Brutte relasjoner - sorg

[AnonymBruker]

Er det noen som har opplevd tap av f.eks en vennskapsrelasjon (enten relasjonen faktisk ble brutt eller det bare føltes sånn inntil dere visste om det kom til å ordne seg eller ikke) og fått en sorgreaksjon på det, som vil dele erfaringen her?

Jeg trodde sorg egentlig bare var noe man opplevde ved dødsfall, men nå har jeg lært at man også kan oppleve sorg ved skilsmisse, hvis man mister jobben, eller ved relasjonsbrudd.

For meg er det litt annerledes når personen fortsatt er i venne verden, i motsetning til ved et dødsfall der personen er borte for alltid. Allikevel er det i begge tilfeller sorg over tap. Det trenger ikke å være et faktisk tap engang, det kan være følelsen av tap også.

Dere som har opplevd dette, sorg av noe annet enn et dødsfall, hvordan manifesterte sorgen seg fysisk og psykisk hos dere, og hvordan taklet dere det? Vil gjerne høre andres erfaringer, både når det gjelder hvordan tapet opplevdes, hvordan sorgen opplevdes og hvordan bearbeidelse og veien ut av sorgen var.

Anonymkode: d8c9c...914

[AnonymBruker]

Det opplever jeg akkurat nå. Har en vennskapsrelasjon som er veldig av og på, der den andre parten i perioder oppfører seg som en vanlig venn, for så å ignorere og avvise meg i uker og måneder ved aldri å ta kontakt eller åpne/svare på meldinger og snap.

Sorgen er overvelmende! Det er rett og slett et helvete, spesielt siden en vet at personen klarer å holde andre venne relasjoner i gang jevnlig. En blir sjalu på disse andre vennene og tankekjøret er på høygir hele tiden. Savnet etter denne vennen tar pusten i fra meg. 

Dette er jo fordi en er veldig glad i vennene sine og fordi en ikke får en skikkelig avslutning. Jeg tenker mange ganger at det hadde vært bedre om personen var død (selv om jeg selvfølgelig ikke ønsker det). Men akkurat nå klarer jeg ikke å tenke på annet og er kjempe deprimert. Vet ikke hvordan jeg skal takle det.

Vurderer daglig å slette personen på sosiale medier, men den sitter langt inne, da jeg er redd for å sette spikeren i kisten.

Vet jeg burde finne på andre ting å gjøre, være med andre venner, men jeg har ikke ork til det. Livsgnisten har tatt pause. 

Burde bare avsluttet relasjonen, da jeg vet at personen behandler meg råttent, men jeg klarer ikke å slutte å håpe at alt en dag skal bli bra.

Anonymkode: e038b...e0c

[AnonymBruker]

16 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det opplever jeg akkurat nå. Har en vennskapsrelasjon som er veldig av og på, der den andre parten i perioder oppfører seg som en vanlig venn, for så å ignorere og avvise meg i uker og måneder ved aldri å ta kontakt eller åpne/svare på meldinger og snap.

Sorgen er overvelmende! Det er rett og slett et helvete, spesielt siden en vet at personen klarer å holde andre venne relasjoner i gang jevnlig. En blir sjalu på disse andre vennene og tankekjøret er på høygir hele tiden. Savnet etter denne vennen tar pusten i fra meg. 

Dette er jo fordi en er veldig glad i vennene sine og fordi en ikke får en skikkelig avslutning. Jeg tenker mange ganger at det hadde vært bedre om personen var død (selv om jeg selvfølgelig ikke ønsker det). Men akkurat nå klarer jeg ikke å tenke på annet og er kjempe deprimert. Vet ikke hvordan jeg skal takle det.

Vurderer daglig å slette personen på sosiale medier, men den sitter langt inne, da jeg er redd for å sette spikeren i kisten.

Vet jeg burde finne på andre ting å gjøre, være med andre venner, men jeg har ikke ork til det. Livsgnisten har tatt pause. 

