Grue seg til å få svigerdatter

[AnonymBruker]

41 minutter siden, Kontormus said:

Personlig så er det mitt ønske at sønnen skal ha det best mulig, og her er jeg rimelig sikker på at det skjer gjennom at alle har et godt forhold til hverandre. Og å få et nært og godt forhold til svigerdatter er bonus. 

Men, hvis du velger og være et troll, hvorfor?

Det mangler nok noen ord der. Jeg er nok ganske uinteressert i svigermor og svigerfamilie generelt, og ifølge denne tråden derfor svigerdatter fra helvete. Men jeg stikker ingen kjepper i noen hjul- jeg bare orger og admer ikke den veien. Også er jeg litt troll fordi jeg og min svigermor har absolutt null til felles utover mannen min. Han er det eneste felles multiplum utover at vi begge er kvinner. Jeg er ergo ikke den svigerdatteren som jeg burde være. Men jeg holder kjeft og smiler til og med når hun sier at det er så synd på han fordi han må vaske sokkene sine selv. 

Anonymkode: 17171...247

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det mangler nok noen ord der. Jeg er nok ganske uinteressert i svigermor og svigerfamilie generelt, og ifølge denne tråden derfor svigerdatter fra helvete. Men jeg stikker ingen kjepper i noen hjul- jeg bare orger og admer ikke den veien. Også er jeg litt troll fordi jeg og min svigermor har absolutt null til felles utover mannen min. Han er det eneste felles multiplum utover at vi begge er kvinner. Jeg er ergo ikke den svigerdatteren som jeg burde være. Men jeg holder kjeft og smiler til og med når hun sier at det er så synd på han fordi han må vaske sokkene sine selv. 

Anonymkode: 17171...247

Har lite til felles med min svigermor jeg også. De første årene jeg var sammen med mannen min møtte jeg svigers bare en håndfull ganger. Det falt seg ikke så naturlig for meg å være med dem. Ikke å ta initiativ til å treffes i alle fall. Men det endret seg når vi fikk barn. Nå har vi det til felles om ikke annet. Og jeg ser hvor mye det betyr for svigermor å få meldinger og bli inkludert. Så jeg anstrenger meg litt ekstra nå. Særlig siden mannen er litt dårlig på slike ting. Jeg ønsker rett og slett å prøve på å være den svigerdatteren jeg selv håper å få en gang. Oppfordrer også mann og barn å besøke dem uten meg, fordi jeg tror de har godt av det også.

ts 

Anonymkode: de964...18b

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker said:

Ved å sette seg på bakbena og insistere på at de alltid skal være med hennes familie. Nekte å dra til svigerfamilien osv. Mannen vil ikke ha bråk, og orker ikke å ta kampen. Jeg kjenner ingen familier hvor det ikke er kvinnen som til syvende og sist bestemmer slike ting. Synd, men sant. 

Ts

Anonymkode: de964...18b

Du er altså redd for at svigerdatter kommer til å dominere dine sønner og nekte dem å treffe deg? Ikke oppdra sånne fjotter da vel. Hun kan vel sitte hjemme på bakbeina mens de er med deg? 

Anonymkode: 17171...247

[Ananas.]

Det finnes en haug med grunner til at folk ikke har et godt forhold til foreldre eller svigerforeldre, men for dem som ikke har "spesielle" grunner, tror jeg ofte det handler om familiedynamikk, der to hovedfaktorer er 1) Har mor og sønn et forhold som består av mer enn praktisk hjelp og at mor fyller en rolle i livet som en svigerdatter kan ta over? Det kan spenne fra hjelp i huset til samtalepartner. Om behovene han ønsker å få dekket ikke er personavhengig, blir mor fort mindre viktig når en ny dame kommer inn i livet og dekker disse behovene (og flere..). 2) Er hun mer opptatt av kontakt med familien sin enn han er av sin? Hvis han ikke sørger for å opprettholde kontakt med egen familie, kan ikke hun lastes for å ha bedre forhold til sin egen familie. 

Jeg tror at en god relasjon mellom mor og sønn, der hun representerer noe en svigerdatter ikke kan være, er et godt fundament for å beholde et godt forhold til sønnen også når en svigerdatter kommer inn i bildet. I mitt forhold er det hans familie vi er mest sammen med, fordi han uttrykker et klart ønske om å besøke dem, og fordi de behandler meg som sin egen familie når vi er der. Svigerforeldrene mine er gode samtalepartnere og gir gode råd til oss begge, uten å trenge seg på eller å mene mye om hvordan vi lever våre liv. Kontakten han har hatt med dem før jeg kom inn i livene deres baserer seg på langt mer enn en samtale mens mors vaskemaskin går, eller innholdsløs prat om naboene. Jeg kan aldri erstatte det foreldrene hans er for han, og derfor vil de alltid være viktige i våre liv, også når vi får barn. 

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du er altså redd for at svigerdatter kommer til å dominere dine sønner og nekte dem å treffe deg? Ikke oppdra sånne fjotter da vel. Hun kan vel sitte hjemme på bakbeina mens de er med deg? 

