Er det lurt å bli sammen med en "ung ufør"?

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hadde aldri valgt en mann med psykiske problemer som var så invalidiserende at han ikke kan jobbe.

Det handler ikke om ufør, det handler om at hverdagen vil bli vanskelig når de rosenrøde brillene er borte.

Mange med psykiske problemer viser dette gradvis over tid, og man får ikke utføretrygd uten at problemene er alvorlige.

Synes for øvrig at angst + depresjon ikke burde gi uføretrygd, da dette kan behandles, og å bare gi opp gir bare mer angst + depresjon.

De fleste i samfunnet mener det samme som meg, også vennene dine, så du vil helt klart få mange blikk og kommentarer om du velger ham.

Anonymkode: 28868...93b

Desto viktigere er det i så fall å velge ham. Det bør være rom i samfunnet til å elske hvem man vil. Heldigvis er ikke situasjonen slik du beskriver. Folk flest er hyggelige, greie mennesker. Bortsett fra på internett. 

Anonymkode: e44ad...7dc

[Gjest Juni7]

16 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Desto viktigere er det i så fall å velge ham. Det bør være rom i samfunnet til å elske hvem man vil. Heldigvis er ikke situasjonen slik du beskriver. Folk flest er hyggelige, greie mennesker. Bortsett fra på internett. 

Anonymkode: e44ad...7dc

Så sant, så sant! Tommel opp!

[Charlene87]

Du TS, jeg har vært sammen med en mann som jobba, men han gadd ikke gjøre en dritt hjemme, forventa jeg skal gjøre alt. I tillegg drakk han og røykte. Vennene mine dømte han for det, og mente jeg fortjente bedre. Da ville jeg heller vært sammen med en utfør mann, som gjør ting hjemme , en som jeg er trygg på.  Hvordan er denne mannen ? kan han lage mat når du kommer hjem fra jobb, rydd og vaske? Hvor syk er han? Du må tenke på dette hvis du vil ha barn med han. 

[Grønt blad]

Har kun lest hovedinnlegget.

Jeg tenker det kan bli en utfordring om du jobber (tidvis) mye, mens han "kun" går hjemme. Det kan fort bli gnisninger. Har dere samme forventninger til fordeling av husarbeid, vasking, matlaging o.l.? Det er et varseltegn at han sier han har blitt lat av å leve på NAV i så mange år.til Hva fyller han dagene sine med?

Jeg tror også det er svært krevende å leve med en som er psykisk syk. Jeg ser det hos mennesker rundt meg, det fungerer ikke. Det gjelder spesielt om det er barn inne i bildet.

Jeg kan dessverre ikke se for meg at jeg ville anbefalt noen å gå inn i et forhold med en som du beskriver i HI.

[AnonymBruker]

Som andre sier så er det et varseltegn at han har så store psykiske problemer at leger og NAV har vurdert det til at han er uegnet til å ha en hvilken som helst jobb. Jeg skjønner at folk med f.eks. sterk sosial angst ikke kan ha en jobb der det er mye kundekontakt/relasjonsbygging, men det finnes mange jobber som krever minimal eller ingen personlig kontakt.

Legene har jo også vurdert det til at det er usannsynlig at han noen gang blir friskere. Hvis du vil ha barn ville jeg styrt unna. Han er attpåtil 40 år, så regner med at du er ganske nærme han i alder. Da rekker du ikke bo sammen med han lenge før den biologiske klokken begynner å tikke.

Men hvis man bare er ute etter et kjæresteforhold ser jeg ikke problemet med å go for it, være særboere eller prøve samboerskap uten å måtte trenge å tenke "Vi må holde sammen pga barna!" hvis det ikke funker.

Anonymkode: 8464f...9aa

[AnonymBruker]

Det kan godt være at kjæresten til ts fungerer helt fint når han får styre dagene selv. Folk som ikke har hatt psykiske vanskeligheter selv forstår mest sannsynlig ikke dette. Og det har da ingenting med latskap å gjøre at han ikke jobber. Det at tempoet senkes er derimot naturlig når det ikke er noe man skal rekke hele tiden, og det er lurt fordi man gir seg tid til å kjenne etter på hvor man har grensene sine hen. Det er forebyggende i tilfelle og har ingenting med latskap å gjøre. Folk som ikke har kjennskap til psykiatrien synser og tror så mye og sprer fordommer. Iallfall her på KG! Jeg har møtt lite av det blant venner og kollegaer ellers. Kan faktisk ikke huske å ha møtt på noen med slike holdninger..

