i selvmedlidenhet. Faren min døde for noen år siden, moren min brukte tid på å komme over dette, men gravde seg ikke ned i sin egen sorg. Hun levde videre og bearbeidet sorgen underveis, som resten av familien. Venninnen til ts dyrker sorgen, og det er neppe store endringen om 10-20 år heller. Hennes liv, hennes valg, men hun mister nok en del venner på veien.

Anonymkode: 635cc...048

Vet du, det finnes ingen oppskrift for hvordan man skal bearbeide en sorg. Og nå vet ingen av oss hvordan han døde og omstendighetene rundt dette.

Derfor er denne tråden og HI direkte usmakelig. 

Anonymkode: 47262...b1c

[AnonymBruker]

Jeg orker ikke sarte og sensitive personer, jeg heller. Jeg syntes generelt det er slitsomt å forholde meg til folk som har mye "greier", både fysisk og psykisk.

Jeg prøver å ikke være kjip med det, men unngår å knytte nære relasjoner til folk man må ta mye hensyn til hele tiden.

Nå må jeg legge til at jeg har flere venner som er kronisk syke eller har fysiske handicap som er hemmende i hverdagen. Men for meg er ikke det et problem, fordi holdningen er "dette må jeg få til på en måte" og ikke "jeg kan ikke xx fordi xx". Det er liksom instillingen det går på.

Anonymkode: d839d...f97

[AnonymBruker]

Det virker som et spesielt tilfelle med venninnen din som ikke klarer å jobbe 2,5 år etter dødsfallet. Jeg ville også hatt vanskelig for å forstå det. Men dette eksempelet synes jeg jo ikke er dekkende for sensitive personer generelt. Selv regner jeg meg for litt sensitiv. Det vil si at jeg registrerer nyanser lett, jeg oppfatter det som er mellom linjene, merker andres sinnsstemninger osv. Jeg er en som kan reagere hvis noen kommer med en frekk eller nedlatende kommentar til meg. Jeg kan si fra om at jeg ikke synes noe om å bli snakket til på den måten. Og da er det sikkert bekvemt for den andre å tenke at det er den som sier fra som det er noe galt med. At man ikke skal være sensitiv, men at man skal være robust og bare "tåle" og ta imot spydigheter. Jeg har kjent  noen robuste og ubetenksomme mennesker, og synes ikke de trekkene er noe tiltalende.

Anonymkode: 4e038...fe1

[Hårstrikk79]

Syns ærlig talt ikke to år er spesielt lenge å sørge. Hun har mistet sin aller nærmeste.  Og det at hun ikke har kommet seg ut i jobb igjen, kan jo ha noe med omstendighetene rundt dødsfallet å gjøre. Høres ikke akkurat ut som om samboeren døde som 90-åring , og mett av dager.

[AnonymBruker]

Enig med @Hårstrikk79. Syns ikke 2,5 år med sorgreaksjon etter å ha mistet partner  er mye i det hele tatt. Folk reagerer veldig ulikt på sorg. Men de fleste reagerer. 

Anonymkode: 6a4d0...0fc

[AnonymBruker]

Det er stor forskjell på å ta seg tid til å sørge, og å dyrke en sorg til den vokser seg stor og uhåndterlig.  Og utenforstående ser nok lettere forskjellen på disse to enn de som står midt oppe i det selv.
Det hjelper ingen, og aller minst den sørgende selv, at omgivelsene legger tilrette for at noen skal få dyrke sorgen i fred.

Det er ingen fasit på sorg, og 2,5 år er ikke lang tid å sørge, men en viss grad av normalitet i hverdagen forventes etter såpass lang tid.  Og jeg blir skremt av å se at så mange i denne tråden overser klassiske tegn på sorgutløst depresjon, og er villige til å se den andre veien.

Sorgen går ikke over, men det er vanlig at den blir mer og mer håndterbar i løpet av tiden som går, men ut i fra TS beskrivelse skjer ikke dette for denne kvinnen.  Ut i fra beskrivelsen låser hun seg mer og mer fast i sorgen.

Jeg vet like lite om denne kvinner som alle her inne, men ut i fra TS beskrivelse er dette en kvinne som behøver profesjonell hjelp til å klare sørge på en konstruktiv måte, og gode venner ville hjulpet henne å få denne hjelpen, ikke "hjelpe" henne ved å tilrettelegge for å dyrke sorgen videre, eller gå lei, og trekke seg unna.

 

 

Anonymkode: 1ddbd...9e8

[AnonymBruker]

21 timer siden, AnonymBruker skrev:

D Ø D S F A L L.

Anonymkode: 47262...b1c

Et dødsfall er ikke nødvendigvis verre enn et samlivsbrudd da.. Det er i grunnen tullete å måle sorg opp mot hverandre, men det ene er faktisk ikke nødvendigvis verre enn det andre. Det kan i noen tilfeller være mer traumatisk med et samlivsbrudd dersom det kommer helt uventet, skjer på en særdeles stygg måte og i tillegg får man ofte langt mer støtte og omsorg fra omgivelsene ved et dødsfall, et samlivsbrudd takler man ofte på egenhånd, eller det er i det minste forventninger fra de rundt at man fortere skal komme seg videre. Så dødsfall er ikke nødvendigvis det verste man går gjennom, selv om det selvsagt kan være det og. Sånn litt på siden.

