Er det lurt å bli sammen med en "ung ufør"?

[AnonymBruker]

Det må da være ideelt å slå seg sammen med en som har oppnådd det som alle vi andre drømmer om: trygg inntekt og ubegrenset fritid! Kanskje ikke rekordhøy inntekt i utgangspunktet, men den kan spes på med inntekter fra fritidsaktiviteter. (Nei, ikke vanlig lønn, naturligvis, men andre inntekter). Eller drive med aktiviteter som sparer familien for store utgifter. 
De uføretrygda har det romslig med penger, bare se hvem som har råd til å ta taxi i øst og vest, noe som arbeidsfolk bare kan drømme om.
Om du satser på en av dem som virkelig har knekt koden her i vårt samfunn, taler alt for at du har skutt gullfuglen.

Anonymkode: 0cbac...a58

[AnonymBruker]

For min del hadde jeg ville lagt det på hylla - ikke også økonomi eller status, men pga de kronisk og psykiske plagene til mannen. Jeg vil helst ikke bli sammen med noen med kroniske psykiske lidelser om jeg kan unngå det.

Anonymkode: 6b2d0...0a6

[AnonymBruker]

4 hours ago, HerKommerMummi said:

Hvis dere planlegger barn så er det jo en stor fordel at han kan holde fortet hjemme. Så kan du jobbe på med god samvittighet i statusjobben din!  

Det spørs om han orker det da. Han har ikke bare litt angst og depresjon. Han har jo faktisk blitt uføretrygdet av det, så det er trolig snakk om ganske store problemer.

Anonymkode: 45ad7...01d

[AnonymBruker]

Ts vil gjerne at venner og familie skal snakke fint om dem hun er glad i. Så når noen gjør ts godt, og vennene snakker stygt om vedkommende, så tror ts det er vedkommende det er noe galt med. Innser ikke at det er hos vennene og familien problemet ligger. Ts er av likedan sort. Typen der status definerer deg som menneske. Ser det er flere her inne som er likedan. Synes ts ikke bør satse på denne mannen. Han blir ikke beskrevet som noe annet enn en flott fyr, som lever bra når han kan legge opp dagene selv. Han blir også beskrevet som en som gir mye av seg selv, av varme og humor. Han fortjener en kjæreste og livsledsager som ser han og elsker han. En som nyter å tilbringe tid med han. TS og hennes såkalte venner og hennes familie vil ikke være bra for han. 

Anonymkode: 0b2aa...d12

[Trikken]

Om vennene dine sier negative ting om en du bryr deg om forsvarer du ikke vedkommende? Du skal leve ditt liv ikke andre, og om du liker han burde vennene dine gi han en sjangse. Har en venninne som ikke er største fan av min halvdel, hver gang hun starter opp sier jeg bare noe som bra jeg ikke bryr meg om ka du mener da. Veldig sjeldent at hun tar det opp. For bryr meg ikke om hva folk mener om meg og mitt. 

Om han er ung og ufør har han nok vært gjennom systemet en del, er ikke lett å bli ung og ufør. Kan jo tyde på at han trenger denne ordningen. De fleste kan vel tjene 60 000 utenfor uføre trygden. Men hvorfor må han absolutt ha et arbeid når han per dags definisjon mottat trygd for han er ute av stand til varig arbeid. 

Hvis han jobber utover dette kan han miste en del av sin trygd. Men siden han ble ufør som ung har han nok ikke høy utdannelse, er det bedre i dine kretser å jobbe xtra på rema? 

Hadde jeg vært deg hadde jeg gitt det en sjangse. Folk med psykiske problemer er som andre mennesker, alle har sine demoner. Og det som teller er hva du føler blir rett for deg.

[AnonymBruker]

57 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det må da være ideelt å slå seg sammen med en som har oppnådd det som alle vi andre drømmer om: trygg inntekt og ubegrenset fritid! Kanskje ikke rekordhøy inntekt i utgangspunktet, men den kan spes på med inntekter fra fritidsaktiviteter. (Nei, ikke vanlig lønn, naturligvis, men andre inntekter). Eller drive med aktiviteter som sparer familien for store utgifter. 
De uføretrygda har det romslig med penger, bare se hvem som har råd til å ta taxi i øst og vest, noe som arbeidsfolk bare kan drømme om.
Om du satser på en av dem som virkelig har knekt koden her i vårt samfunn, taler alt for at du har skutt gullfuglen.

