Dere som er "hatet" av barnemor

[AnonymBruker]

Jeg har vært i ett forhold i over 4 år. Vi har bodd sammen i snart 3.

Det var hun som gikk fra han og de har fire barn sammen som er under 8. Bruddet var rolig. 

Hun har aldri likt meg. Vi har vekslet minimalt med ord, men jeg har vært lett i humøret de gangene vi har møttes og imøtekommende. Jeg har deltatt på lite og bevisst tatt hensyn fordi jeg er også alenemor og vil ikke gjøre for mye utav meg fordi det er ikke jeg som er en av foreldrene når ting skjer osv. 

Jeg tar det ikke personlig, fordi jeg føler det ikke står på hvem jeg er. At hun hadde ikke godtatt noen uansett. 

Men jeg synes det er veldig tungt. Jeg har hørt flere kommentarer at jeg ikke betyr noe for barna. De kjenner meg ikke og jeg kjenner ikke dem. De vil ikke ha noe med meg gjøre osv.... Jeg oppfatter ikke vår situasjon hjemme slik. Ingenting jeg gjør betyr noe som helst... 

Har dere opplevd at en slik innstilling endres? Hun har hatt flere kjærester og har ikke merker forskjell da heller. Ofte kan personer bli enklere da, men jeg er likevel bare ugress... 

Hvorfor er det slik at en ikke klarer at en annen person har med barna å gjøre? For meg er det uforståelig da jeg setter stor pris på stemor til mitt barn og det hun gjør. 

Anonymkode: 61356...102

[minister-mio]

hvem er du i forhold til barnemor?

[AnonymBruker]

3 minutter siden, minister-mio skrev:

hvem er du i forhold til barnemor?

Dama til barnefar

Anonymkode: 14cab...d6d

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dama til barnefar

Anonymkode: 14cab...d6d

Riktig. Det som jeg synes er vanskligst er at barna merker dette. 

Anonymkode: 61356...102

[FluffyJuggernaut]

Det er sikkert lettere sagt en gjort, men prøv å la slike ting gå inn ene øret og ut det andre. Eller om hun er veldig på at barna vantrives sammen med dere, så bør jo pappaen finne ut av dette. Kanskje familiemegling kan hjelpe? For om mor prøver å saboterte forholdet mellom barna og far/dere, så bør det tas tak i. Men det kan jo være så enkelt at barna ikke liker å reise til og i fra. Husker lillesøster pleide å ha mange grunner for å ikke ville til pappa, det var kjedelig, likte ikke være der, kom til å savne mamma og lignende. Men på søndagen så måtte pappa igjennom samme opplegg bare at søster ville være hos han, og ikke hos mamma. Husker vi begge slet med tanken om at mamma eller pappa skulle ha det trist uten oss. Og derfor tror jeg lillesøster prøvde å overbevise både mamma og pappa at hun trivdes best hos den andre.

Om barna har det fint sammen med dere og ikke gir uttrykk for noe annet til far eller dere begge, så tror jeg dere skal stole på at de har det trivelig sammen med dere.

[AnonymBruker]

Hva med å foreslå å ta en prat over en kaffekopp? Et nøytralt sted, f.eks en kafé. Hvis du er oppriktig og forteller hva du føler kanskje hun mykner/forteller deg hva hun trenger for å bli komfortabel. Du er jo mor selv og barnet ditt har også en stemor så her har dere noe felles. 

Anonymkode: 7a634...69d

[AnonymBruker]

Så synd at hun oppfører seg slik. Det er jo barna det går ut over... Kanskje hun er sjalu? Du må jo bare prøve å overse det, selv om det ikke er noe hyggelig. Bare fortsett som du gjør, og ikke si noe negativt om henne til barna, uansett. Merkelig at noen mødre ikke setter pris på at barna faktisk har det bra med stemor.... Har ei i familien som ikke klarer stemora til barnet sitt. Hun baksnakker henne uansett hva godt hun gjør. Sist gang kom barnet hjem etter påskeferie med far, og hadde da bagen sin full av nyvasket tøy, pent brettet sammen. Da ble det litt av et leven, for stemor hadde visst ingenting med å vaske hennes sønns klær! Hun klarte ikke stanken av det vaskemiddelet... Så noen ganger blir det galt, uansett hva godt man gjør dessverre.