Anonymkode: 17171...247

Jeg tror ikke jeg oppdrar fjotter. Men jeg tror guttene er veldig snille, og også litt konfliktskye. Så hvis kjæresten veldig gjerne vil feire jul, nyttår, påske og sommerferie hos sin egen familie, kan det jo være at de ikke krangler veldig på det. Uten at det betyr at hun nekter han å besøke sin gamle mor.

Anonymkode: de964...18b

[AnonymBruker]

4 minutter siden, Ananas. skrev:

Det finnes en haug med grunner til at folk ikke har et godt forhold til foreldre eller svigerforeldre, men for dem som ikke har "spesielle" grunner, tror jeg ofte det handler om familiedynamikk, der to hovedfaktorer er 1) Har mor og sønn et forhold som består av mer enn praktisk hjelp og at mor fyller en rolle i livet som en svigerdatter kan ta over? Det kan spenne fra hjelp i huset til samtalepartner. Om behovene han ønsker å få dekket ikke er personavhengig, blir mor fort mindre viktig når en ny dame kommer inn i livet og dekker disse behovene (og flere..). 2) Er hun mer opptatt av kontakt med familien sin enn han er av sin? Hvis han ikke sørger for å opprettholde kontakt med egen familie, kan ikke hun lastes for å ha bedre forhold til sin egen familie. 

Jeg tror at en god relasjon mellom mor og sønn, der hun representerer noe en svigerdatter ikke kan være, er et godt fundament for å beholde et godt forhold til sønnen også når en svigerdatter kommer inn i bildet. I mitt forhold er det hans familie vi er mest sammen med, fordi han uttrykker et klart ønske om å besøke dem, og fordi de behandler meg som sin egen familie når vi er der. Svigerforeldrene mine er gode samtalepartnere og gir gode råd til oss begge, uten å trenge seg på eller å mene mye om hvordan vi lever våre liv. Kontakten han har hatt med dem før jeg kom inn i livene deres baserer seg på langt mer enn en samtale mens mors vaskemaskin går, eller innholdsløs prat om naboene. Jeg kan aldri erstatte det foreldrene hans er for han, og derfor vil de alltid være viktige i våre liv, også når vi får barn. 

Viktige poeng du kommer med. Er jo slik jeg håper det er. Og synes det er godt å få noen av de gode eksemplene også, når jeg ikke har noen av dem selv. 

Anonymkode: de964...18b

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Den sikreste måten å miste sønnene dine på er å være kjip mot kjærestene deres...

Anonymkode: a5023...170

Så ofte som folk skiller seg her i landet så bekymrer jeg meg på ingen måte for å «miste» mine sønner til svigerdøttre😊

Anonymkode: 735d0...606

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Akkurat, jeg vet nå om nok av menn som ergrer seg over svigermor sin innblanding i hverdagen, det finnes faktisk nok av svigermorvitser om akkurat det forholdet mellom svigermor og svigersønn. Jeg tror nok at forskjellen ligger i hvordan mannen/kvinnen velger å håndtere konfliktene på. Min erfaring er at det skal utrolig mye til før en mann ber sin mor ligge unna og velger sin kones "side", mens de fleste kvinner støtter sin mann mye tidligere i en konflikt. De fleste menn er forbausende konfliktsky når det kommer til sin egen mor...

Anonymkode: 97a9a...e74

Det er også min erfaring. Har alltid hatt gode forhold til mine svigermødre og min nåværende, og det har jaggu mennene også hatt til sine mødre. Og selv om ting kan irritere, så nåde meg om jeg snakker nedsettende om min manns mor. Jeg kjenner faktisk ingen menn som lar sin kone overstyre ham, men heller ingen koner som ønsker å gjøre det. Alle ønske like mye kontakt med begge familier. 

Anonymkode: 735d0...606

[Gjest GoldenLioness]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er kanskje forutinntatt. Men jeg mener ikke at det er en svigerdatters ansvar at jeg har en god relasjon med mine barn i fremtiden. Det har jeg aldri påstått. Det jeg håper er jo at den kan fortsette å være god, uansett. Men slik det virker, også ut fra svarene her inne, så må man ha et kjempeforhold til svigerdatter for at en skal ha nært forhold til sønn og barnebarn. 

Mener ikke å sette meg i noen offerrolle. Men har sett hvor passive menn kan være for å beholde husfreden. Det er mange tøfler der ute. Og mange bestemte damer. 

Anonymkode: de964...18b

Poenget er at når sønnen din finner drømmedamen så er det hun han skal tilbringe resten av livet med. Hun er moren til hans barn. Hun blir den viktigste personen i livet hans. 

Hva forhold han har til mor kommer an på moren. 

Jeg oppdrar min sønn til å respektere kvinner. Og at han skal behandle dem bra. Damen hans skal han behandle som en Gudinne, akkurat som min mann gjør med meg.

Det betyr ikke at han skal være en tøffel som lar henne kjøre over ham, men at han viser med alt han gjør at han elsker og verdsetter henne. At han behandler henne bra og lar henne vite at han alltid vil være der for henne og at han elsker hun akkurat som hun er. Han skal ikke la henne gå rundt å tvile på hva han føler, han skal ikke sjekke ut andre damer, han skal ta del av husarbeid og barneoppdragelse. 

