Første påske uten "du"

[AnonymBruker]

Det er en rar situasjon.

Vi hadde vårt forhold, og det er vanskelig å forklare til andre eller for andre å forstå. Vi hadde en sterk forbindelse. Vi hadde våre utfordringer. 

Mye var bra, mye var ikke så bra. Det var som det var.

Jeg savner deg. Det var vondt å se hvor redd du var. Du fikk ikke bli så gammel, og du var redd for å dø. Vi hadde giftet oss. Vi hadde ikke mange rundt oss. Du visste du ikke kom til å bli gammel, men jeg klarte ikke å bekrefte det. Jeg sa vi kom til å bli gamle sammen. På en måte var det rett. Du kommer til å være i hjertet mitt så lenge jeg lever.

Mine venner og familie er glad for at "jeg" er tilbake og for at "jeg" er fri. "Jeg" ser at jeg har en mulighet til å gjøre ting og leve mitt liv igjen. Jeg dempet hvem jeg er for deg. Jeg skjuler litt av hvem jeg er for venner og familie. Vi to har en historie jeg tror få forstår. Jeg er redd for å prøve å forklare, fordi jeg tror jeg ikke orker å forholde meg til hvordan andre tolker oss. Du hadde mange motsetninger i deg, forholdet vårt var også fylt av motsetninger.

Det hjelper ikke på sorgen. Jeg savner deg hele tiden, jeg drømmer om deg, jeg drømmer at du ikke er død. Drømmer at du synes at jeg har brukt for mye av pengene dine, at jeg ikke skulle overført pengene selv om jeg var enearving. At jeg brukte for mye på bisettelsen.

Vi isolerte oss, så jeg har ikke så mange å snakke med som forstår. Jeg forstår nok ikke selv heller. Jeg ønsker ikke å utlevere deg for mye, jeg vet ikke hvor mye jeg bidro til hva som skjedde. Hvordan du hadde det. Jeg vet du hadde dine utfordringer. Hva som medfødt og hva som kom fra miljø vet jeg ikke. Våre utfordringer hadde du opplevd tidligere. Noen av de var kanskje dine. Noen skapte nok vi sammen.

Samtidig hadde du en styrke få har eller forstår. Jeg tror også få så hvor mye du faktisk klarte og hva du vant over av utfordringer. Jeg var og er stolt av deg. Tanker og følelser er et kaos, og jeg vil aldri klare å sette ord på det vi hadde og var sammen. Jeg er takknemlig for alt vi opplevde sammen.

Hva skal jeg etter hvert gjøre når ingenting lukter av deg lenger? Det ser kanskje rart ut, men jeg bruker ullgenserne dine. Fordi jeg føler du er nær meg da. Jeg vasket ikke sengetøyet vårt før jeg "måtte". Jeg savner armkroken din. Smilet ditt. Øynene dine. Kroppsvarmen din. Humoren din. Ingen skulle behøve oppleve det du opplevde, men ingen skulle begrense seg selv eller andre slik du gjorde heller. Eller kanskje det var noe vi skulle lære sammen.

Det er vanskelig å sove alene i senga vår. Jeg legger meg på sofaen og ser på tv til jeg sovner. Da kan jeg flytte over til senga etterpå og sove litt. 

Jeg ber oppriktig om unnskyldning for alt vondt jeg gjorde deg. Jeg ville deg bare godt, men jeg syntes det var vanskelig å balansere med å ta et ansvar for at jeg også skulle ha det godt.

Jeg savner deg. Jeg føler meg alene. Det er vondt.

Jeg ber om forlatelse for at jeg ikke var der når du ble lagt i respirator. Jeg fikk ikke vite det før etterpå. Jeg skulle gjerne holdt deg i hånda om det hadde gjort det litt lettere for deg. Kanskje hadde tårene mine gjort det vanskeligere. Jeg gråter en del. Men nå er det er ingen som ser. Det er tårer for deg og for meg. 

Anonymkode: be517...693

[AnonymBruker]

Vakkert skrevet.

Anonymkode: 45ec7...3bb

[Wonders]

Dette var sterkt å lese, jeg klarte ikke de to første gangene, og bare hoppet hit og dit med øynene. Følte at samme hvor mine øyne landet så ville jeg lese noe som gikk rett inni hjertet. Måtte vente ett kvarters tid etter å ha lest innlegget ditt, til å skrive dette her til deg. Håper du finner frem i sorgen, og at du vet at du ikke trenger isolere deg. Håper du har noen fortrolige å lufte tanker og følelser med. Om ikke så kan vi alltids være her for deg på KG

 

Jeg har også min første påske uten noen jeg elsket høyere enn himmelen. Gruer meg, for jeg vet det blir mange tøffe tak. 