Burde bare avsluttet relasjonen, da jeg vet at personen behandler meg råttent, men jeg klarer ikke å slutte å håpe at alt en dag skal bli bra.

Anonymkode: e038b...e0c

Herlighet, du fortjener bedre venner enn det der!  Skikkelig respektløst av denne såkalte vennen å holde på slik! Hev deg over og kom deg videre. 

Jobb med degselv, du er verdifull. Kjenner man ikke sin egen verdi, kommer man i situasjoner hvor folk kan bare «walk all over you» *klem* 

Anonymkode: 65108...031

[AnonymBruker]

På 26.4.2018 den 17.45, AnonymBruker skrev:

Det opplever jeg akkurat nå. Har en vennskapsrelasjon som er veldig av og på, der den andre parten i perioder oppfører seg som en vanlig venn, for så å ignorere og avvise meg i uker og måneder ved aldri å ta kontakt eller åpne/svare på meldinger og snap.

Sorgen er overvelmende! Det er rett og slett et helvete, spesielt siden en vet at personen klarer å holde andre venne relasjoner i gang jevnlig. En blir sjalu på disse andre vennene og tankekjøret er på høygir hele tiden. Savnet etter denne vennen tar pusten i fra meg. 

Dette er jo fordi en er veldig glad i vennene sine og fordi en ikke får en skikkelig avslutning. Jeg tenker mange ganger at det hadde vært bedre om personen var død (selv om jeg selvfølgelig ikke ønsker det). Men akkurat nå klarer jeg ikke å tenke på annet og er kjempe deprimert. Vet ikke hvordan jeg skal takle det.

Vurderer daglig å slette personen på sosiale medier, men den sitter langt inne, da jeg er redd for å sette spikeren i kisten.

Vet jeg burde finne på andre ting å gjøre, være med andre venner, men jeg har ikke ork til det. Livsgnisten har tatt pause. 

Burde bare avsluttet relasjonen, da jeg vet at personen behandler meg råttent, men jeg klarer ikke å slutte å håpe at alt en dag skal bli bra.

Anonymkode: e038b...e0c

Takk for at du deler erfaringen din. Det høres ut som en forferdelig vond situasjon å være i. Det med å holde fast i håpet og være redd for å gjøre noe som kan være spikern i kista kjenner jeg veldig igjen.

Og spesielt når du har blitt behandlet som det du forteller om, og når ting ikke er avsluttet så har man alltid håpet om at det skal ordne seg og at alt skal bli bra igjen. Så lenge det er håp, så er det jo håp! Det er sikkert vanskelig å slippe taket, men jeg håper du får det bra til slutt! 

Anonymkode: d8c9c...914

[AnonymBruker]

Sorg kan komme av veldig mange grunner.

Jeg føler veldig sorg for tiden da jeg har fått en livsvarig sentralnervesystem sykdom som gjør meg kronisk utmattet. Ønsker meg én smertefri dag i uken om ikke det er for mye forlangt 😢

Anonymkode: cf8e3...2d4

[AnonymBruker]

På 29.4.2018 den 2.21, AnonymBruker skrev:

Sorg kan komme av veldig mange grunner.

Jeg føler veldig sorg for tiden da jeg har fått en livsvarig sentralnervesystem sykdom som gjør meg kronisk utmattet. Ønsker meg én smertefri dag i uken om ikke det er for mye forlangt 😢

Anonymkode: cf8e3...2d4

Det er ikke for mye for langt, jeg håper at du får mange smertefrie dager. Jeg er lei meg for at du er blitt syk.

