Er dette normalt?

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke hva som er normalt, men dette er hvordan jeg opplever enkelte situasjoner:

-Jeg er i godt humør, ute på gå tur i fint vær. Masse mennesker rundt meg, og alle ser ut til å nyte våren. Jeg ser en gammel bekjent, og tar han igjen slår av en prat mens vi går samme vei. Hyggelig møte, har ikke sett denne personen på flere år.

-Dagen går, og på kvelden når ting roer seg og jeg sitter med en kopp te foran tvn begynner tankene løpe: Hva tenkte jeg på da jeg bare pratet ivei med denne personen jeg ikke har sett på så lenge? Hva tror han og hva tenker han om meg nå?? Jeg overanalyserer alt som blei sagt og angrer på at jeg ikke holdt tilbake. 

Dette er kun en kort beskrivelse over hvordan mange situasjoner er for meg. I øyeblikket gjør jeg, og sier ting jeg aldri ville sagt i en mer gjennomtenkt situasjon. Jeg handler på impuls- og det plager meg i ettertid, og jeg går gjennom alle detaljer og angrer på ting jeg sa og gjorde.

Noen som har hatt det på samme måte og vet hva dette er? 

Anonymkode: 640f1...742

[AnonymBruker]

Ikke normalt nei.

Anonymkode: b11f3...9c1

[Muskath]

Jeg tror det er mange mennesker som har det sånn, som kan angre på impulsiv handling og gjennomgår det de har sagt og angrer seg.

Jeg leste om Karl Ove Knausgård, forfatteren, at han kunne ligge våken hele natten og tenke på og angre på ting han hadde gjort og sagt i løpet av dagen. Så du er iallfall ikke alene om å ha det sånn.

[TeamWP]

Jeg har det sånn...ofte fordi jeg ikke er så flink på smalltalk,så blir jeg nervøs og babler ivei. Skulle ønske jeg slapp å gruble så mye i etterkant på hva jeg sa og hvorfor... 

[AnonymBruker]

Den type samtaler du beskriver er helt normalt. Å bruke mye energi på det etterpå er ikke så normalt. 

Anonymkode: c6e7a...462

[FluffyJuggernaut]

Jeg har det slik, jeg er utrolig selvkritisk. Jeg overanalyserer samtaler med absolutt alle, og jeg finner bestandig noe som var dumt eller feil med med hva jeg sa eller oppførselen min. Jeg kan plutselig komme på en hendelse eller samtale som skjedde for evigheter siden, og slite med å sove for at at det var så dumt.

Jeg tror heldigvis ikke det er mange som har det slik. Jeg tror ikke det er bra, men du er ikke alene.

[AnonymBruker]

Angst kanskje? Selvkritisk? Er sånn selv, irriterende.

Du må bare gi deg selv litt kjeft for å stoppe.
Å gruble over det gir deg ingenting annet enn bekymring.

Nå sier jeg ikke dette for å mate angsten din, men hva så? Hva om han synes det var teit? Er det egentlig så farlig?

Anonymkode: 00de3...122

[AnonymBruker]

Det kalles overanalysering og kommer ofte etter settinger med mennesker man er noe usikker på. Ganske normalt, men som oftest noe man vokser av seg eller trener av seg ved å bli tryggere på den du er som person og bevisst på at ingen kan dømme deg og at det ikke spiller noen rolle om andre dømmer deg for sånne "småfeil". Og det er ingen som gjør det heller, ingen som går rundt å tenker at "så rart at hun sa det, og ikke det" de tenker jo bare at det var et hyggelig gjensyn med noen de heller ikke har møtt på lenge.

Anonymkode: a50cc...5f6

[AnonymBruker]

Hei! Høres ut som meg. Jeg gjør ikke det noe særlig lengre. Men tror dette er mer normalt enn hva folk tror! Mange tørr ikke å snakke om det for man føler skam og unormal osv... 

Husker jeg stresset med det selv. Klarte ikke å la vær å bable så mye, delte litt for mye om meg selv av og til, ga rare blikk uten å mene noe med det for jeg var stresset osv... Det kom til et punkt der jeg bare tenkte at nå orker jeg ikke disse tankene mer. Folk får bare tro det de vil. Jeg gidder seriøst ikke å tenke hva andre tenker om meg styre meg. Om tanken kommer overser jeg den blank og forteller meg selv at jeg er god nok, alle er forskjell og unike. Om noen tenker teite ting om meg så er det jo de som har problemer. 

