Emosjonell selvskading

[AnonymBruker]

Jeg kom over begrepet emosjonell selvskading og jeg kjenner meg igjen i det. Emosjonell selvskading vil si at man ikke direkte selvskader, men at man gjør ting eller setter seg selv i situasjoner som er destruktive for liv og helse. Dette kan være røyking, spiseforstyrrelser, rusmisbruk, risikoatferd og ødeleggende relasjoner. Jeg har nesten blitt avhengig av følelsen som det gir og det er tilfredsstillende at ingen kan se skadene på meg. Noen andre som kjenner seg igjen eller har noen råd til hvordan man kan la være?

Anonymkode: 22b74...7ea

[Skadeskutt]

Jeg sliter med det samme. Har satt meg selv i svært mange situasjoner som har vært destruktive for meg og mitt liv. Når jeg tenker tilbake på det nå når jeg er i min mest stabile periode på to år så får jeg nesten litt vondt i magen av hvor mye jeg har utsatt meg for. Samtidig som jeg ikke har klart å ta tak i ting for jeg har vært så emosjonelt nedkjørt og deprimert. Hatt en følelse av å sitte fast i synkemyra midt i den tjukkeste tåken. Og det at jeg føler jeg er så lite verdt har ført til at jeg har tatt valg/gjort ting som har vært ødeleggende for livet mitt. Fordi jeg innerst inne har en grunnleggende følelse av å ikke fortjene å ha det bra. Vet ikke hvorfor det er slik, for jeg har aldri gjort noen noe vondt. Men har følt meg verdiløs mesteparten av livet mitt. 

Jeg har alt dette i meg fortsatt, men jeg nådde bunnen fullstendig for noen uker siden og da måtte jeg rett og slett gå for alt eller ingenting. Så nå gir jeg alt jeg har, og har satt inn staheten min mot den destruktive siden min som har styrt livet mitt så lenge. For jeg kan være veldig sta bare jeg bestemmer meg. Jeg har 5-6 psykiatriske diagnoser og jeg er veldig redd for å ikke lykkes nå når jeg gir alt jeg har. Fallhøyden er stor, og symptomtrykket har økt mer og mer siste ukene. Jeg har klart å stå i mot og ta de rette valgene, men det sliter meg fullstendig ut. 

Man må rett og slett bare bestemme seg for at man SKAL ikke følge instinktet som fører til destruktive handlinger. Og hele tiden ha andre verktøy klare for å takle det når det blir som verst. 

Men det er utrolig tøft å stå i det og hvis jeg får en sprekk så håper jeg at det bare blir en sprekk for så å fortsette å kjempe.

Til syvende og sist så er det det å bestemme seg for å reise seg opp og kjempe imot alt det destruktive. Jeg har vært helt styrt av destruktive tanker og handlinger, nå går jeg direkte inn for å gjøre det motsatte. Men jeg er forespeilet 3-5 år med behandling for å bli frisk, og da må det være når jeg er mottakelig for behandling. Noe jeg i stor grad ikke har vært. 

Er dessverre ikke noe fasitsvar på hvordan å snu om på det. Men dette er min erfaring da. Kan ikke skrive mer detaljert enn dette pga forumets regler. 

Endret 14. april 2018 av Skadeskutt

[AnonymBruker]

1 time siden, Skadeskutt skrev:

Jeg sliter med det samme. Har satt meg selv i svært mange situasjoner som har vært destruktive for meg og mitt liv. Når jeg tenker tilbake på det nå når jeg er i min mest stabile periode på to år så får jeg nesten litt vondt i magen av hvor mye jeg har utsatt meg for. Samtidig som jeg ikke har klart å ta tak i ting for jeg har vært så emosjonelt nedkjørt og deprimert. Hatt en følelse av å sitte fast i synkemyra midt i den tjukkeste tåken. Og det at jeg føler jeg er så lite verdt har ført til at jeg har tatt valg/gjort ting som har vært ødeleggende for livet mitt. Fordi jeg innerst inne har en grunnleggende følelse av å ikke fortjene å ha det bra. Vet ikke hvorfor det er slik, for jeg har aldri gjort noen noe vondt. Men har følt meg verdiløs mesteparten av livet mitt. 