 

Det er vondt med sorg. Det går i bølger etter hvert, er min efaring. Men den sitter allikevel i. Etter en tid med veldig intens reaksjon og vondt i kropp og sjel, så stilner stormen litt etter litt, men alt blir ikke som før. Det føles tomt, som om en del av meg er borte. Det er vanskelig. Når ting roer og stabiliserer seg, så går det ikke tilbake til "bra" igjen, det er noe som er annerledes og uønsket og det føles som om det alltid vil være annerledes og uønsket, selv ute av sorgen. Et evig, nærmest umerkelig, men likevel merkbart, sug i magen som har satt seg fordi noe plutselig forsvant, noe som ikke kan erstattes. For ingenting annet enn det som opprinnelig var der, kan fylle tomrommet. Men er dette en del av prosessen? Vil jeg føle meg hel igjen, selv om det ikke føles sånn nå? Kanskje noen her vil dele erfaringer fra prosessen; fra start til slutt.

Anonymkode: d8c9c...914

[Skadeskutt]

Jeg har lenge sørget over et relasjonsbrudd til en mann som var min behandler da jeg var sammenhengende innlagt i 6 mnd på psykiatrisk akuttpost. Høres kanskje litt rart ut, men jeg ble utrolig glad i, og knyttet til han. Ikke som en forelskelse, men. Vi hadde en veldig god kjemi, han støttet meg og stod opp for meg i en heldig vanskelig tid, vi pratet om mye forskjellig, ikke bare det kjipe. Han kunne komme inn på rommet mitt utenom de vanlige samtalene og der var han veldig åpen og ærlig om seg selv som person. Han er også en veldig dyktig psykiater, selv om vår relasjon nok ble i overkant personlig til et punkt hvor jeg da ble overmannet av sorg da relasjonen måtte brytes. For han har ikke lov til å være venn med meg siden han har vært min behandler. 

Sist jeg møtte han var i november. Jeg hadde blitt tvangsinnlagt og han hadde bakvakt så han skulle vurdere tvangsparagrafen. Etter samtalen møttes vi i gangen og da ble han emosjonell og sa han håpte virkelig det ville bli bedre for meg snart, han ble rørt og strøk meg på kinnet og armen min. Han så meg for den personen jeg er. Bak all elendigheten.

I ettertid har jeg slitt med denne sorgen hver bidige dag. Min nye behandler mener det ble en uheldig relasjon for min del da jeg ble så avhengig av han (har avhengig personlighetsforstyrrelse så når jeg først knytter meg til et menneske så knytter jeg meg veldig veldig til enkelte, og han ble jeg fullstendig avhengig) og brukte så mye tid på å sørge over han og tenke på han. 

Det stikker ikke like hardt nå lenger, det er snart ett år siden jeg ble skrevet ut av den avdelingen, men jeg tenker fortsatt på han hver dag. Skulle så inderlig gjerne hatt han som min venn. Og jeg vet han ville vært vennen min hvis det hadde vært lov..

Høres sikkert helt patetisk ut, men slik er det nå for meg.

[AnonymBruker]

56 minutter siden, Skadeskutt skrev:

Jeg har lenge sørget over et relasjonsbrudd til en mann som var min behandler da jeg var sammenhengende innlagt i 6 mnd på psykiatrisk akuttpost. Høres kanskje litt rart ut, men jeg ble utrolig glad i, og knyttet til han. Ikke som en forelskelse, men. Vi hadde en veldig god kjemi, han støttet meg og stod opp for meg i en heldig vanskelig tid, vi pratet om mye forskjellig, ikke bare det kjipe. Han kunne komme inn på rommet mitt utenom de vanlige samtalene og der var han veldig åpen og ærlig om seg selv som person. Han er også en veldig dyktig psykiater, selv om vår relasjon nok ble i overkant personlig til et punkt hvor jeg da ble overmannet av sorg da relasjonen måtte brytes. For han har ikke lov til å være venn med meg siden han har vært min behandler. 

Sist jeg møtte han var i november. Jeg hadde blitt tvangsinnlagt og han hadde bakvakt så han skulle vurdere tvangsparagrafen. Etter samtalen møttes vi i gangen og da ble han emosjonell og sa han håpte virkelig det ville bli bedre for meg snart, han ble rørt og strøk meg på kinnet og armen min. Han så meg for den personen jeg er. Bak all elendigheten.

