Fortvilet over mannen min.

[AnonymBruker]

Dette burde kanskje ligge på samliv, men det gjelder familiedynamikken, så jeg prøver her. Jeg har akkurat gått gjennom ett medisinsk inngrep i håp om bedre hverdag. Har en kronisk sykdom som er veldig smertefull,  men inngrepet kan gjøre smertene bedre. Samtidig (omtrent)som dette inngrepet skulle gjøres, blir yngste barnet akutt syk og jeg må følge på barneklinikken. Heldigvis gikk den biten bra, men barnet er ikke frisk enda, og det slår seg særlig på nettene. 

Inngrepet jeg tok har resultert i mer smerter for en periode. Det forklarte legen at var vanlig, og forventet. Det var viktig at jeg ikke måtte ta ansvaret for barna og hjemmet mens dette roet seg. Det fortalte jeg mannen min, men det har jo ikke blitt sånn. Barnet har trengt å være hjemme fra skolen de siste dagene nå i etterkant av innleggelsen på barneklinikken. Jeg har vært hjemme etter inngrepet. Mannen min har fylt alle timene med andre ting, og sitter enten opptatt med jobb når han kommer hjem, eller annet. Jeg har derfor måtte tatt alt. Har forklart han at jeg er utslitt pga smerter selv, og trenger mer hjelp, og han lover bot og bedring. Nå i natt har barnet hatt vondt, og vært veldig plaget. Jeg tok derfor barnet i dobbeltsengen vår for å trøste og passe på. Når mannen min legger seg, begynner han etterhvert å kjefte på barnet som gråter av smertene (stil tross for smertestillende). Jeg spør om han kan gå å legge seg i barnets seng, for det finnes ikke greit for meg å prøve å trøste mens han kjefter. Det nekter han, noe som resulterer i at jeg og barnet må gå for å ligge på sofaen, slik at jeg kan være der og trøste. Det går ikke at jeg og barnet ligger i barnesengen sammen, for det blir for trangt, og jeg har ikke ekstramadrass jeg kunne tatt på gulvet. 

Jeg er så innmari satt ut, og lei meg. Jeg skjønner ikke at det går an å kjefte på ungen når ungen har vært såpass syk. Og jeg fatter ikke hva det er som gjør at han ikke kan klare å stille opp nå.. hva gjør jeg i denne situasjonen? Dette er jo ikke normal oppførsel i det hele tatt. 

Anonymkode: b8b61...3b0

[nordlending]

Har du noen andre som kan hjelpe deg disse dagene?

[AnonymBruker]

Jeg har ikke familie her selv, men mannen har. Er redd for å si for mye til de for å ikke svartmale han foran sine egne. 

Anonymkode: b8b61...3b0

[AnonymBruker]

Han der mannen din må skjerpe seg! Kjefte på et sykt barn som skriker av smerter om nettene, og hjelper lite til for en syk partner som desperat trenger en hjelpende hånd med familien.... 

Aner ikke hva jeg hadde gjort. Det er sykt vanskelig.

Anonymkode: 32b92...b0b

[AnonymBruker]

Be han skjerpe seg,si at du kontakter helsevesenet for hjelp hvis ikke.

Anonymkode: e802c...1da

[AnonymBruker]

Vet ikke hvilket forhold du har til dine svigerforeldre. Men jeg vet at jeg hadde kontaktet svigermor og svigerfar om jeg hadde havnet i din situasjon. Om han skjemmes så er det med god grunn, men han har jo sviktet og du trenger hjelp.

God bedring ❤

Anonymkode: fa037...7b8

[AnonymBruker]

Jeg vet det høres hardt ut, men partnere uten normalt utviklet empati mener jeg man klarer seg best uten. Jeg hadde gitt ham to valg i klartekst:

"Du bestiller deg en hastetime hos legen. Det du driver med nå er ikke normalt (for deg) og du er opplagt syk eller har andre problemer som går hardt utover både deg, forholdet vårt og meg og barna. Denne timen vil jeg være med på for å kunne gi min framstilling av hva som foregår her hjemme, din oppførsel og personlighetsendringene du har gjennomgått. Etter det kan jeg gjerne gå så du og legen får snakke sammen alene, men jeg forventer at du ikke lyver til ham for å dekke over problemene og at du følger de råd og eventuelle behandlinger han foreslår.

