Er det lurt å bli sammen med en "ung ufør"?

[AnonymBruker]

31 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har møtt en mann. En fantastisk mann med et nydelig vesen.
Er hodestups forelsket. Han er et av de beste menneskene jeg har møtt! Vakker både på innsiden og utsiden og han behandler meg kjempegodt. Jeg kunne lett elsket denne mannen med hele mitt hjerte! Hele hans vesen, hans varme og gode verdier, humor og livssyn appelerer SÅ mye til meg.

Det er bare én ting.
Han er ung ufør. Pga. angst og psykiske problemer. Jeg tror nok det var værre for han før. Nå har det bedret seg en god del. Men han er i 40-årene og sjangsene for at han skal komme seg inn i arbeidslivet etter 10 år som ufør, er nok ikke store. Selv om han sikkert hadde vært i stand til en deltidsstilling, så tror jeg ikke han er så villig til å kaste seg ut i det med det første...

Jeg har ikke så stor kjennskap til hvordan det er å være "ung ufør". Hvordan fungerer det i et forhold? Praktisk, emosjonellt, romantisk? Dere som er sammen med en som er ufør, kan dere fortelle litt om hvordan dere har det?

Jeg spør her på KG fordi hjertet mitt sier én ting (som selvfølgelig er JA JA JA), mens hodet mitt nøler veeeeldig. Jeg har selv et typisk "status yrke", og føler allerede på stigmatiseringen fra folk rundt meg: "Åh? Er HUN sammen med en som HAN?" - Disse utsagnene vet jeg vil komme på rullebånd om vi blir et par. Jeg har ikke lyst til å bry meg om hva andre mener! Men det gjør meg jo veldig trist allikevel...
Har bekjente som allerede har forhåndsdømt han. Som en "latsekk" og en "snylter" og en som "ikke får til det alle andre får til". Tenker ofte på hva jeg skal si, om venner, familie og kollegaer spør om han. Hva skal jeg svare når de spør "hva driver han med for noe da?". Skal jeg svare "ingenting - han har angst"?

Jeg tenker på økonomien og framtida. (Stifte familie osv). Hvordan kommer det til å gå? Han har jo ingenting å by på (hans egne ord). Jeg trenger ikke stort hus og ny bil. Er vokst opp under trange kår. Men jeg jobber mye selv. Av og til døgnet rundt. Føler det kan bli rota til gnisninger. Jeg som jobber masse, og han som gjør... ingenting? Han innrømmer at å ha vært under nav så lenge har gjort han latere og tregere. Det er sikkert sånn det bare blir regner jeg med. Hadde nok skjedd med meg også om jeg hadde havnet i samme situasjon. Men ja? Nei?

Jeg tviholder på følelsene mine og tør ikke "åpne" hjertet enda.
Vet ikke om det er lurt?
Kanskje er jeg hodestups forelska akkurat nå. Men hva skjer når hverdagen kommer krypende...?

Ønsker tanker fra andre i samme situasjon.

Anonymkode: d79f5...486

Ung ufør er jo en sikker inntekt. Jeg ville vært mer skeptisk til disse psykiske lidelsene.

Anonymkode: 3b50f...091

[AnonymBruker]

Ingen kommer til å reagere på at han ikke jobber fordi han er syk, og det er uansett ikke andres sak.
Jobber man ikke fordi man ikke gidder så er det noe annet.
En syk person skal, og blir stort sett respektert sosialt og "status"messig.
At han er ufør hadde ikke vært en dealbreaker for meg i det hele tatt, men hvordan sykdommen hans preget forholdet ville kunne vært en dealbreaker.

 

Anonymkode: 4be58...84e

[AnonymBruker]

Er selv på vei til å bli ufør av samme grunn, men er så usikker på om det er det riktige valget. Føler jeg liksom bare må gi opp idéen om forhold. Jeg hadde drømmer en gang i tiden, men de har visnet bort. Kjipt at selvmord skal måtte være så belastende for foreldre. 

Anonymkode: 48c13...d00

[Gjest Whiskey hangover]

Man føler ikke med hjerte. Man «føler» med hjernen. 