I ettertid har jeg slitt med denne sorgen hver bidige dag. Min nye behandler mener det ble en uheldig relasjon for min del da jeg ble så avhengig av han (har avhengig personlighetsforstyrrelse så når jeg først knytter meg til et menneske så knytter jeg meg veldig veldig til enkelte, og han ble jeg fullstendig avhengig) og brukte så mye tid på å sørge over han og tenke på han. 

Det stikker ikke like hardt nå lenger, det er snart ett år siden jeg ble skrevet ut av den avdelingen, men jeg tenker fortsatt på han hver dag. Skulle så inderlig gjerne hatt han som min venn. Og jeg vet han ville vært vennen min hvis det hadde vært lov..

Høres sikkert helt patetisk ut, men slik er det nå for meg.

Selv om jeg ikke har vært i helt samme situasjon selv, så forstår jeg at et slikt relasjonsbrudd fører til sorg og jeg synes ikke det hverken er eller høres patetisk ut, bare vondt, sårt og forståelig. Det er godt å høre at det ikke er like hardt nå lenger selv om du fortsatt tenker på ham.

Takk for at du ville dele dette.

Anonymkode: d8c9c...914

[Skadeskutt]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Selv om jeg ikke har vært i helt samme situasjon selv, så forstår jeg at et slikt relasjonsbrudd fører til sorg og jeg synes ikke det hverken er eller høres patetisk ut, bare vondt, sårt og forståelig. Det er godt å høre at det ikke er like hardt nå lenger selv om du fortsatt tenker på ham.

Takk for at du ville dele dette.

Anonymkode: d8c9c...914

Takk for det. Vet ikke hvorfor jeg føler det er så patetisk. Er vel fordi det er en relasjon man ikke "skal" bli så avhengig av, men mulig det er vanligere enn jeg tror. 

[Mafoyo]

På ‎03‎.‎05‎.‎2018 den 21.53, Skadeskutt skrev:

Takk for det. Vet ikke hvorfor jeg føler det er så patetisk. Er vel fordi det er en relasjon man ikke "skal" bli så avhengig av, men mulig det er vanligere enn jeg tror. 

Det er ikke patetisk. Det er helt naturlig å bli glad i folk som gjør deg godt. Han ble tydeligvis glad i deg også. Som behandler er det nok ofte kinkig. De skal ikke gå "for nært" eller bli altfor personlige, men samtidig er de bare mennesker de også. Som helt sikkert fra tid til annen opplever å få pasienter de føler litt ekstra omsorg for. Ta det som et stort kompliment at du fikk så god kontakt med ham. Det sier jo mye om deg som person også - at det gav han noe å bli kjent med deg og snakke med deg 

Skjønner at du savner ham. Det vil forhåpentligvis gå over litt etter litt. Til slutt vil han kanskje være et fint minne og følelsene knyttet til ham vil være mer positive og ikke bare vondt savn.

[Skadeskutt]

5 timer siden, Mafoyo skrev:

Det er ikke patetisk. Det er helt naturlig å bli glad i folk som gjør deg godt. Han ble tydeligvis glad i deg også. Som behandler er det nok ofte kinkig. De skal ikke gå "for nært" eller bli altfor personlige, men samtidig er de bare mennesker de også. Som helt sikkert fra tid til annen opplever å få pasienter de føler litt ekstra omsorg for. Ta det som et stort kompliment at du fikk så god kontakt med ham. Det sier jo mye om deg som person også - at det gav han noe å bli kjent med deg og snakke med deg 

Skjønner at du savner ham. Det vil forhåpentligvis gå over litt etter litt. Til slutt vil han kanskje være et fint minne og følelsene knyttet til ham vil være mer positive og ikke bare vondt savn.

Håper du har rett i det. Takk for gode ord.