Dersom du nekter å kontakte lege for problemene dine må jeg anta at du ikke er syk og at du rett og slett er en drittsekk som ikke bryr deg noe særlig om hverken barnet ditt eller meg. Det er jeg ikke interessert i å leve med. I kveld leier jeg meg et hotellrom og der blir jeg boende til jeg fungerer normalt igjen, for jeg kan ikke ha aleneansvaret for hus, hjem og familie nå når jeg er nyoperert. Det er ikke ment som en straff, men er en nødvendig konsekvens av at du ikke tar noen form for hensyn. I mellomtida tar du ansvaret for både barn, klesvask, støvtørking, matlaging og oppvask. Bortsett fra for X, for jeg kan ikke stole på at du tar ansvar for sykdommen og medisinene hans og heller ikke at du tar normalt hensyn til og er der for ham rent emosjonelt. Han leverer jeg hos foreldrene dine på vei til hotellet, og jeg blir nødt til å gi dem en ærlig forklaring på hvorfor de plutselig må overta det ansvaret du burde tatt. 

Hva som skjer videre vet jeg ikke enda. I morgen/på mandag bestiller jeg en time på familievernkontoret for å finne ut hvordan vi skal komme oss gjennom denne krisa og et eventuelt brudd som såpass venner at vi kan klare å samarbeide om barna videre framover."

Anonymkode: 0c249...764

[AnonymBruker]

Kan du spørre han under rolige forhold hvorfor han mener det er greit å kjefte på et barn som har vondt? Og hva han mener han kan bidra med for at det skal gå rundt hjemme? Og hvorfor han ikke kan hjelpe til når du er nyoperert og barnet er sykt? Jeg syns han burde skjerpe seg ut fra det du skriver. Samtidig er det slik at noen år på KG har lært meg at vi sjelden får all nødvendig info (i alle fall ikke i startinnlegget) og at det kan være mange ting som påvirker her vi ikke vet noe om. Å leve med en kronisk syk partner kan være ganske så slitsomt for den friske parten, det kan rett og slett være at mannen er så lei sykdomsnakk og sykdomstilpassninger at han nå går helt i vranglås. 

Anonymkode: b2320...a7f

[AnonymBruker]

Spør om hjelp nå! Dette er ikke svartmaling..

Anonymkode: 60672...05a

[Perle]

Dump.

Helt seriøst, mannen din er enten psykisk utviklingshemmet eller har særdeles svekkede sjelsevner. Vet ikke hva som er verst.

 

[AnonymBruker]

Altså....bare nei. Gå til svigermor og be om hjelp. Dette er ikke grei oppførsel av han. Hadde dette vært min sønn som oppførte seg sånn mot syk kone og sykt barn så hadde jeg filleristet han. 

Anonymkode: 4c677...599

[Gjest chisandra]

Noen ganger er det slik at det er først i en krisesituasjon eller ved sykdom man ser hva partneren er skrudd sammen av.

Ts, du må spørre familien hans om hjelp nå i denne akutte situasjonen - og så må du virkelig få han til å tenke gjennom egen oppførsel under denne perioden når alt har roet seg ned igjen og situasjonen er normal.

 

[AnonymBruker]

Tror du det ville hjelpe om du tok ham med til legen din og lot legen din forklare ham hva du trenger og ikke trenger nå etter operasjonen?

Din mann høres nemlig døv ut siden han ikke av seg selv forstår at han må bidra slik at du kan bli frisk.

Anonymkode: c42d1...b17

[Atea]

Sjelden jeg sier Dump, men nå gjør jeg det. Hadde mistet all respekt for han.

 

[AnonymBruker]

Hvordan går det i dag, ts?