Anonymkode: 2103e...e17

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hva med å foreslå å ta en prat over en kaffekopp? Et nøytralt sted, f.eks en kafé. Hvis du er oppriktig og forteller hva du føler kanskje hun mykner/forteller deg hva hun trenger for å bli komfortabel. Du er jo mor selv og barnet ditt har også en stemor så her har dere noe felles. 

Anonymkode: 7a634...69d

Det steget tørr jeg ikke. Hun hilser ikke på meg når hun er innom jobben min en gang. Hun unngår meg så lenge hun kan. Og jeg har har hørt henne skreket mye forskjellig om meg i telefon til samboer i forbindelse med at jeg har følgt barna på aktivitet for å få kabalen til å gå opp, hentet i bhg og skole, vært hjemme pga fri når barna har vært syke osv. Så tror vi er langt fra an kaffekopp 

Anonymkode: 61356...102

[AnonymBruker]

35 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har vært i ett forhold i over 4 år. Vi har bodd sammen i snart 3.

Det var hun som gikk fra han og de har fire barn sammen som er under 8. Bruddet var rolig. 

Hun har aldri likt meg. Vi har vekslet minimalt med ord, men jeg har vært lett i humøret de gangene vi har møttes og imøtekommende. Jeg har deltatt på lite og bevisst tatt hensyn fordi jeg er også alenemor og vil ikke gjøre for mye utav meg fordi det er ikke jeg som er en av foreldrene når ting skjer osv. 

Jeg tar det ikke personlig, fordi jeg føler det ikke står på hvem jeg er. At hun hadde ikke godtatt noen uansett. 

Men jeg synes det er veldig tungt. Jeg har hørt flere kommentarer at jeg ikke betyr noe for barna. De kjenner meg ikke og jeg kjenner ikke dem. De vil ikke ha noe med meg gjøre osv.... Jeg oppfatter ikke vår situasjon hjemme slik. Ingenting jeg gjør betyr noe som helst... 

Har dere opplevd at en slik innstilling endres? Hun har hatt flere kjærester og har ikke merker forskjell da heller. Ofte kan personer bli enklere da, men jeg er likevel bare ugress... 

Hvorfor er det slik at en ikke klarer at en annen person har med barna å gjøre? For meg er det uforståelig da jeg setter stor pris på stemor til mitt barn og det hun gjør. 

Anonymkode: 61356...102

Lignende situasjon her dessverre. Jeg slutter aldri å forundre meg Over hvordan barnas mor bruker barna i sin egen agenda. Direkte trist er det. Hver gang de er hos oss mottar mannen min lange tirader om hva barna var misfornøyd med. Står i sterk kontrast med hvordan de er når de wr hos oss, glade, fornøyde, klemmer meg og virker generelt veldig fornøyde. Jeg tar vare på dem som om de er mine egne og har aldri uttrykt ett negativt ord om mor. Nå er vi på 7 året sammen og det har ikke blitt mye bedre dessverre. Når de fikk en lillesøster i fjor som de gledet seg masse til og ville kjenne spark når jeg var gravid osv og kunne ikke vente med å få en lillesøster, da ble barna (og vi) fortalt at lillesøster ikke var ordentlig søster og aldri ville bli det og at vi ikke måtte lyve og si at de lignet, noe de gjør. Barna sier til oss at hun er ordentlig søster og de begynner å bli så store at jeg merker de begynner å føle visse ting mot mor som så desperat skal skape separasjon.  Dessverre skuter mor seg selv i foten her og syntes synd på barna som må oppleve det. Ikke mye man får gjort dessverre med slike egoistiske mødre. 

Anonymkode: e5e68...964

[AnonymBruker]

Er i samme situasjon. Barnas mor snakker stygt om meg/oss til barna (og tydeligvis mange andre) og de tror på henne. Jeg har blitt vant til dette nå, og prøver å håndtere det ved å tenke at hun tydeligvis har større problemer enn meg.

Hun skjønner selvsagt ikke at dette kun går ut over barna.

Min samboer og jeg har det veldig bra og når hun kommer med «oppgulp» ler vi bare etterpå. Vi kan nemlig ikke irritere oss over det eller la det gå inn på oss, fordi det tar for mye energi av hverdagen og forholdet vårt.

Etter fem år så har vi funnet ut at hun aldri vil bli bedre, og da er valget om man orker å stå i det eller ikke. Vi har som nevnt over valgt den løsningen.