Endret 5. april 2018 av Whiskey hangover

[AnonymBruker]

30 minutter siden, AnonymBruker skrev:

TS her. Må bare føye til at det er ikke meningen å "rakke ned" på unge uføre. Det kan kanskje oppfattes slik. Så det må jeg i så fall bare beklage.

Anonymkode: d79f5...486

Om han vil jobbe litt vedsiden av i senere tid, så Kan han det. Og kan ha en 350.000-400.000kr inntekt. Det er vel ikke så forbaskade Ille? Og har han en deltidsjobb, så jobber han jo med dette og kan fortelle andre at han jobber med det. Jeg syns du kan heller presse han litt ut i arbeid, det hadde han nok godt av. Han kunne jobbet annen hver helg, og da kan du si at han jobber med dette? 

Anonymkode: 98a4f...572

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Røm! Han vil leve av deg og snylte på deg resten av livet. Som han gjør med staten. Du vil aldri komme deg opp og frem der du fortjener å være så lenge du også må forsørge han. 

Det der ville jeg aldri gjort. 

Anonymkode: cd9fd...395

Hva vet du om hans økonomi.

Nå går jeg selv på AAP, men ser ut som jeg er på vei mot ufør. Og jeg er singel, og blir ofte møtt med den, at menn vil ikke forsørge meg. Og noen menn har gitt meg en sjanse under tvil. Men jeg eier min egen bolig til 3 mill, ikke noe gjeld. Jeg har ikke bil. Så bor gjerne de i en bolig til 2 mill, hvor de har gjeld på 1,5 mill, så har de bil og billån. Så viser det seg jo, at jeg sitter igjen med mer enn de, da utgifter er betalt. Jeg trenger ingen til å forsørge meg.

Og tro meg, jeg skulle gjort hva som helst for å jobbe, jeg har høyere utdannelse, og elsket jobben min. Så for meg har det vært en stor sorg å bli for syk til å jobbe. 

Anonymkode: d5926...17a

[AnonymBruker]

Jeg ville tenkt meg nøye igjennom før man inngår ett forhold med en fantastisk mann når vennegjengen er så dømmende og nedlatende. Drar du han inn i en vennegjeng som påstår psykisk sykdom er latskap og snylting, så er det fare for tilbakefall på sykdommen og forverring. Så så lenge du har en så stigmatiserende omgangskrets, så bør du droppe forholdet, for hans del. 
La han heller få være med noen som ikke rakker ned på helsetilstanden hans, istedet for å involvere han i en dømmende og svært lite inkluderende omgangskrets. Er han så fantastisk som du sier, både innvendig og utvendig, så burde du ønske det beste for han, og det er IKKE din omgangskrets. 

Anonymkode: 6f6a8...39f

[AnonymBruker]

Fy fan så nedlatende og rasshøl folk er mot uføre mennesker! Å være ufør definerer ikke hvem person man er eller hva slags kvaliteter man har som person. Det er kun en inntekt som er sikret personen som er ufør.  Uføretrygden gjør det mulig for personen å ha et liv og fungere ( tak over hodet, mat, medisiner, hjelpemidler, helsehjelp osv). Og for folk som har psykiske problemer som ikke jobber er stort sett fordi det var beste løsningen for dem til å kunne fungere,  mens andre fungerer bedre i en jobb.  Uvitenhet og stigmatisering ..... Vis respekt for dine medmennesker!  Det skal MYE til for å få uføretrygd.  Respekt! 

Anonymkode: d9515...177

[AnonymBruker]

Jeg antar at du har god økonomi selv, og får du samboer vil du også få bedre økonomi med at dere deler på en del utgifter. Så selv om han har trygd vil dere sikkert leve godt og sikkert økonomisk sett. Det jeg hadde vært skeptisk til er at han har psykiske problemer som er så invalidiserende at han har havnet utenfor arbeidslivet. Jeg tror det vil bli det største problemet med å leve med ham, og jeg ville tenkt meg om mange ganger før jeg fikk barn med ham.

Anonymkode: e200f...2e4

[Ichiko]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Kast ikke bort tiden på patetiske guttevalper. Finn deg en ekte mann med jobb.