Anonymkode: 0b2aa...d12

[AnonymBruker]

2 timer siden, Charlene87 skrev:

Du TS, jeg har vært sammen med en mann som jobba, men han gadd ikke gjøre en dritt hjemme, forventa jeg skal gjøre alt. I tillegg drakk han og røykte. Vennene mine dømte han for det, og mente jeg fortjente bedre. Da ville jeg heller vært sammen med en utfør mann, som gjør ting hjemme , en som jeg er trygg på.  Hvordan er denne mannen ? kan han lage mat når du kommer hjem fra jobb, rydd og vaske? Hvor syk er han? Du må tenke på dette hvis du vil ha barn med han. 

Ikke sant! I og med at det er et statistisk faktum at de fleste i Norge er arbeidsføre, er det også at statistisk faktum at de fleste ufyselige menneskene nettopp er å finne i den blant de arbeidende. 

Anonymkode: e44ad...7dc

[Xcase33]

20 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg har møtt en mann. En fantastisk mann med et nydelig vesen.
Er hodestups forelsket. Han er et av de beste menneskene jeg har møtt! Vakker både på innsiden og utsiden og han behandler meg kjempegodt. Jeg kunne lett elsket denne mannen med hele mitt hjerte! Hele hans vesen, hans varme og gode verdier, humor og livssyn appelerer SÅ mye til meg.

Det er bare én ting.
Han er ung ufør. Pga. angst og psykiske problemer. Jeg tror nok det var værre for han før. Nå har det bedret seg en god del. Men han er i 40-årene og sjangsene for at han skal komme seg inn i arbeidslivet etter 10 år som ufør, er nok ikke store. Selv om han sikkert hadde vært i stand til en deltidsstilling, så tror jeg ikke han er så villig til å kaste seg ut i det med det første...

Jeg har ikke så stor kjennskap til hvordan det er å være "ung ufør". Hvordan fungerer det i et forhold? Praktisk, emosjonellt, romantisk? Dere som er sammen med en som er ufør, kan dere fortelle litt om hvordan dere har det?

Jeg spør her på KG fordi hjertet mitt sier én ting (som selvfølgelig er JA JA JA), mens hodet mitt nøler veeeeldig. Jeg har selv et typisk "status yrke", og føler allerede på stigmatiseringen fra folk rundt meg: "Åh? Er HUN sammen med en som HAN?" - Disse utsagnene vet jeg vil komme på rullebånd om vi blir et par. Jeg har ikke lyst til å bry meg om hva andre mener! Men det gjør meg jo veldig trist allikevel...
Har bekjente som allerede har forhåndsdømt han. Som en "latsekk" og en "snylter" og en som "ikke får til det alle andre får til". Tenker ofte på hva jeg skal si, om venner, familie og kollegaer spør om han. Hva skal jeg svare når de spør "hva driver han med for noe da?". Skal jeg svare "ingenting - han har angst"?

Jeg tenker på økonomien og framtida. (Stifte familie osv). Hvordan kommer det til å gå? Han har jo ingenting å by på (hans egne ord). Jeg trenger ikke stort hus og ny bil. Er vokst opp under trange kår. Men jeg jobber mye selv. Av og til døgnet rundt. Føler det kan bli rota til gnisninger. Jeg som jobber masse, og han som gjør... ingenting? Han innrømmer at å ha vært under nav så lenge har gjort han latere og tregere. Det er sikkert sånn det bare blir regner jeg med. Hadde nok skjedd med meg også om jeg hadde havnet i samme situasjon. Men ja? Nei?

Jeg tviholder på følelsene mine og tør ikke "åpne" hjertet enda.
Vet ikke om det er lurt?
Kanskje er jeg hodestups forelska akkurat nå. Men hva skjer når hverdagen kommer krypende...?

Ønsker tanker fra andre i samme situasjon.

Anonymkode: d79f5...486

Hvilke interesser har han da? høres veldig merkelig ut ....er jo mye han kunne startet med og tjent penger på selv da. Det er ikke sånn at man MÅ være ansatt hos noen og være innenfor A4 bobla sånn sett. Går an å finne på noe selv og så se om det ikke går an å lage et levebrød av det. 