Jeg forventer at han skal foretrekke å tilbringe masse tid med henne fremfor meg. Men jeg håper at ved å oppdra han som jeg gjør, er en god og støttende mor som alltid stiller opp og er der for han, at han vil velge å prioritere og inkludere meg også. 

Barna skylder ikke foreldrene sine noe. Men om man har gjort ting riktig så velger barna å ønske å tilbringe tid med foreldrene dine fordi de følte seg elsket og verdsatt.

Det er så mange foreldre som mener at fordi de satte barna til verden så skal det betales tilbake når barna blir eldre. Nei. Hvor mye du ser barn og barnebarn kommer an på hva type foreldre en var. 

Endret 7. april 2018 av GoldenLioness

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Nå har jo ikke jeg tenkt å være en total bitch mot noen. Det er ikke det det handler om. Det er ikke greit. Men har du noen ganger snakket med svigermoren din, eller prøvd å forstå hvorfor det har blitt slik? Var hun sånn helt fra starten av, at hun aldri gav deg en sjanse? Eller var du den svigerdatteren som insisterte at dere alltid skulle hjem til din familie hver ferie, og som aldri orket å invitere svigers hjem til dere? Forandret sønnen deres seg veldig da han ble sammen med deg? Spør fordi din «lykke til» virker noe forutinntatt og spydig. Noe som ikke setter deg i så veldig godt lys heller. 

Ts

Anonymkode: de964...18b

- Ja, dette begynte allerede etter vi hadde vært sammen i... ja, en-to uker (hadde vært venner i mange år før dette og så hverandre flere ganger i uken, de hadde aldri noe problem med meg da)... Hun sluttet å hilse på meg, når de spiste middag (alle barna i huset, 4 stk, hadde venner på besøk) måtte jeg sitte i kjelleren og jeg fikk komme opp og varme egen middag jeg selv hadde kjøpt med når de andre var ferdige (vennene som var på besøk fikk mat ved bordet alle sammen, og det var rester), hun beskyldte meg for å være skyld i at han strøk på fagprøven (denne tok han 2 dager etter vi ble sammen), hun nektet han å være med meg osv. Da ringte jeg til henne og spurte om vi kunne ta en prat. Det gjorde vi og hun beklaget seg og sa mye av det du skriver i ditt innlegg - og ting ordnet seg... I sånn 2-3 uker, så var det på an igjen.

Etter dette, hvis det har vært problemer, som f. eks. da han var sykemeldt fra jobben med brukne ribbein (han er tømrer) så ringte hun og sa hun måtte snakke med han. Da kom hun opp og sa han måtte bli med ut en tur, og han sa at han ikke orket for han hadde akkurat vært ute og hadde veldig vondt i ribbeina - men da sa hun at de skulle ikke snakke et ord sammen i mitt nærvær. Så gikk de avgårde og når han kom tilbake viste det seg at hele turen var et prosjekt for å prøve å få han til å slå opp med meg, fordi hun mente jeg hadde ødelagt livet hans og det var min skyld at han hadde brukket ribbeina (som han brakk på jobben) og min dårlige arbeidsmoral som smittet over på han siden han tok ut sykemelding for noe så latterlig som fire brukne ribbein (jeg hadde aldri vært sykemeldt fra min jobb på dette tidspunktet, og har kun vært det èn gang siden og det var med omgangssyke i 2 dager)...

Senere ville han at vi skulle ta en prat alle sammen så vi dro ut dit, han gikk i forveien inn og da låste svigermor døren og sendte meg en sms om at jeg bare kunne kjøre meg en tur for jeg hadde ikke noe med å stå parkert utenfor huset deres... 
Hentet han 6 timer senere da faren stod med blødende knoker, min mann med et blått øye og gråtende...

Siste problemet som også førte til at mannen fikk nok og jeg ikke gadd mer, var at hans ene søsken fant på en ganske drøy løgn om meg (lang forhistorie her, men dette søskenet har vært en STOR belastning for oss begge hele vårt forhold), der min mann selvfølgelig sa med en gang at dette ikke stemte. Mange måneder senere viser det seg at de fortsatt trodde på dette, og at det var kommet frem nye løgner. Min mann sa at da ble vi selvsagt nødt å snakke om dette alle sammen, men det var ikke aktuelt - han måtte komme alene. Der var det kun mor og far som satt og søskenet var bortreist. Gjett hva de ville? At vi skulle skille oss.

