Fortvilet over mannen min.

[solmåneogstjerner]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Han lyver til deg. 

Hvor lenge gikk han hos psykolog? 

Anonymkode: 0c249...764

Ja det er løgn. En psykolog ville ikke sagt det. Isåfall burde han mistet autorisasjonen på flekken omtrent. Kan jo være at han har sagt at det ikke er noe vits fordi mannen ikke er motivert for endring da. Men det er jo noe annet. 

[AnonymBruker]

Hvorfor har man i det hele tatt en partner når denne personen bare blir en byrde og ikke er der 'gjennom gode og dårlige' dager?

At man har vært sammen i mange år er for meg ikke relevant.

Anonymkode: 55cbd...9c8

[OPIgirl]

Mannfolk er seg selv lik. Store egoister uten evner til empati. 

[Reveenka]

Oj, det du beskriver TS er utrolig drøy lesning. I hvilken verden skal en pappa kjefte på barnet sitt når det har det vondt og skriker av smerte? Og hvordan er det akseptabelt å la sin syke samboer som skal ha fokus på å komme seg etter et inngrep ta ansvaret for hus, hjem, dyr og sykt barn?

Hva er det som gjør at mannen ikke evner å oppføre seg "som folk"? Helt ærlig, så høres det ut som han lyver om det psykologen sa. Hva var det i så fall som gjorde at mannen din ikke oppsøkte en second opinion..? Er det fordi det var innmari beleilig å slippe å ta tak i sin egen oppførsel?Jeg mener, det psykologen angivelig sa er jo verdens beste unnskyldning for å fortsette på samme sti - jeg kan ikke gjøre noe for å endre meg - jeg er født sånn..

Hva er det som gjør at dere ikke har vært på familievernkontoret allerede? Her er det mye som skurrer og jeg vil tro at en samtale foran en profesjonell tredjepart kan være veldig nyttig. Vil du vurdere å søke hjelp for din del når du har mulighet?

[Gjest Konditorfrue]

23 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har ikke familie her selv, men mannen har. Er redd for å si for mye til de for å ikke svartmale han foran sine egne. 

Anonymkode: b8b61...3b0

Snakk med dem!!så får mannen din bære skammen over oppførselen sin selv.

[AnonymBruker]

Spør han om han kan spørre sin familie til å hjelpe til. Si at nå trenger du hjelp og du vet at han prioriterer seg selv. Og at du ikke vil spørre dem selv for da spørr dem jo om hvorfor han ikke hjelper til. Og si at det vil du at han skal forklare selv. 

Også si at personlighetstrekk kan man jobbe med. Han kan prøve å jobbe kognitivt med adferdsmønstre. 

Og kan han ta ut sykemelding for å ta vare på deg og sykt barn? Siden du har ekstra smerter nå.

Også syns jeg at du ska tenke på barna. Er ikke godt å vokse opp med en far som ikke bryr seg og som reagerer med sinne.

 

Anonymkode: 69b9e...4f7

[AnonymBruker]

Ikke en gang min utro eks sviktet på denne måten da jeg var nyoperert og måtte ha hjelp til alt, Og ja, han bodde i nabohuset, vi var skilt og likevel kom han hver dag for å handle inn varer uten å sutre.

 

Anonymkode: 5b32f...147

[Gjest Blondie65]

En ganske viktig ting her TS er at du har funnet deg i for mye dritt for lenge.

Jeg får helt makk av at mannen ikke greier barn og dyr. Hva for noe piss er det?

Og nei, han skal ikke stikke til en kamerat uanmeldt og uavklart - i alle fall ikke nå, men ikke i fremtiden heller. Dere er to om barn og dyr - hver eneste dag 365 dager i året.

Når det gjelder komatøse handlinger midt på natten: ja - jeg er i grunnen ikke helt meg selv heller når jeg vekkes midt på natten - f.eks av en brannalarm eller noe annet uforutsett. Men jeg lager da ikke styr og kjefter og smeller? Det er vel mer fornuft i å prøve å roe ned og få alle tilbake til komatøs søvn så raskt som mulig? Hva feiler det egentlig denne mannen? Tror han at mødre har medfødte natteravn evner, eller kan han se for seg at man tar ansvar og lærer seg hvordan ting må gjøres mens man gjør oppgaven?

Jeg hadde heller aldri akseptert at en frisk og oppegående mann hadde fått "diagnosen" kan ikke lære nye triks. For det er virkelig bare piss. Dette er hans "grønne kort" ut av et hvert ansvar. Hva slags diagnose er det? Det er bare en gang i livet det er for sent å lære noe og det er det sekundet man trekker sitt siste pust.