Anonymkode: aae6d...b39

"Hilsen sur og singel mann".

Edit: Når du kaller en mann i 40-årene "guttevalp", tenker jeg det må bli: "Hilsen sur, singel og gammel mann".

1 hour ago, AnonymBruker said:

Røm! Han vil leve av deg og snylte på deg resten av livet. Som han gjør med staten. Du vil aldri komme deg opp og frem der du fortjener å være så lenge du også må forsørge han. 

Det der ville jeg aldri gjort. 

Anonymkode: cd9fd...395

Han snylter ikke på staten, det er staten som forsørger ham p.g.a. hans manglende arbeidsevne.

Og du, TS, har så mange motforestillinger allerede når det gjelder forholdet deres, at jeg tror det blir enda vanskeligere etter hvert. Dere er muligens ikke de rette for hverandre, og fortjener begge bedre enn som så.

Endret 5. april 2018 av Ichiko

[AnonymBruker]

At han er er ung ufør hadde jeg ikke bekymret meg for, men at han har psykiske problemer derimot hadde nok vært et stort nei. 

 

Er selv ufør, pga fysisk sykdom 

Anonymkode: 2487c...e9c

[AnonymBruker]

Han innrømmer å ha blitt lat og treig av våre ufør. Det er en holdning til eget liv og samfunnet jeg hadde sett veldig negativt på! Kan man jobbe deltid, så jobber man deltid!!

Anonymkode: ad773...dde

[Gjest Juni7]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har møtt en mann. En fantastisk mann med et nydelig vesen.
Er hodestups forelsket. Han er et av de beste menneskene jeg har møtt! Vakker både på innsiden og utsiden og han behandler meg kjempegodt. Jeg kunne lett elsket denne mannen med hele mitt hjerte! Hele hans vesen, hans varme og gode verdier, humor og livssyn appelerer SÅ mye til meg.

Det er bare én ting.
Han er ung ufør. Pga. angst og psykiske problemer. Jeg tror nok det var værre for han før. Nå har det bedret seg en god del. Men han er i 40-årene og sjangsene for at han skal komme seg inn i arbeidslivet etter 10 år som ufør, er nok ikke store. Selv om han sikkert hadde vært i stand til en deltidsstilling, så tror jeg ikke han er så villig til å kaste seg ut i det med det første...

Jeg har ikke så stor kjennskap til hvordan det er å være "ung ufør". Hvordan fungerer det i et forhold? Praktisk, emosjonellt, romantisk? Dere som er sammen med en som er ufør, kan dere fortelle litt om hvordan dere har det?

Jeg spør her på KG fordi hjertet mitt sier én ting (som selvfølgelig er JA JA JA), mens hodet mitt nøler veeeeldig. Jeg har selv et typisk "status yrke", og føler allerede på stigmatiseringen fra folk rundt meg: "Åh? Er HUN sammen med en som HAN?" - Disse utsagnene vet jeg vil komme på rullebånd om vi blir et par. Jeg har ikke lyst til å bry meg om hva andre mener! Men det gjør meg jo veldig trist allikevel...
Har bekjente som allerede har forhåndsdømt han. Som en "latsekk" og en "snylter" og en som "ikke får til det alle andre får til". Tenker ofte på hva jeg skal si, om venner, familie og kollegaer spør om han. Hva skal jeg svare når de spør "hva driver han med for noe da?". Skal jeg svare "ingenting - han har angst"?

Jeg tenker på økonomien og framtida. (Stifte familie osv). Hvordan kommer det til å gå? Han har jo ingenting å by på (hans egne ord). Jeg trenger ikke stort hus og ny bil. Er vokst opp under trange kår. Men jeg jobber mye selv. Av og til døgnet rundt. Føler det kan bli rota til gnisninger. Jeg som jobber masse, og han som gjør... ingenting? Han innrømmer at å ha vært under nav så lenge har gjort han latere og tregere. Det er sikkert sånn det bare blir regner jeg med. Hadde nok skjedd med meg også om jeg hadde havnet i samme situasjon. Men ja? Nei?

