Pårørende til psykisk syk og rusproblemer

[AnonymBruker]

Noen med erfaringer? Noe som gikk bra? Og hva var din styrke oppi dette?

Anonymkode: 31e12...5dc

[Skadeskutt]

Tror kanskje du får mer respons av å skrive på "kropp og helseforumet".

Er ikke pårørende, men personen som er psykisk syk og har rusproblemer. Det jeg kan si uten å ha kjent på det selv, er at det er en veldig vanskelig posisjon å være i. Mine foreldre har mange ganger fryktet for mitt liv, sett meg så dårlig av depresjon at jeg har vært likblek, måttet takle meg en periode jeg utagerte en del verbalt fordi jeg var så sint på hele verden. Osv. 

Nå når jeg har gjort masse framskritt i det siste så er de plutselig stolte av meg. For å gjøre ting som egentlig er helt normalt. Som feks å gå en tur en lørdags kveld framfor andre dumme ting. De blir ikke lenger livredd når jeg ikke svarer tlf. 

Det er fryktelig tøft å være den syke. Både pga den psykiske lidelsen i seg selv, men også fordi jeg føler jeg er en belastning for alle. I perioder har jeg skjøvet dem unna og isolert meg for å slippe å forholde meg til noe av det, men jeg har skjønt nå at det gjør verken meg eller de noe godt. 

En ting som for meg har gjort ting verre er at når jeg har gått på en sprekk og jeg er skikkelig langt nede, så har de blitt så skuffet, sint osv. Jeg kan forstå det, men for meg føltes det da som å bli sparket mens jeg lå nede. Det var og er nok vanskelig for dem å sette seg inn i hvordan det er å være meg med de utfordringene jeg har. Og både jeg og dem har sagt ting i sinne, sorg, redsel og desperasjon. Mine problemer har definitivt tatt mye energi fra nærmeste familie. Det gjør det fortsatt, men det stormer ikke akkurat nå i alle fall. Hovedgrunnen til at jeg er redd for tilbakefall er på grunn av familien. Er litt likegyldig når det kommer til meg selv, men vil ikke belaste de mer enn jeg alt har gjort.

Hadde egentlig ikke tenkt til å svare mer enn at dette sikkert får mer respons på kropp og helse, men siden det ikke har kommet noen svar så tenkte jeg det var bedre enn ingenting å fortelle litt om hvordan det har vært for mine pårørende. 

Endret 1. mai 2018 av Skadeskutt

[AnonymBruker]

Takk for svar🙂 

Hva gjorde at du kom på bedre tanker/hadde gode perioder?

Anonymkode: 31e12...5dc

[Skadeskutt]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Takk for svar🙂 

Hva gjorde at du kom på bedre tanker/hadde gode perioder?

Anonymkode: 31e12...5dc

For min del så måtte jeg nå bunnen fullstendig. Jeg har vært inn og ut av sykehus siden desember 2016. Kjørt livet mer og mer i grøfta. For litt over 7 uker siden fattet kommunen et tvangsvedtak da mitt rusbruk ble sett på som så alvorlig og livstruende da jeg brukte det ganske ukritisk, har mange overdoser bak meg og havnet i et skikkelig dårlig miljø via en som var kjæresten min en kort periode. Han tok nesten livet av meg og sitter i fengsel nå. 

I alle fall, jeg ble sendt til avrusning i Tromsø. Lukket post. Etter to uker var jeg så depressiv og lei at jeg bestemte meg for å ende alt. Holdt på å sovne inn da et personal kom innom bare for å si hadet da hun gikk av vakt. Lege ble tilkalt og det ble etter dette tilsyn hver halvtime døgnet rundt. Dagen etter følte jeg at bunnen virkelig var nådd. Nå måtte jeg ta et valg. Enten klare å time det slik at jeg fikk tid til å ende alt før nytt tilsyn, eller tvinge meg selv til å tenke på ting som ville være verdt å leve for. Jeg la planer både kortsiktig og langsiktig. Var nesten litt manisk i noen dager for jeg ble så oppspilt av å ta grep og av å legge alle disse planene. Tenkte at nå klarer jeg det. 