I tillegg til disse tingene kommer hun med nedsettende kommentarer til meg, snakker dritt om ting hun vet jeg har vært utsatt for (vold i hjemmet f. eks., som hun mener gjør at jeg kommer til å bli psykotisk hvert øyeblikk (det har hun ment i 11 år nå)...), lar være å kjøpe bursdagsgaver til meg, kjøper ikke julegaver (jeg har kjøpt både bursdags, jule og morsdagspresang til henne hvert år), hun har blokkert min mor fra telefonen etter hun skrev gratulerer med dagen til henne, hun har blokkert min far fra facebook da han sendte henne venneforespørsel etter bryllupet vårt, hun kritiserer hele tiden hvordan katten vår ser ut og oppfører seg (de har selv en hund som ikke eier oppdragelse, vår katt er helt normal), hun latterliggjør meg fordi jeg har en sykdom, baksnakker meg til søsknene hans, finner på løgner som søsknene visstnok skal ha sagt om meg så sier de at det er hun som har sagt det til de osv... Konfronterer man henne går hun bare på trening eller tar seg en tur ut, også hvis jeg ikke er tilstede..

- Vi bor i samme by som både min familie og hans familie, ca 10 minutter med bil til begge, og vi besøker hans familie EKSTREMT mye mer enn min. Jeg har også oppfordret han masse til å dra til de UTEN meg etter ønske fra de (han ønsket ikke, men jeg har rett og slett tvunget han). Vi inviterer de stadig hit, men de har bare kommet 2 av kanskje 200 ganger vi har invitert og siste gangen er flere år siden (dette gjelder også når kun min mann er hjemme alene og også før vi fikk katt). 

- Han har ikke forandret seg veldig, litt. Vi ble sammen når vi var 15 år, og er nå 26 (han blir 27 i år). Han har sluttet å feste veldig mye (nå er det kanskje et par ganger i året), han leser mer bøker, han har tatt tilleggsutdannelse og startet eget firma, og han har sluttet å ha kontakt med en tidligere venn (han voldtok ene søsteren hans) og har fått noen nye. Han er også blitt diagnosistert med ADHD og går på medisiner for det, noe som tok karakterene hans fra D/E til A/B på kort tid, men det tør han ikke fortelle hjemme fordi han vet at de kommer til å si at det er jeg som har funnet på at han har det (stemmer ikke, han kom selv til den konklusjonen at han ville bli utredet helt uten at vi i det hele tatt hadde snakket om det).

Hvis jeg virket spydig er det sikkert fordi vi akkurat har brutt kontakten med de og de ringte og slengte dritt om meg til han senest idag, og jeg er veldig lei meg og går faktisk til psykolog for måten de har behandlet meg på (de mener det har utløst en slags sosial angst/panikkangst hos meg, at det har gitt meg mild depresjon, at jeg har forandret meg mye sammenlignet med tidligere journaler, at jeg virker veldig "kuet" i samtale med psykolog (var ikke slik før) og at jeg har mistet alt som heter selvtillit og selvfølelse og har derfor også rådet meg til å ikke ha mer kontakt med svigerfamilien, utenom to av søsknene som jeg går godt overens med (den ene av de andre er narkoman og den andre har flyttet utenbys og har heller ikke kontakt med de). Psykologen har også skrevet i epikrisen til legen at jeg er blitt utsatt for psykisk mishandling over tid fra svigerfamilie. Min mann har vært med meg dit og bekreftet det jeg har sagt og fortalt sin side av saken samt. min mor har vært med og snakket om en telefonsamtale og noen tekstmeldinger som endte med at psykolog rådet meg til å anmelde svigermor for trakkassering og trusler (har ikke gjort det).

Så ja, jeg har mistet meg selv pga min svigermor, og er dermed livredd for at andre skal havne i den situasjonen. Jeg var en gang en veldig tøff dame med bein i nesen og sunne holdninger og mange meninger - det er jeg ikke lenger. Ikke at alt er hennes skyld, men det har absolutt ikke gjort meg godt. Jeg har aldri slitt psykisk før dette her, og det er kun nå siste gangen det har blitt virkelig tungt psykisk. Nå er det slik at jeg kaster opp hvis de ringer eller de siste gangene vi var i besøk der måtte jeg stoppe og kaste opp flere ganger på veien og legen har skrevet ut beroligende medisiner til meg for å klare julaften, konfirmasjoner og slike ting sammen med de. Men det er det altså slutt på nå. Mannen er så sint at han vil ha besøksforbud eller flytte utenlands.

Anonymkode: 430ee...6f9

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

- Ja, dette begynte allerede etter vi hadde vært sammen i... ja, en-to uker (hadde vært venner i mange år før dette og så hverandre flere ganger i uken, de hadde aldri noe problem med meg da)... Hun sluttet å hilse på meg, når de spiste middag (alle barna i huset, 4 stk, hadde venner på besøk) måtte jeg sitte i kjelleren og jeg fikk komme opp og varme egen middag jeg selv hadde kjøpt med når de andre var ferdige (vennene som var på besøk fikk mat ved bordet alle sammen, og det var rester), hun beskyldte meg for å være skyld i at han strøk på fagprøven (denne tok han 2 dager etter vi ble sammen), hun nektet han å være med meg osv. Da ringte jeg til henne og spurte om vi kunne ta en prat. Det gjorde vi og hun beklaget seg og sa mye av det du skriver i ditt innlegg - og ting ordnet seg... I sånn 2-3 uker, så var det på an igjen.