Anonymkode: 8742a...c0f

[AnonymBruker]

Ts her. Vel, i dag går det jo bedre. Han har angret som en hund over hva som skjedde i natt, men jeg kjenner at jeg ikke klarer å stole på han. 

Nå som jeg har fått tenkt litt, og ikke er like trøtt som i natt, så ser jeg følgende mønster med mannen min. Han gjør ofte andre ting på kveldstid og ettermiddagen, og har da en tanke om at han ikke trenger å avtale noe rundt barna, siden jeg da blir hjemme. For meg blir det vanskelig, for jeg må alltid da ta alt som har med de, dyr og hjem og gjøre. Selv er han såpass lite med ungene alene at jeg ikke tror han klarer å forstå hva det innebærer. Jeg har reist vekk noen ganger for å besøke min slekt, og det går jo, men da klarer han kun fokuset på barna, ikke på hus og dyr. Det er jo likevel en treningssak tenker jeg, men jeg syns også at det er vanskelig å gi han aleneansvar, siden jeg ser hvor mye kjefting det kan bli.

Det som skjedde i natt syns jeg er veldig vanskelig. Han har hatt tendensene alltid, til å begynne å kjefte etc om de gråter om natten og lignede. Det blir alltid til at jeg må være den rolige og "ømme" om nettene, for det får han ikke til når han er trøtt. 

Jeg har tvunget han tidligere til å snakke med legen. Han fikk da en henvisning til psykolog. Han sier at han gikk å timen til psykologen, men at psykologen bare så at det var hans personlighetstrekk som gjorde dette, og at det ikke var noe å jobbe med. Jeg får ikke det til å henge på greip..

Og bare for å oppklare, det har  ikke vært operasjon på meg. Det har vært ett inngrep på sykehuset, men det er for smertedemping,  så ikke ren operasjon. 

Anonymkode: b8b61...3b0

[AnonymBruker]

Siden du allerede tar stort sett alt ansvar - hva tenker du vil bli forskjell på å ha dem alene og gå fra ham?

Hadde dette vært en engangshendelse ei natt så må man selvsagt kunne tilskrive det tabbekvoten, men det virker ikke helt slik på deg?

Anonymkode: 3cc82...1d9

[AnonymBruker]

Nei, det er dessverre ikke første gangen.. Jeg har prøvd å snakke med han, og presset han på hva han selv vil gjøre for at dette ikke skjer igjen. Han sier at det ikke skal skje igjen, og at han vet at dette ble galt. Han klarer ikke å si oe om hva han skal gjøre for å unngå det. 

Han vet at jeg er sliten, men foreslår fortsatt at han kan gå til en kamerat uten at han tenker på at vi har unger som jeg da må ta. Han klarer liksom ikke å se hele bildet.  

Samtidig har vi vært sammen i en årrekke,  og det er vanskelig å tenke brudd. 

Anonymkode: b8b61...3b0

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nei, det er dessverre ikke første gangen.. Jeg har prøvd å snakke med han, og presset han på hva han selv vil gjøre for at dette ikke skjer igjen. Han sier at det ikke skal skje igjen, og at han vet at dette ble galt. Han klarer ikke å si oe om hva han skal gjøre for å unngå det. 

Han vet at jeg er sliten, men foreslår fortsatt at han kan gå til en kamerat uten at han tenker på at vi har unger som jeg da må ta. Han klarer liksom ikke å se hele bildet.  

Samtidig har vi vært sammen i en årrekke,  og det er vanskelig å tenke brudd. 

Anonymkode: b8b61...3b0

Jeg tror det vil være en lettelse å slippe denne «mannen»...

Anonymkode: a7f7e...c33

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har tvunget han tidligere til å snakke med legen. Han fikk da en henvisning til psykolog. Han sier at han gikk å timen til psykologen, men at psykologen bare så at det var hans personlighetstrekk som gjorde dette, og at det ikke var noe å jobbe med. Jeg får ikke det til å henge på greip..

Anonymkode: b8b61...3b0

Han lyver til deg. 

Hvor lenge gikk han hos psykolog? 

Anonymkode: 0c249...764