Da jeg kom hjem igjen til byen min så ble jeg lagt inn på akuttpost frivillig (det var et kriterier for at tvangen skulle oppheves), de neste tre ukene brukte jeg på å venne meg til å bo hjemme. Vekslet mellom sykehus og hjemme. Falt veldig i humør denne perioden og troen på at jeg skulle klare det ble langt lavere, men jeg holdt fast ved at enten måtte jeg klare å gjøre disse endringene eller så er det ikke verdt det mer. Har vært helt utskrevet en uke nå og det er tunge dager. Lange dager, men jeg prøver så godt jeg kan og jobber hele tiden veldig med mine egne negative tankemønster og det å klare å stå i følelsene framfor å handle på impuls og gjøre masse selvdestruktivt for å slippe unna følelsene. 

Jeg har mange år i behandling foran meg og er heldig hvis jeg på sikt klarer å stå i en 50% stilling. Er blitt forespeilet at jeg nok blir delvis ufør resten av livet. Vi får nå se. 

For min del så har jeg bare ikke vært mottakelig for behandling og bedring før for en måned siden. Jeg har vært i en "gi opp-modus" og jeg måtte virkelig møte bunnen før jeg klarte å gi meg selv ultimatumet om å virkelig gjøre alt i min makt for å bedre egen situasjon eller å gi opp livet helt. All den tiden jeg har tilbragt på sykehus har vært nødvendig. Det har holdt meg i live, men det er først nå etter sånn 12 måneder på institusjon at jeg har vært der at jeg har klart å nyttiggjøre meg av behandlingen. 

Har vært nær å dø ganske mange ganger de siste par årene, men nå jobber jeg for første gang på lenge for å klare å leve. 

Håper jeg til slutt kan si at jeg klarte det.

Endret 2. mai 2018 av Skadeskutt

[AnonymBruker]

Takk for at du ville dele historien din! 

Jeg tror at når man har vært igjen noe slikt, og kommet godt ut av det, slik som deg ~ da tror jeg man kan klare alt. 

Jeg har selv aldri hatt problemer med rus, men er pårørende til en som sliter veldig. Trodde aldri det skulle gå sånn innpå meg, men å se et menneske man har kjente hele livet, forandre seg totalt, er ille. Dette er muligens pga piller og annen rus.

Anonymkode: 31e12...5dc

[Skadeskutt]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Takk for at du ville dele historien din! 

Jeg tror at når man har vært igjen noe slikt, og kommet godt ut av det, slik som deg ~ da tror jeg man kan klare alt. 

Jeg har selv aldri hatt problemer med rus, men er pårørende til en som sliter veldig. Trodde aldri det skulle gå sånn innpå meg, men å se et menneske man har kjente hele livet, forandre seg totalt, er ille. Dette er muligens pga piller og annen rus.

Anonymkode: 31e12...5dc

Rusen kan dessverre endre en person veldig. Midlertidig, men også permanent. Det kommer an på hvor lenge personen har ruset seg på, hva h*n ruser seg på og en rekke andre faktorer. 

At det går inn på deg er helt forståelig. Det er ikke enkelt å være pårørende til noen som er syk. Enten det gjelder kreft, psykisk lidelse eller rus. Å ruse seg er jo et slags valg man tar, kontra kreft hvor eneste valget blir å ta i mot behandling eller dø. Men rusmisbruk er klassifisert som en sykdom og jeg kan vel med hånden på hjertet si at ingen rusmisbrukere planla å bli avhengig av den ondskapen der. Det er nettopp derfor det trenger å bli mer åpenhet rundt dette temaet og mer fokus på å hjelpe. Jeg tryglet om hjelp for rusen i november (fikk hjelp for psyken, men rusen ble ganske oversett), men fikk avslag. Noen måneder senere ble jeg tvangsinnlagt fordi rusbruket mitt ble ansett som livstruende. Tenk hvis jeg hadde fått hjelp da jeg gråt og tryglet om det i november? I stedet for å måtte bli så alvorlig dårlig som jeg var da jeg ble tvangsinnlagt. 