Etter dette, hvis det har vært problemer, som f. eks. da han var sykemeldt fra jobben med brukne ribbein (han er tømrer) så ringte hun og sa hun måtte snakke med han. Da kom hun opp og sa han måtte bli med ut en tur, og han sa at han ikke orket for han hadde akkurat vært ute og hadde veldig vondt i ribbeina - men da sa hun at de skulle ikke snakke et ord sammen i mitt nærvær. Så gikk de avgårde og når han kom tilbake viste det seg at hele turen var et prosjekt for å prøve å få han til å slå opp med meg, fordi hun mente jeg hadde ødelagt livet hans og det var min skyld at han hadde brukket ribbeina (som han brakk på jobben) og min dårlige arbeidsmoral som smittet over på han siden han tok ut sykemelding for noe så latterlig som fire brukne ribbein (jeg hadde aldri vært sykemeldt fra min jobb på dette tidspunktet, og har kun vært det èn gang siden og det var med omgangssyke i 2 dager)...

Senere ville han at vi skulle ta en prat alle sammen så vi dro ut dit, han gikk i forveien inn og da låste svigermor døren og sendte meg en sms om at jeg bare kunne kjøre meg en tur for jeg hadde ikke noe med å stå parkert utenfor huset deres... 
Hentet han 6 timer senere da faren stod med blødende knoker, min mann med et blått øye og gråtende...

Siste problemet som også førte til at mannen fikk nok og jeg ikke gadd mer, var at hans ene søsken fant på en ganske drøy løgn om meg (lang forhistorie her, men dette søskenet har vært en STOR belastning for oss begge hele vårt forhold), der min mann selvfølgelig sa med en gang at dette ikke stemte. Mange måneder senere viser det seg at de fortsatt trodde på dette, og at det var kommet frem nye løgner. Min mann sa at da ble vi selvsagt nødt å snakke om dette alle sammen, men det var ikke aktuelt - han måtte komme alene. Der var det kun mor og far som satt og søskenet var bortreist. Gjett hva de ville? At vi skulle skille oss.

I tillegg til disse tingene kommer hun med nedsettende kommentarer til meg, snakker dritt om ting hun vet jeg har vært utsatt for (vold i hjemmet f. eks., som hun mener gjør at jeg kommer til å bli psykotisk hvert øyeblikk (det har hun ment i 11 år nå)...), lar være å kjøpe bursdagsgaver til meg, kjøper ikke julegaver (jeg har kjøpt både bursdags, jule og morsdagspresang til henne hvert år), hun har blokkert min mor fra telefonen etter hun skrev gratulerer med dagen til henne, hun har blokkert min far fra facebook da han sendte henne venneforespørsel etter bryllupet vårt, hun kritiserer hele tiden hvordan katten vår ser ut og oppfører seg (de har selv en hund som ikke eier oppdragelse, vår katt er helt normal), hun latterliggjør meg fordi jeg har en sykdom, baksnakker meg til søsknene hans, finner på løgner som søsknene visstnok skal ha sagt om meg så sier de at det er hun som har sagt det til de osv... Konfronterer man henne går hun bare på trening eller tar seg en tur ut, også hvis jeg ikke er tilstede..

- Vi bor i samme by som både min familie og hans familie, ca 10 minutter med bil til begge, og vi besøker hans familie EKSTREMT mye mer enn min. Jeg har også oppfordret han masse til å dra til de UTEN meg etter ønske fra de (han ønsket ikke, men jeg har rett og slett tvunget han). Vi inviterer de stadig hit, men de har bare kommet 2 av kanskje 200 ganger vi har invitert og siste gangen er flere år siden (dette gjelder også når kun min mann er hjemme alene og også før vi fikk katt). 

- Han har ikke forandret seg veldig, litt. Vi ble sammen når vi var 15 år, og er nå 26 (han blir 27 i år). Han har sluttet å feste veldig mye (nå er det kanskje et par ganger i året), han leser mer bøker, han har tatt tilleggsutdannelse og startet eget firma, og han har sluttet å ha kontakt med en tidligere venn (han voldtok ene søsteren hans) og har fått noen nye. Han er også blitt diagnosistert med ADHD og går på medisiner for det, noe som tok karakterene hans fra D/E til A/B på kort tid, men det tør han ikke fortelle hjemme fordi han vet at de kommer til å si at det er jeg som har funnet på at han har det (stemmer ikke, han kom selv til den konklusjonen at han ville bli utredet helt uten at vi i det hele tatt hadde snakket om det).

Hvis jeg virket spydig er det sikkert fordi vi akkurat har brutt kontakten med de og de ringte og slengte dritt om meg til han senest idag, og jeg er veldig lei meg og går faktisk til psykolog for måten de har behandlet meg på (de mener det har utløst en slags sosial angst/panikkangst hos meg, at det har gitt meg mild depresjon, at jeg har forandret meg mye sammenlignet med tidligere journaler, at jeg virker veldig "kuet" i samtale med psykolog (var ikke slik før) og at jeg har mistet alt som heter selvtillit og selvfølelse og har derfor også rådet meg til å ikke ha mer kontakt med svigerfamilien, utenom to av søsknene som jeg går godt overens med (den ene av de andre er narkoman og den andre har flyttet utenbys og har heller ikke kontakt med de). Psykologen har også skrevet i epikrisen til legen at jeg er blitt utsatt for psykisk mishandling over tid fra svigerfamilie. Min mann har vært med meg dit og bekreftet det jeg har sagt og fortalt sin side av saken samt. min mor har vært med og snakket om en telefonsamtale og noen tekstmeldinger som endte med at psykolog rådet meg til å anmelde svigermor for trakkassering og trusler (har ikke gjort det).