Hva er det han er god til ? alle er gode til noe uansett hva diagnose de måtte ha. Vi sliter alle med ting vi synes er vanskelige, men de fleste av oss presser oss igjennom det likevel. Har han satt seg noe utviklingsmål eller har det stoppet helt opp oppi der de siste 10årene? 

Sosial angst ? javel han har nå innledet en relasjon til deg og det der.  

Synes du og han bør sette dere ned og stimulere til noe tankevirksomhet inni hodet hans...høres lenge ut siden sist. 

[AnonymBruker]

14 hours ago, AnonymBruker said:

Det må da være ideelt å slå seg sammen med en som har oppnådd det som alle vi andre drømmer om: trygg inntekt og ubegrenset fritid! Kanskje ikke rekordhøy inntekt i utgangspunktet, men den kan spes på med inntekter fra fritidsaktiviteter. (Nei, ikke vanlig lønn, naturligvis, men andre inntekter). Eller drive med aktiviteter som sparer familien for store utgifter. 
De uføretrygda har det romslig med penger, bare se hvem som har råd til å ta taxi i øst og vest, noe som arbeidsfolk bare kan drømme om.
Om du satser på en av dem som virkelig har knekt koden her i vårt samfunn, taler alt for at du har skutt gullfuglen.

Anonymkode: 0cbac...a58

Ubegrenset fritid? Du har tydeligvis ikke peiling på hvor slitsomt og hemmende sykdommer kan være... 
 

Anonymkode: 6f6a8...39f

[Xcase33]

4 minutter siden, AnonymBruker said:

Ubegrenset fritid? Du har tydeligvis ikke peiling på hvor slitsomt og hemmende sykdommer kan være... 
 

Anonymkode: 6f6a8...39f

Det er forskjell på å ha en hemmende sykdom (uten at du ser vitsen i å definere i hvilken grad\type) og være dum ...sistnevnte er forsåvidt den største "sykdommen" av de alle som er den mest hemmende. 

[AnonymBruker]

Hvis du mener og tror at denne mannen er ufør med god grunn, og det antar jeg du tror siden du synes han er et fantastisk menneske, så bør du vel ikke forkaste ham? Ikke hvis du mener at han kan være ditt livs kjærlighet. Dersom du er redd for hva andre tror så får du jobbe med deg selv. Dersom du mistenker at han fint kunne vært i jobb er det en annen sak. Men da hadde du heller ikke vært så veldig forelsket i vedkommende kanskje?

Har en mann som jobber mer enn fullt, men det er elendig betalt. Økonomien har noen ganger vært utfordrende, men han ELSKER jobben sin og jeg vil heller ha en lykkelig mann som blir glad av å gå på jobb. Mener å si at utfordringer med økonomi er hva man gjør det til selv, har du skyhøy standard så forstår jeg at du har dine tvil.

At han ikke er i jobb betyr neppe at han ikke klarer å gjøre noe i hus og hjem? Så at du jobber og han ikke gjør "en dritt" burde vel ikke være en stor greie, sikkert mye han kan gjøre av husarbeid mens du er på jobb.

Anonymkode: ea375...8d5

[Grønt blad]

13 minutter siden, Xcase33 skrev:

Hvilke interesser har han da? høres veldig merkelig ut ....er jo mye han kunne startet med og tjent penger på selv da. Det er ikke sånn at man MÅ være ansatt hos noen og være innenfor A4 bobla sånn sett. Går an å finne på noe selv og så se om det ikke går an å lage et levebrød av det. 

Hva er det han er god til ? alle er gode til noe uansett hva diagnose de måtte ha. Vi sliter alle med ting vi synes er vanskelige, men de fleste av oss presser oss igjennom det likevel. Har han satt seg noe utviklingsmål eller har det stoppet helt opp oppi der de siste 10årene? 

Sosial angst ? javel han har nå innledet en relasjon til deg og det der.  

Synes du og han bør sette dere ned og stimulere til noe tankevirksomhet inni hodet hans...høres lenge ut siden sist. 

Han trenger jo ikke være dum selv om han ikke har inntekt fra andre enn NAV.

Jeg hadde uansett ikke innleder et forhold til noen dersom det første jeg måtte gjøre var å endre ham. Tror ikke det er noen god start for et langvarig forhold.

