Psykisk helsevern - dine erfaringer

[AnonymBruker]

Dere som har vært innlagt eller har hatt oppfølging innen psykisk helsevern. Er det noen personer, enten det er miljøpersonale eller behandler som dere husker ekstra godt? Enten det var fordi de gjorde noe bra eller mindre bra? 

 

Anonymkode: 8575e...854

[AnonymBruker]

Jeg synes de små tingene betyr så mye når jeg har vært innlagt. Bare det at de tar seg tid til å spørre hvordan jeg har det, hente et teppe eller gre ut flokene fra håret mitt. 

Anonymkode: 2e14d...742

[AnonymBruker]

Har vært innlagt. Måten jeg ble "behandlet" på av psykologen førte til at jeg, i tillegg til alle problemene jeg hadde fra før, utviklet PTSD (dette har jeg blitt diagnostisert med av psykologspesialist).

Jeg ble ikke møtt med respekt, opplevde null forståelse og å bli mistenkeliggjort, samt at taushetsplikten ble brutt uten grunnlag for det ved to tilfeller. Ble støtt og stadig avbrutt av psykologen mens jeg snakket, og flere ting hun sa til meg og har skrevet i journal/epikrise er, i tillegg til å være direkte feilinformasjon, så belastende for meg at jeg ikke klarer å leve. 

Dette var ved UPS Tromsø. Er i dag 20 år og har fått mitt liv ødelagt av oppholdene. Sendte klage til UPS, men mine spørsmål ble ikke besvart, ei heller fikk jeg noen forklaring på hvorfor spørsmålene ikke ble besvart. Fikk "svar" (var egentlig bare en gjentakelse av det jeg hadde skrevet i min klage) av en annen psykolog. Sto at jeg kunne svare på det igjen hvis ønskelig, noe jeg gjorde da jeg opplevde det som ansvarsfraskrivelse. Fikk så svar fra overlegen, kun en setning der det sto "Beklager at du følte deg krenket (...)" (har ikke skrevet noe om at jeg følte meg "krenket"). Og igjen fikk jeg ingen svar på mine spørsmål eller noen forklaring på hvorfor jeg ikke fikk dette.

Psykologen hevdet jeg har satt meg inn i "en rolle som syk". Dette er en drøy påstand man skal være svært forsiktig med å trekke. Når det i senere tid har vist seg at jeg har alvorlige personlighetsforstyrrelser i tillegg til angst og nå også PTSD, sier det seg selv at psykologen tok så feil som man kan ta.

Det siste hun sa til meg, var: "Det er ikke vits å gipse et bein som ikke er knekt." 
Jeg ser ikke hensikten med en slik uttalelse. For meg gjorde hennes stadige ufine uttalelser oppholdet uutholdelig og naturligvis også til en enda større belastning. Psykologen skrev selvsagt ingenting om disse uttalelsene i journalen min, noe som kunne vært med på å forklare hvorfor jeg reagerte som jeg gjorde.

Psykologen hevdet jeg ikke besvimte når det var nettopp det jeg gjorde. Jeg fikk på ingen måte forsvarlig helsehjelp, og de ukene jeg var innlagt satt jeg alene på rommet mitt dag ut og dag inn uten noe tilsyn. Spiste knapt, men de ansatte kunne ikke brydd seg mindre om min helse. Merket raskt at jeg ikke ble prioritert og ikke ble sett på som en "ordentlig" pasient. Av de øvrige ansatte ble jeg faktisk av enkelte ignorert. Ser jo nå hvorfor, når psykologen har snakket slik om meg som pasient til de andre ansatte.

Jeg er skuffet over håndteringen av min klage. Ringte UPS for over en måned siden og ble fortalt at jeg skulle bli kontaktet av en som er ansvarlig for pasientsikkerhet ved sykehuset. Hittil har jeg ikke blitt kontaktet. 

Klagehåndteringen har derfor gjort det hele til en ytterligere belastning. 

Innleggelsen ved UPS Tromsø tok livet av meg. Jeg unner virkelig ingen den "behandlingen" jeg fikk hos dem. 

 

 

Anonymkode: 0d0b5...404

[Gjest Jegskulleønskeat]

På 29/3/2018 den 23.33, AnonymBruker skrev:

Har vært innlagt. Måten jeg ble "behandlet" på av psykologen førte til at jeg, i tillegg til alle problemene jeg hadde fra før, utviklet PTSD (dette har jeg blitt diagnostisert med av psykologspesialist).

Jeg ble ikke møtt med respekt, opplevde null forståelse og å bli mistenkeliggjort, samt at taushetsplikten ble brutt uten grunnlag for det ved to tilfeller. Ble støtt og stadig avbrutt av psykologen mens jeg snakket, og flere ting hun sa til meg og har skrevet i journal/epikrise er, i tillegg til å være direkte feilinformasjon, så belastende for meg at jeg ikke klarer å leve. 