Nå er jeg jo takknemlig for all hjelp jeg har fått, men jeg tenker at jo mer forebyggende spesialisthelsetjenesten klarer å være i forhold til blant annet rus, jo større sjanse er det for at flere kommer seg ut av det før det er livstruende? 

Snakker meg litt bort nå, men jeg håper at h*n du er pårørende til får hjelp. Og husk at du som pårørende kan selv få hjelp også. Til å takle dine egne følelser rundt dette, til hvordan du kan stille opp og hjelpe, men også hjelp til å sette grenser for deg selv. Du må tenke på ditt ve og vel også. 

[AnonymBruker]

Jeg øsnker ikke å kuppe tråden, men hvordan ønsker du å bli snakket til, eller bli vist at noen bryr seg unde en sprekk? 

Jeg har en god venn som nå har havnet på en sprekk og trekker seg unna de som bryr seg. Jeg har ikke vist sinne, men desverre skuffelse. Det tok jeg meg fort i. Jeg er konstant bekymret og veit ikke hva jeg kan gjøre egnentlig. 

Anonymkode: bad72...003

[Skadeskutt]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg øsnker ikke å kuppe tråden, men hvordan ønsker du å bli snakket til, eller bli vist at noen bryr seg unde en sprekk? 

Jeg har en god venn som nå har havnet på en sprekk og trekker seg unna de som bryr seg. Jeg har ikke vist sinne, men desverre skuffelse. Det tok jeg meg fort i. Jeg er konstant bekymret og veit ikke hva jeg kan gjøre egnentlig. 

Anonymkode: bad72...003

Jeg har blitt møtt med både sinne, skuffelse og anklagende tilnærming. Det hjalp ikke meg i det hele tatt. Førte bare til at jeg trakk meg unna. Følte meg patetisk og som et dårlig menneske. 

Å bli møtt med forståelse og aksept for at en sliter, å få hjelp til å finne motivasjon til å fortsette å jobbe med egen tilfriskning selv om man har hatt en sprekk, mener jeg er langt mer fruktbart. Framfor å møte vedkommende med kritikk. 

Samtidig så skal man jo ikke behandle personen med silkehansker. Det er lov å sette grenser, som f.eks "kommer du på besøk så må du være nykter", og det er lov å si hva man føler hvis personen som sliter med rus har sagt eller gjort noe som ikke var greit. 

Det gjelder å finne en balanse mellom omsorg til den som sliter og å sette grenser for å ivareta både seg selv og den som sliter. 

Er man feks så nær pårørende at personen kan komme til å be om penger fordi h*n ikke har mat, ikke gi vedkommende penger. Hvis du vil bidra litt, dra på butikken sammen med personen slik at pengene går til mat og ikke til rus. 

Det du også  kan gjøre er å sende inn bekymringsmelding til fastlege eller kommunens ruskonsulent-team. Det var disse bekymringsmeldingene som første til at jeg ble tvangsinnlagt og avruset. Har vært rusfri siden da. Vet ikke om jeg hadde vært i livet en gang hvis de ikke hadde fattet det vedtaket. Det var utrolig kjipt akkurat da å bli tvunget, men jeg ser jo nå at det var nødvendig. Nå ser jeg det at selv om rusen hjalp akkurat der og da, så ble det bare verre og verre jo mer jeg ruset meg. 

Endret 3. mai 2018 av Skadeskutt

[SoWhat?]

På 2.5.2018 den 9.06, Skadeskutt skrev:

For min del så måtte jeg nå bunnen fullstendig. Jeg har vært inn og ut av sykehus siden desember 2016. Kjørt livet mer og mer i grøfta. For litt over 7 uker siden fattet kommunen et tvangsvedtak da mitt rusbruk ble sett på som så alvorlig og livstruende da jeg brukte det ganske ukritisk, har mange overdoser bak meg og havnet i et skikkelig dårlig miljø via en som var kjæresten min en kort periode. Han tok nesten livet av meg og sitter i fengsel nå. 

