Dagboken til en demotivert dame..

[Poppeloppane]

Heisann, jeg er 29 år og har lenge teenkt på å skrive en dagbok. Hodet mitt er fullt for tiden, og hverdagen er stressende. Mange dager blir det for mye, og innimellom skulle jeg ønske jeg kunne stikke fra alt, til en sydhavsøy. Ta med meg mine barn og bare løpe vekk fra alle forliktelser. 

Jeg jobber fulltid, studerer deltid, har to barn jeg er alenemor for. Jobb, studier, og tiden sammen med barna skal klaffe. I tillegg er jeg en rastløs sjel, og trur dere ikke jeg påtok meg et frivllig verv for en stund siden..? Så skal det sosiale også klaffe. Man skal ha tid til å treffe venninner, livet er jo ensomt uten. Kjæreste? Jeg ble alene for 1,5 år siden og håper på å finne kjærligheten en dag. Men hittill har jeg ikke funnet den. Jeg har en altfor liten leilighet for meg og barna og blir GAL av liten plass. Vi har ingen bodplass blant annet, men venter snart på søknaden om boliglånet går i gjennom. Jeg er frisk og barna er frisk, vet jeg skal være takknemlig for det. 

Akkurat idag er det egentlig tusen ting som burde gjøres. Jeg har en eksamen som nærmer seg. En bil som burde vært fikset (verkstedet som solgte meg bilen har solgt en bil med trøbbel, noe de ikke opplyste om). I tillegg skulle jeg hentet dekkene og ryddet leiligheten før barna kommer hjem. I morgen skal jeg på jobb. Jeg er trøtt og jeg er sliten.. Får litt hjertebank og blir stressa over ting som jeg vet MÅ gjøres, men tilslutt ender man opp tiltaksløs og vet ikke hvor man skal begynne. 

Skulle ønske jeg elsket det stressende livet mitt, men alt i alt skulle jeg bare ønske livet mitt var annerledes. At jeg hadde bodd i et stort hus med en trygg samboer, ferdigutdannet og at jeg kunne komme hjem etter endt jobbdag og "kun" hatt barna og husarbeid + noe trening å fokusere på. Hele livet handler nå om planlegging fra uke til uke og konstant organisering, med en mengde forpliktelser overalt. Jeg skal prestere på skolen, være flink på jobb, være en flink mamma som følger barna opp 100%. For 1,5 år siden hadde jeg det trygt ihvertfall, men så gikk jeg fra "alt" til ingenting. Nå jobber jeg meg sakte oppover. Kommer til å bli sliten på veien sikkert. Håper i morgen blir en bedre dag. Mange dager er fine og jeg greier se det fine med det, men idag er alt kjempeslitsomt og et rent tiltak. 

Lurer på når den dårlige samvittigheten skal slippe. Samvittigheten ovenfor barna som burde hatt en mer engasjert mamma, ovenfor skolearbeidet jeg greier utsette, på jobben min som jeg egentlig liker veldig godt..