Redd for å aldri blir frisk

[AnonymBruker]

Jeg har slitt psykisk siden tidlig i tenårene, har gått i behandling siden jeg var 15, jeg er nå 26. Diagnoser: ptsd, emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse og bulimi. 

Noen som har slitt lenge og blitt frisk? 

Det går helt ok i perioder, men jeg hater disse nedturene. 

Når det gjelder relasjoner til andre så er det noe jeg ikke fikser. Jeg har noen få venninner, men jeg har aldri hatt kjæreste, og tviler sterkt på at noen vil ha meg. Føler meg så utrolig ensom, sliter veldig med å holde på venner, har mistet så mange gjennom årene. Relasjoner er det vanskeligste jeg vet...

Vet ikke om prognosene for "sånne som meg" er så veldig gode heller. 10 år i behandling, og så har jeg fortsatt ikke blitt frisk. Hvorfor klarer ikke jeg det når så mange andre klarer det? 

 

Anonymkode: 013c5...58f

[Gjest aell]

Dette trenger ikke å være tilfellet hos deg, men noen mennesker, gjerne spesielt dem med EUPF kan sette seg inn i en offerrolle og tenke "stakkars meg, så mye vondt jeg har opplevd". Om dette gjelder for deg vet jeg ikke, men hvis det gjør kan det hjelpe å slutte å marinere seg selv i sin egen selvmedlidenhet og akseptere at en selv er den eneste som kan gjøre en frisk. Man må rett og slett slutte å synes synd på seg selv og komme seg ut av offerrollen. Det hjalp for meg, dog er jeg ikke frisk fra EUPF enda. Dette er noe jeg fikk til for ikke så veldig lenge siden, og det har hjulpet meg mye på ganske kort tid. 

[AnonymBruker]

Men kanskje du skal fokusere på å bli bedre, ikke nødvendigvis, helt frisk. Jeg har bulimi/ overspising og PTSD. Spiseforstyrrelsen har jeg hatt nå i snart 20 år. Jeg er mye bedre, men jeg er ikke frisk. Og målet mitt er å ta en dag av gangen, og gjøre det beste jeg kan, feiler jeg. Så starter jeg på nytt neste dag. Samme med min PTSD, jeg har gått i traume behandling, og den har blitt bedre. Men den er der, samme med traumene mine, de forsvinner jo aldri, jeg bare takler de litt bedre.

Jeg tok høyere utdannelse i voksen alder, og jobber 60%. 

Anonymkode: 2d64a...3b2

[Skadeskutt]

Jeg frykter det samme som deg. 

Jeg har alvorlig depresjon, uspesifisert spiseforstyrrelse, avhengig og emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse, ptsd, rusmisbruk (er nykter nå), er ganske sikker på at jeg har dystymi fordi at når jeg ikke er direkte deprimert har jeg likevel et kronisk dempet stemningsleie. 

Mitt store og langsiktige mål er å komme meg ut i 50% arbeid, men det vil ta lang tid hvis jeg kommer meg dit. Har blitt forespeilet å måtte akseptere å være delvis ufør livet ut. Det er tungt og demotiverende, men jeg jobber veldig hardt nå for å få mer innhold i livet mitt igjen. Har vært en zombie på institusjon i lang tid. Ute av stand til å klare å ta tak i eget liv. Jeg sitter fast i fortiden og frykter framtiden. Men nå har jeg etter lang tid klart å snu litt på tankegangen og hente fram det jeg har av krefter for å komme meg på beina igjen.. 

Men det er beintøft. Hver eneste kveld gråter jeg enten pga angst og traumer, depresjon eller sorg over hvordan livet mitt har blitt. 

[AnonymBruker]

Kanskje, Ts, at du kan finne ro i å akseptere at du vil ha nedturer? At det er «sånn det blir», men at du skal lage et kryss i taket og markere ikke de dårlige dagene men de gode dagene. Jeg tror mye av forskjellen på folk som opplever at de har et godt liv og folk som opplever de har et dårligere liv ikke er i faktiske gode timer, dager eller år men i hvor sterkt de markerer sine gode, og hvor realistisk de er i forhold til hvor mye vondt det faktisk er helt normalt å oppleve (selv om man ikke snakker så mye om det, særlig til yngre voksne). 

Og når du har gode perioder så er det viktig at du enten alene eller med en fagperson lærer deg gode metoder til å håndtere tilbakefall. For om du har verktøyet klart, klarer å kjenne igjen en nedovergående mental form som bør gripes fatt i og har fagpersoner i bakhånd så er du «skodd». Omtrent som å ha spade og nødpeilesender i sekken på fjelltur vinterstid. Når/om det går galt så har du tryggheten i å være forberedt. Og du skal ikke undervurdere verken gode verktøy for god mental helse eller å være forberedt på vonde situasjoner.

Anonymkode: a48a3...0d6