I alle fall, jeg ble sendt til avrusning i Tromsø. Lukket post. Etter to uker var jeg så depressiv og lei at jeg bestemte meg for å ende alt. Holdt på å sovne inn da et personal kom innom bare for å si hadet da hun gikk av vakt. Lege ble tilkalt og det ble etter dette tilsyn hver halvtime døgnet rundt. Dagen etter følte jeg at bunnen virkelig var nådd. Nå måtte jeg ta et valg. Enten klare å time det slik at jeg fikk tid til å ende alt før nytt tilsyn, eller tvinge meg selv til å tenke på ting som ville være verdt å leve for. Jeg la planer både kortsiktig og langsiktig. Var nesten litt manisk i noen dager for jeg ble så oppspilt av å ta grep og av å legge alle disse planene. Tenkte at nå klarer jeg det. 

Da jeg kom hjem igjen til byen min så ble jeg lagt inn på akuttpost frivillig (det var et kriterier for at tvangen skulle oppheves), de neste tre ukene brukte jeg på å venne meg til å bo hjemme. Vekslet mellom sykehus og hjemme. Falt veldig i humør denne perioden og troen på at jeg skulle klare det ble langt lavere, men jeg holdt fast ved at enten måtte jeg klare å gjøre disse endringene eller så er det ikke verdt det mer. Har vært helt utskrevet en uke nå og det er tunge dager. Lange dager, men jeg prøver så godt jeg kan og jobber hele tiden veldig med mine egne negative tankemønster og det å klare å stå i følelsene framfor å handle på impuls og gjøre masse selvdestruktivt for å slippe unna følelsene. 

Jeg har mange år i behandling foran meg og er heldig hvis jeg på sikt klarer å stå i en 50% stilling. Er blitt forespeilet at jeg nok blir delvis ufør resten av livet. Vi får nå se. 

For min del så har jeg bare ikke vært mottakelig for behandling og bedring før for en måned siden. Jeg har vært i en "gi opp-modus" og jeg måtte virkelig møte bunnen før jeg klarte å gi meg selv ultimatumet om å virkelig gjøre alt i min makt for å bedre egen situasjon eller å gi opp livet helt. All den tiden jeg har tilbragt på sykehus har vært nødvendig. Det har holdt meg i live, men det er først nå etter sånn 12 måneder på institusjon at jeg har vært der at jeg har klart å nyttiggjøre meg av behandlingen. 

Har vært nær å dø ganske mange ganger de siste par årene, men nå jobber jeg for første gang på lenge for å klare å leve. 

Håper jeg til slutt kan si at jeg klarte det.

Det er sterkt å lese det du skriver. Jeg vil bare ønske deg lykke til framover! 

[AnonymBruker]

16 minutter siden, Skadeskutt skrev:

Jeg har blitt møtt med både sinne, skuffelse og anklagende tilnærming. Det hjalp ikke meg i det hele tatt. Førte bare til at jeg trakk meg unna. Følte meg patetisk og som et dårlig menneske. 

Å bli møtt med forståelse og aksept for at en sliter, å få hjelp til å finne motivasjon til å fortsette å jobbe med egen tilfriskning selv om man har hatt en sprekk, mener jeg er langt mer fruktbart. Framfor å møte vedkommende med kritikk. 

Samtidig så skal man jo ikke behandle personen med silkehansker. Det er lov å sette grenser, som f.eks "kommer du på besøk så må du være nykter", og det er lov å si hva man føler hvis personen som sliter med rus har sagt eller gjort noe som ikke var greit. 

Det gjelder å finne en balanse mellom omsorg til den som sliter og å sette grenser for å ivareta både seg selv og den som sliter. 

Er man feks så nær pårørende at personen kan komme til å be om penger fordi h*n ikke har mat, ikke gi vedkommende penger. Hvis du vil bidra litt, dra på butikken sammen med personen slik at pengene går til mat og ikke til rus. 