[AnonymBruker]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Du sier du ikke trenger stort hus og fin bil.

Hvis du får barn en dag, så vil du føle på behovet for å gi dem et godt liv, et fint sted å bo, hvert sitt rom, plass til en hund, en bil som er relativt ny så den er trygg, å ta dem med på opplevelser og ferier...

For sin egen del kan man nok være nøysom, men omsorgsbehovet for sine barn er sterkt. 

I tillegg ville jeg vært betenkt for psykisk sykdom. Det kan også være arvelig. Du velger hans gener, på godt og vondt, for dine barn.

Anonymkode: 4fb0c...905

 

Anonymkode: e44ad...7dc

[Xcase33]

4 hours ago, Grønt blad said:

Han trenger jo ikke være dum selv om han ikke har inntekt fra andre enn NAV.

Jeg hadde uansett ikke innleder et forhold til noen dersom det første jeg måtte gjøre var å endre ham. Tror ikke det er noen god start for et langvarig forhold.

Du må lese hele innlegget mitt i sammenheng, og ikke kommentere setninger enkeltvis som om at de står uavhengig og alene. 

[AnonymBruker]

9 timer siden, Charlene87 skrev:

Du TS, jeg har vært sammen med en mann som jobba, men han gadd ikke gjøre en dritt hjemme, forventa jeg skal gjøre alt. I tillegg drakk han og røykte. Vennene mine dømte han for det, og mente jeg fortjente bedre. Da ville jeg heller vært sammen med en utfør mann, som gjør ting hjemme , en som jeg er trygg på.  Hvordan er denne mannen ? kan han lage mat når du kommer hjem fra jobb, rydd og vaske? Hvor syk er han? Du må tenke på dette hvis du vil ha barn med han. 

Det er så enkelt som at det er p e r s o n l i g h e t e n til et menneske som teller,ikke status 💗

Anonymkode: 42489...f64

[AnonymBruker]

På 5.4.2018 den 16.57, AnonymBruker skrev:

Jeg har møtt en mann. En fantastisk mann med et nydelig vesen.
Er hodestups forelsket. Han er et av de beste menneskene jeg har møtt! Vakker både på innsiden og utsiden og han behandler meg kjempegodt. Jeg kunne lett elsket denne mannen med hele mitt hjerte! Hele hans vesen, hans varme og gode verdier, humor og livssyn appelerer SÅ mye til meg.

Det er bare én ting.
Han er ung ufør. Pga. angst og psykiske problemer. Jeg tror nok det var værre for han før. Nå har det bedret seg en god del. Men han er i 40-årene og sjangsene for at han skal komme seg inn i arbeidslivet etter 10 år som ufør, er nok ikke store. Selv om han sikkert hadde vært i stand til en deltidsstilling, så tror jeg ikke han er så villig til å kaste seg ut i det med det første...

Jeg har ikke så stor kjennskap til hvordan det er å være "ung ufør". Hvordan fungerer det i et forhold? Praktisk, emosjonellt, romantisk? Dere som er sammen med en som er ufør, kan dere fortelle litt om hvordan dere har det?

Jeg spør her på KG fordi hjertet mitt sier én ting (som selvfølgelig er JA JA JA), mens hodet mitt nøler veeeeldig. Jeg har selv et typisk "status yrke", og føler allerede på stigmatiseringen fra folk rundt meg: "Åh? Er HUN sammen med en som HAN?" - Disse utsagnene vet jeg vil komme på rullebånd om vi blir et par. Jeg har ikke lyst til å bry meg om hva andre mener! Men det gjør meg jo veldig trist allikevel...
Har bekjente som allerede har forhåndsdømt han. Som en "latsekk" og en "snylter" og en som "ikke får til det alle andre får til". Tenker ofte på hva jeg skal si, om venner, familie og kollegaer spør om han. Hva skal jeg svare når de spør "hva driver han med for noe da?". Skal jeg svare "ingenting - han har angst"?

Jeg tenker på økonomien og framtida. (Stifte familie osv). Hvordan kommer det til å gå? Han har jo ingenting å by på (hans egne ord). Jeg trenger ikke stort hus og ny bil. Er vokst opp under trange kår. Men jeg jobber mye selv. Av og til døgnet rundt. Føler det kan bli rota til gnisninger. Jeg som jobber masse, og han som gjør... ingenting? Han innrømmer at å ha vært under nav så lenge har gjort han latere og tregere. Det er sikkert sånn det bare blir regner jeg med. Hadde nok skjedd med meg også om jeg hadde havnet i samme situasjon. Men ja? Nei?

