sliter psykisk

[AnonymBruker]

Kjære forbrukere av kvinneguiden, jeg er 18 år gammel og sliter mentalt. Min mentale helse har en lang og kronglete historie. Lenge har jeg hatt både oppturer og nedturer, gått inn og ut av BUP, familievernkontoret og på mitt lokale legekontor. Jeg er den type person som ikke liker å plage andre med det som gjør meg vondt. Jeg liker ikke tanken på at andre skal bli lei seg eller redd på mine vegne, og derfor er det vanskelig for meg å dele hva som skjer oppe i hodet på meg. Selvfølgelig har jeg snakket med de som kan hjelpe, både familie og profesjonelle, men nå begynner jeg å miste håpet. Jeg fylte 18 nå nylig og bestemte meg endelig for å snakke åpent med en rådgiver på skolen om hvor vanskelig jeg egentlig har det mentalt. Hun tok dette seriøst, noe som jeg satt pris på. Tingen er at jeg tidligere har drevet med selvskading OG jeg har prøvd å begå selvmord. Da jeg prøvde å ta mitt eget liv fortalte jeg ingen om hva som skulle skje eller hva som skjedde i ukene etterpå, og uheldigvis så overlevde jeg. Det har vært vanskelig å bære på den type tanke helt alene og jeg er ekstremt sliten. I det siste har jeg prøvd å komme inn på DPS siden jeg har ekstreme selvmordstanker og svært høy depresjon som ikke har blitt noe annet enn verre de siste årene, men ble avvist ettersom at de mente problemene mine var midlertidige og sikkert bare påvirket av skole eller hjem. Dette mener jeg er feil. Jeg har venner, god familie og gode karakterer. For alle så betyr dette at jeg og mine selvmordstanker ikke setter meg i noe faresone, og det gjør meg ekstremt sur. Jeg føler meg ikke tatt seriøst og får ikke den hjelpen jeg trenger. Jeg klarer ikke lenger gjøre ting. Jeg har mistet matlyst og interessen for alt. Ingenting er verdt noe for meg og jeg vet egentlig ikke hva jeg skal gjøre lenger, for alle mener enten at jeg ikke er syk eller så er jeg for syk og blir revet ut av alt jeg er vant til i hverdagen og blir overvåket av skole og foreldre. Jeg sliter nå så mye at jeg ikke lenger gidder å håpe på at en bedre mulighet for å få hjelp skal dukke opp, så jeg har satt opp en dato som en slags siste frist. Hvis ikke jeg klarer å se meningen med livet innen da, så tenker jeg å ta mitt eget liv. Jeg skriver dette innlegget i håp om at noen kan forklare meg hvor jeg skal gå. Jeg klarer ikke sette meg ned foran fastlegen å fortelle dette, ettersom at jeg allerede føler meg som en stor vits etter at hun vurderte at jeg sikkert bare slet fordi jeg var BEKYMRET for å dø og ikke fordi jeg faktisk ville dø. Er det noen jeg kan ringe, tekste. Jeg føler meg som en diger faresone. Jeg klarer ikke gjøre noe lenger. Alt er bare grått. Jeg har en skalpell liggende i ryggsekken min og er ganske sikker på at jeg kommer til å bruke den snart også. Jeg klarer ikke lenger stole på meg selv. Hvem kan jeg gå til, som faktisk kan ta meg inn og gi meg den behandlingen jeg trenger. Må jeg virkelig ta mitt eget liv IGJEN for at noen skal ta meg seriøst? 

Anonymkode: 5107f...f67

[Kragebein]

Kjære TS, 

Jeg må dessverre stenge tråden din fordi vi ikke tillater at man skriver om selvmordstanker på Kvinneguiden. Dette er ikke for å tabubelegge disse følelsene, men fordi vi ikke kan vite hvem som har kompetanse til å hjelpe og hvilke svar som kan være skadelige (les mer her om hvorfor vi har denne regelen). 

Vi vil oppfordre deg til å ta kontakt med din fastlege/lege for samtale eller henvisning videre. Hvis du opplever at situasjonen er akutt, oppfordrer vi deg å kontakt med legevakt på tlf 116117 eller ringe nødnummer 113.

Alternative kan du også ta kontakt med en hjelpetelefon hvor du vil treffe mennesker du kan prate med, som ønsker å hjelpe deg og som kan gi råd i den situasjonen du er i.

• Mental Helse: 116 123
• Røde Kors: 800 33 321 (man-fre 14-22 for de under 18 år)
• Kirkens SOS: 22 40 00 40

Kragebein, mod