Det du også  kan gjøre er å sende inn bekymringsmelding til fastlege eller kommunens ruskonsulent-team. Det var disse bekymringsmeldingene som første til at jeg ble tvangsinnlagt og avruset. Har vært rusfri siden da. Vet ikke om jeg hadde vært i livet en gang hvis de ikke hadde fattet det vedtaket. Det var utrolig kjipt akkurat da å bli tvunget, men jeg ser jo nå at det var nødvendig. Nå ser jeg det at selv om rusen hjalp akkurat der og da, så ble det bare verre og verre jo mer jeg ruset meg. 

Tusen takk for svar Her er det desverre flere mislykket avrusningforsøk både på tvang og frivillig. Lengste tiden uten rus var to år. Nå sist to månder. Jeg har satt grenser og nektet penger, men kommunikasjonen har vært vanskelig. Men svaret ditt vil hjelpe mye. Igjen takk

Anonymkode: bad72...003

[Skadeskutt]

1 time siden, SoWhat? skrev:

Det er sterkt å lese det du skriver. Jeg vil bare ønske deg lykke til framover! 

Takk for det.

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Tusen takk for svar Her er det desverre flere mislykket avrusningforsøk både på tvang og frivillig. Lengste tiden uten rus var to år. Nå sist to månder. Jeg har satt grenser og nektet penger, men kommunikasjonen har vært vanskelig. Men svaret ditt vil hjelpe mye. Igjen takk

Anonymkode: bad72...003

Okei. Ja da er det ikke rart du blir rådløs. Håper det vil ordne seg på et vis. 

[AnonymBruker]

På 3.5.2018 den 10.46, Skadeskutt skrev:

Jeg har blitt møtt med både sinne, skuffelse og anklagende tilnærming. Det hjalp ikke meg i det hele tatt. Førte bare til at jeg trakk meg unna. Følte meg patetisk og som et dårlig menneske. 

Å bli møtt med forståelse og aksept for at en sliter, å få hjelp til å finne motivasjon til å fortsette å jobbe med egen tilfriskning selv om man har hatt en sprekk, mener jeg er langt mer fruktbart. Framfor å møte vedkommende med kritikk. 

Samtidig så skal man jo ikke behandle personen med silkehansker. Det er lov å sette grenser, som f.eks "kommer du på besøk så må du være nykter", og det er lov å si hva man føler hvis personen som sliter med rus har sagt eller gjort noe som ikke var greit. 

Det gjelder å finne en balanse mellom omsorg til den som sliter og å sette grenser for å ivareta både seg selv og den som sliter. 

Er man feks så nær pårørende at personen kan komme til å be om penger fordi h*n ikke har mat, ikke gi vedkommende penger. Hvis du vil bidra litt, dra på butikken sammen med personen slik at pengene går til mat og ikke til rus. 

Det du også  kan gjøre er å sende inn bekymringsmelding til fastlege eller kommunens ruskonsulent-team. Det var disse bekymringsmeldingene som første til at jeg ble tvangsinnlagt og avruset. Har vært rusfri siden da. Vet ikke om jeg hadde vært i livet en gang hvis de ikke hadde fattet det vedtaket. Det var utrolig kjipt akkurat da å bli tvunget, men jeg ser jo nå at det var nødvendig. Nå ser jeg det at selv om rusen hjalp akkurat der og da, så ble det bare verre og verre jo mer jeg ruset meg. 

Takk for at du deler det du har opplevd. Jeg håper du kan gi meg noen tips, da jeg står på andre siden og vet verken fra eller til for tiden.

En yngre venn har slitt med en kortere periode med forskjellig rusmisbruk, men har sluttet med det etter et opphold i fengsel. Men han sliter en del psykisk og går veldig kjelleren når livet går han i mot. I disse periodene kutter han ofte all kontakt med meg i uker og mnd. Ingen svar på meldinger, åpner ikke snap, tar ikke telefonen osv. Han har sagt at han distanserer seg fra folk når han har det vanskelig, men det kan virke som det kun er meg han tar avstand fra, da han er veldig aktiv på sosial medier og jeg ser at han har mye kontakt med andre venner. De første årene vi hadde kontakt, tok han kanskje mer kontakt med meg når livet var vanskelig, men nå når han har blitt eldre (beg. 20 årene), tar han avstand.

