Dere som har blitt utsatt for psykisk vold

[AnonymBruker]

1 time siden, Duff skrev:

Det er nok noe som vil sitte resten av livet. Jeg ser sammenhenger men kropp og hode har fastsatte mønstre jeg ikke klarer å bryte pga dette. Jobber med saken og håper på det beste. Reaktiv tilknytning er nok nevnt i mine terapitimer også sammen med traumer og diverse.  Som deg ble jeg også «pakket på» egenskaper jeg ikke hadde pluss sykdommer som ikke var heeeelt riktige.

Hvis du vil kan du sende pm for det begynner å bli litt ukomfortabelt nå. 

Ser den! Sender en PM

Anonymkode: 98b26...977

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Oi, tusen takk for langt og godt svar! Jeg kjenner meg nok igjen i det med at jeg nok også har med meg en usikkerhet fra min mor, fikk konstant kritikk, ble anklaget for å være gal daglig, hun ropte hore etter meg foran hele nabolaget mange år før jeg mistet jomfrudommen, kalte meg billig tøs foran læreren min og klassen og slike ting... Jeg gjorde aldri ting bra nok, måtte alltid gjøre leksene om igjen og når jeg fikk 6'ere på skolen (var heldigvis skoleflink, tør ikke tenke på hvis ikke) så var det alltid noe feil med læreren/oppgavene måtte ha blitt blandet sammen/det var helt utrolig at jeg hadde fått til noe sånt osv... Har ikke tenkt over at det gjør meg sårbar, men det gjør jo kanskje det. Tenker veldig ofte på det om jeg kanskje egentlig er gal og misforstår alle ting eller har helt feil verdensoppfatning, så det kommer vel fra et sted det også.

Jeg setter stor pris på at du deler, og jeg syns det høres helt forferdelig ut for deg å ha vært i det forholdet og også det han fant på med barnevernet og at han fikk deg til å tvile på egenskapene dine som mor. Håper inderlig det går mye bedre med deg i dag og det høres heldigvis ut som du har funnet en bedre mann!

Klem

Anonymkode: 98b26...977

Takk! Ja, jeg har det mye bedre med meg selv i dag, selv om jeg ennå tenderer til å være selvkritisk. Nå er jeg imidlertid bevisst på det, og kan ta meg i det. Jeg spør også folk jeg stoler på, og det som jeg vet vil meg godt, dersom jeg blir usikker, og nå lytter jeg til dem, og tror dem. 

Jeg tror at en del inni meg alltid vil være skadet, av min mors kritikk, og så av min eks, men jeg er blitt sterkere. Flinkere til å "snakket meg selv opp" angående de tingene jeg er flink til. Flinkere til å akseptere at jeg ikke er perfekt, og at det er greit. Mine nærmeste venner sier at jeg er blitt et mer behagelig menneske. Ikke så på vakt lenger, ikke så besatt på at alt skal være perfekt. Nå strigler jeg ikke huset lenger, bare noen skal stikke innom, og det stikker ikke lenger redsel i meg dersom mine barn løper ivrig ut iført klær med en flekk på, eller i for tynne klær for været. Nå kan jeg rolig be dem om å kle bedre på seg, uten noe panikk for at noen så noe som avvek fra perfekt, og tenke "Herregud for en mamma!". 

Arrene sitter i meg, men det er ikke åpne sår lenger! 

Kom til å tenke på det du nevnte om at venninnen din var veldig opptatt av deg, og ville "eie" deg da hun var mindre. Jeg har med årene lest meg opp, for å forstå mitt tidligere forhold og hva som skjedde. Jeg har da kommet frem til at min eks er det man kaller narsissist. Ikke den typen som slår seg på brystet og er stor på seg selv, men den typen som er ynkelig og "stakkars meg". Han var også slik som du beskriver din venninne som barn. Hadde en god kamerat, som var "alt" for ham, og som han skulle eie slik at det ble en for stor belastning for kameraten etterhvert. Vi var sammen da denne kameraten fikk nok, og regelrett kuttet alle bånd til ham. Min eks var svært opptatt av det "sviket", og kunne ikke forstå det. Snakket da mye om at det hadde rablet fullstendig for kameraten, og at han måtte være gal. Dro frem gamle historier som rosemalte seg selv, og fikk kameraten til å fremstå ustabil og usympatisk. 

I ettertid forstår jeg jo at kameraten bare fikk nok av besettelse og "eierskap" min eks representerte, og at det var nødvendig for ham å redde seg unna (Slik det også ble for meg.), men opp gjennom barndommen fremsto nok kameraten som lederen, og min eks som skyggen hans, for min eks hadde liksom nok venner når han hadde denne ene, mens kameraten også søkte mot andre. Som er mer normalt. Da kameraten fikk nok og regelrett stakk av, dro min eks frem historier om hvordan kameraten stadig hadde sviktet opp gjennom årene, ved å heller søke mot andre, men nå som jeg har forstått forstår jeg jo også at kameraten ikke sviktet, men at min eks hadde et sykelig eiebehov som absolutt ingen kunne ha tilfredsstilt uten å viske seg selv ut fullstendig. 