Og når man først lar tankene gå så kan de gå ut i det uendelige. Jeg stopper før det går for langt. Prøv å stopp det med en gang og vær deg selv sånn som du er nå. Tipper du er en helt awesome person!

Ikke la andre sine meninger og tanker styre deg. Og om du vil prøve å snakke litt mindre så kan du øve deg gradvis. Ikke vær så streng med deg selv. 

Anonymkode: 2d214...408

[AnonymBruker]

Jeg har det slik i perioder, og jeg vil si det er normalt til en viss grad. Noen er sånn, noen er ikke - det som gjør det normalt/unormalt er kanskje mer i hvilken utstrekning og hvorfor det er blitt sånn?

Jeg havnet på BUP da jeg var 9 år pga mageproblemer de ikke fant svaret på (de har funnet det i etterkant, så viste seg å ikke være psykisk). Jeg ble "kasteball" mellom psykiatri og somatikk, og tok utredning etter utredning og fikk nye diagnoser hele veien (ikke så rart når man er ungdom, mener jeg - i konstant endring, forandrer mening om å bruke tiden man heller ville brukt på andre ting hos BUP, har PMS etc). I dag har jeg ingen diagnoser utenom "mulig uspesifisert angstlidelse" som de satte før jeg fikk min fysiske diagnose (som vi nå vet at er årsaken til det jeg har trodd er en slags form for panikkanfall), men jeg sliter med det er her at jeg tenker mye på hvordan jeg blir oppfattet, om jeg har sagt en unormal ting osv. Hos meg stammer det vel fra at jeg fra tidlig alder har fått så mange, og så ulike diagnoser. Jeg har nok blitt litt vel opptatt av hvor mye "galt" og "rart" det er med meg, men så er det kanskje ikke det, og jeg ville kanskje aldri tenkt på det om jeg ikke hadde min historie.

Uansett, uavhengig av hva det kommer av, tenker jeg det er noe man fint kan jobbe med. For min del prøver jeg å bare la tankene passere uten å lure noe mer på det, og prøve å akseptere at "ja, jeg sa det og det, og ferdig med det, får ikke gjort noe med det nå, så får han tenke hva han vil". Jo eldre jeg blir, jo mer skjønner jeg disse klisjèene med at alle ikke alle liker alle, og det er helt ok. Prøv å tenk på hva han sa og hvordan du oppfatter han. Sa han noe rart? Isåfall, tenker du at han er helt idiot eller tenker du at han kanskje var litt stresset? Var det noe han ikke sa som du mener han burde? Tenker du at han er et dårlig menneske fordi han ikke sa det? 

Det er mange mennesker jeg ikke "liker", i den forstand at jeg ikke føler behov for å omgåes de eller gleder meg til å treffe de, men derimot er det så og si ingen mennesker jeg ikke liker eller gruer meg til å møte. Og det er helt ok. 

En annen ting som hjelper meg er også å tenke at "hva rolle spiller det om den personen syns jeg er rar?" kanskje jeg syns vedkommende er rar selv, og med mindre jeg har virkelig lyst å omgåes vedkommende - så spiller det jo egentlig ingen rolle!

Anonymkode: f2613...058

[AnonymBruker]

Takk for svar alle sammen. Ser at det er mange som overanalyserer slik som meg, det hjelper! 

Jeg er nok en «sjenert» person, og i slike situasjoner som beskrevet i hovedinnlegget, «glemmer» jeg være sjenert og viser nok litt for mye av meg selv om dere skjønner. Og da plager det meg i ettertid. Vil liksom ikke at noen skal se den «egentlige» meg på en måte.

Vanskelig forklare.

TS

Anonymkode: 640f1...742

[Gjest Sjokoladeknask]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er nok en «sjenert» person, og i slike situasjoner som beskrevet i hovedinnlegget, «glemmer» jeg være sjenert og viser nok litt for mye av meg selv om dere skjønner. Og da plager det meg i ettertid. Vil liksom ikke at noen skal se den «egentlige» meg på en måte.

Vanskelig forklare.

TS

Anonymkode: 640f1...742

Om man er av samme type så forstår man hva du mener. 

For øvrig har jeg lest at slik analysering er tegn på høy intelligens. (Er bare å Google på engelsk så kommer masse opp). 

[AnonymBruker]

6 timer siden, Sjokoladeknask skrev:

Om man er av samme type så forstår man hva du mener. 

For øvrig har jeg lest at slik analysering er tegn på høy intelligens. (Er bare å Google på engelsk så kommer masse opp). 

Haha, I second this. Har lest det selv, og er medlem i Mensa - der det også diskuteres stadig  

Anonymkode: f2613...058