Jeg er uhelbredelig syk

[AnonymBruker]

For noen dager siden fikk jeg den beskjeden jeg har fryktet lenge: kreften som jeg hadde for noen år tilbake har spredt seg. Jeg kommer til å dø av dette. Jeg vet bare ikke når. Kanskje lever jeg ett år, kanskje ti. Det kommer helt an på hvordan kreften min responderer på de medisinene jeg skal få.

Det er så sårt og føles så urettferdig. Endelig var jeg på veg opp av den hengemyra som jeg holdt på å drukne i etter all cellegiften jeg fikk. Endelig hadde jeg funnet en jobb jeg kunne fungere godt i til tross for senskadene. Endelig var det flere lyspunkter enn svarte hull i hverdagen.   Jeg synes ikke at jeg fortjener dette. Jeg har alltid gjort mitt beste for å være et godt menneske: snill, pliktoppfyllende, flink og noenlunde oppvakt. Hvorfor er det jeg som skal dø en tidlig og smertefull død, mens f.eks. den tyrannen som mobbet meg i årevis får leve? Uproduktive spørsmål, jeg vet det, men det er vanskelig å la være å gruble. Jeg grubler på mye annet også: blir dette min siste sommerferie? Blir neste jul min siste jul? Har jeg hatt min siste bursdag? 

Spørsmålene er mange og svarene finnes ikke. Akkurat nå føles alt så tomt. 

Anonymkode: abec9...247

[AnonymBruker]

Det er en forferdelig beskjed å få. Jeg føler med deg. Kan du snu grublinga til noe positivt? Bli mer bevisst på de små gleder, være takknemlig for de merkedagene du får oppleve?

Anonymkode: 46603...f08

[AnonymBruker]

På 4/30/2018 den 20.39, AnonymBruker skrev:

Det er en forferdelig beskjed å få. Jeg føler med deg. Kan du snu grublinga til noe positivt? Bli mer bevisst på de små gleder, være takknemlig for de merkedagene du får oppleve?

Anonymkode: 46603...f08

Til HI; Fy faen, jeg har ikke ord. Så urettferdig, så jævlig! 😢😡 

 

 

Anonymkode: 16f9f...0b3

Ryddet for personangrep og brukerdebatt.

Kragebein, mod

Endret 1. mai 2018 av Kragebein

[wintergirl]

Uendelig trist å lese. 

[AnonymBruker]

Jeg kan ikke engang prøve å forstå hva du går gjennom. Livet er så vanvittig urettferdig. Jeg håper du responderer bra på medisinen og enda får leve lenge. Det fortjener du. 

Anonymkode: e8b9a...b5f

[Gjest F S]

[Gjest Cel]

Varme tanker til deg ts 💕 

 

[AnonymBruker]

På 4/30/2018 den 20.39, AnonymBruker skrev:

Det er en forferdelig beskjed å få. Jeg føler med deg. Kan du snu grublinga til noe positivt? Bli mer bevisst på de små gleder, være takknemlig for de merkedagene du får oppleve?

Anonymkode: 46603...f08

 

Jeg tror den som skrev første innlegg over her gjorde det i aller beste mening. Folk reagerer forskjellig på ulike budskap, og takler det forskjellig.

Først kommer for de fleste sjokket og håpløsheten, og så er det flere som klarer å finne mening i de små gledene og nyte hver dag, selv om man vet det snart kan være slutt.

Moren min har kreft. Hun var sprek og frisk helt til den ble konstatert for kort tid siden. Hun har gjennomgått en operasjon og forrige uke gikk vi gjennom den sammen med lege. Da fikk vi også vite at den hadde spredd seg mye, mer enn først antatt, og til store deler av kroppen. Så mye at de nesten kan garantere et tilbakefall, og hun har statistisk bare et par år igjen.

Det er dritkjipt! Strek i alle regninger. Urettferdig osv.

Det hun sier for å motivere seg selv til å se gledene i hverdagen og ikke miste håpet, er at hun sier at det skjer så mye nytt innen kreftforskning for tiden. At dersom hun kan leve noen år til, så kanskje de har funnet nye og bedre behandlinger innen den tid, slik at hun kan leve enda lenger.  Hun sier at hun vil ikke ta noen bekymringer eller sorger på forskudd og heller bare ta med seg alle gledene hun kan.