Men hadde du truffet på min eks, og han fortalte historien, så ville det vært kameraten som sviktet grovt, jeg som sviktet grovt, og det ville bli fortalt så følelsesmessig, med tårer i øynene, at du ville fått enormt med sympati for ham. 

Hadde du visste om historien, og sagt ham imot, ville han satt deg også på hat- liste (han tåler ikke at hans "sannheter" blir truet), men de fleste vet jo ikke, når de blir forelagt en slik følsom historie, og dermed tror de på det som blir sagt. 

For å komme meg dit jeg er i dag, hvor jeg står sterkere i meg selv, har det vært nødvendig å akseptere at det antagelig finnes mennesker som tror på hans historier, og som dermed tror det verste om meg. Det er vondt å vite, men nå tenker jeg slik at så lenge jeg vet hvem jeg er og hva jeg står for, og så lenge de som betyr noe for meg vet dette, så kan jeg ikke bry meg om hva ukjente måtte tro og tenke. Blant dem han kjenner og omgås eier han en sannhet som aldri vil bli lik min, men det er ok! Det angår egentlig ikke meg, for den meg som han forteller om finnes egentlig ikke. 

Skulle min og hans sannhet en gang krysse spor, som i at jeg tilfeldigvis møter på noen som har hørt de verste ting om meg, så må jeg bare være trygg nok i meg selv til å la løgner felle seg selv. Det har faktisk skjedd. Jeg møtte på et menneske som var foret med løgner om meg, og visste det ikke engang, før dette mennesket røpet at hun kjente min eks gjennom sin kjæreste. Jeg forstod hvorfor hun hadde vært tilbakeholden ovenfor meg først da hun sa "Jeg beklager, jeg hadde hørt så mye rart om deg, men jeg forstår nå at det ikke er sant, og at xxx er sår og bitter. Jeg burde vite bedre enn å tro på en eks sin fremstilling av en eks, for jeg vet jo at vonde følelser etter et brudd kan gjøre at ting blir vridd på. "

Ja, det er mildt sagt! 

Du virker veldig opptatt av hva som er sannheten, men sannheten er at at det kan finnes mange sannheter. Du må finne din, og våge å tro på den. Våge å stå for den. Andres sannheter kan du dessverre ikke gjøre noe med. Ikke engang dersom de er rene løgner. Derfor er det din sannhet som teller. Den du og de som vil deg godt tror på. 

Anonymkode: db64d...f72

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Takk! Ja, jeg har det mye bedre med meg selv i dag, selv om jeg ennå tenderer til å være selvkritisk. Nå er jeg imidlertid bevisst på det, og kan ta meg i det. Jeg spør også folk jeg stoler på, og det som jeg vet vil meg godt, dersom jeg blir usikker, og nå lytter jeg til dem, og tror dem. 

Jeg tror at en del inni meg alltid vil være skadet, av min mors kritikk, og så av min eks, men jeg er blitt sterkere. Flinkere til å "snakket meg selv opp" angående de tingene jeg er flink til. Flinkere til å akseptere at jeg ikke er perfekt, og at det er greit. Mine nærmeste venner sier at jeg er blitt et mer behagelig menneske. Ikke så på vakt lenger, ikke så besatt på at alt skal være perfekt. Nå strigler jeg ikke huset lenger, bare noen skal stikke innom, og det stikker ikke lenger redsel i meg dersom mine barn løper ivrig ut iført klær med en flekk på, eller i for tynne klær for været. Nå kan jeg rolig be dem om å kle bedre på seg, uten noe panikk for at noen så noe som avvek fra perfekt, og tenke "Herregud for en mamma!". 

Arrene sitter i meg, men det er ikke åpne sår lenger! 

Kom til å tenke på det du nevnte om at venninnen din var veldig opptatt av deg, og ville "eie" deg da hun var mindre. Jeg har med årene lest meg opp, for å forstå mitt tidligere forhold og hva som skjedde. Jeg har da kommet frem til at min eks er det man kaller narsissist. Ikke den typen som slår seg på brystet og er stor på seg selv, men den typen som er ynkelig og "stakkars meg". Han var også slik som du beskriver din venninne som barn. Hadde en god kamerat, som var "alt" for ham, og som han skulle eie slik at det ble en for stor belastning for kameraten etterhvert. Vi var sammen da denne kameraten fikk nok, og regelrett kuttet alle bånd til ham. Min eks var svært opptatt av det "sviket", og kunne ikke forstå det. Snakket da mye om at det hadde rablet fullstendig for kameraten, og at han måtte være gal. Dro frem gamle historier som rosemalte seg selv, og fikk kameraten til å fremstå ustabil og usympatisk. 