Anonymkode: 0cbac...a58

Teit svar, du vet lite..

Anonymkode: 42489...f64

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

TS her. Må bare føye til at det er ikke meningen å "rakke ned" på unge uføre. Det kan kanskje oppfattes slik. Så det må jeg i så fall bare beklage.

Anonymkode: d79f5...486

Du har ikke rukket ned,men mange av de som svarer,og det sjokkerer meg veldig. Ikke sikkert de som svarer dumt hvet hva det vil si å ha motgang.. Ingen har rett å dømme slik!!!!

Anonymkode: 42489...f64

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Du har ikke rukket ned,men mange av de som svarer,og det sjokkerer meg veldig. Ikke sikkert de som svarer dumt hvet hva det vil si å ha motgang.. Ingen har rett å dømme slik!!!!

Anonymkode: 42489...f64

Klart du skal bli hos denne mannen, han høres super ut 👍 

Anonymkode: 42489...f64

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Røm! Han vil leve av deg og snylte på deg resten av livet. Som han gjør med staten. Du vil aldri komme deg opp og frem der du fortjener å være så lenge du også må forsørge han. 

Det der ville jeg aldri gjort. 

Anonymkode: cd9fd...395

Så dramatisk hele tiden, her inne. "Løp!" "røm!" 

 

Anonymkode: a9498...7ed

[emilie123]

26 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg hadde aldri i livet satset på en ung ufør.. For meg sier det alt.... 

Anonymkode: 4ce3b...75a

Alle kan bli syke eller skadet, også unge. Synes du har en skremmende holdning.

[SoWhat?]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg hadde aldri i livet satset på en ung ufør.. For meg sier det alt.... 

Anonymkode: 4ce3b...75a

Da har du et snevert syn. Det sier deg ALT? Seriøst. Du vil gå glipp av mye gjennom livet. Om du da ikke en dag utvider horisonten. Dette minte meg om en eldre dame jeg kjenner. Hun så ei som gikk i fine klær og vasket gulv. Det så henne ALT  right?

Du lever et firkantet liv. Om det er tryggheten din, så får du leve sånn. Jeg syns et liv med farger og nyanser er det mest berikende.

 

[AnonymBruker]

Og i tillegg vil ts pushe han ut i jobb. For at han skal tilfredsstille statuskravene hennes. For at hun skal kunne ha et "godt svar" å gi familie og venner når de spør hva han driver med. Hun ser ikke mannen overhodet og det er helt utrolig respektløst. 

Anonymkode: 0b2aa...d12

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

TS her.
Tusen takk for alle fine svar. Jeg er kanskje litt "dømmende" ja. Eller "redd" er vel en bedre beskrivelse. Jeg er redd fordi jeg liker han så utrolig godt - det hadde vært så dumt å få hjertet knust pga våre liv ikke går overens. (At jeg ikke "takler" det?)
Jeg vet jo egentlig ingenting om hva det innebærer å være "ung ufør", og det vil nok variere fra menneske til menneske utifra hvilke vanskeligheter de har vært igjennom.
Jeg vet ikke & har ingen erfaring med det.

Og jeg er lei meg fordi jeg ikke er "sterk" nok til å ikke bli påvirket av meningene til min omgangskrets. Selvfølgelig er ikke alle dømmende, men de få ytringene som kommer sårer dypt... Vil jo helst ikke at folk snakker stygt eller tenker negativt om en som jeg er glad i!

De psykiske plagene hans kan jeg leve med, tror jeg. Ihvertfall slik jeg har begynt å kjenne han nå. Han fungerer fint i hverdagene, men det er i arbeidssammenheng han får det vanskelig. Plutselig en dag klarer han ikke å komme seg på jobb... press, mennesker, faste rutiner. Ja jeg vet ikke 100% enda.
Jeg skulle gjerne pushet han litt til å påta seg ei deltidsstilling. Jeg tror det hadde vært sunt og bra for selvbildet hans. Men... jeg kan ikke gå inn i et forhold og begynne å "endre" noen. Man må ville det selv.

Har mange tanker om dette forholdet. Det er ikke bare uførheten.
Skummelt med kjærligheten.
Får nesten ta det roooolig tenker jeg.
 

Anonymkode: d79f5...486

Sist kommer det vel til at du egentlig ikke er en god person. Jeg ville latt denne karen funnet en god dame som faktisk ikke var så opptatt av status som deg. Du burde forbedre din personlighet før du møter neste fyr, eller møt samme en med samme uggen personlighet.