Jeg tviholder på følelsene mine og tør ikke "åpne" hjertet enda.
Vet ikke om det er lurt?
Kanskje er jeg hodestups forelska akkurat nå. Men hva skjer når hverdagen kommer krypende...?

Ønsker tanker fra andre i samme situasjon.

Anonymkode: d79f5...486

Følg hjertet ditt du. Han er tydeligvis en bra mann. Med henhold til inntekt så har han faktisk en fast inntekt. Han har dessuten mye tid til både deg og eventuelle barn. Når noen spør hva han jobber med, så sier du bare som sant er. Det er dere det handler om. Og en skal tillate seg selv å være lykkelig.

[AnonymBruker]

Ung ufør i seg selv, tenker jeg ikke er et problem. Men hva gjør han om dagen, hvordan får han dagene til å gå? Jeg hadde nok hatt problemet med å gå inn i et forhold med en som kan oppfattes som litt lat, og feks sitter store deler av dagen uten å få gjort noe særlig. Hadde personen derimot syslet i veg med husarbeid og snekring og fiksing og hobbyer, hadde saken vært noe helt annet. 

Anonymkode: 7b9ab...8c6

[AnonymBruker]

TS her.
Tusen takk for alle fine svar. Jeg er kanskje litt "dømmende" ja. Eller "redd" er vel en bedre beskrivelse. Jeg er redd fordi jeg liker han så utrolig godt - det hadde vært så dumt å få hjertet knust pga våre liv ikke går overens. (At jeg ikke "takler" det?)
Jeg vet jo egentlig ingenting om hva det innebærer å være "ung ufør", og det vil nok variere fra menneske til menneske utifra hvilke vanskeligheter de har vært igjennom.
Jeg vet ikke & har ingen erfaring med det.

Og jeg er lei meg fordi jeg ikke er "sterk" nok til å ikke bli påvirket av meningene til min omgangskrets. Selvfølgelig er ikke alle dømmende, men de få ytringene som kommer sårer dypt... Vil jo helst ikke at folk snakker stygt eller tenker negativt om en som jeg er glad i!

De psykiske plagene hans kan jeg leve med, tror jeg. Ihvertfall slik jeg har begynt å kjenne han nå. Han fungerer fint i hverdagene, men det er i arbeidssammenheng han får det vanskelig. Plutselig en dag klarer han ikke å komme seg på jobb... press, mennesker, faste rutiner. Ja jeg vet ikke 100% enda.
Jeg skulle gjerne pushet han litt til å påta seg ei deltidsstilling. Jeg tror det hadde vært sunt og bra for selvbildet hans. Men... jeg kan ikke gå inn i et forhold og begynne å "endre" noen. Man må ville det selv.

Har mange tanker om dette forholdet. Det er ikke bare uførheten.
Skummelt med kjærligheten.
Får nesten ta det roooolig tenker jeg.
 

Anonymkode: d79f5...486

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

TS her.
Tusen takk for alle fine svar. Jeg er kanskje litt "dømmende" ja. Eller "redd" er vel en bedre beskrivelse. Jeg er redd fordi jeg liker han så utrolig godt - det hadde vært så dumt å få hjertet knust pga våre liv ikke går overens. (At jeg ikke "takler" det?)
Jeg vet jo egentlig ingenting om hva det innebærer å være "ung ufør", og det vil nok variere fra menneske til menneske utifra hvilke vanskeligheter de har vært igjennom.
Jeg vet ikke & har ingen erfaring med det.

Og jeg er lei meg fordi jeg ikke er "sterk" nok til å ikke bli påvirket av meningene til min omgangskrets. Selvfølgelig er ikke alle dømmende, men de få ytringene som kommer sårer dypt... Vil jo helst ikke at folk snakker stygt eller tenker negativt om en som jeg er glad i!