TS: Du har fått råd om at han må kontakte sin familie for å skaffe dere hjelp. Det er en god løsning som jeg synes du skal gjøre nytte av - spesielt vinklet slik at den hjelpen er du nødt å be om - med tilhørende forklaring - dersom han ikke gjør det.

[ViljaH]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Nei, det er dessverre ikke første gangen.. Jeg har prøvd å snakke med han, og presset han på hva han selv vil gjøre for at dette ikke skjer igjen. Han sier at det ikke skal skje igjen, og at han vet at dette ble galt. Han klarer ikke å si oe om hva han skal gjøre for å unngå det. 

Han vet at jeg er sliten, men foreslår fortsatt at han kan gå til en kamerat uten at han tenker på at vi har unger som jeg da må ta. Han klarer liksom ikke å se hele bildet.  

Samtidig har vi vært sammen i en årrekke,  og det er vanskelig å tenke brudd. 

Anonymkode: b8b61...3b0

Når han foreslår at han skal gå til en kamerat, så spør tilbake hvem som skal ta ungene og det hjemme? Du har jo sykedag? Og hvis han ikke forstår, så sier du NEI, du må holde deg hjemme idag og ta deg av familien din. Så går du og legger deg på soverommet, og lar han ta alt.

Det hjelper ikke bare å klage til ham, og vente på at han skal snu rundt selv, når han tydeligvis har lite empati i personligheten sin. Da må du begynne å ikke være så grei, og si nei. Gi ham oppgaver som må være ferdig før han kan gå og leke med vennen sin. Avtal hvilke kvelder i uka han har ansvar for middag, hvilke kvelder han skal ta kveldsma/rydding/legging. Gi ham minst halvparten.

[Biloba]

16 timer siden, AnonymBruker skrev:

Han sier at han gikk å timen til psykologen, men at psykologen bare så at det var hans personlighetstrekk som gjorde dette, og at det ikke var noe å jobbe med. Jeg får ikke det til å henge på greip..

Anonymkode: b8b61...3b0

Han lyver. Kanskje har han ikke vært hos psykolog i det hele tatt, men ingen psykolog har sagt at han ikke kan ta ansvar pga sin personlighet.

Hvor egoistisk han er, kan nok ha med personlighet å gjøre, men det er ikke relevant her.

Han må forklares at det å være far og partner og voksen del av familie er jobb, ikke en fritidsinteresse man holder på med hvis man har tid, lyst og overskudd. Akkurat som i arbeidslivet må oppgavene gjøres, noe må tas akutt når det oppstår og noe må tas regelmessig på det jevne, og man kan miste stillingen sin om man sluntrer unna og tvinger kolleger til å ta støyten. 

[AnonymBruker]

På 14.4.2018 den 1.45, AnonymBruker skrev:

Dette burde kanskje ligge på samliv, men det gjelder familiedynamikken, så jeg prøver her. Jeg har akkurat gått gjennom ett medisinsk inngrep i håp om bedre hverdag. Har en kronisk sykdom som er veldig smertefull,  men inngrepet kan gjøre smertene bedre. Samtidig (omtrent)som dette inngrepet skulle gjøres, blir yngste barnet akutt syk og jeg må følge på barneklinikken. Heldigvis gikk den biten bra, men barnet er ikke frisk enda, og det slår seg særlig på nettene. 

Inngrepet jeg tok har resultert i mer smerter for en periode. Det forklarte legen at var vanlig, og forventet. Det var viktig at jeg ikke måtte ta ansvaret for barna og hjemmet mens dette roet seg. Det fortalte jeg mannen min, men det har jo ikke blitt sånn. Barnet har trengt å være hjemme fra skolen de siste dagene nå i etterkant av innleggelsen på barneklinikken. Jeg har vært hjemme etter inngrepet. Mannen min har fylt alle timene med andre ting, og sitter enten opptatt med jobb når han kommer hjem, eller annet. Jeg har derfor måtte tatt alt. Har forklart han at jeg er utslitt pga smerter selv, og trenger mer hjelp, og han lover bot og bedring. Nå i natt har barnet hatt vondt, og vært veldig plaget. Jeg tok derfor barnet i dobbeltsengen vår for å trøste og passe på. Når mannen min legger seg, begynner han etterhvert å kjefte på barnet som gråter av smertene (stil tross for smertestillende). Jeg spør om han kan gå å legge seg i barnets seng, for det finnes ikke greit for meg å prøve å trøste mens han kjefter. Det nekter han, noe som resulterer i at jeg og barnet må gå for å ligge på sofaen, slik at jeg kan være der og trøste. Det går ikke at jeg og barnet ligger i barnesengen sammen, for det blir for trangt, og jeg har ikke ekstramadrass jeg kunne tatt på gulvet. 