Dette var ved UPS Tromsø. Er i dag 20 år og har fått mitt liv ødelagt av oppholdene. Sendte klage til UPS, men mine spørsmål ble ikke besvart, ei heller fikk jeg noen forklaring på hvorfor spørsmålene ikke ble besvart. Fikk "svar" (var egentlig bare en gjentakelse av det jeg hadde skrevet i min klage) av en annen psykolog. Sto at jeg kunne svare på det igjen hvis ønskelig, noe jeg gjorde da jeg opplevde det som ansvarsfraskrivelse. Fikk så svar fra overlegen, kun en setning der det sto "Beklager at du følte deg krenket (...)" (har ikke skrevet noe om at jeg følte meg "krenket"). Og igjen fikk jeg ingen svar på mine spørsmål eller noen forklaring på hvorfor jeg ikke fikk dette.

Psykologen hevdet jeg har satt meg inn i "en rolle som syk". Dette er en drøy påstand man skal være svært forsiktig med å trekke. Når det i senere tid har vist seg at jeg har alvorlige personlighetsforstyrrelser i tillegg til angst og nå også PTSD, sier det seg selv at psykologen tok så feil som man kan ta.

Det siste hun sa til meg, var: "Det er ikke vits å gipse et bein som ikke er knekt." 
Jeg ser ikke hensikten med en slik uttalelse. For meg gjorde hennes stadige ufine uttalelser oppholdet uutholdelig og naturligvis også til en enda større belastning. Psykologen skrev selvsagt ingenting om disse uttalelsene i journalen min, noe som kunne vært med på å forklare hvorfor jeg reagerte som jeg gjorde.

Psykologen hevdet jeg ikke besvimte når det var nettopp det jeg gjorde. Jeg fikk på ingen måte forsvarlig helsehjelp, og de ukene jeg var innlagt satt jeg alene på rommet mitt dag ut og dag inn uten noe tilsyn. Spiste knapt, men de ansatte kunne ikke brydd seg mindre om min helse. Merket raskt at jeg ikke ble prioritert og ikke ble sett på som en "ordentlig" pasient. Av de øvrige ansatte ble jeg faktisk av enkelte ignorert. Ser jo nå hvorfor, når psykologen har snakket slik om meg som pasient til de andre ansatte.

Jeg er skuffet over håndteringen av min klage. Ringte UPS for over en måned siden og ble fortalt at jeg skulle bli kontaktet av en som er ansvarlig for pasientsikkerhet ved sykehuset. Hittil har jeg ikke blitt kontaktet. 

Klagehåndteringen har derfor gjort det hele til en ytterligere belastning. 

Innleggelsen ved UPS Tromsø tok livet av meg. Jeg unner virkelig ingen den "behandlingen" jeg fikk hos dem. 

 

 

Anonymkode: 0d0b5...404

Så trist å lese. Håper du får det bedre. Sender deg en klem❤️

[AnonymBruker]

Jeg har vært mye innlagt, både på lukket og dps, samt gått mye på dps poliklinikk. Har egentlig bare positivt å si om alle jeg har møtt på min vei. Det eneste jeg syns har vært kjipt, er at det er så mye utskiftning av personalet. Det er tøft å forholde seg til nye hele tiden. Det er jo selvfølgelig noen som har vært en ekstra støtte. Man merker hvem som virkelig bryr seg og elsker jobben sin. 

Anonymkode: c0b60...9f4

[AnonymBruker]

Jeg har både-og. På DPS (poliklinisk) har jeg både hatt en svært usikker sosionom og en psykiater som ikke lærte hva taushetsplikt er på studiene. Til slutt fikk jeg en psykolog som i utgangspunktet ikke var god på feltet komplekse traumer og dissosiasjon. Likevel møtte hun meg med den støtten og omsorgen jeg trengte da. Hun holdt meg i hånden mens jeg var utrygg og beholdt kontakten på dps lenge etter at hun byttet jobb. 

Nå har jeg den flinkeste og godeste behandleren som må finnes her i distriktet. Han er tålmodig så det holder. Ydmyk. Menneskelig. Jeg får ikke satt godt nok ord på det. 

Til tross for et par uheldige tilfeller, så vil jeg si at jeg trakk vinnerloddet i hjelpeapparatet.

Anonymkode: c8328...5d2

[AnonymBruker]

Jeg har gått på både BUP, VOP og DPS fra perioden 2013-2017, nå går jeg ikke i behandling i det hele tatt. 

Gikk i samtale til en klinisk sosionom på BUP fra jeg var 16 til jeg var 19 år, også ble jeg overført til VOP i 2016 - der fikk jeg en barnevernspedagog med spesialisering som behandler. Var virkelig fornøyd med begge behandlerne jeg hadde i hjembyen.

Da jeg flyttet til en annen by pga studier i høst ble jeg henvist til en kvinnelig psykiater på DPS. Aldri mer. 

De siste månendene har jeg hatt noen få samtaler med fastlegen jeg har i hjembyen. En person jeg føler meg trygg på og som har vært min fastlege i 19 år (er snart 22).

Anonymkode: 39be4...873

[Barnavregnbuen]

Tja, der som alle andre arbeidsplasser er det jo forskjell på folk, det er jo også veldig individuelt hva folk trenger. Når det er sagt har jeg hatt 4 behandlere, 2 av de har vært fullstendig uvurderlige i prosessen med å få meg frisk av PTSD, og få en ADHD diagnose nå. De to andre hjalp lite, og en av de førte til at jeg var innlagt i 6 mnd uten å få traumebehandling i det hele tatt.