Jeg har alt dette i meg fortsatt, men jeg nådde bunnen fullstendig for noen uker siden og da måtte jeg rett og slett gå for alt eller ingenting. Så nå gir jeg alt jeg har, og har satt inn staheten min mot den destruktive siden min som har styrt livet mitt så lenge. For jeg kan være veldig sta bare jeg bestemmer meg. Jeg har 5-6 psykiatriske diagnoser og jeg er veldig redd for å ikke lykkes nå når jeg gir alt jeg har. Fallhøyden er stor, og symptomtrykket har økt mer og mer siste ukene. Jeg har klart å stå i mot og ta de rette valgene, men det sliter meg fullstendig ut. 

Man må rett og slett bare bestemme seg for at man SKAL ikke følge instinktet som fører til destruktive handlinger. Og hele tiden ha andre verktøy klare for å takle det når det blir som verst. 

Men det er utrolig tøft å stå i det og hvis jeg får en sprekk så håper jeg at det bare blir en sprekk for så å fortsette å kjempe.

Til syvende og sist så er det det å bestemme seg for å reise seg opp og kjempe imot alt det destruktive. Jeg har vært helt styrt av destruktive tanker og handlinger, nå går jeg direkte inn for å gjøre det motsatte. Men jeg er forespeilet 3-5 år med behandling for å bli frisk, og da må det være når jeg er mottakelig for behandling. Noe jeg i stor grad ikke har vært. 

Er dessverre ikke noe fasitsvar på hvordan å snu om på det. Men dette er min erfaring da. Kan ikke skrive mer detaljert enn dette pga forumets regler. 

Takk for at du har tatt deg tid til å svare, jeg setter virkelig pris på det. Du skriver godt og setter virkelig ord på det. Jeg har også den følelsen av å ikke å fortjene å ha det bra og uansett hva jeg gjør så går den ikke bort, den ligger der alltid og innhenter meg hver gang noe går min vei eller jeg har håp om å bli bedre. 

Anonymkode: 22b74...7ea

[AnonymBruker]

Har levd sånn hele livet med gode og dårlige perioder. Det jeg vet er viktig er å fokusere på et område som er viktig for deg. Legg inn en ekstra innsats her. Det kommer til å butte i mot, men sett av 15 min hver dag. Veldig sakte ble det bedre på et problemområde og gradvis tok jeg mer vare på meg selv. Så skjedde det et samlivsbrudd og andre tøffe ting i livet og jeg var tilbake til start. Nå kjemper jeg videre.

Anonymkode: be40c...310

[Skadeskutt]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Takk for at du har tatt deg tid til å svare, jeg setter virkelig pris på det. Du skriver godt og setter virkelig ord på det. Jeg har også den følelsen av å ikke å fortjene å ha det bra og uansett hva jeg gjør så går den ikke bort, den ligger der alltid og innhenter meg hver gang noe går min vei eller jeg har håp om å bli bedre. 

Anonymkode: 22b74...7ea

Ja ikke sant. Det er som om den ene driten overlappes av den andre. Har jeg en god periode tørr jeg knapt å kjenne på det fordi jeg faller alltid ned igjen. Både pga ting jeg blir utsatt for, men også på grunn av hvordan sykdommene mine påvirker meg.

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Har levd sånn hele livet med gode og dårlige perioder. Det jeg vet er viktig er å fokusere på et område som er viktig for deg. Legg inn en ekstra innsats her. Det kommer til å butte i mot, men sett av 15 min hver dag. Veldig sakte ble det bedre på et problemområde og gradvis tok jeg mer vare på meg selv. Så skjedde det et samlivsbrudd og andre tøffe ting i livet og jeg var tilbake til start. Nå kjemper jeg videre.

Anonymkode: be40c...310

Veldig godt poeng å finne noe som gir mening ja. Det føles rart og unaturlig i starten for man er så vant til at alt bare føles meningsløst. Men er så vant til å ha det dårlig at man ikke helt vet hvordan man har det bra. 

Jeg har tatt et ganske stort valg for å få mer mening. Og det er å få hund. Jeg har mye erfaring med hund, men har ikke hatt hund de to siste årene. Heldigvis, for jeg har nesten bare vært på sykehus. Men nå føler jeg tiden er inne. Jeg presser meg selv veldig hardt nå for å komme ut av den onde spiralen. Det er beinhardt og jeg gråter meg i søvn nesten hver kveld. Angsten tar tak i meg om natten og traumene stjeler søvnen min. Jeg er veldig lei av livet, men jeg må kjempe nå for å finne mening og håp både for meg og for mine barn. 

Er spent på hvordan det vil gå i natt. Forrige natt ble jeg så overmannet av angst at jeg dro tilbake til sykehuset (veksler mellom hjemme og sykehus for å tilvennes å bo hjemme). 