Jeg er så innmari satt ut, og lei meg. Jeg skjønner ikke at det går an å kjefte på ungen når ungen har vært såpass syk. Og jeg fatter ikke hva det er som gjør at han ikke kan klare å stille opp nå.. hva gjør jeg i denne situasjonen? Dette er jo ikke normal oppførsel i det hele tatt. 

Anonymkode: b8b61...3b0

Typisk veldig mange mannfolk. Her var det alltid mamma som sto opp med oss til tross for å ha jobbet 12 timers nattevakter. Nå som jeg har barn selv, hvem red er som gjør alt? Jo meg. Dessverre er svært mange mannfolk ekstremt tafatt og egoistisk. 

Anonymkode: 6f0cb...e79

[Antoinette]

Den mannen lyver- han har ikke vært hos en psykolog!!

Forøvrig er oppførselen hans helt 100% uakseptabel. Makan til drittsekk!!

[AnonymBruker]

Ts her. Ville bare gi en melding om at jeg leser alt dere skriver, men er i form til å være veldig aktiv her. Er samtidig kraftig i tenkeboksen med tanke på fremtiden, og det krever litt og. Setter pris på alle tilbakemeldingene dere har gitt meg her.

Anonymkode: b8b61...3b0

[Gjest Blondie65]

48 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ts her. Ville bare gi en melding om at jeg leser alt dere skriver, men er i form til å være veldig aktiv her. Er samtidig kraftig i tenkeboksen med tanke på fremtiden, og det krever litt og. Setter pris på alle tilbakemeldingene dere har gitt meg her.

Anonymkode: b8b61...3b0

 til deg.

Jeg håper det er mer oppmuntring enn kjeft, for det er virkelig ikke meningen å legge sten til byrden.

[duplexx]

Jeg var sammen med en sånn mann. Vi er ikke lenger sammen for å si det sånn.

Han lovet å endre seg, ta tak i ting, samtidig som det svingte med at han klikket i vinkel og la alt på meg. Jeg mener ENDA jeg var den rimelige part - han klarte ikke stille opp og følge opp helt simple ting, jeg måtte gjøre ALT! Jeg må fortsatt legge til rette når det kommer til samvær og andre ting som krever sitt FORDI man har barn. Men jeg har jo ingen forventinger, ingen krangling og sur stemning lenger.

Jeg satte mange ultimatum, men det var ingne bedring. Nå ser jeg at han har flere problemer, som ikke angår meg, men kapasiteten hans er veldig liten. Han er heller ikke tørr bak øra... han klarte ikke være en voksen person i vår familie, så jeg følte jg hadde tre barn. Ingenting var så stressende og utmattende som å føle på at jeg aldri kunne slappe av, men alltid måtte være 100% parat, fordi han kunne ta ansvar eller ta i et tak... absolutt alt lå på meg, uansett. Rett etter fødsel med mini måtte jeg bære ungen mens jeg ordnet lunsj til alle sammen. Det var vilt.

Har ingen tips, annet enn å være beinhard og sette krav. Du er i alle fall ikke urimelig på noe vis.

[AnonymBruker]

På 14.4.2018 den 13.20, chisandra skrev:

Noen ganger er det slik at det er først i en krisesituasjon eller ved sykdom man ser hva partneren er skrudd sammen av.

Ts, du må spørre familien hans om hjelp nå i denne akutte situasjonen - og så må du virkelig få han til å tenke gjennom egen oppførsel under denne perioden når alt har roet seg ned igjen og situasjonen er normal.

 

Dette!

Og man ser ofte at der kvinnene går gjennom alvorlig sykdom, ender det med skilsmisse i ettertid

Anonymkode: d9f9f...462

[Villa2000]

Høres ut som en vanskelig problemstilling for TS. Nå kjenner ikke jeg mannen her og det kan være andre ting som plager eller stresser ham.

