Jeg har mistet meg selv

[AnonymBruker]

Hei dere. Jeg skriver her fordi jeg ikke føler at dette er noe jeg kan prate med samboer, familie eller venner om. Jeg har allerede brukt så mye av deres tid og hjelp. Dessuten er jeg forbi det punktet hvor "alle" tror eller mener at nå burde jeg klare å holde hodet over vann på egenhånd. På forhånd beklager jeg om dette blir rotete og langt, men det er ikke mye orden i hodet mitt for tiden. 

Jeg mistet faren min brått og uventet etter et kort sykeleie for snart 1 år siden. Jeg var da 22 år gammel og han bare noen og 50. Jeg er enebarn og foreldrene mine var skilt, så jeg følte meg veldig alene selv om jeg heldigvis fikk god hjelp av øvrig familie og samboer. Faren min var min beste venn her i verden. Den eneste som alltid tok telefonen og som alltid hadde plass til meg i sitt hjerte og hjem. Min trygge havn og veileder. Alt raste sammen da han ble borte, selve fundamentet i mitt liv kjentes det som. Den første tiden etterpå var helt forferdelig, men så tok jeg meg sammen og dykket ned i alt det praktiske som måtte gjøres. Flyktet fra følelsene. Jeg kunne ikke fatte at han var borte, så jeg unnlot å tenke at han var det. For det meste. Etter et par måneder med dette, så knakk jeg sammen. Jeg mistet meg selv. Det føltes ikke bare som om jeg sørget over pappa, men også over meg. Den jeg pleide å være. En sprudlende, sosial jente med overskudd og interesse for verden rundt meg og andre mennesker. Jeg startet på denne tiden i gruppeterapi. Det hjalp meg mye, men jeg følte vi ikke gikk dypt nok. 

Jeg har etterhvert akseptert at jeg må leve med sorgen og at den nok aldri blir borte. Det føles fortsatt blodig urettferdig, men jeg har akseptert at jeg ikke får gjort noe med det. Det jeg ikke klarer å akseptere og slå meg til ro med er den jeg har blitt etter alt dette. Jeg er en fremmed. Tidlig i prosessen fortalte jeg en terapeut at jeg var redd for å bli deprimert. Da ble jeg fortalt at sorg og depresjon er veldig likt. Helt normalt. Nå er jeg igjen redd for dette. Det har gått snart 1 år og jeg fungerer fortsatt ikke. Jeg jobber litt og tar et fag, men stort sett går jeg hjemme og føler ikke at jeg får til noen ting. Noen dager er bedre enn andre. Jeg klarer ikke være sosial og gruer meg til alle avtaler jeg lager. På de verste dagene kjenner jeg meg full av angst, veldig sårbar og jeg hyperventilerer både hjemme og ute i offentligheten av små stressmomenter. Jeg vil bare bli usynlig og forsvinne. Det er ikke alltid jeg kjenner på meg når det kommer til å gå dårlig, og det gjør at jeg er redd for å gjøre ting. Det er vanskelig å komme seg ut døra på trening (selv om jeg vet hvor godt det er for sinnet), lage mat, gå tur med hunden uten å gråte, betale regninger, sjekke postkassa, svare på meldinger, gjøre noe fornuftig i det hele tatt... Jeg sover også veldig lenge, for jeg klarer ikke sovne før jeg er helt utmattet. Da blir jeg liggende å tenke på alt det vonde. Jeg skammer meg over meg selv og alt som føles så tungt. Jeg fikk jo til dette og MYE mer før. Jeg er egentlig ressurssterk og aldeles ikke lat. Jeg hadde mange drømmer. Nå kjennes det så fjernt. 

Jeg sier til meg selv at jeg bare må ta meg selv i nakken, slutte å synes så synd på meg selv og ikke være så svak. Hva skjedde med jenta som før alltid landet på beina? Jeg sier til meg selv at i morgen, da skal jeg få det til og starte på nytt. Så våkner jeg og kjenner meg tom og tung. Hva er vitsen? Jeg føler jeg sitter bom fast i en ond sirkel. Hva kan jeg egentlig gjøre? Til høsten skal jeg begynne på skole igjen og jeg kjenner et lite snev av håp for det, men ellers gleder jeg meg ikke til noe som helst. Ser ofte ingenting positivt ved noe. Jeg finner noe glede i mat, samboer, hunden og tv-serier, men jeg ser jo at jeg isolerer meg selv og da føler jeg meg så dårlig. 

Vet ikke en gang hva jeg vil med det her. Jeg måtte vel bare dele med noen, kanskje. Takk for at du leste.



 

Anonymkode: a2c5c...7ec

[_popcorn_]

Det du bør gjøre, er å vise hele dette innlegget til legen din, sånn at du kan få hjelp. 
For meg høres det ut som sorgprosessen din gikk over til depresjon. Men uansett om det er en depresjon eller en sorgprosess, så bør du be om hjelp. Jo raskere man ber om hjelp, jo raskere kan man komme tilbake til seg selv igjen. 

[AnonymBruker]

3 timer siden, _popcorn_ skrev:

Det du bør gjøre, er å vise hele dette innlegget til legen din, sånn at du kan få hjelp. 
For meg høres det ut som sorgprosessen din gikk over til depresjon. Men uansett om det er en depresjon eller en sorgprosess, så bør du be om hjelp. Jo raskere man ber om hjelp, jo raskere kan man komme tilbake til seg selv igjen. 

Takk for svar. Jeg har vært redd for å gå til legen fordi jeg frykter å bli sett ned på eller at det som jeg føler feiler meg skal bli bagatellisert. 

Anonymkode: a2c5c...7ec

[_popcorn_]

On 4/3/2018 at 7:32 PM, AnonymBruker said:

Takk for svar. Jeg har vært redd for å gå til legen fordi jeg frykter å bli sett ned på eller at det som jeg føler feiler meg skal bli bagatellisert. 

Anonymkode: a2c5c...7ec

Det å frykte bagatelliseringen, og tro "jeg er ikke ille nok" er en del av depresjoner. 

Hvis du åpner opp til fastlegen, både med at det startet med dødsfall i nærheten, og at du etter så lang tid faktisk ikke fungerer, så vil dem kunne vurdere hvilken hjelp du trenger.  
Noen trenger 2-3 timer hos psykolog, andre trenger lengre tid. Jo raskere du ber om hjelp, jo raskere er du "deg selv" igjen. 
Men det du beskriver er ikke bagateller. Det du beskriver er noen som er på vei mot den berømte veggen. 
Møter du veggen, så er veien tilbake mye lengre enn om du ber om hjelp nå. og igjen, det du beskriver er IKKE bagateller. Joda, vi er flere som har det verre, men det betyr ikke at du trenger hjelp. Det er ikke en svartt/hvitt linje på hvem som trenger hjelp. 

Men kjente mye på din følelse om det å gå til lege... send meg en pm om du vil snakke mer om det