Folk takler slike budskap forskjellig. Og når folk gir råd og det de mener er "gode ord på veien", så gir det råd ut ifra egen virkelighetsoppfatning, og hva de ville hørt i tilsvarende situasjon. Synes derfor ikke man skal sable ned andre. 

Jeg sympatiserer masse med TS. Du skal selvfølgelig få lov til å være skuffa, sint, osv osv, all den tiden du trenger - og jeg håper noen gråter med deg når du trenger det. Men jeg håper også det venter deg noen fine og meningsfulle dager og opplevelser, et sted der fremme i fremtiden. At du får så mange år som mulig, og så gode år som mulig, både fysisk og psykisk.

Og det sier jeg ikke for å være arrogant - eller fordi du ikke skal få lov til å bruke den tiden du trenger på å bearbeide sjokket, sorgen og sinnet. Men fordi at dagene som kommer og går er livet - og du har enda noen flere igjen.

Anonymkode: 08321...06a

Ryddet for sitering av slettet innlegg.

Kragebein, mod

Endret 1. mai 2018 av Kragebein

[Nuttery]

Å få kreft-residiv er en utrolig hard beskjed å få; man har gått igjennom en hard og lang behandling tidligere, og plutselig er det et krav at man må stå i det igjen. Det er lov å være sint. Det er urettferdig, det er vondt, det er skremmende og det er alle andre negative følelser i boka.

Mange typer kreft kan man "dessverre" ingenting for, noe som kan være både negativt og positivt. Positivt i den form av at det er ikke noe du har gjort, og negativt av samme grunn. Du sitter nok på kunnskap selv om hva slags kreft du har og hvilke prognoser det er for den typen kreft, og jeg forstår det kan være utrolig vanskelig å holde motet oppe. Det er lov å kjenne seg motløs i blant.

Jeg ser ofte at mennesker med kreft har en utrolig evne til å stå i det, uansett hvor vanskelig det er. Jeg håper du klarer å dra frem en indre drivkraft som kan drive deg fremover. Jeg vil oppfordre deg til å prate med arbeidsgiver, sykepleiere, og akseptere all den hjelp og de tilbudene som er tilgjengelig for deg. Det er mange som har mulighet til å hjelpe i en vanskelig tid. Ikke minst bruk venner og familie for det de er verdt, de kan være en god støtte.

[Zikkzakk]

Dette var utrolig trist å lese TS. Du har min fulle sympati og jeg kan se for meg at det er helt forferdelig. Jeg skulle så gjerne ønske at jeg kunne hjelpe deg på noe vis, helst hjelpe deg så du ble frisk.

[AnonymBruker]

Dette var utrolig trist å lese.

Jeg kjenner meg igjen i mange av tankene du har. Jeg føler jeg selv har vært snill, pliktoppfyllende osv så raste livet mitt etter å mistet barn. 

 

Jeg håper du responderer på medisinene. Og at du kan få ha det så bra du kan framover. 

Anonymkode: 44276...a37

[Rumle]

❤

[AnonymBruker]

Kjære HI, jeg syns det var ‘godt’ å lese innlegget ditt. Jeg har tenkt på det selv, at folk med alvorlige sykdommer må være så tapre, liksom. Man skal måtte ‘glede seg over de små tingene’ og alt det der.

Så det er GODT å lese at du faktisk er sint, at du opplever det blodig urettferdig, at du faen meg må stå i kampen enda en gang. Jeg er helt enig, sykdom treffer så hinsides urettferdig! Men man skal slett ikke behøve å være supermodig og alltid tapper når man gjennomgår noe sånt. (Og så for andre gang!)

Vær rasende om du vil, vær så lite konstruktiv du bare orker, alt er lov. Du får garantert fine dager òg, men på kjipe dager må du føle deg fri nok til å gi følelsene dine utløp.

God klem fra meg.

Anonymkode: 08939...1dd

[AnonymBruker]

 

Anonymkode: f8161...4da

[Kangarawr]

 Ord er fattige i situasjoner som dette. Jeg håper du har gode mennesker rundt deg som kan være der når du trenger det. ♥ Livet er virkelig urettferdig ;_;

 

 

[AnonymBruker]

Jeg vet at mange kommer til reagere negativt på det jeg skriver nå men du kan bare se bort fra det hvis det ikke kjennes riktig.