Anonymkode: 98a4f...572

[SoWhat?]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har møtt en mann. En fantastisk mann med et nydelig vesen.
Er hodestups forelsket. Han er et av de beste menneskene jeg har møtt! Vakker både på innsiden og utsiden og han behandler meg kjempegodt. Jeg kunne lett elsket denne mannen med hele mitt hjerte! Hele hans vesen, hans varme og gode verdier, humor og livssyn appelerer SÅ mye til meg.

Det er bare én ting.
Han er ung ufør. Pga. angst og psykiske problemer. Jeg tror nok det var værre for han før. Nå har det bedret seg en god del. Men han er i 40-årene og sjangsene for at han skal komme seg inn i arbeidslivet etter 10 år som ufør, er nok ikke store. Selv om han sikkert hadde vært i stand til en deltidsstilling, så tror jeg ikke han er så villig til å kaste seg ut i det med det første...

Jeg har ikke så stor kjennskap til hvordan det er å være "ung ufør". Hvordan fungerer det i et forhold? Praktisk, emosjonellt, romantisk? Dere som er sammen med en som er ufør, kan dere fortelle litt om hvordan dere har det?

Jeg spør her på KG fordi hjertet mitt sier én ting (som selvfølgelig er JA JA JA), mens hodet mitt nøler veeeeldig. Jeg har selv et typisk "status yrke", og føler allerede på stigmatiseringen fra folk rundt meg: "Åh? Er HUN sammen med en som HAN?" - Disse utsagnene vet jeg vil komme på rullebånd om vi blir et par. Jeg har ikke lyst til å bry meg om hva andre mener! Men det gjør meg jo veldig trist allikevel...
Har bekjente som allerede har forhåndsdømt han. Som en "latsekk" og en "snylter" og en som "ikke får til det alle andre får til". Tenker ofte på hva jeg skal si, om venner, familie og kollegaer spør om han. Hva skal jeg svare når de spør "hva driver han med for noe da?". Skal jeg svare "ingenting - han har angst"?

Jeg tenker på økonomien og framtida. (Stifte familie osv). Hvordan kommer det til å gå? Han har jo ingenting å by på (hans egne ord). Jeg trenger ikke stort hus og ny bil. Er vokst opp under trange kår. Men jeg jobber mye selv. Av og til døgnet rundt. Føler det kan bli rota til gnisninger. Jeg som jobber masse, og han som gjør... ingenting? Han innrømmer at å ha vært under nav så lenge har gjort han latere og tregere. Det er sikkert sånn det bare blir regner jeg med. Hadde nok skjedd med meg også om jeg hadde havnet i samme situasjon. Men ja? Nei?

Jeg tviholder på følelsene mine og tør ikke "åpne" hjertet enda.
Vet ikke om det er lurt?
Kanskje er jeg hodestups forelska akkurat nå. Men hva skjer når hverdagen kommer krypende...?

Ønsker tanker fra andre i samme situasjon.

Anonymkode: d79f5...486

Gi deg selv frihet du. Til å dette pris på hva du setter høyst. Du prosjekterer nok nå. Status er en stygg felle. Gå gjerne i den og mist det viktigste. Ditt valg.

[AnonymBruker]

18 minutter siden, AnonymBruker said:

Teit svar, du vet lite..

Kan du ikke argumentere bedre enn dette, spørs det om ikke du er den "teite". Dette er altså ei diskusjonsgruppe.

Anonymkode: 0cbac...a58

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg hadde aldri i livet satset på en ung ufør.. For meg sier det alt.... 

Utrolig at du fikk så mange like med å si noe slikt. En som blir ung uføre kan da for faen ikke for at han er blitt det. Er ikke bare å bli uføre i Norge heller. Tror du folk går å velger det selv? Du er klar over at mange som har veldig bra utdanning som blir både unge uføre og uføre pga sykdommer. De tjener fortsatt 66% av lønnen dem hadde hatt som frisk

Anonymkode: 97830...e6d

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Kan du ikke argumentere bedre enn dette, spørs det om ikke du er den "teite". Dette er altså ei diskusjonsgruppe.

Anonymkode: 0cbac...a58

Teite innlegg er ikke noe å diskutere. Vil du bare være teit og komme med latterlige utsagn, kan du ta en tur på pub'n, så finner du rette forumet der.

