Bestemor døde

[AnonymBruker]

Jeg visste jo at hun ikke kunne være her for alltid, men det er så uvirkelig alt. 

Min bestemor har vært min mamma hele livet.  Av ulike grunner tok mine besteforeldre meg under vingene,  og jeg ble oppdratt og passet på. Bodde hos dem store deler av barndommen. Barndommen var veldig komplisert og trist, og jeg hadde aldri overlevd uten besteforeldrene mine..

Min bestefar døde for en del år tilbake,  og nå er altså siste sjefen i familien borte.. 

Jeg føler en dyp forvirring. Jeg er helt alene føles det som. Min trygghet er borte, og jeg må stå på egne ben. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Alt er helt tomt. Jeg vet liksom ikke hvor eller hva jeg skal begynne med.  

Det er 3 uker siden nå, og det har enda ikke gått opp for meg. Har aldri følt meg så alene, og jeg må ta meg sammen for å ikke falle fra. Jeg tenker minst 5 ganger om dagen at jeg må ringe, besøke, fortelle,  om alt og ingenting, men er jo ingen der.  Jeg er helt blank i hodet... 

Spesielt min mor, snakker mye om arven, planlegger osv. Jeg blir rett og slett forbanna. Jeg ville mye heller hatt min bestemor enn 100000000 ganger arv. Jeg klarer ikke forstå at noen kan være så smålig. Men det er jo ikke smålig sånn sett, men jeg forstår ikke tankegangen.

En epoke er over. Og hva gjør jeg nå? Jeg burde muligenssnakje med noen, men jeg er ikke flink å vise følelser. Så da ble det kg. 

Jeg vet at ting blir lettere, men savnet gjør fysisk vondt.  

Anonymkode: 74a79...90e

[AnonymBruker]

Vi må alle dø og jeg synes du er urimelig hvis du er sur på din mor som forsøker å ordne opp i bo og arv, 

Anonymkode: f4bbf...431

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Vi må alle dø og jeg synes du er urimelig hvis du er sur på din mor som forsøker å ordne opp i bo og arv, 

Anonymkode: f4bbf...431

Min mor ordner ikke opp i noe. Hun er kravstor og drømmende som alltid. Er ikke bare meg og mamma heldigvis,  så mamma har ingen kontroll annet enn det hun har rett på. Mamma må passes på skjønner du. Er en grunn til at hun ikke kunne ta ansvaret for meg. 

Anonymkode: 74a79...90e

[wintergirl]

Kondolerer så mye ts  Det er alltid vondt å miste noen man er glade i, selv om de er gamle Håper det ordner seg og at du og din mor kan bli enige om ting. Hun tar det på sin måte og du på din. 

[AnonymBruker]

❤️ 

Anonymkode: a5b6c...092

[AnonymBruker]

Kjære TS, jeg hadde det på samme måte da jeg mistet moren min. Det første året gråt jeg faktisk hver eneste kveld da jeg hadde lagt meg. Det var tungt og vondt veldig lenge, sorg og savn. Tapet ble litt lettere å leve med med tiden. Det åpne såret har fått skorpe på seg. Men savnet etter min mor kommer alltid til å være der

Anonymkode: d43c3...6b4

Ryddet for svar og sitering av slettet innlegg.

Kragebein, mod

Endret 24. april 2018 av Kragebein

[Jerry Lee]

Jeg føler med deg i sorgen.    Og forstår din fortvilelse over mors håndtering og oppførsel.

Det jeg IKKE forstår er enkeltes ufyselige svar til deg her.

[Gjest Catalina Culès]

For noen slemme svar, skjerp dere.

T:S, kondolerer så mye, forstår deg 

[Kragebein]

Tråden er ryddet for latterliggjøring og svar til dette.

Kragebein, mod

[Kk47463kkkkkkkkkkk]

På 24.4.2018 den 0.51, AnonymBruker skrev:

Vi må alle dø og jeg synes du er urimelig hvis du er sur på din mor som forsøker å ordne opp i bo og arv, 

Anonymkode: f4bbf...431

Skjerp deg! 

 

Med det sagt: kondulerer så mye ❤️ mistet selv min mamma for tre uker siden. Den viktigste personen i mitt liv. Hun har vært både mor og far for meg, har ikke vært nær med verken onkler, tanter eller besteforeldre. 

Man føler seg så alene, og for min del finner jeg styrke i å være alene. Da kan ikke noen svikte deg. Så mange ganger har jeg blitt helt knust fordi jeg hadde forventninger til de rundt meg som de ikke fylte. Vennene mine har skuffet MAKS denne perioden, og jeg merker de tar avstand. De er redd for å snakke om døden, de er redd for det vonde. Men det er ikke vi, og tenk hvor sterk vi er?! For min del hjelper tankegangen min veldig mye. Jeg vet ikke om din bestemor var syk, mamma hadde kreft og det var ikke noe greit på slutten.. jeg vet at mamma ikke har det vondt lenger.. hun er på et bedre sted. Og møter igjen de som er på andre siden. Samtidig tror jeg at hun er med meg hele tiden. Og ikke forlot den fysiske formen av seg selv før jeg var sterk nok.. men båndet vårt var så sterkt at hun kommer alltid til å være med oss. Det var også noe av det siste jeg sa til henne <3 Husk å fokuser på hvor fint det har vært å føle en sånn kjærlighet og trygghet. Du har vondt på grunn av det. Og en dag møtes dere igjen ❤️ 

Jeg håper ikke du føler at jeg prøver å fikse noe, for det er sannsynligvis det vondeste du kommer til å oppleve.. og det er greit, det er lov. hvis du trenger noen å snakke med må du mer enn gjerne sende melding til meg. Jeg vet hvordan det er å føle at du må «skåne» andre for noe de syns er ubehagelig, og hvordan det er å tilfredsstille de når de trøster deg. 

Husk å ta vare på deg selv. Skriv en liste med ting som gjør deg glad. Gjør det. Behandle deg selv som du ville behandlet din aller beste venn. Det er viktig nå. Stor klem til deg.