Jeg hadde en nær døden-opplevelse for noen år siden og etter det har jeg tenkt på livet og døden på en helt annen måte. Jeg vet at døden ikke er slutten, så nå går livet ut på å lære så mye jeg kan, nyte å være sammen med de jeg er glad og gjøre ting jeg liker men også å være frustrert, kjenne sinne over urettferdighet, gråte når jeg har behov for det. For det er en del av å være menneske. Vi er ikke her for å sveve rundt i en rosa boble og late som alt er greit når det ikke er det.

Jeg er ikke religiøs og jeg er ikke perfekt på noen som helst måte men det jeg ble møtt med på "den andre siden" var...kjærlighet og gjensynsglede. Det var ikke min tur til å dø den gangen, jeg har så mye å lære. Tyrannen som mobbet deg har kanskje mye mer å lære enn deg?

Bare mine tanker. Håper jeg ikke fornærmer noen ved å skrive dem her.

 

Anonymkode: 478a5...fe4

[AnonymBruker]

Jeg har min sorg i livet, som er tung å bære. 

Ingen sorg er sammenlignbar. Men mestring har mange fellestrekk. Jeg kan ikke si noe som er riktig, eller noe som trøster. Jeg ønsker bare å si at jeg håper du finner styrken til å stå i dette, og at du har den støtten du trenger rundt deg. Og selvfølgelig er det lov å være forbanna, og føle på urettferdigheten, men ikke la det ta overhand. 

Mitt eneste og beste tips er følgende. Beskjeden er ødeleggende, og sykdommen har allerede tatt fra deg så uendelig mye. Men ikke la den ta fra deg det gode du har rundt deg, opplevelsene og (forhåpentligvis) årene du fortsatt vil oppleve. Det du fortsatt kan kontrollere er hvordan du lever resten av ditt liv. Og sykdommen fortjener ikke at du drukner i tanker om urettferdighet, eller om slutten. Jeg vet uendelig godt at det er lettere sagt enn gjort. Men når jeg klarte å snu tankegangen til "du våger ikke ta fra meg dette og, jeg fortjener å være lykkelig akkurat nå, i øyeblikket", så klarte jeg nettopp det. 

Anonymkode: 4e2d1...60a

[Ichiko]

Kjære deg,TS, ordene strekker ikke til nå. Så veldig trist å høre om sykdommen du har fått. Livet er dessverre urettferdig, men jeg håper du også kan få oppleve så mye fint og godt som mulig i tiden framover. Massevis!

[AnonymBruker]

Fyfaen. <3 

Anonymkode: a5a81...4f6

[AnonymBruker]

Hei, jeg føler med deg. Jeg har selv vært uhelbredelig kreftsyk i 3 1/2 år. Jeg har tålt medisinene bra og de har hatt god effekt på meg. Dessverre så sier legene nå AT de ikke virker lenger. Jeg har sprrdning til lymfer, nyrer, binyrer, blære og flere steder på lever pluss skjelettet. Jeg merker lite til symptomer ennå og føkrr meg frisk. Eneste måte for meg å takle hverdagen er å trossr legene. De tar feil. Og dessuten.... ingen vits å gå rundt og deppe og vente på døden. Man blir ikke frisk av det. Jeg vil smile og le, nyte livet, nyte hver dag jeg våkner... Jeg blir kanskje ikke frisk av det, men jeg får det mye bedre med meg selv. Prøv du og. Klart man skal deppe og gråte, få ut følelsene, det er viktig. Tro meg, jeg har grått mine tårer og syntes dette er så urettferdig. Hvorfor er det alltid de snille som blir syke og ikke mobbere og galne statsledere? Men så kaster jeg av meg disse følelsene som en tung sekk, smiler til meg selv og sier at nå orker jeg ikke deppe lenger. Jeg ser en morsom film på tv eller tøyser med en venn... gjør et eller annet positivt. Kanskje sminker jeg meg og kjøper et nytt plagg. Later som jeg er frisk skulle man tro, men det er utrolig hvor stor virkning det har på friskhetsfølelsen. Og velværet. Jeg vil kose meg og ha det godt, ikke sitte og deppe og vente på døden. På sikt tror jeg faktisk at slik optimisme kan være livsforlengende.

 

Kjære ts, jeg ønsker deg alt godt og håper du får leve mange gode år. Kanskje kommer det en medisin som kan kurere deg. Gi aldri opp håpet. klem ❤

Anonymkode: 1354e...978