 

 

Endret 28. mars 2018 av Wonders

[Gjest Konditorfrue]

Varm klem til dere som har mistet en kjære 💕 💕 

[AnonymBruker]

Tusen takk for gode ord og omtanke. Dine @Wonders varmet ekstra godt. Håper påsken din ble grei.

Jeg klarer meg jo fint selv om jeg føler meg helt fortapt samtidig. I alle fall så er påsken over selv om den var tung. Jeg har utsatt å se på gravsten, men nå når snøen begynner å smelte så skal jeg se på det. Det gruer jeg meg også til. 

Anonymkode: be517...693

[AnonymBruker]

Så trist

Anonymkode: b7def...8c6

[AnonymBruker]

Disclimer (ditt uttrykk) - jeg skriver for meg selv i kveld.

For å se det svart på hvitt. For å tenke "høyt".

Om en uke skal urnen din settes ned. Ned i jorden på kirkegården på øya der du vokste opp - med måker og tåkelurer. Lyder du likte og savnet.

Jeg tenker mye på deg. Den første konen din kommer også. Det blir bare oss tre til stede den dagen.

I kveld drikker jeg vin og hører på musikk. Jeg savner fortsatt armkroken din, smilet ditt, øynene dine, humoren din, 

Jeg har klippet halvparten av hekken vår. Huset blir nymalt til hun kommer.

Det er nesten 5 måneder siden du døde og det er vanskelig. Jeg kjenner hele tiden på at jeg skulle gjort mer. Mer mens du levde, og mer etterpå. Kanskje er akkurat det bare min utfordring.

Hvorfor føler jeg at jeg må skjule for familien og vennene mine at jeg savner deg? At jeg sørger fordi du ikke hadde mer trygghet i livet ditt. At jeg sørger over de årene jeg mistet med venner og familien min. At jeg sørger fordi jeg tror mange ikke så hvor hardt du strevde. Hvilke begrensinger du satte for deg selv. Hvor hardt du jobbet for å kontrollere det som ikke kan kontrolleres. Hvorfor føler jeg et behov for at de skal forstå hvor vanskelig du hadde det? Hvorfor er det viktig for meg å formidle at det var vanskelige år? Er jeg innbilsk som tror at jeg måtte velge mellom at du skulle være noenlunde trygg eller at jeg skulle ha det bra? Hvorfor klarte eller klarer jeg ikke se at det var plass til begge deler - eller var det ikke det?

Kanskje var det min illusjon at jeg ødela deg om jeg tok mer hensyn til meg selv? Hvordan balanserer man slikt?

Den første gangen du slo meg så begynte jeg å pakke dagen etterpå. Jeg begrenset livet mitt og du sluttet å slå. Du straffet deg selv hardere enn du straffet meg - tror jeg. Men ingen av oss var fri eller trygg. Jeg var tryggere enn deg? 10 år etterpå så har jeg venner som har ventet på meg. Jeg trodde aldri at det var min skyld. Men jeg så også at det ikke var din skyld. Jeg prøver å beskytte deg og jeg prøver å beskytte meg selv. Jeg prøver å skåne familien min, familien din og vennene mine. 

Lørdag traff jeg venner. Venner jeg ikke har klart å holde kontakten med. De har savnet meg, men de fikk aldri bli kjent med deg. De så bare hvordan jeg forandret meg. De legger ansvaret på deg, meg jeg tok valg som gjorde at ting ble som de ble. Jeg vet ikke om jeg kunne valgt annerledes. Jeg prøvde, men jeg klarte ikke leve med meg selv. Var det manipulering som andre sier? Jeg tror ikke det var bevisst. Jeg tror det var et intenst forsøk på å føle seg god nok, verdt nok, trygg nok, .,,