De psykiske plagene hans kan jeg leve med, tror jeg. Ihvertfall slik jeg har begynt å kjenne han nå. Han fungerer fint i hverdagene, men det er i arbeidssammenheng han får det vanskelig. Plutselig en dag klarer han ikke å komme seg på jobb... press, mennesker, faste rutiner. Ja jeg vet ikke 100% enda.
Jeg skulle gjerne pushet han litt til å påta seg ei deltidsstilling. Jeg tror det hadde vært sunt og bra for selvbildet hans. Men... jeg kan ikke gå inn i et forhold og begynne å "endre" noen. Man må ville det selv.

Har mange tanker om dette forholdet. Det er ikke bare uførheten.
Skummelt med kjærligheten.
Får nesten ta det roooolig tenker jeg.
 

Anonymkode: d79f5...486

Jeg har kommentert tidligere, men jeg vil bare legge til:
Hva er verst? Å sitte igjen og føle at du kanskje lot ditt livs kjærlighet gå pga dette, eller å sitte igjen når forholdet er over med de følelsene det måtte innebære? Jeg er alltid for at det er bedre å prøve ting!

Anonymkode: ba103...72c

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

TS her.
Tusen takk for alle fine svar. Jeg er kanskje litt "dømmende" ja. Eller "redd" er vel en bedre beskrivelse. Jeg er redd fordi jeg liker han så utrolig godt - det hadde vært så dumt å få hjertet knust pga våre liv ikke går overens. (At jeg ikke "takler" det?)
Jeg vet jo egentlig ingenting om hva det innebærer å være "ung ufør", og det vil nok variere fra menneske til menneske utifra hvilke vanskeligheter de har vært igjennom.
Jeg vet ikke & har ingen erfaring med det.

Og jeg er lei meg fordi jeg ikke er "sterk" nok til å ikke bli påvirket av meningene til min omgangskrets. Selvfølgelig er ikke alle dømmende, men de få ytringene som kommer sårer dypt... Vil jo helst ikke at folk snakker stygt eller tenker negativt om en som jeg er glad i!

De psykiske plagene hans kan jeg leve med, tror jeg. Ihvertfall slik jeg har begynt å kjenne han nå. Han fungerer fint i hverdagene, men det er i arbeidssammenheng han får det vanskelig. Plutselig en dag klarer han ikke å komme seg på jobb... press, mennesker, faste rutiner. Ja jeg vet ikke 100% enda.
Jeg skulle gjerne pushet han litt til å påta seg ei deltidsstilling. Jeg tror det hadde vært sunt og bra for selvbildet hans. Men... jeg kan ikke gå inn i et forhold og begynne å "endre" noen. Man må ville det selv.

Har mange tanker om dette forholdet. Det er ikke bare uførheten.
Skummelt med kjærligheten.
Får nesten ta det roooolig tenker jeg.
 

Anonymkode: d79f5...486

Hvorfor henger du deg så voldsomt opp i dette med "ung ufør"? Det er jo bare en praktisk formalitet som er en inntektssikring for en person som er for syk til å forsørge seg selv økonomisk. For deg er det jo bare en fordel at han har inntektssikring. Det betyr også at han har en sikker inntekt som er høyere enn det han ville hatt på minstesats som ordinær ufør på minstesats. Mao: du trenger ikke betale for han. Det gjør staten. 

Jeg forstår ikke hvorfor du ser "ung ufør" som et problem, men grunnen til at han har er "ung ufør" det er liksom null problem (psykiske problemer)?

Anonymkode: 6812d...49a

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

De psykiske plagene hans kan jeg leve med, tror jeg. Ihvertfall slik jeg har begynt å kjenne han nå. Han fungerer fint i hverdagene, men det er i arbeidssammenheng han får det vanskelig. Plutselig en dag klarer han ikke å komme seg på jobb... press, mennesker, faste rutiner. Ja jeg vet ikke 100% enda.
Jeg skulle gjerne pushet han litt til å påta seg ei deltidsstilling. Jeg tror det hadde vært sunt og bra for selvbildet hans. Men... jeg kan ikke gå inn i et forhold og begynne å "endre" noen. Man må ville det selv.