Så ja, jeg har mistet meg selv pga min svigermor, og er dermed livredd for at andre skal havne i den situasjonen. Jeg var en gang en veldig tøff dame med bein i nesen og sunne holdninger og mange meninger - det er jeg ikke lenger. Ikke at alt er hennes skyld, men det har absolutt ikke gjort meg godt. Jeg har aldri slitt psykisk før dette her, og det er kun nå siste gangen det har blitt virkelig tungt psykisk. Nå er det slik at jeg kaster opp hvis de ringer eller de siste gangene vi var i besøk der måtte jeg stoppe og kaste opp flere ganger på veien og legen har skrevet ut beroligende medisiner til meg for å klare julaften, konfirmasjoner og slike ting sammen med de. Men det er det altså slutt på nå. Mannen er så sint at han vil ha besøksforbud eller flytte utenlands.

Anonymkode: 430ee...6f9

Unnskyld meg, jeg ser jeg har skrevet feil helt øverst der, det skulle være at de beskyldte meg for at han strøk på en heldagsprøve, og senere også fagprøven.

Anonymkode: 430ee...6f9

[Gjest Lilleprinsesse]

Jeg tror den letteste måte å unngå konflikt med svigermor eller svigerdatter på er rett og slett å ikke ha for nært forhold og ha respekt til hverandre. Det er ingen vits i å starte en diskusjon. Fokuser heller på det positive! Smil, oppfør deg og hver glad. Jeg har selv brukt denne taktikken, og jeg har hatt hyggelige forhold til mine svigermødre. Ja, man kan la seg irritere av hverandre og få lyst til å kjefte litt. Men da er det bedre å holde munn og bite i det sure eplet. Jo mer man diskuterer med svigermor/svigerdatter jo værre blir det...

[AnonymBruker]

5 minutter siden, Lilleprinsesse skrev:

Jeg tror den letteste måte å unngå konflikt med svigermor eller svigerdatter på er rett og slett å ikke ha for nært forhold og ha respekt til hverandre. Det er ingen vits i å starte en diskusjon. Fokuser heller på det positive! Smil, oppfør deg og hver glad. Jeg har selv brukt denne taktikken, og jeg har hatt hyggelige forhold til mine svigermødre. Ja, man kan la seg irritere av hverandre og få lyst til å kjefte litt. Men da er det bedre å holde munn og bite i det sure eplet. Jo mer man diskuterer med svigermor/svigerdatter jo værre blir det...

Det forutsetter jo at svigermor kjører samme taktikk da  

Anonymkode: 430ee...6f9

[Gjest Lilleprinsesse]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det forutsetter jo at svigermor kjører samme taktikk da  

Anonymkode: 430ee...6f9

Det er sant! Men hvis du følger denne taktikken, så blir man ofte svigermors favoritt🙈🙊 dermed begynner man å diskutere meningene sine osv - det er da man kolliderer og blir hverandres fiender🙈🙈 det er min erfaring. Haha. Men du har rett, enkelte svigermødre er bare helt for jævlige. 

[AnonymBruker]

17 minutter siden, Lilleprinsesse skrev:

Det er sant! Men hvis du følger denne taktikken, så blir man ofte svigermors favoritt🙈🙊 dermed begynner man å diskutere meningene sine osv - det er da man kolliderer og blir hverandres fiender🙈🙈 det er min erfaring. Haha. Men du har rett, enkelte svigermødre er bare helt for jævlige. 

Jeg har skrevet et langt innlegg om min svigermor ovenfor. Jeg har aldri sagt noen meninger jeg har overhodet, og jeg har bare smilt og bare svart når jeg har blitt snakket til og spurt om sånne ting som hvordan det går på jobben, hvordan søking etter ny jobb går, om hunden er frisk etter ørebetennelse og slike "ikke-betente" temaer. Likevel er jeg lagt for hat og vi har nå brutt kontakten med familien hans.

Anonymkode: 430ee...6f9

[Gjest Lilleprinsesse]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har skrevet et langt innlegg om min svigermor ovenfor. Jeg har aldri sagt noen meninger jeg har overhodet, og jeg har bare smilt og bare svart når jeg har blitt snakket til og spurt om sånne ting som hvordan det går på jobben, hvordan søking etter ny jobb går, om hunden er frisk etter ørebetennelse og slike "ikke-betente" temaer. Likevel er jeg lagt for hat og vi har nå brutt kontakten med familien hans.