Anonymkode: 0b2aa...d12

[Gjest Juni7]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har møtt en mann. En fantastisk mann med et nydelig vesen.
Er hodestups forelsket. Han er et av de beste menneskene jeg har møtt! Vakker både på innsiden og utsiden og han behandler meg kjempegodt. Jeg kunne lett elsket denne mannen med hele mitt hjerte! Hele hans vesen, hans varme og gode verdier, humor og livssyn appelerer SÅ mye til meg.

Høres ut som han gjør deg godt!

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har møtt en mann. En fantastisk mann med et nydelig vesen.
Er hodestups forelsket. Han er et av de beste menneskene jeg har møtt! Vakker både på innsiden og utsiden og han behandler meg kjempegodt. Jeg kunne lett elsket denne mannen med hele mitt hjerte! Hele hans vesen, hans varme og gode verdier, humor og livssyn appelerer SÅ mye til meg.

Det er bare én ting.
Han er ung ufør. Pga. angst og psykiske problemer. Jeg tror nok det var værre for han før. Nå har det bedret seg en god del. Men han er i 40-årene og sjangsene for at han skal komme seg inn i arbeidslivet etter 10 år som ufør, er nok ikke store. Selv om han sikkert hadde vært i stand til en deltidsstilling, så tror jeg ikke han er så villig til å kaste seg ut i det med det første...

Jeg har ikke så stor kjennskap til hvordan det er å være "ung ufør". Hvordan fungerer det i et forhold? Praktisk, emosjonellt, romantisk? Dere som er sammen med en som er ufør, kan dere fortelle litt om hvordan dere har det?

Jeg spør her på KG fordi hjertet mitt sier én ting (som selvfølgelig er JA JA JA), mens hodet mitt nøler veeeeldig. Jeg har selv et typisk "status yrke", og føler allerede på stigmatiseringen fra folk rundt meg: "Åh? Er HUN sammen med en som HAN?" - Disse utsagnene vet jeg vil komme på rullebånd om vi blir et par. Jeg har ikke lyst til å bry meg om hva andre mener! Men det gjør meg jo veldig trist allikevel...
Har bekjente som allerede har forhåndsdømt han. Som en "latsekk" og en "snylter" og en som "ikke får til det alle andre får til". Tenker ofte på hva jeg skal si, om venner, familie og kollegaer spør om han. Hva skal jeg svare når de spør "hva driver han med for noe da?". Skal jeg svare "ingenting - han har angst"?

Jeg tenker på økonomien og framtida. (Stifte familie osv). Hvordan kommer det til å gå? Han har jo ingenting å by på (hans egne ord). Jeg trenger ikke stort hus og ny bil. Er vokst opp under trange kår. Men jeg jobber mye selv. Av og til døgnet rundt. Føler det kan bli rota til gnisninger. Jeg som jobber masse, og han som gjør... ingenting? Han innrømmer at å ha vært under nav så lenge har gjort han latere og tregere. Det er sikkert sånn det bare blir regner jeg med. Hadde nok skjedd med meg også om jeg hadde havnet i samme situasjon. Men ja? Nei?

Jeg tviholder på følelsene mine og tør ikke "åpne" hjertet enda.
Vet ikke om det er lurt?
Kanskje er jeg hodestups forelska akkurat nå. Men hva skjer når hverdagen kommer krypende...?

Ønsker tanker fra andre i samme situasjon.

Anonymkode: d79f5...486

Når du er ufør kan du jo være kjemperomantisk. Du har masse tid til overs og trenger ikke pleie noe annet enn kjærligheten. 

Anonymkode: e44ad...7dc

[Gjest Juni7]

Til det andre du spør om, ts: Det er fornuftig av han å ikke kaste seg ut i noen ordinær jobb. Han jobber med seg selv og livet. Det er nok. Han har fast inntekt. Du må respektere den livssituasjonen han er i. Det er ingenting anderledes med å være med en "ung ufør", enn med noen andre. Men han vil ha bedre tid. Økonomien burde ikke være noe problem ettersom dere allerede forsørger dere selv. Hva vennene dine angår, bør de se at han gjør deg godt og unne deg å ha det godt. Dersom de er ufine mot han, er de ufine mot deg og jeg synes du burde si fra til dem om dette. Livet er kortere enn du aner og de gode menneskene du møter på bør du ta vare på. Dersom dette er en like god mann som du beskriver, så hold godt fast i han.