Lei

[AnonymBruker]

Hei! Jeg har over flere år vært veldig følsom. Har grått veldig lett og mye, har utrolig mye medfølelse til alle jeg møter, har bært andres smerte som om den var min egen. Har blitt sviktet mange ganger fordi. Noe som har resultert i at jeg føler meg veldig alene. Har vært mye lei meg pga dette. Veldig mye lei meg. Men det siste halvåret føles det som om alt har stoppet opp. Jeg bryr meg ikke om noe lengre. Orker ikke møte mennesker, ingen ting på tv er spennende, ingen bøker er spennende. Det eneste jeg gjør er å vaske, hele tiden. Det gir meg en ro. Jeg vasker og retter på ting. Vasker klær, bretter det perfekt. Og det ser bra ut. Men det er utrolig mye arbeid. Vasker og rydder hele dagen. Noen som har opplevd lignende? Har prøvd å pratet med profesjonelle men ingen sier noen ting som hjelper. Jeg får ikke sove fordi jeg har tankekjør hele tiden, men tenker ikke på noe spesielt. Er bare kaos i hodet mitt. Så begynner jeg å rydde mer. Føler litt glede imens, så er det tilbake til å ikke føle noe igjenn... 

Anonymkode: b6a51...0f3

[Barnavregnbuen]

Har du noen gang blitt utredet for ADHD? Adhd Norge har ett fint dokument om ADHD hos kvinner, det kan jo være noe å se om du kjenner deg igjen i? 

[AnonymBruker]

Når man har fokus på det som han har interesse for betyr det at man glemmer det som kan ha vært problemer, og jo mer man gir energi til det som gir glede, så blir også begreper du har i deg forandret. Men norsk kultur er veldig spesiell. 

Anonymkode: 5c35d...a4a

[AnonymBruker]

Har opplevd lignende, ja. Høres veldig ut som at du flykter fra følelsene dine ved å holde deg selv opptatt - konstant. Det er veldig slitsomt når man får en sånn tvangstanke, og jeg har slitt mye med akkurat det med selv. Tror du burde prate med en psykolog om at du rømmer på den måten.. Tankekjøret kommer om kvelden fordi du har holdt deg selv opptatt hele dagen. 

Anonymkode: e38f1...725

[Skorstein]

På 11.4.2018 den 0.25, AnonymBruker skrev:

Hei! Jeg har over flere år vært veldig følsom. Har grått veldig lett og mye, har utrolig mye medfølelse til alle jeg møter, har bært andres smerte som om den var min egen. Har blitt sviktet mange ganger fordi. Noe som har resultert i at jeg føler meg veldig alene. Har vært mye lei meg pga dette. Veldig mye lei meg. Men det siste halvåret føles det som om alt har stoppet opp. Jeg bryr meg ikke om noe lengre. Orker ikke møte mennesker, ingen ting på tv er spennende, ingen bøker er spennende. Det eneste jeg gjør er å vaske, hele tiden. Det gir meg en ro. Jeg vasker og retter på ting. Vasker klær, bretter det perfekt. Og det ser bra ut. Men det er utrolig mye arbeid. Vasker og rydder hele dagen. Noen som har opplevd lignende? Har prøvd å pratet med profesjonelle men ingen sier noen ting som hjelper. Jeg får ikke sove fordi jeg har tankekjør hele tiden, men tenker ikke på noe spesielt. Er bare kaos i hodet mitt. Så begynner jeg å rydde mer. Føler litt glede imens, så er det tilbake til å ikke føle noe igjenn... 

Anonymkode: b6a51...0f3

Oh yes, akkurat sånn her også  Slitsomt og går i terapi. 

[AnonymBruker]

Er nok en slags form for minfullness da, det å brette klær. Ordne og sortere. Du kan jo fortsette i all evighet. Eller ta tak i det som ligger bak. Det vil nok kreve en del selvransakelse og arbeid for å snu tankekjøret. Det er nok en grunn til at du tar andres byrder som dine egne, men det trenger du strengt tatt ikke gjøre. Du kan lytte; vise forståelse. Men det er ikke dine byrder å bære. Sånne ting må du kanskje lære. 

Anonymkode: 80c7a...b0b