Anonymkode: 430ee...6f9

Ja, når jeg skrev det jeg skrev så siktet jeg ikke nødvendigvis rett mot deg. Jeg skrev bare sånn generelt. Og ja, enkelte svigermødre er for jævlige, så da har du rett og slett bare hvert veldig uheldig. Fortsett som du gjør. Feilen er ikke hos deg, men hos henne. Hun må rett og slett gå litt inn i seg selv. Det er vanskelig å skulle endre personer som er vanskelige nok ifra før. Lykke til!

[AnonymBruker]

Det er vel bare å oppføre seg så opplever man ikke at man blir bortprioritert. Her prøvde svigermor å skille oss ved å si til mannen min at jeg var feit, stygg og at han burde gå fra meg. Dette overhørte jeg, og det knakk meg fullstending. 

Forholdet mitt til svigemor er fullstendig ødelagt. Det kan ikke repareres. Jeg nekter ikke mannen min å ha et forhold til sin mor. Får vi barn så håper jeg at de får et godt forhold til sin farmor, det håper jeg virkelig. Men jeg kommer til å holde avstand til den dama, om ikke fysisk så psykisk. 

Familien min kommer nok til å se oss oftere fordi vi bor i samme by, men det skal sies at jeg også holder avstand til dem i perioder på grunn av drama og alkoholisme. 

Behandle folk skikkelig, ts, så vil de ikke ta avstand fra deg.

Anonymkode: 7ade5...75e

[Macro]

Jeg har en sønn. Jeg hater at folk tror han er eid av meg eller en kjæreste...han er seg selv og tar sine valg

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

- Ja, dette begynte allerede etter vi hadde vært sammen i... ja, en-to uker (hadde vært venner i mange år før dette og så hverandre flere ganger i uken, de hadde aldri noe problem med meg da)... Hun sluttet å hilse på meg, når de spiste middag (alle barna i huset, 4 stk, hadde venner på besøk) måtte jeg sitte i kjelleren og jeg fikk komme opp og varme egen middag jeg selv hadde kjøpt med når de andre var ferdige (vennene som var på besøk fikk mat ved bordet alle sammen, og det var rester), hun beskyldte meg for å være skyld i at han strøk på fagprøven (denne tok han 2 dager etter vi ble sammen), hun nektet han å være med meg osv. Da ringte jeg til henne og spurte om vi kunne ta en prat. Det gjorde vi og hun beklaget seg og sa mye av det du skriver i ditt innlegg - og ting ordnet seg... I sånn 2-3 uker, så var det på an igjen.

Etter dette, hvis det har vært problemer, som f. eks. da han var sykemeldt fra jobben med brukne ribbein (han er tømrer) så ringte hun og sa hun måtte snakke med han. Da kom hun opp og sa han måtte bli med ut en tur, og han sa at han ikke orket for han hadde akkurat vært ute og hadde veldig vondt i ribbeina - men da sa hun at de skulle ikke snakke et ord sammen i mitt nærvær. Så gikk de avgårde og når han kom tilbake viste det seg at hele turen var et prosjekt for å prøve å få han til å slå opp med meg, fordi hun mente jeg hadde ødelagt livet hans og det var min skyld at han hadde brukket ribbeina (som han brakk på jobben) og min dårlige arbeidsmoral som smittet over på han siden han tok ut sykemelding for noe så latterlig som fire brukne ribbein (jeg hadde aldri vært sykemeldt fra min jobb på dette tidspunktet, og har kun vært det èn gang siden og det var med omgangssyke i 2 dager)...

Senere ville han at vi skulle ta en prat alle sammen så vi dro ut dit, han gikk i forveien inn og da låste svigermor døren og sendte meg en sms om at jeg bare kunne kjøre meg en tur for jeg hadde ikke noe med å stå parkert utenfor huset deres... 
Hentet han 6 timer senere da faren stod med blødende knoker, min mann med et blått øye og gråtende...

Siste problemet som også førte til at mannen fikk nok og jeg ikke gadd mer, var at hans ene søsken fant på en ganske drøy løgn om meg (lang forhistorie her, men dette søskenet har vært en STOR belastning for oss begge hele vårt forhold), der min mann selvfølgelig sa med en gang at dette ikke stemte. Mange måneder senere viser det seg at de fortsatt trodde på dette, og at det var kommet frem nye løgner. Min mann sa at da ble vi selvsagt nødt å snakke om dette alle sammen, men det var ikke aktuelt - han måtte komme alene. Der var det kun mor og far som satt og søskenet var bortreist. Gjett hva de ville? At vi skulle skille oss.