Jeg tviholder på følelsene mine og tør ikke "åpne" hjertet enda.
Vet ikke om det er lurt?
Kanskje er jeg hodestups forelska akkurat nå. Men hva skjer når hverdagen kommer krypende...?

Ønsker tanker fra andre i samme situasjon.

Anonymkode: d79f5...486

Kort oppsummert: JA! 

Anonymkode: 0b2aa...d12

[Gjest Frøkenskog]

På 4/5/2018 den 17.24, HerKommerMummi skrev:

Hvis dere planlegger barn så er det jo en stor fordel at han kan holde fortet hjemme. Så kan du jobbe på med god samvittighet i statusjobben din!  

Ja, det tenkte jeg på å. 😊 At han kan väre hjemme med barn. Det er jammen en jobb det og! Men vil barna ha det godt hvis far sliter psykisk? Skjønner det er selvfølgelig er individuelt 👍

[Tran09]

Personlig hadde å vært i ett forhold med en ung ufør vært uaktuelt.  Ikke fordi det nødvendigvis er noe galt med en skjev økonomisk situasjon eller forskjellige vennekretser, men fordi som ung ufør har man nok på tapeten allerede. Er man ung og ufør er det nesten likestilt med å si at man har så påtrengende problemer psykisk at man ikke klarer å ta vare på seg selv i dagens samfunn. 

 

Man har så store problemer med å ha en jobb over lenger tid, at man slipper. Man får heller "lønn" fra staten for å ta vare på seg selv og pleie seg selv til man "vokser" nok til å kunne ha en jobb. 

 

Men kjenn på det selv, og så kan du heller gi det 6 måneder før du sier nei - dersom dette er noe du virkelig ønsker

[AnonymBruker]

Ville ikke avvist kjærlighet på bakgrunn av uførhet. Men jeg ville tenkt meg nøye om siden jobb for meg er en stor del av hverdagen. 

- Du sier han er 40 år og ikke har jobbet de siste 10 årene, så det vil si at han var i full jobb til han var 30?  Du,derimot jobber mye -  i perioder døgnet rundt. Hvordan vil det fungere for dere i hverdagen? Vil du bli frustrert over han som "bare går hjemme" når du er ferdig med en 60-timers uke? 

Hvordan vil HAN synes det er med en kjæreste som har jobb så høyt på prioriteringslista? Han blir tvunget til å sette av tid de få timene du har fri, det er kanskje ikke så lett det heller?

Anonymkode: 4379c...dbb

[AnonymBruker]

På 5.4.2018 den 17.06, AnonymBruker skrev:

TS her. Må bare føye til at det er ikke meningen å "rakke ned" på unge uføre. Det kan kanskje oppfattes slik. Så det må jeg i så fall bare beklage.

Anonymkode: d79f5...486

Jeg er ung ufør (men ikke trygdet permanent, går på aap) og tenker at det er et helt legitimt spørsmål  Man skal faktisk ha flest hverdager sammen. Kjæresten min har sagt at han nok ikke hadde klart det hvis jeg skulle være ufør permanent. Nå er jeg veldig frisk og på vei ut av NAV-tilværelsen, men da vi akkurat hadde møttes var det ganske tungt. Jeg var mye dårlig og lå mest hjemme, så det at han kom hjem fra jobb ble liksom høydepunktet mitt hver eneste dag. Jeg hadde aldri noe å fortelle fra dagen min og stod på stedet hvil, han var ute i verden og gjorde ting. Det hadde blitt veldig slitsomt med den hverdagen i lengden.

Siden han har vært ufør pga psykiske problemer er det faktisk veldig godt for ham å komme i noen slags aktivitet. Jeg er selv på aap pga psyken, og det å ha noe å stå opp til hver dag er utrolig givende. Jeg føler meg likeverdig min friske kjæreste og at jeg har et liv utenom ham. Det betyr ikke at fyren din skal kave seg gjennom masse han ikke vil, men at han kanskje trenger en liten dytt for å ikke bare bli sittende hjemme. Tror du et velmenende dytt fra din side kan hjelpe? 

Anonymkode: d7b04...9c9