 

Uansett kan det umulig være bra for en selv i lengden å grave seg ned i sorgen år etter år. Uavhengig av omgivelsene, er det til syvende og sist en selv som må ta tak i seg selv og sitt liv.

 

Mulig jeg er litt opphengt i dette med sympatifisking, men når man bruker dødsfall, sorg, dårlig økonomi eller dårlig helse aktivt for å skaffe seg sympati, da får jeg dessverre litt avsmak. F eks når det brukes det som begrunnelse i konkurranser på Facebook . Man skal komme med en begrunnelse for hvorfor man bør vinne f eks en spa-behandling eller et hotellopphold og så er det å smøre ut og utbroderer at man fortjener det fordi man har hatt det så vondt og vanskelig og fælt av den ene eller andre årsaken. Helt ok når man ønsker at andre skal vinne, det er fint gjort (dog IKKE utbroder og utlever detaljer om andre), men slike stakkars meg, jeg har det fælt jeg-innlegg er usjarmerende. Sorry!

Anonymkode: c5a90...dba

[OnFire]

På 2.5.2018 den 16.34, Rosatoast skrev:

Det er du som høres selvopptatt og kynisk ut, kanskje det er du som trenger å jobbe med deg selv.

Ingenting som tyder på det. 

[Vera]

Jeg er sorgen. 

 

 

"Jeg er sorgen. 

 

 I dag kom jeg, brått og ubedt, ikke forsiktig bankende på din dør, men som en kampestein gjennom taket. 

 

Jeg slo deg i bakken med min tunge vekt. Ikke kan du puste ordentlig, ikke klarer du å reise deg under vekten av meg. Jeg er tung ser du. Tung og vanskelig å få ut. Jeg må nemlig bæres ut. Ut til rett plass før du slipper unna mitt åk. Bæres med deg. Lenge. Kanskje alltid.

 

Det tar tid for deg å klare å reise deg. Jeg er tung og uhåndterlig. Krever alle kreftene dine og enda litt til. Jeg krever av familien din og av vennene dine. Jeg er umettelig. 

 

Etterhvert klarer du å puste og ta ørsmå steg mens du bærer meg på skjelvende skuldre. Du hadde ikke kunnet forestille deg hvor tung jeg er, hvor vanskelig jeg er å bære. Jeg krever deg. Fullt og helt. 

 

Du får hjelp av de rundt deg. De støtter deg litt, løfter litt sammen med deg, hjelper deg åndedrag for åndedrag. De spør ikke om meg, de bare skimter konturene av hvor enorm jeg er. Hvor tungt du sliter for å bære meg. 

 

Dagene, ukene, minuttene, timene går. Jeg er like tung. Men du blir sterkere. Du klarer å gå lenger. Du klarer å rette deg mer opp i ryggen når du bærer meg. Du må lære mye på nytt. Du går jo med meg på ryggen. 

 

Det vil aldri bli som før. Skyggene er blitt dypere, livet er mer nyansert. Du har rast. Du har grått. Tårene dine har gjort meg våt. Tårene dine har gjort deg godt. 

 

Månedene går. Det blir til år. Jeg er fremdeles med deg. Like tung. Dine lår er sterke. Ryggen din er rettere. Blikket har kommet oppover igjen. Du har måttet bli født på ny. Født med en tung sorg på ryggen. Du har lært deg å gå igjen. Lært å leve. 

 

Når du har flere lyse dager enn mørke og plutselig en morgen gleder du deg over soloppgangen. Er takknemlig for livet. Den dagen har du lært deg å bære meg. Du har meg med deg, vi er blitt kjent du og jeg. Jeg har gitt deg styrke, du bærer meg. Jeg er blitt en del av deg. Vi to - du og sorgen. Aldri alene, alltid vi to. "

 

~ Heidi Gaustad Hølleland ~

 

[Grovmel]

På ‎02‎.‎05‎.‎2018 den 16.32, AnonymBruker skrev:

Man kan jo ikke si dette høyt, ihvertfall ikke til dem det gjelder, for man vil jo ikke såre, men jeg sliter med å føle empati med folk jeg oppfatter som skjøre/sarte/sensitive... Er ikke stolt av det. Men jeg fikser ikke folk som er sånn hele tiden..

 

En av mine nærmeste venninner mistet sin samboer for 2 1/2 år siden. Forferdelig trist og jeg syntes synd på henne lenge. Nå synes jeg det bare er slitsomt og irriterende at hun ikke kan jobbe fordi hun er så lei seg, ikke tåler støy, ikke kan dra hit eller dit fordi det muligens kan vekke minner slik at hun kan bli ekstra trist, Ikke kan komme i dåpen til en venninnes barn fordi det er i en kirke og samboeren hadde en begravelse fra en kirke, ikke kan soise biff, for det var yndlingsretten til samboeren og det er jo så TRIST å tenke på... Jeg forstår at ting er vanskelige, men jeg klarer ikke å forstå at man i slike situasjoner ikke kan prøve å jobbe bittelitt med seg selv, prøve å ikke fokusere på seg selv hele tiden, ikke dyrke det vonde og vanskelige, men gjøre et bittelite forsøk på å kose seg sammen med mennesker som faktisk vil dem vel. Jeg oppfatter dessverre slike personer som selvopptatte.