Jeg vet ikke hvordan jeg skal reagere på denne oppførselen? Skal jeg bare gi ham tid og ikke ta kontakt? Skal jeg fortsette å sende en snap eller melding av og til, selv om han ikke åpner?

Problemet er jo at jeg tviler på om det har noen betydning. Jeg begynner å tvile på at jeg hører ifra ham noen gang. Jeg tenker hver dag på å slette ham på sosiale medier for å skåne meg selv, men er redd for at jeg dermed avviser ham og ødelegger alt. Men det gjør så vondt å bli ignorert og avvist på denne måten, samtidig som jeg er så redd for å miste vennen min og bekymrer meg for hans ve og vell.

For noen dager siden la han dette ut på sosiale medier en liten stund "I prefer to distanse myself whenever I`m in a bad mood because I`ll become the most heartless person you`ll ever meet" Men hvorfor kutte ut en som bryr seg masse om han over så lang tid? Og en er da ikke i dårlig humør/langt nede konstant i uker og måneder? Men det er her jeg trenger hjelp til å forstå. Hva er din forståelse av dette? Og hvem tok du avstand fra i vanskelige perioder? Har du noen råd til meg?

Anonymkode: cfe14...e9e

[Skadeskutt]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Takk for at du deler det du har opplevd. Jeg håper du kan gi meg noen tips, da jeg står på andre siden og vet verken fra eller til for tiden.

En yngre venn har slitt med en kortere periode med forskjellig rusmisbruk, men har sluttet med det etter et opphold i fengsel. Men han sliter en del psykisk og går veldig kjelleren når livet går han i mot. I disse periodene kutter han ofte all kontakt med meg i uker og mnd. Ingen svar på meldinger, åpner ikke snap, tar ikke telefonen osv. Han har sagt at han distanserer seg fra folk når han har det vanskelig, men det kan virke som det kun er meg han tar avstand fra, da han er veldig aktiv på sosial medier og jeg ser at han har mye kontakt med andre venner. De første årene vi hadde kontakt, tok han kanskje mer kontakt med meg når livet var vanskelig, men nå når han har blitt eldre (beg. 20 årene), tar han avstand.

Jeg vet ikke hvordan jeg skal reagere på denne oppførselen? Skal jeg bare gi ham tid og ikke ta kontakt? Skal jeg fortsette å sende en snap eller melding av og til, selv om han ikke åpner?

Problemet er jo at jeg tviler på om det har noen betydning. Jeg begynner å tvile på at jeg hører ifra ham noen gang. Jeg tenker hver dag på å slette ham på sosiale medier for å skåne meg selv, men er redd for at jeg dermed avviser ham og ødelegger alt. Men det gjør så vondt å bli ignorert og avvist på denne måten, samtidig som jeg er så redd for å miste vennen min og bekymrer meg for hans ve og vell.

For noen dager siden la han dette ut på sosiale medier en liten stund "I prefer to distanse myself whenever I`m in a bad mood because I`ll become the most heartless person you`ll ever meet" Men hvorfor kutte ut en som bryr seg masse om han over så lang tid? Og en er da ikke i dårlig humør/langt nede konstant i uker og måneder? Men det er her jeg trenger hjelp til å forstå. Hva er din forståelse av dette? Og hvem tok du avstand fra i vanskelige perioder? Har du noen råd til meg?

Anonymkode: cfe14...e9e

Vanskelig å gi noen konkrete råd, men jeg tenker, å si noe er bedre enn å ikke si noe. Om det så bare er "Tenker på deg", "håper du har det bra", "si fra hvis du vil prate" etc. Da vet han at du er der selv om han trekker seg unna. Kanskje det vil bli enklere for han å ta kontakt også? 