[AnonymBruker]

Jeg har det også sånn. Det tok meg noen år før jeg forsto hva jeg gjorde og enda lenger tid på hvorfor. Jeg går i behandling og føler meg en del bedre, men jeg er redd for tilbakefall. Går også på antidepressiva. Har helt klart vært deprimert også. 

Jeg har faktisk prøvd å skjære meg istedenfor og tenkt at det kan "løse" det. Men fant fort ut at skjæring ikke var min ting. 

Å ikke tenke for mye på negative ting, ikke la meg gå i nedovergående spiral er det jeg fokuserer på nå. 

Anonymkode: d0afa...7f7

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg så igjen! Psykologen min sa at menn er emosjonell selvskading for meg, for jeg har bare vært involvert i usunne relasjoner. Dette trigger spiseforstyrrelser, typ bulimi, og gjør generelt at jeg føler meg piss. Nå har jeg IGJEN møtt en mann som kritiserer utseendet mitt, ber meg ta silikon etc og jeg føler meg elendig. Ulykkelig. Så hvis jeg skal ha noen som helst sjans til å bli lykkelig må jeg være singel så ikke menn kan ødelegge meg noe mer 

Anonymkode: 76a64...75c

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kjenner meg så igjen! Psykologen min sa at menn er emosjonell selvskading for meg, for jeg har bare vært involvert i usunne relasjoner. Dette trigger spiseforstyrrelser, typ bulimi, og gjør generelt at jeg føler meg piss. Nå har jeg IGJEN møtt en mann som kritiserer utseendet mitt, ber meg ta silikon etc og jeg føler meg elendig. Ulykkelig. Så hvis jeg skal ha noen som helst sjans til å bli lykkelig må jeg være singel så ikke menn kan ødelegge meg noe mer 

Anonymkode: 76a64...75c

Hva i alle dager ? For en type som ber deg ta silikon ? Det finnes dessverre mange menn som er sånn. Det er de typene som bare er opptatt av utseende til dama og driter i alt annet. Var de veldig opptatt av sex også ? Tror Jeg også tiltrekker meg sånne menn... min eks kritiserte også huden min og rompa mi. Men han var veldig opptatt av utseendet selv. Vet ikke med de mennene dine ? 

Anonymkode: d03ee...b94

[AnonymBruker]

5 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg kom over begrepet emosjonell selvskading og jeg kjenner meg igjen i det. Emosjonell selvskading vil si at man ikke direkte selvskader, men at man gjør ting eller setter seg selv i situasjoner som er destruktive for liv og helse. Dette kan være røyking, spiseforstyrrelser, rusmisbruk, risikoatferd og ødeleggende relasjoner. Jeg har nesten blitt avhengig av følelsen som det gir og det er tilfredsstillende at ingen kan se skadene på meg. Noen andre som kjenner seg igjen eller har noen råd til hvordan man kan la være?

Anonymkode: 22b74...7ea

På samme måte som alkoholisme så fyller det sannsynligvis en type tomrom/ mangel. Kanskje du lengter etter noen som bryr seg og som kan motvirke selvhatet ditt til en viss grad. Men følelsen kommer utenfra, er flyktig og forsvinner ganske raskt, så du oppsøker nye situasjoner for å føle det igjen. På samme måte som en alkoholiker eller selvskader

Å fikse det handler nok mye om å overvinne selvhat og komme til et sted i livet der du kan være ok med deg selv. Det tar lang tid. 

Anonymkode: 7bcb6...be9

[Kragebein]

Kjære Trådstarter

Jeg må dessverre stenge tråden din. Årsaken til det er at vi moderatorer ikke kan passe tråden din konstant og luke ut svar du kan få som kan være skadelig for deg i den situasjonen du er i nå. En annen grunn er at vi ikke vet noe om hvilke kompetanse som ligger til grunn for de svarene du måtte få.

Jeg vil oppfordre deg til å ta kontakt med Mental Helse, som er en telefon- og nettjeneste for alle som trenger noen å snakke eller skrive med noen om livets utfordringer. Du kan ringe til dem døgnet rundt på 116 123 eller benytte deg av nettsiden deres. Her vil du treffe mennesker som du kan prate med og få råd av, og du kan ta kontakt som anonym.

Det skal også være et psykiatritilbud i alle landets kommuner. Hvis du ringer din kommunes servicetorg eller ser på hjemmesiden til hjemkommunen din, skal du finne info om dette. Her skal man kunne få noen å snakke med og hjelp videre.

Lykke til!

Kragebein, mod