I ettertid forstår jeg jo at kameraten bare fikk nok av besettelse og "eierskap" min eks representerte, og at det var nødvendig for ham å redde seg unna (Slik det også ble for meg.), men opp gjennom barndommen fremsto nok kameraten som lederen, og min eks som skyggen hans, for min eks hadde liksom nok venner når han hadde denne ene, mens kameraten også søkte mot andre. Som er mer normalt. Da kameraten fikk nok og regelrett stakk av, dro min eks frem historier om hvordan kameraten stadig hadde sviktet opp gjennom årene, ved å heller søke mot andre, men nå som jeg har forstått forstår jeg jo også at kameraten ikke sviktet, men at min eks hadde et sykelig eiebehov som absolutt ingen kunne ha tilfredsstilt uten å viske seg selv ut fullstendig. 

Men hadde du truffet på min eks, og han fortalte historien, så ville det vært kameraten som sviktet grovt, jeg som sviktet grovt, og det ville bli fortalt så følelsesmessig, med tårer i øynene, at du ville fått enormt med sympati for ham. 

Hadde du visste om historien, og sagt ham imot, ville han satt deg også på hat- liste (han tåler ikke at hans "sannheter" blir truet), men de fleste vet jo ikke, når de blir forelagt en slik følsom historie, og dermed tror de på det som blir sagt. 

For å komme meg dit jeg er i dag, hvor jeg står sterkere i meg selv, har det vært nødvendig å akseptere at det antagelig finnes mennesker som tror på hans historier, og som dermed tror det verste om meg. Det er vondt å vite, men nå tenker jeg slik at så lenge jeg vet hvem jeg er og hva jeg står for, og så lenge de som betyr noe for meg vet dette, så kan jeg ikke bry meg om hva ukjente måtte tro og tenke. Blant dem han kjenner og omgås eier han en sannhet som aldri vil bli lik min, men det er ok! Det angår egentlig ikke meg, for den meg som han forteller om finnes egentlig ikke. 

Skulle min og hans sannhet en gang krysse spor, som i at jeg tilfeldigvis møter på noen som har hørt de verste ting om meg, så må jeg bare være trygg nok i meg selv til å la løgner felle seg selv. Det har faktisk skjedd. Jeg møtte på et menneske som var foret med løgner om meg, og visste det ikke engang, før dette mennesket røpet at hun kjente min eks gjennom sin kjæreste. Jeg forstod hvorfor hun hadde vært tilbakeholden ovenfor meg først da hun sa "Jeg beklager, jeg hadde hørt så mye rart om deg, men jeg forstår nå at det ikke er sant, og at xxx er sår og bitter. Jeg burde vite bedre enn å tro på en eks sin fremstilling av en eks, for jeg vet jo at vonde følelser etter et brudd kan gjøre at ting blir vridd på. "

Ja, det er mildt sagt! 

Du virker veldig opptatt av hva som er sannheten, men sannheten er at at det kan finnes mange sannheter. Du må finne din, og våge å tro på den. Våge å stå for den. Andres sannheter kan du dessverre ikke gjøre noe med. Ikke engang dersom de er rene løgner. Derfor er det din sannhet som teller. Den du og de som vil deg godt tror på. 

Anonymkode: db64d...f72

Haha, jeg tar gjerne deg til psykolog! Neida, men jeg er imponert over hvor langt du har kommet. Redselsfullt å lese om eksen din også! Veldig glad for at det går bedre med deg og at du har klart å akseptere situasjonen.

Tusen takk for svar! 
<3

Anonymkode: 98b26...977

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Haha, jeg tar gjerne deg til psykolog! Neida, men jeg er imponert over hvor langt du har kommet. Redselsfullt å lese om eksen din også! Veldig glad for at det går bedre med deg og at du har klart å akseptere situasjonen.

Tusen takk for svar! 
<3

Anonymkode: 98b26...977

Hehe, det blir litt som at den blinde leder den halte da. Men takk for det, og jeg håper at du har tatt til deg litt av det jeg har skrevet, og blir snillere mot deg selv! Jeg tror ikke at dette hadde gått slik inn på deg dersom det var sant. Dersom du var et fælt menneske, så ville du ikke ha brydd deg. Stå opp for deg selv, og din sannhet! Klemmer 

Anonymkode: db64d...f72

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hehe, det blir litt som at den blinde leder den halte da. Men takk for det, og jeg håper at du har tatt til deg litt av det jeg har skrevet, og blir snillere mot deg selv! Jeg tror ikke at dette hadde gått slik inn på deg dersom det var sant. Dersom du var et fælt menneske, så ville du ikke ha brydd deg. Stå opp for deg selv, og din sannhet! Klemmer 

Anonymkode: db64d...f72

Har lagret denne på bokmerker, så jeg får gå tilbake og ta meg en "pep read" om det dukker opp styggedommer i hodet:-)
Tusen takk igjen <3

Anonymkode: 98b26...977