Men jeg skjønner lite av den oppførselen som han visser når du er syk og dårlig. Å be om unnskyldning er ikke alltid godt nok. Vi menn or nok kanskje mer egoistiske og mer selvsentrerte enn damer generelt sett, men vi pleier da stort sett å roe oss ned noen hakk når kona/dama sliter eller har det vondt. Jeg får min del blir helt kaninpus når kona sliter og gjør alt for å hjelpe.
Kona mi er hjertett i familien. Uten henne så stopper alt og jeg har ingen problem med å ta noen våkennetter og heller komme litt senere på jobb dersom det må til. Uten henne så kan jeg jo ikke jobbe i det hele tatt så jeg mener valget er utrolig enkelt. Det er hun som får alt til henge i hop, som gir hverdagen innhold og som sammen med ungene gir livet mening. Kompisturer, fritidsaktiviteter og lignende kommer etterpå. Det er ikke dermed sagt at vi ikke diskuterer og krangler som alle andre men da går det aldri på hvor prioriteringene skal ligge.

Vi har vært gjennom noen tøffe perioder og vi har stått sammen side om side hver gang og 100% trygg på at den andre stiller opp når partneren sliter. Det er veldig lett å støtte hverandre i gode dager. Det er i tøffe tider man virkelig får prøvd seg. Som en belønning så føler vi begge at vi blir mer og mer knyttet for hver gang vi finner ut at vi kan stole på hverandre.

Å oppleve episoder som som TS erfarer høres litt merkelig ut synes jeg. Har desverre ingen råd. Jeg tror dog at det skal mye til for voksen folk å endre seg.

Ønsker deg god bedring og alt godt:)

[AnonymBruker]

På 14.4.2018 den 17.03, AnonymBruker skrev:

Ts her. Vel, i dag går det jo bedre. Han har angret som en hund over hva som skjedde i natt, men jeg kjenner at jeg ikke klarer å stole på han. 

Nå som jeg har fått tenkt litt, og ikke er like trøtt som i natt, så ser jeg følgende mønster med mannen min. Han gjør ofte andre ting på kveldstid og ettermiddagen, og har da en tanke om at han ikke trenger å avtale noe rundt barna, siden jeg da blir hjemme. For meg blir det vanskelig, for jeg må alltid da ta alt som har med de, dyr og hjem og gjøre. Selv er han såpass lite med ungene alene at jeg ikke tror han klarer å forstå hva det innebærer. Jeg har reist vekk noen ganger for å besøke min slekt, og det går jo, men da klarer han kun fokuset på barna, ikke på hus og dyr. Det er jo likevel en treningssak tenker jeg, men jeg syns også at det er vanskelig å gi han aleneansvar, siden jeg ser hvor mye kjefting det kan bli.

Det som skjedde i natt syns jeg er veldig vanskelig. Han har hatt tendensene alltid, til å begynne å kjefte etc om de gråter om natten og lignede. Det blir alltid til at jeg må være den rolige og "ømme" om nettene, for det får han ikke til når han er trøtt. 

Jeg har tvunget han tidligere til å snakke med legen. Han fikk da en henvisning til psykolog. Han sier at han gikk å timen til psykologen, men at psykologen bare så at det var hans personlighetstrekk som gjorde dette, og at det ikke var noe å jobbe med. Jeg får ikke det til å henge på greip..

Og bare for å oppklare, det har  ikke vært operasjon på meg. Det har vært ett inngrep på sykehuset, men det er for smertedemping,  så ikke ren operasjon. 

Anonymkode: b8b61...3b0

Dette er bullshit. Han her er ikke villig til å bruke krefter på å endre seg.

Anonymkode: 0614e...574

[AnonymBruker]

Var jeg som svarte over. Postet før jeg var ferdig. Psykologer er til for å hjelpe å endre destruktiv atferd bl.a. Han her vil bare slippe unna med at «det er sånn han er» og vil tydeligvis ikke ha hjelp til å endre seg. 

Anonymkode: 0614e...574

[AnonymBruker]

På 15. april 2018 den 9.40, AnonymBruker skrev:

Typisk veldig mange mannfolk. Her var det alltid mamma som sto opp med oss til tross for å ha jobbet 12 timers nattevakter. Nå som jeg har barn selv, hvem red er som gjør alt? Jo meg. Dessverre er svært mange mannfolk ekstremt tafatt og egoistisk. 

Anonymkode: 6f0cb...e79

Hvorfor gjør du alt? Det må du spørre deg selv om. Nytter ikke å klage på en mann når man gjør alt selv...På tide å stille krav, sette ned foten. Han er jo sånn fordi du TILLATER han å være sånn!

Anonymkode: b7af1...170