 

Dette var kun et eksempel,. Det er flere i min omgangskrets som er utrolige sarte, uten at det har vært et dødsfall eller andre store, traumatiske opplevelser. Jeg oppfatter dessverre slike personer som, tja, selvopptatte på et vis og psykisk svake... Jeg liker rett og slett robuste mennesker mye bedre.

Anonymkode: c5a90...dba

Hvis du sliter med å føle empati for folk som er sarte\ sensitive, vil jeg også tro du "sliter" med å ha empati i det store og hele. Men tipper du heller mener sympati i dette tilfellet og det virker som om du er lei av at andre prater eller er opptatt av seg?

 

Det går vel fint an å bli irritert dersom man oppfatter at andre blir lei seg for ting en selv ikke blir lei seg for. Spesielt hvis man ikke evner å sette seg i andres ståsted. Men det går like fint an å bli lei folk på den andre siden av spektret, som er helt kynisk og bare tenker egen vinning.  

[AnonymBruker]

Heh, alle dauer jo. En kan ikke ha en komplett shut-down hver gang noen forsvinner, livet går da videre.

Anonymkode: ee336...dda

[Emmelise]

Det er selvsagt slitsomt å måtte forholde seg til i lengden, spesielt når man får inntrykket av at vedkommende luller seg inn i sorgen og tapet, og ved enhver anledning skal fiske fram sorg-kortet og vifte med det som om det er alt som teller her i verden.

Og for henne så er det kanskje det eneste som teller akkurat nå, men etter 2 år begynner det å bli usunt. På tide med en liten prat om hvordan man nå bør oppsøke profesjonell hjelp for å komme seg videre her i livet. Ens venner er hverken hobbypsykologer eller dødvekt (no pun intended) som man kan trekke med seg. Før eller senere må man videre og klarer man det ikke selv så må man komme i kontakt med noen som faktisk kan hjelpe.

Empati generelt er ikke min "greie" så fra mitt ståpunkt kan jeg forstå at det er slitsomt etter så lang tid. Jeg tror det er på tide med en ærlig samtale med din venn.

[Gjest Jegskulleønskeat]

21 minutter siden, Vera skrev:

Jeg er sorgen. 

 

 

"Jeg er sorgen. 

 

 I dag kom jeg, brått og ubedt, ikke forsiktig bankende på din dør, men som en kampestein gjennom taket. 

 

Jeg slo deg i bakken med min tunge vekt. Ikke kan du puste ordentlig, ikke klarer du å reise deg under vekten av meg. Jeg er tung ser du. Tung og vanskelig å få ut. Jeg må nemlig bæres ut. Ut til rett plass før du slipper unna mitt åk. Bæres med deg. Lenge. Kanskje alltid.

 

Det tar tid for deg å klare å reise deg. Jeg er tung og uhåndterlig. Krever alle kreftene dine og enda litt til. Jeg krever av familien din og av vennene dine. Jeg er umettelig. 

 

Etterhvert klarer du å puste og ta ørsmå steg mens du bærer meg på skjelvende skuldre. Du hadde ikke kunnet forestille deg hvor tung jeg er, hvor vanskelig jeg er å bære. Jeg krever deg. Fullt og helt. 

 

Du får hjelp av de rundt deg. De støtter deg litt, løfter litt sammen med deg, hjelper deg åndedrag for åndedrag. De spør ikke om meg, de bare skimter konturene av hvor enorm jeg er. Hvor tungt du sliter for å bære meg. 

 

Dagene, ukene, minuttene, timene går. Jeg er like tung. Men du blir sterkere. Du klarer å gå lenger. Du klarer å rette deg mer opp i ryggen når du bærer meg. Du må lære mye på nytt. Du går jo med meg på ryggen. 

 

Det vil aldri bli som før. Skyggene er blitt dypere, livet er mer nyansert. Du har rast. Du har grått. Tårene dine har gjort meg våt. Tårene dine har gjort deg godt. 

 

Månedene går. Det blir til år. Jeg er fremdeles med deg. Like tung. Dine lår er sterke. Ryggen din er rettere. Blikket har kommet oppover igjen. Du har måttet bli født på ny. Født med en tung sorg på ryggen. Du har lært deg å gå igjen. Lært å leve. 

 

Når du har flere lyse dager enn mørke og plutselig en morgen gleder du deg over soloppgangen. Er takknemlig for livet. Den dagen har du lært deg å bære meg. Du har meg med deg, vi er blitt kjent du og jeg. Jeg har gitt deg styrke, du bærer meg. Jeg er blitt en del av deg. Vi to - du og sorgen. Aldri alene, alltid vi to. "

 

~ Heidi Gaustad Hølleland ~

 

Vakkert og melankolsk beskrevet. Dette er så sant!