Jeg har aldri trukket meg unna enkeltpersoner eller vært i en periode med isolering samtidig som jeg har vært aktiv på sosiale media (bortsett fra KG og en skriftlig dialog jeg har hatt med de som jobber på mentalhelse.no/sidetmedord.no), så vet ikke helt hva jeg skal si i forhold til det. Altså jeg har i perioder isolert meg og ikke orket å svare, men det har for det meste gjaldt alle sammen da. Spesielt foreldrene mine, men også venner. Har stort sett svart hvis venner har tatt kontakt, men i de dårligste periodene har jeg nok vært ganske kort/brukt mange dager på å svare. Har i perioder også vært veldig dårlig til å vise interesse tilbake. Det har jeg snakket med dem om i gode perioder, hvor jeg har beklaget at jeg ikke har klart å "følge de opp" slik en god venninne skal. Men de har heldigvis hatt forståelse for det og det er kun de to siste årene at jeg har "sluppet de inn" og turt å være ærlig om at jeg ikke har det bra. I alle år har jeg stilt opp for dem og støttet dem, så det at jeg har vært en svakere part og ikke tilført så mye godt i vennskapene siste par årene har vært helt "okei" for dem. Og det at jeg har sagt det at jeg ikke har vist interesse for deres liv siste tiden ikke er fordi jeg ikke bryr meg. 

Så det har jeg for øvrig vært flinkere på i det siste. Har vendt meg mer ut over igjen og sluttet å fortelle så mye om hvordan jeg har det. Vet egentlig ikke om det er en bra ting for jeg kjenner jeg vender meg mer og mer vekk fra egne problemer og begynner å gå tilbake til en slags fornektelse. En forsvarsmekanisme for å slippe å håndtere alt. Slik jeg har gjort mesteparten av livet mitt. 

Vennene mine (har ikke så mange. Ei i samme by som meg og tre stk hvor ei er 10 timer med tog og de to andre bor i Danmark og på andre siden av jorden) tror jeg har det bedre. Både fordi jeg tar mer kontakt, viser mer interesse for dem, ler med dem, men egentlig  så holder jeg bare på å lukke meg mer og mer. 

I dag har jeg hatt en beintøff dag. Det gjør så sinnsykt vondt og jeg blir helt ødelagt av det. Derfor tar forsvarsmekanismene mine over for å "kill the pain". 

De periodene jeg isolerer meg veldig så er det gjerne en slags blanding av at jeg automatisk ikke orker å forholde meg til så mange, fordi jeg ikke vil være  en byrde (Det er så veldig viktig å være ei god venninne for de jeg har. De er som søstre for meg. Virkelig

Hvor lenge en slik skikkelig dårlig perioder varer, men selv i mine aller verste perioder hvor jeg har isolert meg så har jeg svært vennene mine.. Bare ikke så masse. Prøver å huske på å spørre hvordan går og jeg gjelder meg til å treffe de når de kommer hjem.. Men ja. Hva mer kan jeg gjøre. Denne balansen mellom å være en god venn til noen sliter og å vite når personen trenger fred og ro. 

Det jeg kan gi deg et konkret råd om er å ta en samtale om hvordan han har det, hvordan hverdagene går og om hva slags rolle han vil du skal ha i dette. Kanskje er det så lett som at han setter så pris på deres forhold at han ikke vil du skal se han være dårlig.  Hans måte å beskytte deg fra han og han sykdom. 

Vet ikke om dette bør bare babbel. Har ikke hodet mitt med meg og alt jeg skal gjøre nå  er å skrive enda mer tenker jeg. I boken min som jeg skriver tekster i. 

Har han prøvd det? Jeg skriver lyriske tekster om følelseslivet mitt. Det er det stor hjelp i meg. 

[AnonymBruker]

Har lest en del i denne tråden nå! 
Jeg er selv pårørende til rusmisbruk (venner og familie), og har selv vært rusmisbruker og sliti mye psykisk!

Etter det siste du skrev TS, høres det nesten litt ut som at din venn ikke helt ser selv hva h*n driver med, når h*n trekker seg unna og ignorerer deg. Tviler på at han gjør det bevisst, men hvis du føler at du er den eneste ville jeg enten satt ned foten og gjort en viss standard for meg selv. Du er voksen og det er han også, selv om han sliter med sitt må han ta ansvar for handlingene sine.