 

Anonymkode: d79f5...486

Press, mennesker og faste rutiner blir det mye av i samliv med barn også. Barn dikterer livet ditt og man må leve etter deres behov,. Og så må man levere og hente i barnehage, stille opp på dugnader, trening og kamper, foreldremøter, osv. Det kan ligge noen utfordringer for han der, hvis han sliter med sosial angst (som det kanskje høres ut som?) og kanskje ikke har kapasitet til å stille opp alltid.

Det er jo du som kjenner han best av oss her, og det er sikkert lurt som du sier at dere tar det rolig. Og lurt å snakke med ham om dette og høre hans tanker før du bestemmer deg for noe

Anonymkode: e200f...2e4

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

TS her.
Tusen takk for alle fine svar. Jeg er kanskje litt "dømmende" ja. Eller "redd" er vel en bedre beskrivelse. Jeg er redd fordi jeg liker han så utrolig godt - det hadde vært så dumt å få hjertet knust pga våre liv ikke går overens. (At jeg ikke "takler" det?)
Jeg vet jo egentlig ingenting om hva det innebærer å være "ung ufør", og det vil nok variere fra menneske til menneske utifra hvilke vanskeligheter de har vært igjennom.
Jeg vet ikke & har ingen erfaring med det.

Og jeg er lei meg fordi jeg ikke er "sterk" nok til å ikke bli påvirket av meningene til min omgangskrets. Selvfølgelig er ikke alle dømmende, men de få ytringene som kommer sårer dypt... Vil jo helst ikke at folk snakker stygt eller tenker negativt om en som jeg er glad i!

De psykiske plagene hans kan jeg leve med, tror jeg. Ihvertfall slik jeg har begynt å kjenne han nå. Han fungerer fint i hverdagene, men det er i arbeidssammenheng han får det vanskelig. Plutselig en dag klarer han ikke å komme seg på jobb... press, mennesker, faste rutiner. Ja jeg vet ikke 100% enda.
Jeg skulle gjerne pushet han litt til å påta seg ei deltidsstilling. Jeg tror det hadde vært sunt og bra for selvbildet hans. Men... jeg kan ikke gå inn i et forhold og begynne å "endre" noen. Man må ville det selv.

Har mange tanker om dette forholdet. Det er ikke bare uførheten.
Skummelt med kjærligheten.
Får nesten ta det roooolig tenker jeg.
 

Anonymkode: d79f5...486

IKKE push han ut i noen deltidsstilling! det er jo en grunn for at han er ufør! Han har vært grundig utprøvd i arbeidslivet, sannsynligvis, før han fikk ufør altså! Du skriver at han ikke takler press, mennesker, faste rutiner, da hjelper det ikke at du vil at han skal ut i arbeid! Hva gjør han om dagene? er han bare hjemme? da kan jeg forstå deg litt men samtidig så tyder det litt på at du ikke har møtt så mye motstand i livet! Aner du hvordan det er å slite psykisk egentlig? det er grådig heavy, tøft, vanskelig, sårt, slitsomt, trist, tungt, ja, you name it! 

Du kan eventuelt oppfordre han til å komme seg ut i hverdagen, bli frivillig for eksempel, besøksvenn, turvenn eller noe sånt, det er bedre enn å absolutt skulle ha han ut i arbeidslivet sånn at du kan slippe å si at du er sammen med "en sånn mann" som du tydeligvis er litt (mye) flau over!

Anonymkode: d3e4f...4c8

[Gjest making.a.mess]

Syntes det er mye synsing her.. 

Det å ha angst og depresjon er veldig forskjellig fra menneske til menneske. Noen beholder dette til å kun være egen byrde å bære, mens andre lesser halve lasten over på partneren. Plagene hans har også helt sikkert blitt redusert ved at han uten jobb kan holde seg unna situasjonene som utløser dette. Er man hjemme så får man også et annet forhold til tid og prioriteringer. 

Syntes jo han ble dømt nord og ned for veldig lite. Dessuten vet ingen hva verden vil inneholde. Du kan finne en mann med høystatusyrke som blir syk og ufør. 

Faren er at han vil syntes du er for mye borte ettersom dere befinner dere i hver deres ytterkant når det kommer til tilgjengelig tid. Men han er vant til å ha mye egentid så kanskje han vil trives med det.