I tillegg til disse tingene kommer hun med nedsettende kommentarer til meg, snakker dritt om ting hun vet jeg har vært utsatt for (vold i hjemmet f. eks., som hun mener gjør at jeg kommer til å bli psykotisk hvert øyeblikk (det har hun ment i 11 år nå)...), lar være å kjøpe bursdagsgaver til meg, kjøper ikke julegaver (jeg har kjøpt både bursdags, jule og morsdagspresang til henne hvert år), hun har blokkert min mor fra telefonen etter hun skrev gratulerer med dagen til henne, hun har blokkert min far fra facebook da han sendte henne venneforespørsel etter bryllupet vårt, hun kritiserer hele tiden hvordan katten vår ser ut og oppfører seg (de har selv en hund som ikke eier oppdragelse, vår katt er helt normal), hun latterliggjør meg fordi jeg har en sykdom, baksnakker meg til søsknene hans, finner på løgner som søsknene visstnok skal ha sagt om meg så sier de at det er hun som har sagt det til de osv... Konfronterer man henne går hun bare på trening eller tar seg en tur ut, også hvis jeg ikke er tilstede..

- Vi bor i samme by som både min familie og hans familie, ca 10 minutter med bil til begge, og vi besøker hans familie EKSTREMT mye mer enn min. Jeg har også oppfordret han masse til å dra til de UTEN meg etter ønske fra de (han ønsket ikke, men jeg har rett og slett tvunget han). Vi inviterer de stadig hit, men de har bare kommet 2 av kanskje 200 ganger vi har invitert og siste gangen er flere år siden (dette gjelder også når kun min mann er hjemme alene og også før vi fikk katt). 

- Han har ikke forandret seg veldig, litt. Vi ble sammen når vi var 15 år, og er nå 26 (han blir 27 i år). Han har sluttet å feste veldig mye (nå er det kanskje et par ganger i året), han leser mer bøker, han har tatt tilleggsutdannelse og startet eget firma, og han har sluttet å ha kontakt med en tidligere venn (han voldtok ene søsteren hans) og har fått noen nye. Han er også blitt diagnosistert med ADHD og går på medisiner for det, noe som tok karakterene hans fra D/E til A/B på kort tid, men det tør han ikke fortelle hjemme fordi han vet at de kommer til å si at det er jeg som har funnet på at han har det (stemmer ikke, han kom selv til den konklusjonen at han ville bli utredet helt uten at vi i det hele tatt hadde snakket om det).

Hvis jeg virket spydig er det sikkert fordi vi akkurat har brutt kontakten med de og de ringte og slengte dritt om meg til han senest idag, og jeg er veldig lei meg og går faktisk til psykolog for måten de har behandlet meg på (de mener det har utløst en slags sosial angst/panikkangst hos meg, at det har gitt meg mild depresjon, at jeg har forandret meg mye sammenlignet med tidligere journaler, at jeg virker veldig "kuet" i samtale med psykolog (var ikke slik før) og at jeg har mistet alt som heter selvtillit og selvfølelse og har derfor også rådet meg til å ikke ha mer kontakt med svigerfamilien, utenom to av søsknene som jeg går godt overens med (den ene av de andre er narkoman og den andre har flyttet utenbys og har heller ikke kontakt med de). Psykologen har også skrevet i epikrisen til legen at jeg er blitt utsatt for psykisk mishandling over tid fra svigerfamilie. Min mann har vært med meg dit og bekreftet det jeg har sagt og fortalt sin side av saken samt. min mor har vært med og snakket om en telefonsamtale og noen tekstmeldinger som endte med at psykolog rådet meg til å anmelde svigermor for trakkassering og trusler (har ikke gjort det).

Så ja, jeg har mistet meg selv pga min svigermor, og er dermed livredd for at andre skal havne i den situasjonen. Jeg var en gang en veldig tøff dame med bein i nesen og sunne holdninger og mange meninger - det er jeg ikke lenger. Ikke at alt er hennes skyld, men det har absolutt ikke gjort meg godt. Jeg har aldri slitt psykisk før dette her, og det er kun nå siste gangen det har blitt virkelig tungt psykisk. Nå er det slik at jeg kaster opp hvis de ringer eller de siste gangene vi var i besøk der måtte jeg stoppe og kaste opp flere ganger på veien og legen har skrevet ut beroligende medisiner til meg for å klare julaften, konfirmasjoner og slike ting sammen med de. Men det er det altså slutt på nå. Mannen er så sint at han vil ha besøksforbud eller flytte utenlands.

Anonymkode: 430ee...6f9

Dette er virkelig ikke bra eller normal oppførsel. Her må jo svigermor ha en skrue løs. Virker som rett beslutning å kutte ut når folk oppfører seg sånn. 

Ts

Anonymkode: de964...18b

[AnonymBruker]

Skjønner at du tenker på dette når man leser mye rart her inne. Hvis du tar i mot kjærestene som kommer med åpne armer og samtidig respekterer privatlivet deres så kommer det til å gå fint. Jeg tror mange av de som kommer på kant med svigerdatteren er de som behandler sønnene sine som barn når de er voksne menn. 

Her er svigermor (barnas farmor) innom minimum 2 dager i uka, hun henter gjerne i barnehagen osv. Vi reiser gjerne også på ferie sammen. Hun er en flott dame som bestandig har hatt et veldig nært forhold til sønnen sin og som i dag har et like nært forhold til meg. Det er gjerne henne jeg ringer til hvis jeg lurer på noe. Dyrk et sunt forhold til guttene dine, så vil det nok aldri bli et problem ☺️

Anonymkode: 139b1...f91