Jeg har sprekki flere ganger, og mennesker har vist stor skuffelse ovenfor meg, men også sier at "det går bra, og ikke la det stoppe meg". Det er nærmest unormalt å ikke sprekke, når man er tidligere misbruker, og prøver å holde seg nykter. Jeg var i rusbehandling i nesten 2 år, og har sprukket flere ganger. Jeg lar ikke det stoppe meg, men jeg står opp for meg selv og tar ansvar for handlingene og valgene mine, det er slik det er å leve.

Vennen din har vært i fengsel, han har ikke fått noen annen "hjelp", terapi eller behandling, for å bli kjent med seg selv og følelsene sine, og tankemønstre. Dette er ett av de dumme tingene med fengsel, du får den isolasjonen fra miljøet som du trenger, men noe mer hjelp enn det får man faktisk ikke. 

Over til problemet igjen: Jeg tenker at kompisen din sliter fortsatt veldig med seg selv, og for alt de vi vet kjemper han en hard tilværelse om å være nykter, eller så ruser han seg smått uten at du vet det. Jeg anbefaler deg å sette grenser for deg selv, du er pårørende og mest sannsynlig er du et snev av med-avhengig til denne vennen din, noe som kan være følelsesmessig belastende for deg og livet ditt. Det at han føler seg avvist av deg hvis du sletter han, det er godt mulig, men de tankene som du får her er noe en med-avhengig får, jeg er godt kjent med det, da jeg er det selv! 

Jeg ville pratet med han, sagt ifra at vennskapet er en smule belastende da du bekymret deg mye, du er glad i personen. Men hvis ikke vennskapet går noen annen vei enn over sosiale medier, og tause måneder, kan du like så godt slette han. Det ville jeg gjort, for å komme meg videre i livet. Han trenger kanskje å våkne opp litt fra hva enn det er han driver med, for det høres helt ærlig ut som at han ikke ser ting i et perspektiv, og er et smule offer i sitt eget liv. 

Unnskyld for at jeg er litt hard i kommentaren, men jeg blir faktisk veldig provosert av voksne mennesker som har rusa seg en del, og sliter, men ikke tar ordentlig tak i tingene sine. Da viser det faktisk at dem er late og ikke tar problemene seriøst. Man tar alltid valg her i livet, og kompisen din tar et VALG om å isolere seg og gi faen i alt. Det er et tegn på at han ikke tar seg selv seriøst i det hele tatt, og det er ikke noe DU skal lide av. Uansett hvor vanskelig det er, for jeg vet det kan være vanskelig, men det er faen meg verdt å stå opp for seg selv i slike situasjoner og relasjoner. Du vokser mye på det! 

Anonymkode: 9140b...13a

[AnonymBruker]

Tusen takk for gode svar dere😘

Jeg skulle veldig gjerne fått snakket med min ‘venn’, men jeg klarer ikke å komme i kontakt med han. Han svarer ikke på sms/mobil (og jeg vil ikke ‘mase’). Har prøvd å sende noen få snap, men etter siste, der jeg stilte noen ufarlige spørsmål og ga ham litt oppmuntring, slettet han meg der.

Han ruser seg sannsynligvis ikke akkurat nå, men har kjærlighetssorg og er forbannet og misfornøyd med livet generelt. Men det gir ham ingen grunn til å såre, straffe og være stygg med en som bare vil han vel. Men jeg må nok bare innse at jeg ikke er velkommen i hans liv og at han igjen, behandler meg som dritt. Jeg håper han forstår det en vakker dag.

Jeg vet at jeg bør skåne meg selv ved å slette ham på facebook og instagram, men jeg er ikke helt klar følelsesmessig selv ennå. Men jeg håper jeg kommer dit, for dette er jævlig. Har prøvd så lenge å forstå, være tålmodig og overbærende, uten at det nytter. Streken må settes snart, før jeg ødelegger meg selv i form av grubling, tenking, savn og sorg!

Anonymkode: cfe14...e9e