Du er savnet, og du er ikke glemt. På godt og vondt så var vi sammen. Nå gjør jeg ting jeg ikke klarte gjøre da vi var sammen. Hvorfor klarte vi ikke å utnytte mulighet vi hadde sammen bedre? Jeg vet du ville meg alt godt, men du tolket ting gjennom egne filtre. Det ble ganske forvridd da. Jeg forstår ikke helt hvorfor vi ikke klarte å skape noe bedre sammen? Jeg er allikevel takknemlig for alt vi opplevde sammen, for alt vi lærte sammen. Men jeg er lei meg for at vi ikke fikk til mer. Jeg er glad i deg, og jeg savner deg. Jeg håper inderlig at du ikke var så redd som jeg tror du var de siste dagene. Jeg håper du har det bedre nå. Jeg håper jeg klarer å gi meg selv tillatelse til å føle meg god nok. I kveld brast masken, men det er ingen rundt meg som ser det. "Bare KG" og i morgen så smiler og ler jeg igjen. Fordi jeg innbiller meg at min sorg er privat. At nesten ingen forstår. Og jeg har dårlig samvittighet. For at jeg på mange måter er fri og puster lettere. Var det noe jeg trodde - det at du ikke taklet at jeg gjorde noe? At andre fikk oppmerksomheten min? Du var og er viktig. Ingen skulle hatt det så vondt som du hadde det.

Det er fortsatt tomt i senga vår - ingen som puster ved siden av meg, ingen myk hud å stryke på, det er tårer på kinnene mine, det er et nas i dvale, en drone som ikke flyr, et ommøblert hus, en finca vi skulle dratt til, en egen mailserver jeg ikke klarer å sette opp igjen, interne spøker jeg ikke kan dele med noen. 

Du var bestestevennen min. 

Anonymkode: be517...693

[AnonymBruker]

Fritt liv; 

 

 

Anonymkode: be517...693

[AnonymBruker]

 

 

Clipped wings, I was a broken thing
Had a voice, had a voice but I could not sing
You would wind me down
I struggled on the ground
So lost, the line had been crossed
Had a voice, had a voice but I could not talk
You held me down
I struggle to fly now

But there's a scream inside that we all try to hide
We hold on so tight, we cannot deny
Eats us alive, oh it eats us alive
Yes, there's a scream inside that we all try to hide
We hold on so tight, but I don't wanna die, no
I don't wanna die, I don't wanna die

And I don't care if I sing off key
I find myself in my melodies
I sing for love, I sing for me
I shout it out like a bird set free
No I don't care if I sing off key
I find myself in my melodies
I sing for love, I sing for me
I'll shout it out like a bird set free
I'll shout it out like a bird set free
I'll shout it out like a bird set free

Now I fly, hit the high notes
I have a voice, have a voice, hear me roar tonight
You held me down
But I fought back loud

But there's a scream inside that we all try to hide
We hold on so tight, we cannot deny
Eats us alive, oh it eats us alive
Yes, there's a scream inside that we all try to hide
We hold on so tight, but I don't wanna die, no
I don't wanna die, I don't wanna die

And I don't care if I sing off key
I find myself in my melodies
I sing for love, I sing for me
I shout it out like a bird set free
No I don't care if I sing off key
I find myself in my melodies
I sing for love, I sing for me
I'll shout it out like a bird set free

Anonymkode: be517...693

[AnonymBruker]

Nå er urnen din i jorda. Det er en vakker plass, omringet av trær og det er et sted du lengtet tilbake til. Vi var to som var med deg den dagen. Jeg håper du har fred, jeg savner deg og tenker på deg. Sola skinte vakkert ned mellom løvet. Det var stille, varmt og rart. Det er gått fire måneder. Det føles både lenge siden og som i går. 

Jeg har funnet graven til pappaen din. Til helgen skal jeg sette ned en rose hos ham også. Lik rose som hos deg. Kanskje han passer på deg igjen?

Mange sier at det første året er vanskeligst. Kanskje det er sant? Alle "første uten" skal oppleves. Jeg skal finne meg selv igjen. Det er så mange tanker, så mange følelser, så mye jeg ikke kan eller bør fortelle andre - men noe skriver jeg her.  

Kanskje sier jeg for mye, kanskje sier jeg for lite. Kanskje er jeg for selvsentrert. Jeg hører deg inne i hodet mitt. Noe er urettferdig mot deg, noe er urettferdig mot meg. 

Uansett så elsker jeg deg. Du er bestestevennen min. Jeg er ikke sur. 

Jeg skriver vel ting bare vi to forstår. Et sted føler jeg jeg må sette ord på det. Jeg skulle ønske jeg kunne klemme deg nå. Forsvinne i armene dine. Kjenne at du bare ville meg godt. Kjenne kroppsvarmen din igjen. Se smilet ditt. Kjenne på optimismen vår da vi traff hverandre. Vi var skadet på hver vår måte. Alle er kanskje det.

Du fortjente så mye mer enn du fikk. 

Jeg savner lukten av deg. Humoren din. 

 

Anonymkode: be517...693