De har meglet og prøvd alt, men til ingen nytte. Vi har et godt forhold til barna når de er hos oss, så det som blir sagt er enten oppspinn eller tatt ut av kontekst. 

Jeg tror du må tenke at hun umulig kan ha det bra med seg selv og trøste deg med det. Det kan være sjalusi som ligger i grunn, men ikke la det knekke deg. Vær den sterke og ikke la henne gå under huden på deg. 

Anonymkode: 1bc23...982

[Gjest O.G.]

Bli ilag med en fyr som har fire unge under 8 år, damer....

[AnonymBruker]

Akkurat nå, O.G. skrev:

Bli ilag med en fyr som har fire unge under 8 år, damer....

Okei? Ingenting i veien med barna? 

Anonymkode: 61356...102

[Gjest O.G.]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Okei? Ingenting i veien med barna? 

Anonymkode: 61356...102

Er ikke ungene jeg snakker om. Er mer det at man kaster bort tiden sin.

[AnonymBruker]

1 minutt siden, O.G. skrev:

Er ikke ungene jeg snakker om. Er mer det at man kaster bort tiden sin.

På hva? Om man ser bort fra moren

Anonymkode: 61356...102

[Gjest O.G.]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

På hva? Om man ser bort fra moren

Anonymkode: 61356...102

Det koster mer enn det smaker, særlig hvis man er barnløs, så jeg håper TS har egne unger. Hvis ikke kan hun hurtig ende opp som en slags ubetalt barnevakt.

[AnonymBruker]

1 minutt siden, O.G. skrev:

Det koster mer enn det smaker, særlig hvis man er barnløs, så jeg håper TS har egne unger. Hvis ikke kan hun hurtig ende opp som en slags ubetalt barnevakt.

Har du lest hovedinnlegget?

 

Anonymkode: 11c0b...bcb

[duskelapp]

3 minutter siden, O.G. skrev:

Det koster mer enn det smaker, særlig hvis man er barnløs, så jeg håper TS har egne unger. Hvis ikke kan hun hurtig ende opp som en slags ubetalt barnevakt.

.

Endret 5. april 2018 av duskelapp

[Gjest O.G.]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Har du lest hovedinnlegget?

 

Anonymkode: 11c0b...bcb

Ja. TS skaffet seg jobb her.

[AnonymBruker]

Ikke helt lik situasjon, men her lar mor uenigheter mellom henne og far(min samboer) gå utover barna. Når min samboer var arbeidsledig betalte han ikke bidrag da han ikke hadde bidragsevne, da kom barna til oss og fortalte at mor er sur på far fordi han ikke betaler bidrag. Forrige gang dem var her nevnte barna på noe som far har tatt opp med henne, han sa da ifra til henne om at sånne ting trenger ikke barna å vite om. Neste gang barna kom så sa dem at far ikke trenger å være sur på mor fordi hun sier ikke stygge ting om han. Men når hun forteller om foreldrenes uenigheter så føler jo barna at dem må velge en side, og det går jo da utover barna. Eldste barnet har begynt å innse mer av hva mor driver med, og blir sur på mor, men det skjer jo ingen endringer.. 

Anonymkode: 4db68...d18

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Ikke helt lik situasjon, men her lar mor uenigheter mellom henne og far(min samboer) gå utover barna. Når min samboer var arbeidsledig betalte han ikke bidrag da han ikke hadde bidragsevne, da kom barna til oss og fortalte at mor er sur på far fordi han ikke betaler bidrag. Forrige gang dem var her nevnte barna på noe som far har tatt opp med henne, han sa da ifra til henne om at sånne ting trenger ikke barna å vite om. Neste gang barna kom så sa dem at far ikke trenger å være sur på mor fordi hun sier ikke stygge ting om han. Men når hun forteller om foreldrenes uenigheter så føler jo barna at dem må velge en side, og det går jo da utover barna. Eldste barnet har begynt å innse mer av hva mor driver med, og blir sur på mor, men det skjer jo ingen endringer.. 

Anonymkode: 4db68...d18

Ville nok gjort som skrevet over her, prøve å overse det negative fra mor. Dere selv vet jo at barna har det bra hos dere og, og det er jo klart dem blir glad i stemor!

Anonymkode: 4db68...d18